Lilleborgsaken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Da de ved Kgl. res. av 22. juli 1930 meddelte koncesjoner til De No Fa A/S og Lilleborg Fabrikker A/S ansees uheldige for norske interesser, uttaler Odelstinget at de nevnte koncesjoner ikke burde vært meddelt.

Carl Hartmanns innstilling til Stortingets protokollkomité, vedtatt med 57 mot 55 stemmer.

Lilleborgsaken utløste den politiske striden som felte Johan Ludwig Mowinckels Venstre-regjering i 1931. Dette åpnet for Norges første Bondeparti-regjering under ledelse av Peder Kolstad.

Stridens kjerne var konsesjoner innenfor norsk fettindustri. Regjeringen hadde i 1930 gitt Lilleborg konsesjon til å erverve De Nordiske Fabrikers (Denofa) mølle i Fredrikstad mot at Denofa overtok halve aksjekapitalen i Lilleborg. Denofa var imidlertid eiet av britisk-nederlandske Unilever, så dette ville føre til at utenlandske kapitalinteresser ville få en dominerende stilling i norsk fettindustri. For å kompensere for dette krevde regjeringen at Denofa-eierne skulle gå inn og sikre norske margarinfabrikker, men avtalen ble imidlertid avvist av Trustkontrollen.

Saken kom opp i Odelstinget våren 1931, der et flertall på 57 mot 55 vedtok en uttalelse som konkluderte med at konsesjonene ikke burde ha vært gitt. Odelstingets flertall bestod av Arbeiderpartiet, Bondepartiet, Det radikale Folkeparti og Venstre-representantene Rudolf Peersen og Carl Hartmann, mens resten av Venstre og hele Høyres gruppe stemte til Mowinckels fordel. Det var dermed to representanter for Mowinckels eget parti som gjorde at flertallet tippet mot ham, og som et resultat ble Peersen og Hartmann midlertidig ekskludert av Venstre.

Mowinckel leverte sin avskjedssøknad den 8. mai, og fire dager senere ble Peder Kolstads regjering utnevnt i statsråd. Senere samme år valgte Kolstad likevel å gi konsesjon til oppkjøpet, på tross av at det ikke ble noe sikring av margarinfabrikkene.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Debes, Jan (1950). Det norske statsråd : 1814-1949. Cammermeyer. Side 181
  • «Lilleborgsaken» i Gyldendals konversasjonsleksikon. Oslo : Gyldendal, 1933