Troilus og Criseyde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For Shakespeares skuespill, se Troilus og Kressida.
Chaucer leser fra sitt Troylus og Criseyde: fra et tidlig manuskript fra 1400-tallet nå oppbevart ved Corpus Christi College, Cambridge.

Troilus og Criseyde er et kongelig rimdikt (rime royale) av Geoffrey Chaucer som gjenforteller den tragiske fortellingen om Troilus, en prins fra Troja, og Criseyde, en kvinne fra Troja. Criseyde hevdet evig kjærlighet, men når hun er sendt til grekerne som en utveksling av gisler knytter hun seg til en annen. Mange Chaucerforskere betrakter dette som ett av hans beste verk og det ga også inspirasjon til William Shakespeares skuespill med likelydende tittel skrevet 1602. Chaucers dikt ble antagelig skrevet en gang i tidsrommet 13741386 og representerer et unntak i hans diktning ved at han faktisk fullførte det.

Troilus og Criseyde er et eksempel på en hoffromanse, og selv om det inneholder mange fellestrekk fra sjangeren er en generisk klassifikasjon et område for betydelig debatt innenfor forskningen av middelengelsk litteratur. Figuren Troilus er nevnt en gang hos Homer som en tapper sønn av kong Priam som døde i kamp, men den faktiske bakgrunnen for fortellingen strekker seg tilbake til middelalderen, ikke antikken (derav har figurene tildels også andre navn enn hos Homer). Det ble først skrevet av Benoît de Sainte-Maure, en fransk poet på 1100-tallet, i hans dikt Roman de Troie. Italieneren Giovanni Boccaccio skrev fortellingen på nytt i sin Il Filostrato og som igjen ble Chaucers hovedkilde og inspirasjon. Shakespeares utgave var delvis inspirert av Chaucers verk. Diktet ble fortsatt av Robert Henryson i hans Testament of Cresseid (Cresseids testamente). Henryson er mindre begeistret for Chaucers vennlige behandling av Criseyde og straffer henne åpent for hennes troløshet.

Forholdet mellom Chaucers Troilus og Criseyde og hans kildemateriale (Il Filostrato) er diskutert omfattende av den britisk forfatter og litteraturviteren C.S. Lewis i essayet The Allegory of Love (Kjærlighetens allegori). Chaucers dikt reflekterer en mindre kynisk og mindre misogynt (mistro eller hat til kvinner) verdenssyn enn Boccaccios. Chaucers Pandarus har gode hensikter ved at han forsøker å megle mellom sin niese Criseyde og Troilus. Chaucers Criseyde er oppriktig, og heller engstelig enn kun troløs. Fortellingens tristhet blir lettet med humor. Chaucers figurer er fargerike og generelt gjorde Chaucer Boccaccios fortelling lengre, strammere og bedre.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Troilus and Criseyde – originaltekst