Tiberius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For andre personer med navn Tiberius, se Tiberius (andre betydninger)
Tiberius
Tiberivs
Tiberius palermo.jpg
Født Tiberius Claudius Nero
16. november 42 f.Kr.
Roma
Død 16. mars 37
Misenum
Naturlige årsaker
Gravlagt Augustus' mausoleum
Ektefelle Vipsania Agrippina, Julia den eldre
Far Tiberius Claudius Nero
Mor Livia
Søsken Nero Claudius Drusus Germanicus
Barn Drusus Cæsar, Tiberius Julius Caesar
Yrke Soldat, politiker
Nasjonalitet Romerriket
Livssyn romersk religion
Utmerkelser Kvadriga-vinner i de antikke olympiske leker
Navn før tiltredelse Tiberius Claudius Nero
Navn som keiser: Tiberius Caesar Augustus
Regjerte 19. august 14
16. mars 37
Dynasti Julo-claudiske
Forgjenger Augustus
Etterfølger Caligula

Tiberius (latin: Tiberius Caesar Dīvī Augustī Fīlius Augustus;[1][2] 16. november 42 f.Kr.16. mars 37 e.Kr.) var en romersk keiser fra 14 e.Kr. til 37 e.Kr. e.Kr. Han ble født som Tiberius Claudius Nero, tilhørende slekten Claudia, som sønn av Tiberius Claudius Nero og Livia Drusilla. Hans mor skilte seg fra Nero og giftet seg med Octavianus, senere kjent som Augustus, i 39. Det gjorde Tiberius til stesønn av Augustus.

Tiberius kom senere til å gifte seg med Augustus’ datter (fra dennes ekteskap med Scribonia), Julia den eldre, og ble selv adoptert av Augustus, og ved denne handlingen ble han også en del av slekten Julia, og kunne ta navnet Tiberius Julius Cæsar. De påfølgende keiserne etter Tiberius fortsatte dette blandede dynastiet av begge familier for de neste tretti årene; historikerne har gitt det navnet Julo-claudiske dynasti. I henhold til andre keisere av dette dynastiet var Tiberius stesønn av Augustus, grand-onkel av Caligula, og onkel på farssiden av Claudius.

Tiberius var en av Romas største generaler; hans erobringer av Pannonia, Dalmatia, Raetia, og midlertidig deler av Germania, la grunnlaget for Romerrikets nordlige grenser. Men han ble husket som en mørk, tilbaketrukket, og dyster hersker som aldri hadde ønsket å bli keiser; Plinius den eldre karakteriserte ham som tristissimus hominum, «den dystreste av alle menn.»[3] Etter at Tiberius’ sønn Drusus Julius Cæsar døde i 24, ble han enda mer tilbaketrukket og reservert. I 26 flyttet Tiberius fra Roma og overlot administrasjonen i stor grad i hendene på sine skruppelløse pretorianske prefekter Lucius Aelius Sejanus og Quintus Naevius Sutorius Macro.

Caligula, Tiberius' grandnevø og adopterte grandsønn, etterfulgte Tiberius ved hans død.[4]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Tiberius og hans mor Livia, 14-19 e.Kr., fra Paestum i Italia, nå i Spanias nasjonale arkeologiske museum, Madrid.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tiberius ble født i Roma den 16. november 42 f.Kr. som sønn av Tiberius Claudius Nero og Livia Drusilla.[5] I 39 f.Kr. skilte hans mor seg fra hans biologiske far og giftet seg på nytt med Gaius Julius Cæsar Octavianus kort tid etter. Hun var da fortsatt gravid med Tiberius Neros sønn, og i 38 f.Kr. ble hans bror, Nero Claudius Drusus, født.[6]

Det er lite som er nedtegnet om Tiberius’ tidligste år. I 32 f.Kr. gjorde Tiberius sin første offentlige opptreden da han var ni år gammel ved at han holdt gravtalen for sin biologiske far.[7] I 29 f.Kr. red både han selv og hans yngre bror Drusus i en stridsvogn i triumftoget til deres adoptivfar Octavianus i feiringen av at Marcus Antonius og Kleopatra ble beseiret ved Actium.[7]

I 23 f.Kr. ble Augustus, enehersker av Romerriket, syk og hans mulige død truet med å sende den romerske verden ut i kaos og indre strid igjen. Historikerne er enige om at det var i løpet av denne tiden at spørsmålet om Augustus’ arving ble mest akutt, og mens Augustus synes å ha indikert at Agrippa og Marcellus ville videreføre hans posisjon ved hans død, ble tvetydigheten og usikkerheten ved etterfølgelsen det fremste problemet for Augustus.[8]

Som reaksjon synes det som om en rekke mulige arvinger ble valgt, blant dem også Tiberius og hans bror Drusus. I 24 f.Kr. da Tiberius var 17 år gikk han inn i politikken under Augustus’ rettledning og ledelse, og mottok posisjonen som kvestor,[9] og ble gitt retten å stå til valg som pretor og konsul før han hadde rett til grunnet den alderen som loven hadde påkrevd.[10] Tilsvarende unntak i loven ble gjort gjeldende for Drusus.[11]

Sivile og militære karriere[rediger | rediger kilde]

Profilportrett av Tiberius og Vipsania Agrippina, maleri av Peter Paul Rubens.
Byste av Vipsania Agrippina, Toulouse.

Kort tid etter begynte Tiberius å opptre domstolen som advokat,[12] og det er antagelig her at hans interesse for gresk retorikk begynte. I 20 f.Kr. ble Tiberius sendt til Østen under kommando av Marcus Agrippa.[13] Parterne hadde erobret legionenes faner (aquila) under kommando av Marcus Licinius Crassus i 53 f.Kr. ved slaget ved Carrhae, fra Decidius Saxa i 40 f.Kr., og fra Marcus Antonius i 36 f.Kr.[10]

Etter et år med forhandlinger ledet Tiberius en betydelig styrke inn i Armenia, antagelig med det formål å etablere landet som en romersk klientstat, og få slutt på trusselen som landet utgjorde ved den romersk-partiske grense. Augustus var i stand til å oppnå et kompromiss som førte til fanene ble levert tilbake, og Armenia forble et nøytralt område mellom de to stormaktene.[10]

Etter å ha kommet tilbake fra Østen i 19 f.Kr. ble Tiberius gift med Vipsania Agrippina, datteren av Augustus’ nære venn og fremste hærfører, Marcus Vipsanius Agrippa.[14] Han ble utnevnt til posisjonen som pretor, og sendt av sted med sine legioner for å støtte sin bror Drusus i krigføringene i vest. Mens Drusus fokuserte sine styrker i Gallia Narbonensis og langs grensen mot Germania, bekjempet Tiberius stammer i Alpene og innenfor Gallia Transalpina («Gallia på den andre siden av Alpene»), og erobret Raetia. I 15 f.Kr. oppdaget han kildene til elven Donau, og snart etter bøyen for dens midtre løp.[15] Da Tiberius kom tilbake til Roma i 13 f.Kr. ble han utnevnt til konsul, og på samme tid ble hans sønn, Drusus Julius Cæsar, født.[16]

Agrippas død i 12 f.Kr. forfremmet Tiberius og Drusus i rekkefølgen som Augustus’ arvinger. På Augustus’ sterke anmodning i 11 f.Kr. skilte Tiberius seg fra Vipsania og giftet seg med Agrippas enke og Augustus’ datter Julia.[4][14] Denne hendelsen synes å ha vært et bristepunkt for Tiberius; hans nye, påtvungne ekteskap med Julia var aldri lykkelig og frambrakte kun et barn som død tidlig.[14]

Det ble fortalt at Tiberius møtte Vipsania igjen, og måtte følge henne gråtende hjem mens hun tryglet om tilgivelse; [14] kort tid etterpå hadde Augustus et møte med Tiberius, og tok grep for sørge for at Tiberius og Vipsania aldri møttes igjen.[17] Augustus fortsatte å forfremme Tiberius, og etter Agrippas død og deretter hans bror Drusus’ død i 9 f.Kr., synes han å være den fremste kandidaten for å etterfølge Augustus. Som sådan mottok han militære ordre i Pannonia og Germania; begge områder meget ustabile og av stor betydning for Augustus’ politikk.

I 6 f.Kr. igangsatte Tiberius en knipetangmanøver mot markomannerne. Han satte ut fra Carnuntum ved Donau med fire legioner, passerte gjennom området til kvaderne, en annen germansk stamme, for å invadere markomannerne fra øst. Samtidig ville general Gaius Sentius Saturninus dra ut fra Moguntiacum ved Rhinen med to eller tre legioner, passere gjennom det nylig annekterte området til hermundurerne, og deretter etter angripe markomannerne fra vest. Angrepet var en rungende suksess, men likevel rakk ikke Tiberius å undertrykke markomannerne da han snart ble tilkalt til den grensen ved Rhinen for å beskytte andre områder av Romas nye erobringer i Germania.

Han kom tilbake til Roma og ble utnevnt til konsul for andre gang i 7 f.Kr. og i 6 f.Kr. ble han gitt tribunal makt (tribunicia potestas) og kontroll i Østen, [18] begge deler var et ekko av de posisjoner som Agrippa tidligere hadde hatt. Imidlertid, til tross for disse framgangene og forfremmelsene, var Tiberius ikke lykkelig.[19]

Pensjonering på Rhodos[rediger | rediger kilde]

levningene av Tiberius’ villa ved Sperlonga, ved kysten, midtveis mellom Roma og Napoli.

I 6 f.Kr., rett før han aksepterte en kommando i Østen, og ble den nest mektigste mann i Roma, annonserte Tiberius brått at han trakk seg tilbake fra politikken og pensjonere seg på Rhodos.[20] De nøyaktige motivene for dette er ikke klart,[21] men historikerne har spekulert på det faktum at Augustus hadde adoptert Julias sønner med Agrippa Gaius og Lucius, og synes å ha begynt forflytte dem langs den samme politiske vei som han tidligere hadde sendt Tiberius og Drusus.[22]

Tiberius’ beslutning synes således å ha vært en midlertidig løsning: han ville holde makten kun til hans stesønner ble gamle nok, og deretter tilsidesatt. Det promiskuøse, og svært offentlige oppførselen til hans hustru Julia, fanget i et ulykkelig ekteskap,[23] kan også ha vært medvirkende til hans beslutning.[18] Faktisk kalte historikeren Tacitus det for Tiberius’ intima causa, hans innerste årsak for å reise til Rhodos, og synes være tilskrevet hans avsky for Julia og hans lengsel etter Vipsania.[24] Tiberius var ikke bare tvangsgiftet med en kvinne han avskydde, men som også offentlig ydmyket ham med nattlige eskapader i Forum Romanum samtidig som han hadde forbud mot å se den kvinnen han elsket.[25]

Uansett hva som var Tiberius’ motiver var hans eksil på Rhodos bortimot katastrofalt for Augustus’ planer for etterfølgelse. Gaius og Lucius var fortsatt tidlig i tenårene, og Augustus, som nå var 57 år, hadde ingen umiddelbar etterfølger. Det var ikke lenger noen garanti for en fredfull overføring av makten etter hans død, heller ingen garanti at hans familie, og derfor hans families allierte, ville fortsatt holde makten om posisjonen som princeps, «den fremste», skulle overleve.[25]

En del apokryfiske fortellinger hevder at Augustus bønnfalt Tiberius om å bli i Roma, og gikk så langt som late som om han var alvorlig syk. [25] Tiberius’ reaksjon var å ankre opp utenfor kysten av Ostia Antica, Romas havneby, og da nyheten kom om at Augustus hadde overlevd, seilte han straks til Rhodos.[26] Tiberius skal etter sigende ha angret seg og anmodet, flere ganger, om å komme tilbake til Roma, men Augustus avslo.[27]

Augustus’ arving[rediger | rediger kilde]

Bronsebyste av Tiberius i Cabinet des Médailles, Paris.
Marmorbyste av Tiberius i Ny Carlsberg Glyptotek, København.

Med Tiberius ikke tilgjengelig hvilte etterfølgelsen utelukkende på Augustus’ to unge barnebarn, Lucius og Gaius Cæsar. Situasjonen ble mer prekær i 2 e.Kr. da Lucius døde. Augustus, kanskje med en del press fra Livia, tillot Tiberius å komme tilbake til Roma som privat borger og ingenting mer.[28] 2 år senere, i 4 e.Kr., ble Gaius drept i Armenia, og Augustus hadde ikke lenger noe annet valg enn å vende seg til Tiberius. [29][30]

Gaius’ død førte til en forfjamset aktivitet i Augustus’ husholdning. Tiberius ble adoptert som full sønn og arving, og han ble samtidig påkrev å adoptere sin nevø Germanicus, sønn av sin bror Drusus og Augustus’ niese Antonia Minor. [29][31] Sammen med sin adopsjon mottok Tiberius også posisjonen som tribun foruten en andel av Augustus’ maius imperium, noe Marcus Agrippa antagelig aldri hadde.[32]

I 7 e.Kr. ble Agrippa Postumus, en yngre bror av Gaius og Lucius, fornektet av Augustus og forvist til øya Pianosa for å leve i ensom forvaring. [30][33] I 13 e.Kr. ble den politiske makten som Tiberius holdt gjort likestilt, framfor som sekundær, til Augustus’ egen makt. Han var da i enhver henseende med-hersker med Augustus, og ved sistnevntes bortgang vil regjeringen ganske enkelt fortsette uten oppbrudd eller overgang.[34]

Imidlertid, i henhold til Suetonius, etter en års opphold i Germania, som varte i tiden 10−12 e.Kr.,[35] «Tiberius kom tilbake og feiret triumfen som han hadde utsatt, fulgt av også sine generaler, som han hadde oppnådd triumfregaliaen. Og før han vendte seg om for Kapitol, gikk han av sin stridsvogn og falt på knærne for sin far som ledet seremoniene.»[36] «Da konsulene snart etter dette sørget for at en lov ble vedtatt at han skulle styrene provinsene sammen med Augustus og holde folketelling med ham, reiste han til Illyricum ved avslutningen av de rensende seremoniene.»[37]

I henhold til Suetonius skjedde disse seremoniene og erklæringen som «med-princeps» i året 12 e.Kr., og etter at Tiberius kom tilbake fra Germania.[35] «Men han ble strakt kalt tilbake og fant da Augustus i sin siste sykdom, men fortsatt i live. Han tilbrakte hele dagen sammen med ham privat.»[37] Augustus døde 14 e.Kr., 75 år gammel.[38] Han ble gravlagt med dertil seremoni og, som det hadde blitt klargjort på forhånd, guddommeliggjort, hans testamente lest opp, og Tiberius bekreftet som hans enearving.[39]

Keiser (14–37 e.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Tidlig styre[rediger | rediger kilde]

Aureus til Tiberius, ca. 27-30 e.Kr.

Senatet kom sammen den 18. september for å bekrefte Tiberius’ posisjon som princeps, og som det hadde vært gjort med Augustus tidligere, ga ham utvidet makt.[40] Disse prosessene ble gjennomgående rapportert av Tacitus.[41] Tiberius hadde allerede administrativ og politisk makt som princeps, hva han manglet var titlene —Augustus («ærverdig»), Pater Patriæ («landsfader»), og tildelt corona civica («borgerkronen»). Sistnevnte var en krone gjort av laurbærblader og eik til ære for Augustus som hadde berget livene til romerske borgere.

Tiberius forsøkte å spille samme rolle som Augustus: den motvillige offentlige tjener som ikke ønsker noe annet enn å tjene staten.[42] Det førte til forvirring, og framfor å stå fram som ydmyk, ble han oppfattet som spottende; framfor å virke som han ville tjene staten virket han lite samarbeidsvillig og ikke forekommende.[43] Han siterte sin alder som årsak til hvorfor han ikke kunne fungere som princeps, og uttalte at han ikke ønsket posisjonen, og fortsatte med å be om kun en seksjon av staten.[44] Tiberius ga seg og aksepterte den makten som ble valgt for ham, skjønt i henhold til Tacitus og Suetonius nektet han å bære titlene Pater Patriæ, Imperator, og Augustus, og avslo de mest håndfaste symbolene på princeps, laurbærkronen og corona civica.[45]

Denne sammenkomsten synes å ha satt tonen for hele styret til Tiberius. Hans synes å ha ønsket at senatet og staten fungerte uten ham, og hans direkte ordrer var ganske vage og som inspirerte mer til en debatt om hva han egentlig mente enn å vedta hans lovgivning.[46] I hans første år synes som om han ville at senatet skulle kunne fungere på egen hånd,[47] framfor å fungere som en tjener for hans vilje som under Augustus. I henhold til Tacitus hadde Tiberius spottet senatet som “menn passende til å være slaver.”[48]

Germanicus' vekst og fall[rediger | rediger kilde]

En byste av, Germanicus, adoptivsønn av Tiberius, fra Louvre, Paris.

Problemer oppsto raskt for den nye Princeps. Romerske legioner utstasjonert i Pannonia og i Germania hadde ikke blitt betalt de bonuser som de var blitt lovet av Augustus, og etter en kort tid gjorde de mytteri da det var klart at svar fra Tiberius ikke ville komme.[49] Germanicus og Tiberius’ sønn, Drusus Julius Cæsar, ble sendt avsted med en liten styrke for å slå ned opprøret og føre legionene tilbake til orden.[50]

Framfor bare å ganske slå ned opprøret, sammenkalte Germanicus dem og førte dem over Rhinen og inn på germansk område og lovte dem at de rikdommer de fikk fatt i ville telle som deres bonus.[51] Etter å ha krysset elven vant de alt område mellom Rhinen og Elben. I tillegg noterte Tacitus at Teutoburgerskogen ble erobret og de romerske fanene som hadde blitt tapt tre år tidligere av Publius Quinctilius Varus,[52] hvor tre romerske legioner og støttetropper var blitt overrasket av germanske stammer og utryddet.[53]

Germanicus hadde greid å påføre Romas fiender et betydelig nederlag, slått ned et opprør blant troppene, og kommet tilbake til Roma med de tapte fanene. Det var handlinger som økte berømmelsen av den allerede populære Germanicus hos det romerske folk.[54]

Etter at han kom tilbake fra Germania,[55] feiret Germanicus en triumf i Roma i 17 e.Kr.,[52] den første fulle triumf som byen hadde sett siden Augustus’ egen i 29 f.Kr. Som et resultat av denne suksessen ble Germanicus i 18 e.Kr. gitt kontroll over den østlige delen av Romerriket, akkurat som Agrippa og Tiberius hadde fått tidligere, og var åpenbart sett på som Tiberius’ etterfølger.[56] Germanicus levde litt over et år før han ble døende, og han anklaget Gnaeus Calpurnius Piso, guvernør av Syria, for å ha forgiftet ham.[57]

Slekten Pisones hadde vært langvarige støttespillere av Claudia, og hadde alliert seg med den unge Octavianus etter hans ekteskap med Livia, mor til Tiberius. Germanicus’ død og anklager indikerte anklaget også den nye Princeps. Piso ble tiltalt og i henhold til Tacitus, truet til å blande inn Tiberius.[58] Om guvernøren faktisk kunne knytte princeps til Germanicus’ er ukjent; framfor å fortsette rettssaken da det ble åpenbart at senatet ikke hadde tillit til ham, begikk Piso selvmord.[59][60]

Tiberius synes å ha gått trett av politikken ved dette tidspunktet. I 22 e.Kr. delte han sin autoritet som tribun med sin sønn Drusus,[61] og begynte å gjøre årlige reiser til Campania som ble rapportert lengre og lengre år for år. I 23 e.Kr. døde Drusus på mystisk vis,[62][63] og Tiberius synes ikke å ha gjort noen anstrengelser for å finne en erstatning. Til sist trakk Tiverius seg i 26 e.Kr. fullstendig tilbake fra Roma til øya Capri.[64]

Tiberius på Capri og Sejanus i Roma[rediger | rediger kilde]

I 31 ble Sejanus arrestert og dømt til døden. Senatet utstedte damnatio memoriæ på ham. Hans statuer ble ødelagt og hans navn fjernet fra alle offentlige opptegnelser. Denne mynten fra Augusta Bilbilis har ordene L. Aelio Seiano fjenet.

Lucius Aelius Sejanus hadde tjent den keiserlige familie i bortimot tjue år da han ble pretoriansk prefekt i 15 e.Kr. Da Tiberius ble mer forbitret med posisjonen som Princeps, begynte han å gjøre seg mer og mer avhengig med det begrensede sekretariatet som Augustus etterlot seg, og særlig av Sejanus og pretorianergarden. I 17 eller 18 e.Kr. hadde Tiberius gjort pretorianergarden ansvarlig for forsvaret av byen, og forflyttet de fra en leir utenfor bymurene til innenfor, Castra Praetoria.[65] noe som ga Sejanus tilgang på tropper som talte et sted mellom 6 000 og 9 000 menn.

Drusus’ framhevet Sejanus, i det minste for Tiberius som deretter refererte til ham som hans Socius Laborum («Partner av mine arbeider»). Tiberius hadde statuer av Sejanus reist over hele byen,[66][67] og Sejanus ble mer og mer synlig samtidig som Tiberius trakk seg fra Roma helt og holdent. Til sist, da Tiberius trakk seg helt tilbake i 26 e.Kr. ble Sejanus etterlatt med ansvaret for hele statsadministrasjonen og av byen Roma.[64]

Sejanus’ posisjon var ikke helt en etterfølger. Han hadde anmodet å gifte seg med Tiberius niese Livilla i 25 e.Kr.,[68] men under press hadde han raskt trukket tilbake anmodningen.[69] Mens Sejanus’ keiserlige stilling var kontrollert ved pretorianergarden, og kontrollerte således den informasjonen som Tiberius mottok fra Roma, og den informasjonen som Roma mottok fra Tiberius.[70] synes tilstedeværelsen av Livia ha kontrollert hans makt for en tid, men hennes død i 29 e.Kr. endret dette forholdet.[71]

Sejanus begynte en rekke utrenskninger av senatorer og rike equites (adelen under senatorene) i Roma, fjernet de som han mente kunne opponere mot ham foruten også å øke den keiserlige skattekiste, som han selv kontrollerte. Germanicus' enke Agrippina den eldre og to av hennes sønner, Nero Cæsar og Drusus Cæsar, ble arrestert og forvist i 30 e.Kr., og senere døde alle under mistenkelige omsendigheter. I Sejanus forfølgelse av Agrippina den eldre og hennes familie, var Caligula, Agrippina den yngre, Julia Drusilla, og Julia Livilla de eneste som overlevde.[72]

Sejanus' sammensvergelse mot Tiberius[rediger | rediger kilde]

Ruiner av Villa Jovis på øya Capri, hvor Tiberius tilbrakte det meste av sine siste år, og overlot kontrollen av riket i hendene på prefekten Lucius Aelius Sejanus.
En sardonyx kamégravering i relieff av Tiberius, 100-tallet e.Kr., nå i museet Eremitasjen i St. Petersburg.

I 31 e. Kr. Var Sejanus konsul sammen med Tiberius in absentia,[73] og begynte sin konspirasjon for å skaffe seg makt. Nøyaktig hva som skjedde er vanskelig å bedømme, men Sejanus synes i hemmelighet å ha innyndet seg hos de familier som hadde bånd til slekten Julia, og forsøkte å selv å bli integrert med denne slekten med tanke på selv å komme seg opp og fram som mulig regent som en adoptert familiemedlem.[73] Livilla ble senere implisert i denne sammensvergelsen, og ble avslørt som Sejanus' elskerinne gjennom en rekke av år.[74] Sammensvergelsen synes å ha involvert dem begge med den hensikt å få fjernet Tibierus, og med støtte fra slekten Julia, enten for å selv bli regent, eller fungere som regent for unge Tiberius Gemellus eller muligens for selv Gaius Cæsar, kalt for Caligula.[75] De som sto i vegen ble anklaget for forræderi og raskt fjernet.[75]

I 31 e.Kr. ble Sejanus innkalt til et møte i senatet hvor et brev fra Tiberius ble lest. Brevet fordømte Sejanus og beordret hans umiddelbare henrettelse. Sejanus ble dømt og sammen med flere av sin kollager ble de henrettet i løpet av en uke.[76] Som kommandant av pretorianergarden ble han erstattet av Naevius Sutorius Macro.[76]

Tacitus hevder at flere dommer for forræderi fulgte og at mens Tiberius hadde tidligere vært nølende til handle og ta grep om de politiske forholdene, synes han mot slutten av livet å gjøre så uten samvittighetsnag. Hardest rammet var de familier som hadde politiske bånd til Julia-slekten. Selv det keiserlige regjeringen ble rammet av utrenskningene og alle som hadde vært assosiert med Sejanus eller på noe vis bli knyttet til hans aktiviteter ble dømt og henrettet, og deres eiendommer konfiskert. Som Tacitus levende har beskrevet:

Sitat Hhenrettelser var nå en stimulans for hans raseri, og han beordret død for alle som lå i fengsel under anklage for delaktighet med Sejanus. Der lå, enkeltvis eller i hauger, utallige døde i alle aldre og kjønn, framtredende med ukjente folk. Slekt og venner fikk ikke tillatelse til nærme seg dem, til å gråte over dem, eller selv å se for lenge på dem. Spioner var plassert rundt dem som noterte ned sorgen til hver av de sørgende og fulgte de rotnende likene til de ble dratt til Tiber hvor de fløt eller dreve mot bredden, og ingen torte å brenne eller røre ved dem.[77] Sitat

Imidlertid, Tacitus portrett av en tyrannisk, hevngjerrig keiser har blitt utfordret av flere moderne historikere. Den framtredende historikeren Edward Togo Salmon skrev i sitt verk A history of the Roman world from 30 BC to AD 138:

Sitat I alle de tjue årene av Tiberius' styre ble ikke mer enn femtito personer anklaget for forræderi, av de disse unnslap bortimot halvparten dom, mens fire uskyldige som ble dømt ble ofre for den overdrevne tjenesteiveren til senatet, ikke for keiserens tyranni.[78] Sitat

Mens Tiberius oppholdt seg på Capri gikk det rykter om hva han egentlig drev på med mens han var der. Suetonius har nedtegnet rykter om grelle fortellingen om seksuelle perversiteter, inkludert visuelle framstillinger av overgrep på barn, og andre grusomheter,[79] og mest av alt hans forfølgelsesvanvidd.[80] Om disse fortellingene er sterkt preget av sensasjoner,[81] synes de i det minste å framstille hvordan Tiberius ble oppfattet den romerske senatorklassen, og hvilken innvirkning hans styre hadde i løpet av de 23 årene han styrte.

Siste år[rediger | rediger kilde]

En denarius av Tiberius.

Affæren med Sejanus og de siste årene med dommer for forræderi ødela varig Tiberius' framtoning og omdømme. Etter Sejanus' fall var Tiberius helt og holdent trukket ut av Roma og riket ble fortsatte å bli styrt under tregheten i det byråkrati som Augustus hadde etablert framfor gjennom lederskapet til princeps. Suetonius nedtegnet at Tiberius ble paranoid,[80] og tilbrakte en stor del av sin tid på å gruble over sin sønns død. I mellomtiden, i løpet av denne tiden var det en kort invasjon fra Partia, og samtidig streiftokt fra ulike stammer fra Dakia og flere germanske stammer krysset Rhinen.[82]

Lite ble gjort for enten å sikre eller indikere hvor hans etterfølgelse skulle skje; slekten Julia og deres støttespillere hadde blitt rammet av Sejanus, og Tiberius' egne sønner og umiddelbare familie var døde. To av kandidatene var enten Caligula, den eneste overlevende sønnen til Germanicus, eller hans egen sønnesønn, Tiberius Gemellus.[83] Det ble imidlertid gjort et halvhjertet forsøk på å gjøre Caligula til kvestor, og således gi ham noe troverdighet som en mulig eterfølger, mens Gemellus var fortsatt kun en tenåring og således fullstendig uegnet for flere år.[84]

Død[rediger | rediger kilde]

Tiberius' død, maleri av Jean-Paul Laurens, 1864.

Tiberius døde i Misenum i sørlige Italia den 15. mars 37 e.Kr. da han var 78 år.[85][86][87] Tacitus nedtegnet at da nyheten om hans død nådde ut jublet folket, kun for brått å bli stille da de hørte at han var blitt bedre, og gledet seg på nytt da det ble sagt at Caligula og Macro hadde kvalt ham.[88] Dette er ikke nevnt av noen annen historiker fra antikken, bortsett fra Suetonius[89] og er mest sannynlig en apokryfisk fortelling, men en del moderne historikere betrakter den som en indikasjon på hvordan senatorklassen følte det for keiseren på den tiden han døde. Etter at det var sikkert at Tiberius var død nektet senatet å stemme over på å gi ham guddommelig status, og mobben marsjerte gjennom gatene i Roma og ropte «Til Tiber med Tiberius!», noe som var en referanse til den vanlige metoden å kvitte seg med likene til kriminelle.[90] Isteden ble keiserens lik kremert og hans aske ble i stillhet lagt i Augustus' mausoleum, kun for senere å bli spredt under herjingen av Roma i år 410.[91]

I sitt testamente etterlot Tiberius sin makt i fellesskap til Caligula og Tiberius Gemellus.[92][93] Caligulas første illevarslende handling etter å ha blitt princeps var å erklære testamentet ugyldig og få Gemellus henrettet.[93]

Tiberius' arving Caligula ikke bare sløste bort Tiberius formue på 2 700 000 000 sestere, men begynte også en kjede av hendelser som førte til julo-claudiske dynastiets undergang i 68 e.Kr.[94]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Historiografi[rediger | rediger kilde]

En byste av Tiberius, Louvre.
Statue av Tiberius fra Priverno, gjort kort tid etter 37 e.Kr., nå i Museo Chiaramonti i Vatikanmuseene.

Hadde Siberius død før 23 e.Kr. kunne han ha blitt hyllet som en eksemplarisk hersker.[95] Til tross for den overveldende negative karakteriseringen som ble gitt av romerske historikere, etterlot Tiberius den keiserlige skattekiste på nær 3 milliarder sestere ved sin død.[93][96] Framfor å kaste seg på kostbare erobringskriger, valgte han heller å forsterke det eksisterende riket ved å bygge opp ytterligere militære baser, benytte seg av diplomati foruten militære trusler, og generelt avsto fra å la seg bli dratt inn småstridigheter til konkurrerende tyranner ved grensene.[65]

Resultatet var et sterkere, mer samlet rike. Av de forfattere hvis tekster har overlevd, kun fire har beskrevet styret til Tiberius i betydelig detaljer: Tacitus, Suetonius, Dio Cassius og Velleius Paterculus. Det finnes også fragmentariske bevis fra Plinius den eldre, Strabon, og Seneca den eldre. Tiberius skrev selv en selvbiografi som Suetonius betegnet som «kort og skisseaktig», men ingenting er bevart av denne boken.[97]

Tacitus[rediger | rediger kilde]

Den mest detaljerte redegjørelse fra denne perioden er gitt av Tacitus, hvis Annaler dedikerte de første seks bøker (skriftrulle) til Tiberius’ styre. Tacitus var en romersk senator, født under styret til Nero i 56 e.Kr., og konsul suffect i 97 e.Kr. Hans tekster er i stor grad basert på acta senatus (minutes, protokoller fra senatets sesjoner), og acta diurna populi Romani (samling av handlingene til regjeringen og nyheter fra hoffet og hovedstaden), foruten talene til Tiberius selv, og historier fra samtidige som Cluvius Rufus, Fabius Rusticus og Plinius den eldre (alle disse er i seg selv gått tapt).[95]

Tacitus’ fortelling framhevet både politiske og psykologiske motiver. Karakteriseringen av Tiberius gjennom de første seks bøkene er i stor grad negativ, og blir gradvis verre etter hvert som hans styre forverres, og identifiserte et klart vendepunkt med dødsfallet til hans sønn Drusus i 23 e.Kr.[95]

Styret til det julo-claudiske dynasti er generelt beskrevet som urettferdig og «kriminelt» av Tacitus.[98] Selv ved begynnelsen av hans styre synes han å beskrive mange av Tiberius’ «dyder som bare hykleri».[85] Et annet betydelig og gjentagende temaer er opptatthet av balansen mellom senatet og keiserne, korrupsjon, og det voksende tyranni blant herskerklassene i Roma. En betydelig del av hans redegjørelse om Tiberius er således opptatt av rettssaker for forræderi og forfølgelser som følge av gjenopptagelse av Augustus’ lov maiestas.[99] Tacitus’ egen mening om Tiberius er godt illustrert av hans konklusjon i bok seks:

Sitat Hans karakter hadde også sin særskilte perioder. Den var en strålende tid i hans liv og omdømme mens han under Augustus var en privat borger eller hadde høye posisjoner; en tid med reservert og listig antagelse av dyd, så lenge som Germanicus og Drusus fortsatt levde. Igjen, mens hans mor levde var han en sammensetning av godt og ondt; han var beryktet for sin grusomhet, skjønt han tilslørte sine utsvevelser, mens han elsket eller fryktet Sejanus. Til sist kastet han seg inn i enhver ondskap og vanære da frykt og skam ikke lenger var en hindring, han ganske enkelt føyet seg etter sin egne tilbøyeligheter.[85] Sitat

Suetonius Tranquillus[rediger | rediger kilde]

Gaius Suetonius Tranquillus tilhørte lavadelen (equites) som hadde administrative posisjoner under styrene til Trajan og Hadrian. Hans verk De vita Caesarum (De tolv cæsarer), skrevet 121 e.Kr., har biografiene til tolv keisere fra Julius Cæsar til Domitians død i 96 e.Kr. Som Tacitus støttet han seg på de keiserlige arkivene, foruten også til historiene til Aufidius Bassus, Cluvius Rufus, Fabius Rusticus og Augustus' egne brev.[79]

Hans redegjørelser er langt mer preget av sensasjoner og anekdoter enn hans samtidige. De mest berømte seksjonene av hans biografi over Tiberius dveler ved de tallrike påståtte utsvevelser som keiseren henga seg til mens han oppholdt seg på Capri.[79] Uansett reserverer Suetonius også ros for Tiberius' handlinger i løpet av hans første år som keiser og framhever ham for hans beskjedenhet.[100]

Velleius Paterculus[rediger | rediger kilde]

En av de få bevarte kilder som er samtidig med Tiberius’ styre kommer fra Velleius Paterculus, som tjenestegjorde under Tiberius i åtte år, fra 4 e.Kr., i Germania og Pannonia som prefekt for kavaleriet og legatus. Paterculus’ Kompendium av romersk historie strekker seg over en periode fra Trojas fall og fram til Livias død i 29 e.Kr. I omtalen av keiseren er forfatteren overdådig med lovprisning på både keiseren[101][102] og Sejanus.[103] Hvor mye denne rosen var ekte beundring eller forsiktig servilitet er et åpent spørsmål, men det har vært antatt at Paterculus var en av de som ble henrettet i 31 e.Kr. som en venn av Sejanus.[104]

Evangeliene, jøder og kristne[rediger | rediger kilde]

Skattedinaren som er omtalt i den kristne Bibelen er antatt å være en denarius med avbildning av keiser Tiberius.[105]

Evangeliene nevner at under Tiberius’ styre prekte Jesus fra Nasaret og ble henrettet under autoriteten til Pontius Pilatius, den romerske guvernøren av den romerske provinsen Judæa i dagens Israel. I Bibelen er Tiberius nevnt ved navn kun en gang, i evangeliet etter Lukas,[106] hvor det står at Johannes Døperen «i keiser Tiberius' femtende regjeringsår» reiste rundt i landene rundt Jordanelven. Mange referanser til «keiseren» uten andre spesifikasjoner synes å referere til Tiberius, som ved den omtalte dinaren som Jesus etter å ha henvist til bildet av keiseren på den, at man skulle gi keiseren det som var keiserens, og til Gud det som var Guds,[105] er antatt å være en denarius i sølv preget av Tiberius.[107][108][109]

I løpet av Tiberius’ styre hadde jødene blitt framtredende i Roma, og jøder og ikke-jødiske tilhengere av Jesus begynte å misjonere romerske borgere, og skapte harme hos enkelte.[110] I 19 e.Kr. beordret Tiberius at jøder som var i militær alder skulle innrulleres i den romerske hæren. Keiseren forviste andre jøder fra Roma og truet med å gjøre dem til slaver på livstid hvis de ikke forlot byen.[110]

Det er faglig debatt blant historikere om kristendommen skilte seg fra jødedommen. De fleste forskere mener at romerne skillet mellom jøder og kristne begynte rundt 70 e.Kr.[110] Tiberius vurderte antagelig kristne som en jødisk sekt framfor en egen, adskilt tro.[110]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Ruinene av Domus Tiberiana, Tiberius' palass i Roma.

Palasset til Tiberius i Roma var lokalisert på Palatinerhøyden, som var det tradisjonelle stedet for Romas herskere (stedsnavnet har faktisk gitt opphav til ordet «palass»), [111] og ruinene kan fortsatt bli sett i dag. Det var ingen betydelige byggearbeider som ble gjort i Roma under hans styre, unntatt et tempel dedikert til Augustus og restaureringen av det store teateret til Pompeius,[112][113] men begge var fortsatt ikke ferdigstilt før inn på styret til Caligula.[114] I tillegg er levningene av Tiberius’ villa ved Sperlonga bevart, og som også har en grotto, en stor grotte hvor de viktige Sperlonga-skulpturene ble funnet i fragmenter. Det samme gjelder Villa JovisCapri. Tacitus hevdet at Villa Jovis var en av hele tolv villaer på øya og den største av dem.[64]

Tiberius nektet å bli dyrket som en levende gud, og ga kun tillatelse for ett tempel som ble bygget til hans ære, det skjedde i Smyrna i østlige Anatolia.[115] Byen Tiberias i dagens Israel på den vestlige bredden av Genesaretsjøen ble oppkalt i Tiberius’ ære av Herodes Antipas.[116]

Barn og familie[rediger | rediger kilde]

Tiberius var gift to ganger, med kun det første ekteskapet fikk han et barn som overlevde barndommen:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Klassisk latinsk staving av navnene til Tiberius: 1) TIBERIVS CLAVDIVS NERO; 2) TIBERIVS IVLIVS CAESAR; 3) TIBERIVS CAESAR DIVI AVGVSTI F[ILIVS] AVGVSTVS
  2. ^ Tiberius’ keiserlige navn var «Tiberius Cæsar, sønn av den guddommelige Augustus, keiseren».
  3. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia XXVIII.5.23; Capes, s. 71
  4. ^ a b «Tiberius», PBS 2006.
  5. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 5
  6. ^ Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 15
  7. ^ a b Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 6
  8. ^ Southern, Pat (1998): Augustus, s. 119–120.
  9. ^ Velleius Paterculus: Roman History II.94
  10. ^ a b c Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 9
  11. ^ Seager, Robin (2005): Tiberius, s. xiv.
  12. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 8
  13. ^ Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 24.
  14. ^ a b c d Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 7
  15. ^ Strabon, 7. I. 5, s. 292
  16. ^ Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 42.
  17. ^ Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 20.
  18. ^ a b Dio Cassius: Roman History LV.9
  19. ^ Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 23.
  20. ^ Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 23—24.
  21. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 10
  22. ^ Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 29
  23. ^ Velleius Paterculus: Roman History II.100
  24. ^ Tacitus: Annals I.53
  25. ^ a b c Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 26.
  26. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 11
  27. ^ Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 28.
  28. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 13
  29. ^ a b Tacitus: Annals I.3
  30. ^ a b Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 15
  31. ^ Dio Cassius: Roman History LV.13
  32. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 21. For diskusjonen om Agrippas imperium etter 13 f.Kr. var maius eller aequum, se eksempelvis Badian, E. (Desember 1980-januar 1981): «Notes on the Laudatio of Agrippa» i: Classical Journal. 76 (2): 97-109, s. 105-106.
  33. ^ Dio Cassius: Roman History LV.13
  34. ^ Seager, Robin (2005): Tiberius, s. xv
  35. ^ a b Speidel, Michael (1997): Riding for Caesar:The Roman Emperorors’ Horse Guards, Harvard University Press, s. 19
  36. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 20
  37. ^ a b Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 21
  38. ^ Velleieus Paterculus: Roman History II.123
  39. ^ Tacitus: Annals I.8
  40. ^ Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 68—81.
  41. ^ Tacitus: Annals I.9–11
  42. ^ Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 44-45.
  43. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 24
  44. ^ Tacitus: Annals I.12, I.13
  45. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 26
  46. ^ Tacitus: Annals III.32, III.52
  47. ^ Tacitus: Annals III.35, III.53, III.54
  48. ^ Tacitus: Annals III.65
  49. ^ Tacitus: Annals I.16, I.17, I.31
  50. ^ Dio Cassius: Roman History LVII.6
  51. ^ Dio Cassius: Roman History LVII.6
  52. ^ a b Tacitus: Annals II.41
  53. ^ Tacitus: Annals II.46
  54. ^ Shotter, David (1992): Tiberius Caesar, s. 35–37.
  55. ^ Tacitus: Annals II.26
  56. ^ Tacitus: Annals II.43
  57. ^ Tacitus: Annals II.71
  58. ^ Tacitus: Annals III.16
  59. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 52
  60. ^ Tacitus: Annals III.15
  61. ^ Tacitus: Annals III.56
  62. ^ Tacitus: Annals, IV.7, IV.8
  63. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 62
  64. ^ a b c Tacitus: Annals IV.67
  65. ^ a b Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 37
  66. ^ Tacitus: Annals IV.2
  67. ^ Dio Cassius: Roman History LVII.21
  68. ^ Tacitus: Annals IV.39
  69. ^ Tacitus: Annals IV.40, IV.41
  70. ^ Tacitus: Annals IV.41
  71. ^ Tacitus: Annals V.3
  72. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 53, 54
  73. ^ a b Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 65
  74. ^ Dio Cassius: Roman History LVII.22
  75. ^ a b Boddington, Ann (Januar 1963): «Sejanus. Whose Conspiracy?» i: The American Journal of Philology. 84 (1), s. 1–16. doi:10.2307/293155. JSTOR 293155.
  76. ^ a b Dio Cassius: Roman History LVIII.10
  77. ^ Tacitus: Annals VI.19
  78. ^ Salmon, Edward Togo (1991): A history of the Roman world from 30 BC to AD 138, 6. utg., Routledge, s. 183. Oversatt av Wikipedia for anledningen.
  79. ^ a b c Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 43, 44, 45
  80. ^ a b Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 60, 62, 63, 64
  81. ^ Wallace-Hadrill, Andrew (1984): Suetonius: The Scholar and His Caesars, Yale University Press, ISBN 0-300-03000-2
  82. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 41
  83. ^ Tacitus: Annals VI.46
  84. ^ Dio Cassius: Roman History LVII.23
  85. ^ a b c Tacitus: Annals VI.50, VI.51
  86. ^ Cokayne, Karen (2003): Experiencing Old Age In Ancient Rome, Routledge, s.100
  87. ^ [Josefus|Flavius Josefus], Steve Mason, Translation and Commentary. Vol. 1B. Judean War 2, s.153
  88. ^ Tacitus: Annals VI.50
  89. ^ Suetonius III, lxxiii
  90. ^ Tiberius' død: Tacitus Annals 6.50; Dio Cassius, 58.28.1–4; Suetinus: Tiberius 73, Gaius 12.2–3; Josefus: AJ 18.225. Posthume fornærmelser: Suetinus: Tiberius 75.
  91. ^ Platner, Samuel Ball; Ashby, Thomas (1929): «Mausoleum Augusti» i: A Topographical Dictionary of Ancient Rome, London: Oxford University Press. s. 332–336.
  92. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 76
  93. ^ a b c Dio Cassius: Roman History LIX.1
  94. ^ Caligula ville drepe Tiberius Gemellus og Antonia Minor før han ble drept av sin egen livvakt. Tiberius' nevø Claudius etterfulgte Caligula og henrettet Caligulas søster Julia Livilla, og ble selv senere myrdet av Livillas søster Agrippina den yngre etter at de var blitt gift og hennes sønn var gammel nok til å bli keiser. Agrippina ble selv henrettet av sin sønn Nero som senere begikk selvmord i 68 e.Kr. uten noen arving etter seg. Kun Caligulas søster Julia Drusilla døde av naturlige årsaker.
  95. ^ a b c Tacitus: Annals IV.6
  96. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Caligula 37
  97. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 61
  98. ^ Tacitus: Annals, I.6
  99. ^ Tacitus: Annals I.72, I.74, II.27–32, III.49–51, III.66–69
  100. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 26–32
  101. ^ Velleius Paterculus, Roman History II.94 SJEKK
  102. ^ Velleius Paterculus: Roman History, II.103–105, II.129–130
  103. ^ Velleius Paterculus: Roman History II.127–128
  104. ^ Syme, Ronald (1956): «Seianus on the Aventine» i: Hermes. Franz Steiner Verlag. 84 (3): 257–266. JSTOR 4474933.
  105. ^ a b Nettebibelen: Evangeliet etter Markus 12:14
  106. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Lukas 3:1
  107. ^ Smith, William (1896): The Old Testament History: From The Creation To The Return Of The Jews From Captivity. Kessinger Publishing, LLC (22. mai 2010). ISBN 1-162-09864-3, s. 704.
  108. ^ The Numismatist, Volume 29, American Numismatic Association (3. april 2010). ISBN 978-1-148-52633-1, s. 536
  109. ^ Hobson, Burton (1972): Coins and coin collecting, Dover Publications, ISBN 0-486-22763-4, s. 28
  110. ^ a b c d Jossa, Giorgio (2006): Jews or Christians, ISBN 3-16-149192-0, s. 123–126
  111. ^ «palatine (adj.)», Online Etymology Dictionary
  112. ^ Tacitus: Annals IV.45, III.72
  113. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 47
  114. ^ Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Caligula 21
  115. ^ Tacitus: Annals IV.37–38, IV.55–56
  116. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie) XVIII.2.3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

Sekundære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ehrenberg, V.; Jones, A.H.M. (1955): Documents Illustrating the Reigns of Augustus and Tiberius. Oxford.
  • Capes, William Wolfe (1897): Roman History, Longmans, Green, and Co.
  • Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician. Routledge. ISBN 0-415-21753-9.
  • Mason, Ernst (1960): Tiberius. New York: Ballantine Books. (Ernst Mason var et pseudonym for science fiction-forfatteren Frederik Pohl)
  • Seager, Robin (1972): Tiberius. London: Eyre Methuen. ISBN 978-0-413-27600-1.
  • Seager, Robin (2005): Tiberius. Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-1529-7.
  • Shotter, David (1992): Tiberius Caesar. London: Routledge. ISBN 0-415-07654-4.
  • Salmon, Edward (1968): History of the Roman World, 30 B.C.-A.D.138, Part II: Tiberius. Methuen. ISBN 978-0-416-10710-4.
  • Southern, Pat (1998): Augustus. London: Routledge. ISBN 0-415-16631-4.
  • Syme, Ronald (1986): The Augustan Aristocracy. Oxford: Clarendon Press. ISBN 978-0-19-814859-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Tiberius – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons



SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Julo-claudiske dynasti
Forgjenger:
Augustus
1437 Etterfølger:
Caligula
Romerriket