Etruskisk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Typhon, et guddommelig monster, fra et etruskisk veggmaleri.
Rekonstruksjon av et etruskisk tempel, Museo di Villa Giulia, Rome, som er meget påvirket av studier av Apollo-tempelet ved Portonaccio (Veio).

Etruskisk mytologi er de trosforestillinger som det antikke folket etruskerne i sentrale og nordlige Italia, og som senere ble integrert i Romerriket, hadde. Mange av de etruskiske guddommene som er listet opp under ble derfor en del av romersk mytologi. Etruskernes viktigste guddommelige treenighet var Tinia, Uni og Menrva.

Romersk formidling[rediger | rediger kilde]

Det romerske senatet tok til seg viktige elementer fra etruskisk mytologi og kultur, som ble bevart ved harispices og romerske addelsfamilier som hevdet å nedstamme fra etruskere, lenge etter at den generelle befolkningen hadde glemt det etruskiske språk. Imidlertid begynte religionen å gå av moten i de siste årene av den romerske republikken, og ble emne for satire av kjente skikkelser som blant annet Cicero. Julo-claudiske dynastiet, i særdeleshet keiser Claudius, som hevdet en fjern etruskisk avstamming, opprettholdt en kunnskap om etruskernes historie og skikker. Han skrev et 20 bind (skriftruller) langt verk om etruskisk historie, og ønsket også å lære seg etruskisk, men hadde problemer med å finne noen som behersket det. Språket var på hans tid i praksis dødt.[1] Imidlertid kunne man omtrent hundre år tidligere merke seg at etruskisk religiøse trekk på noen områder var utbredt i Roma. Blant de jærtegn som skal ha varslet Augustus' død i år 14 e.Kr. ble det nevnt at lynet skal ha slått ned i en av statuene hans og ødelagt første bokstav i navnet hans, Cæsar. Det ble tydet slik at han kun skal ha hatt hundre (C) dager igjen før han ble en av aesar, det etruskiske ordet for «gudene», det vil si dø. Det var særlig innen spådommer, varsler og religion at etruskisk kultur holdt seg lengst i det romerske samfunnet.[1]

Kunnskapsgrunnlaget[rediger | rediger kilde]

Rundt 9000 etruskiske innskrifter er bevart til vår tid, men de fleste av disse er svært korte, de fleste er bare enkelte bokstaver, oftest navn på personer. Det er bare rundt et dusin som er lengre enn 25 ord.[1] Det finnes således ingen etruskiske litterære tekster som har overlevd. Tidlige latinske forfatteres tekster om etruskisk religion kunne ha fylt gapet, om tekstene deres hadde overlevd. Den lengste teksten er fra de siste århundrene f.Kr. hvor en etruskisk offerkalender ble skrevet ned på en linduk. Det dreier seg om en slags liturgisk almanakk der det for ulike dager i ulike måneder omtales hvilke offer som denne dagen skal utføres til bestemte guder.[1] I tillegg finnes gulltavlene fra Pyrgi som har innskrift som forteller om byggingen av et tempel og plassering av et gudebilde. Helligdommen er for «Uni-Astarte», en sammensmeltning av Uni, etruskernes versjon av romernes Juno og den fønikiske fruktbarhetsgudinnen Astarte.[2]

Det som vi vet om etruskisk mytologi er derfor hovedsakelig fra religiøs billedkunst og tolkning av dennes ikonologi, eksempelvis gudenes attributter. Inskripsjoner har gitt informasjon om guddommens navn.

En moderne diskusjon om etruskisk mytologi vil måtte basere seg på en publikasjon av Praenestine cistae; et par dusin hefter av Corpus Speculorum Etruscorum som har blitt publisert siden 1981 av etruskiske gullspeil.[3][4] Etruskiske mytologiske figurer finnes spesielt i Lexicon Iconographicum Mythologiae Classicae (LIMC), et leksikalsk verk som klassifiserer mytologiske emner fra antikken på flere språk.[5] Etruskiske inskripsjoner har nylig fått en mer offisiell presentasjon av Helmut Rix i Etruskische Texte.[6][7]

Flere guder[rediger | rediger kilde]

Et sjelden etruskisk fanu, rester av et tempel i Orvieto.

Det etruskiske trossystem var en iboende polyteisme, det vil si at alle synlige fenomener betraktes som en manifestasjon av himmelske makter, og at makten gis av guddommer som hele tiden handler og fungerer i den menneskelige verden, og kan påvirkes og overtales til å handle til den troendes fordel. Lenge etter at etruskerne var blitt assimilert med romerne, uttalte Seneca den yngre at forskjellen mellom romere og etruskere var at:[8]

Sitat Mens vi tror lyn blir utløst som et resultat av kollisjoner mellom skyene, tror de at skyene kolliderer for å utløse lyn: for som de tilskriver alt til guddommen, er de forledet til tro at ting ikke har mening ved at de oppstår, men heller at de oppstår for at de må ha en mening.[8] Sitat

Tre emner fremkommer i de omfattende etruskiske kunstmotiver. En del synes å fremstille stedegne guddommer: Catha og Usil, solen; Tivr, månen; Selvans, en skogsgud; Turan, kjærlighetsgudinne; Laran, krigsgud; Leinth, gudinne for døden; Maris; Thalna; Turms; og den øyensynlig svært populære Fufluns, hvis navn er knyttet til byen Populonia, og som kanskje også var populus Romanus, en folkets gud.

De som hersket over denne gudeverden av mindre guddommer, var høyere guder som synes å gjenspeile det indoeuropéiske trossystemet: Tin eller Tinia, himmelen; Uni, hans hustru (den romerske Juno); og Cel, gudinnen for jorden. I tillegg ble greske guder tatt inn i det etruskiske systemet: Aritimi eller Artume (Artemis), Menrva (Minerva) og Pacha (Bacchus). De greske heroer fra Homer opptrer i stor utstrekning i etruskiske kunstmotiver.

Navnene på de etruskiske guddommene over er hovedsakelig hentet fra etruskiske «tospråklige bilder», som er etruskiske bildeforklaringer av mytologiske scener eller motiver. Navn ble funnet på ulike kunstneriske media som vaser og veggmalerier, i tillegg til flere varianter av de samme navnene, noe som gjenspeiler varierende språk og dialekter på ulike steder og tider.

Mange av navnene er dannet ved etruskisk uttale og stavemåte av greske navn. Motivene kan være, og samtidig ikke være, helt greske. Etruskerne knyttet hyppig sine egne temaer til greske myter. Det samme kan sies om stedegne italiske navn som ble gjengitt på etruskisk. Noen navn er likevel helt og holdent etruskiske. Dette emnet er også en vesentlig del av den internasjonale forskningsdebatten om den etruskiske sivilisasjonen.

Religiøs praksis[rediger | rediger kilde]

Den etruskiske Piacenza-leveren av bronse som ble benyttet i ritualer, og som er et av de viktigste vitnesbyrd for kunnskap om etruskiske guddommer.

Etruskerne trodde på en intim kontakt med guddommelige.[9] De gjorde intet uten å rådspørre seg med gudene og motta tegn fra dem.[10] Denne religiøse praksisen ble overtatt av romerne. En gud ble kalt for en ais, senere eis, som i flertall er aisar. Hvor disse var en fanu eller luth, en hellig sted, som en favi, en grav eller et tempel. Der kunne etruskerne gjøre en fler, flertall flerchva, «ofring».

Etruskerne trodde at det guddommelige kunne bli avslørt av særskilte seere,[11] to to fremste var tages, en barnelignende figur født fra dyrket mark og som umiddelbart var begavet med forutviten, og Vegoia, en kvinnefigur.

Rundt mun eller muni, gravene, var man eller mani (latin manes), forfedrenes sjeler. En avdød reiste til underverden som ble kalt for AitaHades») og således bli overført til hinthial (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»). En spesiell øvrighetsperson var cechase som overvåket cecha eller rath, de hellige ting. Hver mann hadde egne religiøse plikter som ble uttrykt i en alumnathe eller slecaches, et hellig samfunn. Ingen offentlig hendelse skjedde uten netsvis, haruspex, eller hans tilsvarende kvinnelige utgave, nethsra. De leste ujevnhetene i lever av en ofret sau. Det finnes en modell av en saus lever (se bilde over) som er gjort av bronse, hvis religiøse betydning fortsatt blir diskutert i internasjonale forskningsmiljøer, markert i seksjoner som kanskje er ment å forklare hvilken betydning de ulike delene kunne ha. Spådommer via og gjennom hepatoskopi er en tradisjon som har sin opprinnelse i Midtøsten, spesielt i det området som kalles for Den fruktbare halvmåne.

Troen på etterlivet[rediger | rediger kilde]

Etruskernes tro på livet etter døden synes å være preget av innflytelse fra flere andre kulturer. De delte en generell tidlig trosforestilling fra kulturene rundt Middelhavet. Som egypterne trodde etruskerne på et evig liv, men muligheten for dette var knyttet til begravelsen, behandlingen av den avdødes levninger og ritualene knyttet til disse.[12]

Gravlund og gravsted var i mange tilfeller bedre bygget og utstyrt enn mange bolighus, med rommelige værelser, rike freskomalerier, statuer, gravmøbler og annet utstyr. Av den grunn har de fleste etruskiske graver dessverre blitt plyndret. I graven, spesielt på sarkofagene (eksempler vist nedenfor), ble en representasjon av den døde vist i hans eller hennes beste alder eller glanstid, sannsynlig slik som de avdøde selv ønsket å bli sett og husket. Ettertiden har ingen vanskeligheter med å visualisere etruskernes framtoning. De ønsket at vi skulle se dem smilende, kjærlige og intime med sin slekt og venner, akkurat som vi selv ønsker rundt 2500 år senere.

Liste over etruskiske guddommer[rediger | rediger kilde]

  • Achle – Tilsvarende Akilles
  • Aita – Underjordens gud og hersker av døden
  • Alpan – Gudinne over kjærligheten
  • Ani – Himmelens gud
  • Aplu – Gud over torden og lyn, tilsvarende Apollon
  • Artume – Gud over natten, månen, døden, naturen, skogen, fruktbarhet
  • Atunis – Tilsvarende Adonis
  • Cautha – Gudinne over solen, daggry, begynnelsen
  • CharunPsykopomp fra underjorden
  • Culsu – En kvinnelig daimon
  • Culsans – Gud over dører og døråpninger
  • Evan – Udødelighetens gud / gudinne
  • Februus – Gud over død og gitt navnet til februar
  • Feronia – Gudinne for vår og høst, for innhøstingen og slåttonn
  • Fufluns – Gud over lykke, helse og vekst
  • Hercle – Tilsvarende Hercules
  • Horta – Gudinne over jordbruket
  • Laran – Krigsgud
  • Lasa – Gud over gravlunden
  • Losna – Månegudinne og over tidevann og hav
  • Mania – Dødsgudinne
  • Mantus – Gud over underjorden
  • Menrva – Gudinne for visdom, krig, kunst, skole, handel
  • Nethuns – Gud over våren og vann, identifisert med Poseidon
  • Nortia – Gudinne over skjebne og hell
  • Persipnei – Gudinne over underjorden
  • Satres – Gud over tid og nødvendighet
  • Selvans – Tilsvarende Silvanus
  • Semla – Jordgudinne
  • Sethlans – Ildens gud
  • Tarchies – Visdommens gud
  • Tarchon – Helt som grunnla det etruskiske forbundet av tolv byer
  • Thalna / Thala – Gudinne for barnefødsler
  • Thesan – Daggryet og morgenens gudinne
  • Tinia – Den øverste himmelguden, tilsvarende Zevs
  • Tuchulcha – Kvinnelig daimon
  • Turan – Gudinne over kjærligheten og vitaliteten
  • Turms – Gud over handel
  • Tyrrhenus – Helt og bror av Tarchon
  • Uni – Den øverste gudinne, tilsvarende Hera
  • Vanth – Gudinne over dødsriket
  • Veive – Gud for helbredelse og forsoning
  • Voltumna – Jordguddom

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Wikander, Ola (2009): I døde språks selskap, s. 155
  2. ^ Wikander, Ola (2009): I døde språks selskap, s. 156
  3. ^ Lloyd-Morgan, G. (1983): «Review: Corpus Speculorum Etruscorum» i: The Journal of Roman Studies 73, s. 233-235
  4. ^ «Corpus of Etruscan Mirrors (Corpus Speculorum Etruscorum)», British Museum
  5. ^ LIMC-France, engelsk versjon
  6. ^ «Review of Gerhard Meiser (ed.), Etruskische Texte» (PDF), Rasenna: Journal of the Center for Etruscan Studies 5(1), 2016
  7. ^ Rix, Helmut, red. (1991): Etruskische Texte. ScriptOralia (på etruskisk og tysk). Tübingen: Gunter Narr Verlag. ISBN 3-8233-4240-1. To bind.
  8. ^ a b Seneca den yngre: Naturales Quaestiones, II.32.2
  9. ^ Pallottino, M. (1975): The Etruscans, s. 143. Sitat: « The religiosity of the Etruscans most clearly manifested itself in the so-called 'discipline', that complex of rules regulating relations between men and gods. Its main basis was the scrupulous search for the divine will by all available means; ... the reading and interpretation of animal entrails, especially the liver ... and the interpretation of lightning.»
  10. ^ Titus Livius: History of Rome, V.1. Sitat: «... a people more than any others dedicated to religion, the more as they excelled in practicing it.»
  11. ^ Cary, M.; Scullard, H.H. (1979): A History of Rome, 3. utg., ISBN 0-312-38395-9, s. 24
  12. ^ Pallottino, M. (1975): The Etruscans, s. 148

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bonfante, Giuliano; Bonfante, Larissa (2002): The Etruscan Language: an Introduction. Manchester: University of Manchester Press. ISBN 0-7190-5540-7.
  • Bonnefoy, Yves (1992): Roman and European Mythologies. University of Chicago Press. ISBN 0-226-06455-7. Overs. av Wendy Doniger, Gerald Honigsblum.
  • De Grummond; Nancy Thomson (2006): Etruscan Mythology, Sacred History and Legend: An Introduction. University of Pennsylvania Museum of Archaeology. ISBN 1-931707-86-3.
  • De Grummond, Nancy Thomson; Simon, Erika, red. (2006): The Religion of the Etruscans. Austin: University of Texas Press. ISBN 0-292-70687-1.
  • Dennis, George (1848): The Cities and Cemeteries of Etruria. London: John Murray. Tilgjengelig i Gazetteer til Bill Thayers nettsted.
  • Pallottino, M. (1975): The Etruscans. Overs. av Cremina, J (revi. og utv. utg.), Bloomington & London: Indiana University Press. ISBN 0-253-32080-1.
  • Richardson, Emeline Hill ([1964] 1976): The Etruscans: Their Art and Civilization. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-71234-6.
  • Rykwert, Joseph (1988): The Idea of a Town: the Anthropology of Urban Form in Rome, Italy and the Ancient World. MIT Press. ISBN 0-262-68056-4.
  • Swaddling, Judith; Bonfante, Larissa (2006): Etruscan Myths. University of Texas Press. ISBN 0-292-70606-5.
  • Wikander, Ola (2009): I døde språks selskap, Oslo: PAX forlag, ISBN 978-82-530-3205-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Cicero ([44 f.Kr.] 1923): Cicero on Divination. Loeb Classical Library. XX. Harvard University Press.
  • Thayer, William P. (2008): «Cicero on Divination», Lacus Curtius. University of Chicago.
  • Cicero ([44 f.Kr.] 2009): «De Divinatione», The Latin Library.