Folkehøgskolebevegelsen i Norge
Folkehøgskolebevegelsen i Norge hadde sitt utspring fra Grundtvigs ideer i Danmark. I 1830-årene var det flere pedagoger som ønsket å etablere folkehøgskoler også i Norge. En av dem var Ole Vig, som var inspirert av Grundtvigs tanker om at alle barn og unge har rett til utdanning. Vig ble en ivrig forkjemper for folkeskolen, og i 1889 fikk vi folkeskoleloven som gav lik rett til skolegang for alle barn i Norge. Folkehøgskolebevegelsen slik slik vi kjenner den i dag, har utviklet seg fra tre skoleslag fra hhv. 1864 (de grundtvigianske, opprinnelige folkehøgskolene), 1875 (amtsskolene) og 1893 (de kristelige ungdomsskolene) via felles lovverk og utvikling til ett skoleslag fra 1949[1] til dagens to greiner; de frilynte og kristne folkehøgskolene.
Norges utdanningspolitikk på midten av 1800-tallet[rediger | rediger kilde]
De nasjonalromantiske strømninger i Norge fra 1850-tallet la grunnen for frihetstanken i folkehøyskolen såvel som ideer for folkeopplysning og folkestyre. Sentrale stortingspolitikere var Halvor Bentsen, Lars Bentsen, Viggo Ullmann og Wollert Konow (SB).[2]
Folkehøgskoler i Norge[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Folkehøgskoler i Norge
Norges første folkehøgskole var Sagatun Folkehøyskole, som ble opprettet i 1864 av Olaus Arvesen og Herman Anker. Da Sagatun Folkehøyskole ble innviet, minnet grunnleggerne om den innsats og inspirasjon som Ole Vig hadde bidratt med inntil sin død.
Etterhvert ble det etablert flere folkehøgskoler i Norge. Mest kjent i ettertiden er Vonheim i Gausdal som ble drevet av Christopher Bruun. Folkehøgskolene vakte politisk debatt, og i 1874 utformet Jacob Aall Bonnevie (skoledirektør i Nidaros) et forslag om å opprette amtsskoler. Tanken var at disse skulle få statsstøtte og utkonkurrere de grundvigianske skolene som man var skeptisk til. Etterhvert måtte også flere folkehøgskoler gi opp driften. I 1890 fikk folkehøgskolene enda en ny konkurrent, de kristelige ungdomsskolene. Men utover på 1900-tallet ble det bestemt at alle tre skoleslagene skulle få statstilskudd, og i 1949 fikk de også en felles lov «Lov om folkehøgskole». Inntil den offentlige ungdomsskolen ble innført som en del av grunnskolen i 1960-årene, mange av de kristelige folkehøgskolene kalt ungdomsskoler, til tross for felles lovverk.
Det er i dag 84 folkehøgskoler i drift i Norge. Skolene er åpne for ungdom fra de fyller 16 år, de fleste har 18-årsgrense. I 2019 gjennomførte 7859 elever årskurs på norske folkehøgskoler[3].
Den norske folkehøgskoletradisjonen har som tidligere nevnt utspring fra tre skoleslag og har senere utviklet to hovedretninger. Den ene grenen baserer seg på kristent livssyn (34 skoler), mens de øvrige har et frilynt verdigrunnlag (50 skoler). Det to grenene er organisert i hvert sitt informasjonskontor (IKF og IF) og èn felles interesseorganisasjon (Folkehøgskolerådet).
Omtrent 11 prosent av hvert elevkull velger å ta et år på folkehøgskole. Et fullført folkehøgskoleår gir to konkurransepoeng for alle som ønsker å gå videre med høyere offentlig utdanning.
Folkehøgskolene har en fri og uavhengig plass i utdanningssystemet[4]. De er eksamensfrie skoler og har som målsetning å fremme allmenndanning og gi folkeopplysning på ulike alders- og utdanningstrinn. De gir undervisning i rundt 300 ulike fag.[5] Et «helårskurs» varer i ni måneder - fra slutten av august til midten av mai. Flere skoler tilbyr også halvårskurs eller kurs av enda kortere varighet. Ingen skoler tilbyr lenger 2-årige linjer.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Lom om folkehøyskoler». Besøkt 5.5.2021.
- ^ Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie. Gyldendal Oslo 1997.
- ^ «Folkehøgskoler, langkurs. Elever, etter bostedsfylke og alder (F) 2005 - 2019». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 30.1.2021.
- ^ Kvam, Bjarne (m.fl.) (2. mai 2001). «NOU 2001: 16 — Frihet til mangfold — Om folkehøgskolens rammevilkår». Kunnskapsdepartementet. Besøkt 30.1.2021.
- ^ Hjemmeside for Folkehøgskole i Norge Arkivert 9. oktober 2008 hos Wayback Machine.