Alfred Tennyson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alfred Tennyson
Alfred Tennyson, 1. baron Tennyson
Alfred Lord Tennyson 1869.jpg
Karbontrykk av Julia Margaret Cameron, 1869
Født6. august 1809
Somersby, Lincolnshire
Død6. oktober 1892 (83 år)
GravlagtWestminster Abbey
Ektefelle Emily Sellwood (g. 1850)
Søsken Charles Tennyson Turner
Barn Hallam Tennyson
Lionel Tennyson
Utdannet ved Trinity College
Yrke Poet, politiker, skribent
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
LivssynDen anglikanske kirke
Medlem avRoyal Society, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Fellow of the Royal Society

Alfred Tennyson, 1. Baron Tennyson (født 6. august 1809, død 6. oktober 1892) var en britisk lyriker og en av de mest populære engelske poeter noensinne. Han betraktes som hovedrepresentant for lyrikken under viktoriansk tid.

Han etterfulgte Wordsworth i 1850 som engelsk hoffdikter (poet laureate), hvilket var medvirkende til Tennysons store popularitet, dengang som i dag. Tennysons spesiale var korte tekster, noe dikt som «In the Valley of Cauteretz», «The Charge of the Light Brigade», «Crossing Bar» og «Tears, Idle Tears» og andre vitner om.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av Tennysons poesi var basert på klassiske eller mytologiske tema, skjønt In Memoriam var skrevet for å minnes hans beste venn Arthur Hallam, også lyriker og klassekamerat fra Trinity College i Cambridge og som var forlovet med Tennysons søster, men døde av slag. Ett av Tennysons mest berømte verk er Idylls of the King (1885), en rekke fortellende dikt basert utelukkende på kong Arthur og arthurianske fortellinger. Verket var dedikert til prins Albert, Victorias ektemann. I løpet av sin karriere forsøkte lord Tennyson seg også som dramatiker, men hans skuespill hadde liten suksess selv i hans egen levetid.

Et antall fraser fra Tennysons poesi har gått inn og blitt vanlige i det engelske språk, blant annet «nature, red in tooth and claw», «better to have loved and lost», «Theirs not to reason why,/Theirs but to do and die», og «My strength is as the strength of ten,/Because my heart is pure».

Tennyson var en briljant versemaker i Wordsworth-tradisjonen som visste å spille på viktoriatidens konvensjoner, preget av konservativ nasjonalisme og preferanser. I samtiden var det forventninger til at Tennyson skulle bli den nye Lord Byron, men ettertiden har dog minsket hans betydning.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Tennyson.

Alfred Tennyson ble født i Somersby i Lincolnshire som sønn av en rektor i en barneflokk på 12. Han er en av etterkommerne til kong Edvard III av England.[1] Hans far, George Clayton Tennyson, var den eldste av to sønner, men ble gjort arveløs i ung alder av sin far, godseieren George Tennyson, til fordel for sin yngre bror Charles som senere tok navnet Charles Tennyson d'Eyncourt. George Clayton Tennyson oppdro en stor familie, men var konstant i mangel på penger, han drakk mye og ble mentalt ustabil. Tennyson og to av hans eldre brødre skrev poesi allerede i tenårene, og en diktsamling av dem alle tre ble utgitt lokalt da Alfred var kun 17 år gammel. En av disse brødrene, Charles Tennyson Turner, giftet seg senere med Louisa Sellwood, den yngre søsteren av Alfreds framtidige hustru. Den andre broren var Frederick Tennyson.

Utdannelse og første utgivelse[rediger | rediger kilde]

Tennyson gikk på skole i Louth, King Edward VI Grammar School, og deretter i 1828 på Trinity College i Cambridge, hvor han ble medlem av et hemmelig selskap kalt «Cambridge Apostles». På Cambridge møtte han Arthur Henry Hallam som ble hans beste venn.

I 1829 vant han en pris for et av sine første stykker, på Timbuctoo.[2]

I 1830 utga han sitt første samling med dikt på egen hånd, Poems Chiefly Lyrical (1830+). Claribel og Mariana, som senere fant sin plass blant Tennysons mest feirete lyrikk, var også inkludert i denne samlingen. Selv om kritikere mente at samlingen var oversentimental viste diktene seg hurtig å bli populære og ga Tennyson en oppmerksomhet som andre kjente forfattere i samtiden merket seg, blant annet Samuel Taylor Coleridge.

Tilbake til Lincolnshire og andre utgivelse[rediger | rediger kilde]

Romantisk og samtidig realistisk middelaldermotiv, The Lady of Shallot, av John William Waterhouse, 1888, basert på et dikt av Alfred Tennyson.

I løpet av våren 1831 døde Tennysons far og tvang ham til forlate Cambridge før han kunne ta en grad. Han dro tilbake til prestegården hvor han fikk lov til å bo i de neste seks årene og delte der ansvaret for sin mor og hennes store barneflokk. Hans venn Arthur Hallam kom på besøk i løpet av sommeren og ble forlovet med Tennysons søster Emilia Tennyson.

I 1833 utga Tennyson sin andre diktsamling som også har noen av hans mest kjente dikt, The Lady of Shalott, en fortelling om en prinsesse som ikke kan se på verden unntatt via refleksjonene i et speil. Når Lancelot rir forbi hennes tårn hvor hun bor kan hun ikke la være å feste øynene på ham, men da blir forbannelsen satt i kraft. Hun dør etter at hun har satt seg i en liten båt og flyter nedover elven til Camelot med navnet sitt skrevet på båtens akterende.

Diktsamlingen ble sterkt kritisert og det forhindret Tennyson til å utgi nye diktsamlinger i de neste ti årene, men han fortsatte å skrive.

I 1833, det samme året, fikk Hallam et slag (cerebral hæmorrhage) mens han ferierte i Wien og døde. Tapet av vennen var oppskakende på Tennyson, men inspirerte ham også til å skrive et utall vers som skulle komme til blant den vakreste poesien skrevet i England, skjønt bortimot et tiår av poetisk stillhet fulgte Hallams død.

Tennyson og hans familie fikk tillatelse til å bli boende på gården for en enda en tid, men senere flyttet de til Essex. En svært uheldig investering i et selskap for treskjæring for kirkedekor betydde at familien tapte mye av sine gjenværende økonomi.

Den tredje utgivelsen og anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

I 1842 mens han levde sparsommelig i London fikk Tennyson utgitt to bind med poesi, den første hadde kun tidligere publisert dikt, men den andre besto utelukkende av nye dikt. Disse ble møtt med øyeblikkelig suksess. The Princess, som kom ut i 1847, var tilsvarende suksessfull, og hvor han i tidens ånd går positivt inn for feminisme.

De gylne årene[rediger | rediger kilde]

Det var i 1850 at Tennyson nådde høyden av sin karriere hvor han ble utpekt som nasjonalskald eller poet laureate (en offentlig utnevnelse av myndighetene og hvor dikt for høytidelige anledninger var forventet) da han etterfulgte William Wordsworth i stillingen, og i det samme året skrev han sitt mesterverk, In Memoriam A.H.H., dedikert til Hallam. I det samme året giftet han seg med Emily Sellwood, som han hadde kjent siden barndommen, i landsbyen Shiplake. De fikk to sønner, Hallam — navngitt etter hans beste venn — og Lionel.

Poet laureate[rediger | rediger kilde]

I hold it true, whate'er befall;
I feel it, when I sorrow most;
'Tis better to have loved and lost
Than never to have loved at all.

Han holdt sin statlige stilling som nasjonalpoet fra 1850 og til sin død og ga ut roste dikt, men stort sett middelmådige, slik som et dikt for å ønske Alexandra av Denmark velkommen da hun kom til Storbritannia for å bli gift med kong Edvard VII. I 1855 skrev Tennyson et av sine mest kjente dikt, The Charge of the Light Brigade, en dramatisk hyllest til britiske kavalerister som i løpet av Krimkrigen (18531856) var gått til grunne under et dårlig ledet angrep den 25. oktober 1854 ved Balaklava. Andre verker var skrevet som poet laureate, eksempelvis Ode on the Death of the Duke of Wellington og Ode Sung at the Opening of the International Exhibition.

Dronning Viktoria var en brennende beundrer av Tennysons poesi, og i 1884 utnevnte hun ham til baron, Tennyson av Aldworth, hans hjem i Sussex, og av Freshwater, hans hjem på øya Wight. Han var den første engelske forfatter som ble opphøyet i adelsstanden. Tennyson har blitt beskrevet som en lidenskapelig mann med en del merkverdigheter i sin natur: han ble aldri komfortabel som adelig, og det var vidt anerkjent at han kun mottok tittelen for å sikre framtiden for sin sønn Hallam.

«Farringford» - Lord Tennysons bolig på Isle of Wight.

Det finnes innspillinger av Tennyson som deklarerer sin poesi som ble gjort tilgjengelig av Thomas Edison, men disse er av relativ dårlig kvalitet. Mot slutten av sitt liv avslørte Tennyson at hans religiøse overbevisning motsatte seg konvensjonene, og lente seg isteden mot agnostiske tanker og panteisme.[3]

Som berømt skrev han i In Memoriam: «Det lever mer tro i den ærlige tvil, tro meg, enn i halve trosbekjennelsen». I Maud (1855) skrev han «Kirkene har drept deres Kristus.» I Locksley Hall Sixty Years After skrev Tennyson: «Kristen kjærlighet blant kirkene er tvillingen til hedenskapens hat». I sin Dagbok (side 127) skrev han «Jeg tror på en form for panteisme.» Hans sønn biografi bekrefter at Tennyson ikke var kristen, og noterer at Tennyson priset Giordano Bruno og Spinoza da han var døende, og sa om Bruno at hans syn på «Gud er på mange måter mine egne».[4]

Tennyson fortsatte å skrive til langt over 80 år før han døde den 6. oktober 1892, 83 år gammel. Han ble gravlagt i Westminster Abbey. Han ble etterfulgt som den 2. baron Tennyson av sin sønn Hallam, som skrev den autoriserte biografien over sin far i 1897, og ble senere den andre generalguvernør av Australia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

Engelsk
Norsk

I antologien Ring, ville klokker (Bokklubben Lyrikkvenner, 2000)

  • «Fra In Memoriam», ved Knut Johansen
  • «Den innviede» (The Mystic), ved Knut Johansen
  • «Ørn» (The Eagle), ved Hartvig Kiran
  • «Slø! Slø! Slø!» (Break! Break! Break!), ved Olav H. Hauge
  • «Gjennom fallgarden» (Crossing the Bar), ved Olav H. Hauge
  • «Ring, ville klokkor» (Ring out wild bells), ved Olav H. Hauge
  • «Poetens sang» (The Poet’s song), ved André Bjerke
  • «Geraint og Enid» (Geraint and Enid), ved Karen Sofie Hanssen
  • «Odyssevs» (Ulysses), ved Sigmund Skard
  • «Den lette brigades angrep» (the Charge of the Light Brigade), ved Geir Uthaug
  • «Ved Wellingtons død» (On the death of Wellington), ved Geir Uthaug
  • «Damen av Shalott» (The Lady of Shalott), ved Geir Uthaug

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Alfred Tennyson – originaltekst