Fredskonferansen i Paris (1919)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De fire store: David Lloyd George Storbritannia Vittorio Orlando, Italia, Georges Clemenceau, Frankrike og Woodrow Wilson, USA
Foch, Clemenceau, Lloyd George, Orlando og Sonnino

Fredskonferansen i Paris ble gjennomført for å regulere oppgjøret mellom vinnere og tapere av den første verdenskrigen. Konferansen fant sted i og utenfor Paris fra 18. januar 1919 til 21. januar 1920. Den ble avholdt av seiersmaktene, men konferansedeltakerne kom fra 32 stater. Sentralmaktene som hadde tapt krigen, ble ikke invitert.

De viktigste beslutningene under konferansen ble truffet av «de fire store» som var regjeringssjefene David Lloyd George, Storbritannia, Georges Clemenceau, Frankrike, Vittorio Orlando, Italia og USAs president Woodrow Wilson.[1] Hovedtemaet for konferansen var behandlingen av hovedkrigsmotstanderne Det tyske keiserrike og Østerrike-Ungarn. I tillegg dreide konferansen seg om en total nyordning av Sentral- og Øst-Europa og etableringen av Folkeforbundet.

Konferansedeltakernes ulike interesser gjorde det vanskelig å oppnå praktiske kompromisser. Konferansen samlet seg likevel om meget harde krav på krigserstatning mot Sentralmaktene. Særlig førte traktatteksten som ble overlevert til Tyskland 7. mai 1919 til sterke reaksjoner.[1] Tyskernes mange motforslag møtte imidlertid ingen forståelse hos de allierte og 23. juni ble Versaillestraktaten, akseptert av den tyske Riksdagen som holdt møte i Weimar. Da riksutenriksminister Hermann Müller og rikssamferdselsminister Johannes Bell undertegnet Versaillestraktaten 28. juni, var den første del av fredskonferansen avsluttet.

Versaillestraktaten var den første av flere traktater etter den første verdenskrigen. Senere fulgte blant annet Saint-Germain-traktaten med Østerrike, Trianon-traktaten med Ungarn, Neuilly-sur-Seine-traktaten med Bulgaria og freden i Sèvres med Tyrkia. Traktatene fikk sine navn etter den forstad til Paris hvor de ble undertegnet eller hvor forhandlingene ble ført, de såkalte «forstadstraktatene».

Oversikt og direkte resultater[rediger | rediger kilde]

Fredskonferansen ble åpnet 18. januar 1919.[1][2] Datoen var symbolsk, da det var samme dato som Tysklands samling ble fullført ved at Vilhelm I ble utnevnt til Tysk keiser i speilsalen i Slottet i Versailles i 1871, kort før slutten av beleiringen av Paris, under den fransk-tyske krigen.[3]

Delegatene fra 27 nasjoner (delegater fra fem nasjonaliteter ble for det meste ignorert) ble fordelt på 52 kommisjoner. De holdt 1 646 møter for å forberede rapporter, med hjelp av mange eksperter, om emner fra krigsfanger til undersjøiske kabler, internasjonal luftfart, til ansvar for krigen. Sentrale punkter ble lagt inn i Versaillestraktaten, den hadde 15 kapitler og 440 punkter, i tillegg til traktater med de andre nasjonene som hadde tapt krigen.

De fem stormaktene (Frankrike, Storbritannia, Italia, USA og Japan) kontrollerte konferansen. Japan spilte en mindre rolle og i praksis var det de fire andre landenes ledere som dominerte konferansen.[4] De fire lederne hadde 145 formelle møter i løpet av konferansen og tok alle de avgjørende bestemmelsene, som igjen ble ratifisert av andre deltakere.[5] Konferansen ble avsluttet den 21. januar 1920 med opprettelsen av generalforsamlingen i Folkeforbundet.[6][7]

Verdenskart med deltakerne i første verdenskrig. Ententemaktene og deres kolonier er vist med grønn farge, Sentralmaktene og deres kolonier er vist med oransje, og nøytrale land vises i grått.

Fem fredsavtaler ble forberedt ved Pariskonferansen (under, i parentes, med berørte land):

De viktigste avgjørelsen var etableringen av Folkeforbundet, de fem fredstraktatene, overdragelse av tyske og osmanske områder som mandatområder (i hovedsak til Storbritannia og Frankrike), erstatninger pålagt Tyskland, og etablering av nasjonale grenser som bedre reflekterte folkegrupper. Hovedresultatet var Versaillestraktaten med Tyskland, som i seksjon 231 la skylden for krigen på «Tysklands og hennes alliertes aggresjon». Dette punktet var ydmykende for Tyskland og la grunnen for høye tyske krigsskadeserstatninger (landet betalte kun en mindre andel før krigsskadeserstatninger opphørte i 1931).

Siden konferansens avgjørelser ble iverksatt unilateralt, og stort sett av de fire stormaktene, så var Paris i praksis sete for en verdensregjering, som diskuterte og iverksatte omfattende endringer i Europas politiske geografi.[8] Konferansen la strenge begrensninger på Tysklands forsvar, sammen med skyld for krigen og krigsskadeserstatninger bidro det til en svært negativ stemning i Tyskland, som ga gode vilkår for fremveksten av NSDAP (nazistene) og ledet til andre verdenskrig. Folkeforbundet ble omstridt i USA da kritikere mente at det undergravde Kongressens makt til å erklære krig. USA ratifiserte ingen av fredsavtalene og sluttet seg aldri til Folkeforbundet. I stedet inngikk USA under president Warren G. Harding, i årene 1921 til 1923, separate avtaler med Tyskland (Traktaten i Berlin, 1921), Østerrike og Ungarn. Tyskland ble ikke invitert til å delta i konferansen i Versailles. Representanter for Den hvite armé, men ikke de røde (kommunistene), var tilstede. En rekke andre nasjoner sendte delegasjoner for å hevde sitt syn, ulike organisasjoner forsøkte å tilvirke alt fra uavhengighet for landene sør i Kaukasus til Japans forslag om likestilling mellom ulike raser.

Mandatområder[rediger | rediger kilde]

Et viktig tema for konferansen var fordelingen av Tysklands kolonier. Østerrike-Ungarn hadde ikke kolonier og Det osmanske riket var et eget emne når det gjaldt mandater.[9][10]

De britiske dominiene (selvstyrte stater innen det britiske imperiet) ønsket belønning for deres innsats i krigen. Australia ønsket Ny Guinea, New Zealand ønsket Samoa og Sør-Afrika ville ha Sørvest-Afrika (dagens Namibia). USAs president Wilson ville la Folkeforbundet administrere alle de tyske koloniene inntil de var rede for uavhengighet. Den britiske statsministeren Lloyd George innså at han måtte støtte dominiene og han foreslo et kompromiss med tre grupper av mandatområder. Mandater for Det osmanske rikets provinser var én kategori, de anså Storbritannia og Frankrike at de to landene skulle dele.

Den andre kategorien, blant de Ny Guinea, Samoa og Sørvest-Afrika var så nær ansvarlige stater at mandatene vanskelig kunne gis til andre enn Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Avslutningsvis trengte afrikanske stater grundig oppfølging med mandater som bare kunne gis av erfarne kolonimakter som Storbritannia, Frankrike og Belgia, mens Italia og Portugal fikk små landområder. Wilson og resten av fredskonferansen ble etterhvert med på dette.[11] Dominiene fikk såkalt klasse C mandater for koloniene de krevde. Japan fikk mandater over tyske kolonier nord for ekvator.[12][13][14] President Wilson ønsket ingen mandatområder for USA, hans rådgiver House var dypt involvert i fordelingen av mandatområder til de andre statene.[15]

Storbritannias posisjon[rediger | rediger kilde]

Den britiske flydelegasjonen ved fredskonferansen

Sikring av det britiske imperiets enhet, områder og interesser var det overordnede mål for de britiske delegatene til fredskonferansen, men de begynte forhandlingene med noen klare delmål, i prioritert rekkefølge:

  • Sørge for Frankrikes sikkerhet
  • Fjerne trusselen fra den tyske Hochseeflotte
  • Få enighet om territoriale stridsspørsmål
  • Støtte Folkeforbundet[16]

Japans forslag om rasemessig likestilling kom ikke i direkte konflikt med britiske hovedinteresser. Men etterhvert som konsekvensene av det japanske forslaget og mulig innvandring til de britiske dominiene (noe Australia spesielt var mot), økte motstanden mot forslaget.

Storbritannias posisjon ble til sist at man ikke så det japanske forslaget som et av konferansens sentrale mål. Den britiske delegasjonen gikk derfor mot forslaget for å blidgjøre den australske delegasjonen, og derved underbygge det overordnede målet om enhet innen det britiske imperiet.[17]

Selv om Storbritannia motstrebende gikk med på deltakelse av separate delegasjoner fra de britiske dominiene, så klarte britene å avskjære utsendinger fra den nylig proklamerte Den irske republikk å legge sin sak frem om selvstyre, diplomatisk anerkjennelse og medlemskap i Folkeforbundet. De irske utsendingenes avsluttende krav om anerkjennelse i et brev til den franske statsministeren Clemenceau, formann for konferansen, ble ikke besvart.[18] Storbritannias plan var å lovfeste to irske stater (uten status som dominion), og gjennomførte det i 1920.

Den britiske statsministeren David Lloyd George bemerket etter konferansen at han «ikke hadde gjort det dårlig, med tanke på at jeg var plassert mellom Jesus Kristus og Napoléon Bonaparte». Dette var med bakgrunn i de idealistiske vyene til Wilden, den amerikanske presidenten, og den sterke realismen til den franske statsministeren Clemenceau, som var fast bestemt på at Tyskland skulle straffes for krigen.[19]

Delegasjonene fra dominiene[rediger | rediger kilde]

Den australske delegasjonen, i senter er statsminister Billy Hughes.

Dominiene ble opprinnelig ikke gitt egne invitasjoner til fredskonferansen, men ble forventet å ha representanter som en del av den britiske delegasjonen.[20]

Overbevist om at Canada hadde utviklet seg til en nasjon ved dets deltakelse på slagmarkene i Europa, krevde landets statsminister, Robert Borden, at Canada skulle ha en egen delegasjon under fredskonferansen. Dette ble motarbeidet både av Storbritannia og USA, sistnevnte så en delegasjon fra Canada som en ekstra britisk stemme. Borden svarte med å vise til at siden Canada hadde mistet nesten 60 tusen menn, en langt større andel av sin befolkning enn USAs 50 tusen mann, så hadde landet i det minste krav på bli representert som en «mindre makt». Den britiske statsministeren David Lloyd George ga etterhvert etter for Canadas krav og fikk de skeptiske amerikanerne til å godta delegasjoner fra Canada, Britisk India, Australia, Newfoundland-dominionen, New Zealand, og Sør-Afrika. De fikk også egne delegasjoner i Folkeforbundet.[21]

Selv om Canada hadde mistet nær 60 tusen mann i krigen, ba landet hverken om kompensasjon eller mandatområder.[22]

Den australske delegasjonen kjempet hardt for sine krav: erstatning, anneksjon av Tysk Ny-Guinea og avvisning av det japanske forslaget om rasemessig likestilling. Den australske statsministeren Hughes sa at han ikke hadde noe imot det japanske forslagt, så fremt det ble klart uttrykt at det ikke ga noen rett til innreise i Australia. Hughes var bekymret over Japans økende makt. Kun noen måneder etter krigsutbruddet i 1914 hadde Japan, Australia og New Zealand okkupert alle tyske områder i Asia og Stillehavet. Selv om Japan hadde Storbritannias aksept på å okkupere tyske områder, var Hughes skeptisk til denne utviklingen.[23]

Frankrikes posisjon[rediger | rediger kilde]

USAs president Woodrow Wilson, Frankrikes statsminister Georges Clemenceau og Storbritannias statsminister David Lloyd George diskuterer under fredskonferansen i Paris
Tegning av: Noël Dorville

Den franske delegasjonen til fredskonferansen ble ledet av statsminister Georges Clemenceau, hans hovedmål var å svekke Tyskland strategisk, militært og økonomisk.[24][25] Etter å ha opplevd to tyske angrep mot Frankrike i løpet av førti år (den fransk-tyske krig og første verdenskrig), var Clemenceau fast bestemt på at Tyskland ikke igjen skulle ha anledning til å angripe Frankrike. For å forebygge et tysk angrep ønsket Clemenceau blant annet britisk og amerikansk garanti for fransk sikkerhet.

Clemenceau var skeptisk og frustrert over Wilsons 14 punkter: «Mr. Wilson kjeder meg med sine fjorten punkter», klaget Clemenceau. «Den allmektige Gud har bare ti!» President Wilson undertegnet en gjensidig forsvarsavtale med Frankrike, men vel tilbake i Washington unnlot han å legge avtalen frem for senatet til ratifisering, og den trådte aldri i kraft.[26]

En alternativ fransk linje var å søke en normalisering av det fransk-tyske forholdet. I mai 1919 ble den franske diplomaten René Massigli sendt på flere hemmelige oppdrag til Berlin. På vegne av den franske regjeringen tilbød Massigli endringer i de territoriale og økonomiske punktene i den kommende fredsavtalen.[27] Massigli la frem ønsket om møter mellom franske og tyske representanter, som ville lede til et «fransk-tysk samarbeid».[27] Massagli fortalte tyskerne at franskmennene anså «de anglo-saksiske maktene», altså Storbritannia og USA, for å være den største trusselen mot Frankrike etter krigen. Han hevdet at både Frankrike og Tyskland hadde en felles interesse i å motsette seg «anglo-saksisk dominans» over verden og advarte at «fordypelsen av motstand» mellom franskmennene og tyskerne «ville lede til ødeleggelse av begge land, til fordel for de anglo-saksiske maktene».[28]

Tyskerne avviste det franske tilbudet fordi de anså de franske sonderingene som en felle, for å lure de til å akseptere fredsavtalen og fordi den tyske utenriksministeren Ulrich von Brockdorff-Rantzau antok at USA var mer åpen for å begrense kravene i fredsavtalen enn Frankrike.[28] Til sist viste det seg å være Storbritannias Lloyd George som forsøkte å få gunstigere vilkår for Tyskland.

Italias posisjon[rediger | rediger kilde]

Fra venstre til høyre: marskalk Ferdinand Foch, Clemenceau, Lloyd George og italienerne Vittorio Emanuele Orlando og Sidney Sonnino

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 forholdt Italia seg nøytralt, til tross for landets allianse med Tyskland og Østerrike-Ungarn. Året etter, i 1915, sluttet Italia seg til ententemaktene. Bakgrunnen var ønsket om landområder lovet av Storbritannia og Frankrike i den hemmelige Londonavtalen. Mot å støtte ententen skulle Italia få Trentino, Tirol så langt som til Brenner, Trieste og Istria, det meste av kysten i Dalmatia (bortsett fra Fiume, dagens Rijeka), Vlorë og et protektorat over Albania, Antalya i dagens Tyrkia og eventuelt kolonier i Afrika eller Asia.

Italias statsminister Vittorio Emanuele Orlando forsøkte å få iverksatt Londonavtalen, som avtalt med Frankrike og Storbritannia, før Italia trådte inn i krigen på ententemaktenes side i 1915. Han hadde folkelig støtte for kravet, tapet av 700 000 soldater og et stort budsjettunderskudd gjorde at både den italienske regjeringen og folk flest at landet fortjente områdene, og mer, spesielt byen Fiume (dagens Rijeka).[29]

De tre andre stormaktene var bare villig til å gi Italia Trentino til Brenner, havnebyen Zara (dagens Zadar i Kroatia) og noen øyer i Dalmatia. Selv om Italia fikk det meste av hva landet krevde, ble særlig spørsmålet om Fiume betent, og den italienske statsministeren Orlando forlot fredskonferansen i sinne.[30] Det var alminnelig skuffelse i Italia over at landet ikke fikk Fiume. Nasjonalistiske partier brukte skuffelsen til å fremme ideen at Italia ble forrådt av ententemaktene og avviste hva de omtalte som den mishandlede seieren. Dette ledet til fremveksten av den italienske fascismen.

USAs posisjon[rediger | rediger kilde]

«De fire store» tok alle de avgjørende beslutningene under fredskonferansern (fra venstre til høyre, Storbritannias statsminister David Lloyd George, Italias statsminister Vittorio Emanuele Orlando, Frankrikes statsminister Georges Clemenceau, og USAs presiden Woodrow Wilson

Før USAs president Wilsons ankomst til Europa i desember 1918 hadde ingen amerikansk president besøkt kontinentet i embetsperioden.[31] Wilsons 14 punkter som han la frem våren 1917 hadde gjort han populær blant mange, både blant ententemaktene og motstanderne i sentralmaktene.

Wilsons diplomati og hans fjorten punkter hadde bidratt til grunnlaget for våpenhvilen, som avsluttet første verdenskrig. Det var store forventninger til Wilsons planer for perioden etter krigen. Ved USAs engasjement i krigen og fredsforhandlingene ledet Wilson landets utenrikspolitikk mot intervensjonisme, noe som ble sterkt motarbeidet blant en del amerikanere.

Etter Wilson var ankommet Paris fant han «rivalisering og motstridende krav, som tidligere var holdt skjult».[32] Wilson forsøkte å påvirke retningen som de franske og britiske delegasjonene (under Georges Clemenceau og David Lloyd George) tok overfor Tyskland og dets allierte i Europa, såvel som Det osmanske riket i Midtøsten. Wilsons forsøk på å få aksept for sine fjorten punkter endte med nederlag, etter både Frankrike og Storbritannia avviste noen av punktene, og selve hovedprinsippene.

Flere av Wilsons fjorten punkter stod i motstrid til de andre stormaktenes interesser. USA anså blant annet ikke at ansvaret for at verdenskrigen begynte, som Tyskland ble pålagt i artikkel 231 i fredsavtalen, var rimelig eller nødvendig.[33] Vedrørende Midtøsten ble forhandlingene komplisert ved konkurrerende mål, krav, og det nye mandatsystemet. USA siktet mot å etablere en mer liberal verdensordning, hvor demokrati, nasjonal uavhengighet, frihet og nasjonenes selvbestemmelsesrett ville bli respektert. Frankrikes og Storbritannias kontroll over store imperier sto i motstrid til dette.

I lys av den opprinnelig hemmelige fransk-britiske Sykes-Picot-avtalen, og med beslutningen om å opprette mandatområder i de arabiske provinsene i Det osmanske riket fikk fredskonferansen høre konkurrerende uttalelser fra arabere og sionister (jøder som arbeidet for å opprette en jødisk stat). President Wilson anbefalte deretter en internasjonal kommisjon som skulle undersøke hva lokalbefolkningen ønsket. Forslaget om en kommisjon ble først akseptert av Frankrike og Storbritannia, men etterhvert trakk de to landene sin støtte. Den såkalte King-Crane-kommisjonen ble et rent amerikansk initiativ, og reiste rundt i Syria og Palestina sommeren 1919 for å samle uttalelser og vurdere hva innbyggerne ønsket.[32] Rapporten ble lagt frem for president Wilson, men ble ellers holdt hemmelig, inntil avisen The New York Times publiserte kommisjonens rapport i desember 1922.[34] En pro-sionistisk resolusjon om Palestina ble vedtatt av den amerikanske kongressen i september 1922.[35]

Frankrike og Storbritannia forsøkte å tilfredsstille den amerikanske presidenten ved å godta etableringen av hans forslag om Folkeforbundet. Men fordi amerikansk isolasjonisme sto sterkt, og fordi noen av artiklene i Folkeforbundets pakt sto i motstrid til USAs grunnlov, ble Versaillestraktaten aldri ratifisert av USA, og landet ble heller ikke medlem av organisasjonen.[36] Det var ironisk, siden det nettopp var president Wilson som hadde arbeidet for å opprette en organisasjon som skulle fremme fred gjennom diplomati, og slik unngå nye kriger.

Under president Warren Harding undertegnet USA separate fredsavtaler med Tyskland,[37] Østerrike,[38] og Ungarn[39] i 1921.

Japans posisjon[rediger | rediger kilde]

Den japanske delegasjonen ved fredskonferansen i Paris
Den japanske delegasjonen, fra venstre til høyre: forhenværende utenriksminister Makino Nobuaki, forhenværende statsminister Saionji Kinmochi, og den japanske ambassadør til Storbritannia, Chinda Sutemi

Japan sendte en stor delegasjon til fredskonferansen, ledet av den forhenværende statsministeren Saionji Kinmochi. Landet var opprinnelig en av de «fem store» på konferansen, men sa fra seg den rollen grunnet dets minimale interesse for europeiske forhold. I stedet fokuserte Japan på to krav: inkludering av forslaget om rasemessig likestilling i Folkeforbundets pakt, og territoriale krav på forhenværende tyske kolonier. Først og fremst Shandong, inkludert Jiaozhou i Kina, men også forhenværende tyske øyer i Stillehavet, nord for ekvator; Marshalløyene, Mikronesia, Marianene og Karolinene. Den forhenværende utenriksministeren de facto leder for delegasjonen, mens Saionjis rolle var symbolsk og begrenset av hans dårlige helse. Den japanske delegasjonen ble misfornøyd etter at den kun fikk halvparten av hva den krevde av forhenværende tyske kolonier og forlot konferansen.[40]

Forslag om rasemessig likestilling[rediger | rediger kilde]

Japan la den 13. januar 1919 frem et forslag om rasemessig likestilling som et tillegg til artikkel 21 i Folkeforbundets pakt.[41]

Da lik status for nasjoner er et grunnleggende prinsipp for Folkeforbundet, er partene enig om så snart som mulig gi gi alle fremmede borgere av stater, medlemmer av forbundet, lik og rettferdig behandling på alle måter uten å gjøre noen forskjell, hverken i lov eller i praksis, på bakgrunn av deres rase eller nasjonalitet.

Original engelsk tekst:[42]

USAs president Wilson var kjent med at Storbritannia var mot forslaget og som formann for konferansen bestemte han at det krevde enstemmighet. Den 11. april 1919 ble det holdt et endelig møte om saken og det japanske forslaget fikk et flertall av stemmene, men Storbritannia og Australia stemte mot. Den australske delegasjonen hadde bedt Storbritannia om å støtte Australias posisjon om å kun ta imot hvite innvandrere (engelsk: White Australia policy). Wilson visste også at han trengte støtte fra de vestlige delstatene i USA som fryktet japansk og kinesisk immigrasjon, og sørstatene som fryktet like rettigheter for de fargede innbyggerne.[43] At forslaget ble stemt ned bidro til å påvirke Japans dreining fra samarbeid med vestlige stater til mer nasjonalistisk politikk.[44]

Territoriale krav[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Shandongproblemet

Det japanske kravet på Shandong ble bestridt av Kina. Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 hadde Japanske styrker erobret områdene som Tyskland hadde tatt fra Kina i 1897. Japanske styrker tok også tyske områder i Stillehavet, som var nord for ekvator. I 1917 hadde Japan inngått hemmelige avtaler med Storbritannia, Frankrike og Italia som bekreftet landets krav på disse områdene. Med Storbritannia var det en gjensidig avtale at Japan skulle støtte britisk anneksjon av tyske øyer i Stillehavet sør for ekvator.

Til tross for amerikansk sympati for Kinas posisjon ble utfallet av konferansen at artikkel 156 i Versaillestraktaten overførte tidligere tyske områder i Jiaozhou til Japan, i stedet for å tilbakeføre området til Kina. Lederen av den kinesiske delegasjonen forlangte at en reservasjon skulle legges inn før han signerte avtalen. Dette ble avslått og avtalen ble undertegnet av alle delegasjonene, unntatt den kinesiske. Kinesisk raseri over denne avtalen ledet til demonstrasjoner, i ettertid kjent som 4. mai-bevegelsen. De forhenværende tyske øyene i Stillehavet nord for ekvator ble et mandatområde administrert av Japan.[45]

Hellas' posisjon[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over Megali Hellas (Stor-Hellas) som foreslått under fredskonferansen i Paris i 1919 av Eleftherios Venizelos, den ledende støttespilleren for ideen.

Statsminister Eleftherios Venizelos ledet Hellas' delegasjon under fredskonferansen. USAs president Woodrow Wilson ble sagt å ha plassert Venizelos først blant alle konferansens delegater når det gjaldt personlig kontakt.[46] Venizelos krevde at Hellas skulle få territorium i Trakia og Anatolia, områder som tilhørte de tapende nasjonene Bulgaria og Det osmanske riket. Hellas ville også ha Nordre Epeiros (i dag den sørlige delen av Albania), Ímvros og Ténedos for å realisere ideen om et større Hellas. Venizelos inngikk også en avtale med italienerne, hvor de fikk Dodekanesene. For Pontiere foreslo Venizelos en felles stat med armenerne.

Kinas posisjon[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske delegasjonen ble ledet av Lou Tseng-Tsiang, støttet av Wellington Koo og Cao Rulin. Overfor de vestlige stormaktene krevde Koo at de tyske områdene i Shandong ble returnert til Kina. Han krevde også en slutt på imperialistmaktenes institusjoner som ekstraterritorialitet, legasjonsvakter og leieområder. Til tross for amerikansk sympati og det uttrykte ønske om nasjonal selvråderett, avviste de vestlige stormaktene hans krav og overførte i stedet de forhenværende tyske områdene til Japan. Dette førte til omfattende studentdemonstrasjoner i Kina, senere kjent som 4. mai-bevegelsen, og den kinesiske regjeringen ble presset til å nekte signering av Versaillestraktaten, noe den kinesiske delegasjonen var alene om.[47]

Spørsmål om nasjonal uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Den all-russiske regjering (de hvite)[rediger | rediger kilde]

Mens Russland formelt var ekskludert fra konferansen,[48] selv om landet hadde kjempet mot sentralmaktene i tre år. Den russiske provinsielle forsamlingen (ledet av Georgij Lvov[49]), etterfølgeren etter Den russiske konstituerende forsamlingen, og den politiske delen av den russiske hvite bevegelsen, sluttet seg til konferansen. De hvites fremste representant i Paris var den forhenværende russiske utenriksministeren Sergej Sazonov[2] som, hvis tsaren ikke hadde blitt styrtet, mest sannsynlig hadde deltatt i konferansen uansett. Den russiske provinsielle forsamlingen fastholdt prinsippet om et udelelig Russland, men var åpen for å forhandle om tapet av Polen og Finland.[50]

Ukraina[rediger | rediger kilde]

Ukraina hadde i utgangspunktet en mulighet for å bli anerkjent som selvstendig nasjon av stormaktene ved konferansen i 1919.[51] I et møte mellom de fem store den 16. januar omtalte den britiske statsminister David Lloyd George den ukrainske lederen Symon Petljura som en eventyrer og avviste Ukraina som et anti-bolsjevikisk kjerneområde. Den britiske diplomaten Eyre Crowe argumenterte mot en union mellom den østre delen av Galicia og Polen. Den britiske regjeringen avgjorde aldri om den skulle støtte et forent eller oppdelt Russland. USA var åpen for å støtte et sterkt, forent Russland som en motvekt mot Japan, men Storbritannia fryktet en trussel mot India. Petliura utnevnte grev Tyshkevich som sin representant til Vatikanet, og pave Benedikt XV godkjente Ukraina som en uavhengig stat. Ukrainsk selvstendighet ble i praksis dog ignorert.[52]

Hviterussland[rediger | rediger kilde]

En delegasjon fra Den hviterussiske demokratiske republikk under statsminister Anton Łuckievič stilte også opp ved fredskonferansen, og forsøkte å få internasjonal anerkjennelse av et uavhengig Hviterussland. På vei til konferansen ble delegasjonen mottatt av Tsjekkoslovakias president Tomáš Masaryk i Praha. Under fredskonferansen hadde Łuckievič møter med utenriksminister Sergej Sazonov, utenriksminister i den russiske eksilregjeringen, og den polske statsministeren Ignacy Jan Paderewski.[53]

Minoritetsrettigheter i Polen og andre europeiske land[rediger | rediger kilde]

Etter påvirkning fra president Wilson påla «de fire store» Polen å undertegne en traktat som garanterte minoritetene rettigheter i den nye nasjonen. Polen signerte motvillig og gjorde lite for å opprettholde de angitte rettighetene for tyskere, jøder, ukrainere og andre minoriteter. Tilsvarende avtaler ble undertegnet av Tsjekkoslovakia, Romania, Jugoslavia, Hellas, Østerrike, Ungarn, Bulgaria, og senere av Latvia Estland og Litauen. Estland hadde allerede gitt kulturell autonomi til minoriteter i sin uavhengighetserklæring. Finland og Tyskland ble ikke bedt om å undertegne traktater for å sikre minoriteters rettigheter.[54]

I Polen skulle de sentrale punktene i traktaten tas inn i lovverket og overstyre andre nasjonale lover. Det nye landet forpliktet seg til å sikre «full og komplett beskyttelse av liv og frihet for alle individer...uten å skille mellom fødsel, nasjonalitet, språk, rase eller religion.» Religionsfrihet var garantert for alle. De fleste innbyggerne ble gitt statsborgerskap, men det var en god del tvetydighet om hvem som hadde rett til det. Traktaten garanterte grunnleggende sivile, politiske og kulturelle rettigheter, og bestemte at alle borgere var like for loven og hadde samme rettigheter. Polsk var nasjonens språk, men traktaten sørget for at minoritetsspråk kunne brukes fritt privat, i handel, i religiøse sammenhenger, pressen, ved offentlige møter og i rettssaker. Minoriteter skulle ha rett til å etablere og kontrollere private stiftelser, kirker og sosiale institusjoner, så vel som skoler, uten innblanding fra regjeringen. Regjeringen ble pålagt å etablere tyskspråklige skoler i de distriktene som hadde vært tyske før krigen. All utdanning over grunnskole skulle skje kun med det nasjonale språket. Artikkel 12 i traktaten ga grunnlaget for å følge den opp, den ga rådet i Folkeforbundet ansvaret for å følge opp og gjennomføre hver av traktatene.[55][56]

Kaukasus[rediger | rediger kilde]

De tre republikkene i det sørlige Kaukasus; Armenia, Aserbajdsjan og Georgia samt Fjellrepublikken i det nordre Kaukasus (engelsk: The Mountainous Republic of the Northern Caucasus), sendte hver en delegasjon til fredskonferansen i Paris i 1919. Deres forsøk på å få beskyttelse mot truslene fra den pågående borgerkrigen i Russland feilet, da ingen av stormaktene var interessert i å påta seg noe mandat i Kaukasus. Etter en rekke utsettelser fikk de tre republikkene i det sørlige Kaukasus de fakto anerkjennelse som selvstendige land av de vestlige seiersmaktene, men kun etter at alle europeiske tropper hadde blitt trukket tilbake, bortsett fra en britisk kontingent i Batumi. Georgia og Aserbajdsjan ble de fakto anerkjent den 12. januar 1920, fulgt av Armenia den 19. januar 1020. De vestlige seiersmaktene bestemte seg for å begrense sin assistanse til våpen, ammunisjon og matforsyninger.[57]

Koreas delegasjon[rediger | rediger kilde]

Etter et mislykket forsøk av Koreas nasjonale forbund (engelsk: Korean National Association) med å sende en tre-manns delegasjon av koreanere til Paris, klarte en delegasjon av koreanere fra Kina og Hawai å reise til fredskonferansen. Inkludert i denne delegasjonen var en representant for Koreas eksilregjering i Shanghai, Kim Kyu-sik.[58] Den koreanske delegasjonen ble hjulpet av kineserne, som ivrig grep anledningen til å forulempe Japan i den internasjonale forsamlingen. Flere høystående kinesiske ledere på den tiden, blant de Sun Yat-sen, fortalte amerikanske diplomater at fredskonferansen burde ta opp spørsmålet om Koreas selvstendighet. Bortsett fra det, var det lite kineserne var i posisjon til å gjøre, siden de selv hadde en konflikt med Japan.[59] Bortsett fra Kina var det ingen annen nasjon ved fredskonferansen som tok koreanerne alvorlig, siden området hadde status som japansk koloni.[60] Det manglende gjennomslaget for de koreanske nasjonalistene i å få støtte ved konferansen gjorde at landet fortsatte som japansk koloni.[61]

Palestina[rediger | rediger kilde]

Etter fredskonferansen hadde bestemt at de forhenværende arabiske provinsene skulle skilles ut fra Det osmanske riket, og at de skulle organiseres som mandatområder, la World Zionist Organization den 3. februar 1919 frem et resolusjonsforslag for konferansen.

Området som ble krevet av World Zionist Organization ved fredskonferansen i Paris

Uttalelsen hadde fem hovedpunkter:[62]

  1. Anerkjennelsen av det jødiske folkets historiske rett til Palestina og dets rett til å re-etablere et nasjonalt hjem der.
  2. Grensene for Palestina skulle bestemmes som vist i vedlegg.
  3. Den nasjonale kontroll over Palestina skal være basert på Folkeforbundet og regjeringen underlagt Storbritannia som et mandatområde.
  4. Andre bestemmelser skal legges til av partene, knyttet til generelle forhold ved mandatet, som er passende når det gjelder Palestina.
  5. Mandatområdet skal også være underlagt flere bestemte forhold, blant de
  • Oppmuntring til jødisk immigrasjon og bosetting i landet og sikring av rettighetene til den nåværende ikke-jødiske befolkningen.
  • Et jødisk råd som representerer utviklingen av det jødiske nasjonalhjemmet i Palestina, og prioriterte tilbud til rådet om offentlige arbeider eller utvikling av nasjonale ressurser
  • Selvstyring for lokale.
  • Religionsfrihet, ingen diskriminering blant innbyggerne med hensyn til statsborgerskap og sivile rettigheter, på basis av religion eller rase.
  • Kontroll over de hellige stedene.

Til tross for dette forsøket på å påvirke fredskonferansen ble sionistene i stedet begrenset av artikkel 7 i bestemmelsene om det britiske mandatet for Palestina, til kun å ha rett til å bli palestinske statsborgere: «Administrasjonen av Palestina skal være ansvarlig for å utarbeide en nasjonalitetslov. I denne loven skal det inkluderes bestemmelser slik utformet så de bidrar til etablering av statsborgerskap i Palestina av jøder som bosetter seg permanent i Palestina.»[63]

Ved å vise til Balfourerklæringen, antydet sionistene at britene allerede i 1917 hadde godtatt jødenes historiske rett til Palestina.[62] I forordet til det britiske mandatet i 1922, hvor Balfourerklæringen var innpasset, sier følgende: «Hvorved anerkjennelse derved har blitt gitt til det jødiske folks historiske forbindelse med Palestina og grunnene for re-etablering av deres nasjonale hjem i det landet...».[64]

Kvinners posisjon[rediger | rediger kilde]

En ny dimensjon ved internasjonale konferanser som fredskonferansen var press på delegatene av en komité av kvinner som forsøkte å etablere og utvide kvinners grunnleggende sosiale, økonomiske og politiske rettigheter, inkludert, men ikke begrenset til, stemmerett. Selv om de ikke fikk noen plass ved selve konferansen, så møttes en gruppe kvinner (Inter-Allied Women's Conference (IAWC)) fra 10. februar til 10. april, under ledelse av den Marguerite de Witt-Schlumberger, leder for den franske unionen for kvinners stemmerett. IAWC arbeidet først med å påvirke USAs president Wilson, og deretter alle andre delegater ved konferansen, for å få innpass for kvinner i delegasjonene. De fikk gjennomslag for et møte med kommisjonen for internasjonal arbeiderlovgivning, og senere også et møte med kommisjonen for Folkeforbundet. Et viktig og konkret resultat av IAWCs arbeide var artikkel 7 i Folkeforbundets pakt, som sier at «Alle stillinger underlagt eller i forbindelse med Folkeforbundet, inkludert sekretariatet, skal være åpne likeverdig for menn og kvinner»[65] Mer generelt plasserte IAWC spørsmålet om kvinners rettigheter i senter av den nye verdensordningen som ble etablert i Paris.[66][67]

De fem fredstraktatene[rediger | rediger kilde]

Versaillestraktaten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Versaillestraktaten

Fredsavtalen med Tyskland, senere kjent som Versaillestraktaten, var klar og ble offentliggjort 7. mai 1919. Avtalen ga sterke negative reaksjoner i Tyskland, landet kom med flere motforslag, men fikk ikke aksept for noen av dem. Etter indre politisk strid i Tyskland, og med sterkt press fra seiersmaktene ble avtalen undertegnet 23. juni 1919, i slottet i Versailles, derav navnet.

Frankrike krevde harde vilkår for Tyskland og fikk gjennom det meste.

  1. Tyskland og dets allierte ble oppgitt som årsak til krigen.
  2. Alsace-Lorraine skulle tilbakeføres til Frankrike, Nordslesvig til Danmark, Poznań og Vestpreussen til Polen, og Øvre Schlesien til Tsjekkoslovakia. Alle tyske kolonier ble overført til andre kolonimakter som såkalte mandatområdeer under Folkeforbundet.
  3. Tyskland måtte redusere sine militære styrker, forsvaret kunne maksimalt ha 100 000 mann og intet flyvåpen.
  4. Tyskland ble dømt til å betale krigsskadeserstatning.

Ettertidens vurdering av konferansen[rediger | rediger kilde]

Endringene av det politiske verdenskartet ved fredskonferansen førte til en rekke urolige områder, som ble én av en rekke årsaker til utbruddet av andre verdenskrig.[68] Den britiske historikeren Eric Hobsbawm sa følgende:

Intet tilsvarende systematisk forsøk har blitt gjort hverken før eller siden, i Europa eller noe annet sted, på å endre det politiske kartet basert på nasjonaliteter [...] Det logiske resultatet av å forsøke å etablere et kontinent prydelig oppdelt i sammenhengende territorialstader bebodd av separate etniske og språklige homogene befolkninger, var massefordrivelsen eller utryddelsen av minoriteter. Slik var og er Reductio ad absurdum av nasjonalisme i dets territoriale versjon, selv om dette ikke ble fullstendig vist før 1940-årene.[69][70]

Historikere på venstresiden har hevdet at president Wilsons 14 punkt, især punktet om nasjonal selvbestemmelse, primært var for å imøtegå venstresiden, for å temme den revolusjonære feber som feide over Europa etter oktoberrevolusjonen, ved å spille på nasjonalisme.[71] Fra den andre siden av det politiske spektrum har historikeren John Lewis Gaddis skrevet tilsvarende: «Da Woodrow Wilson la frem prinsippet om selvbestemmelse en av sine fjorten punkter så var hans hensikt å redusere bolsjevikenes tiltrekningskraft.»[72][73] Dette standpunktet har en lang historie og er kanskje best sammenfattet med Ray Stannard Bakers berømte kommentar at «Paris kan ikke forstås uten Moskva.»[74]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Tysklands historiske museum internettside, lest 15. oktober 2013
  2. ^ a b Erik Goldstein The First World War Peace Settlements, 1919–1925 s. 49 Routledge (2013)
  3. ^ Goldstein, Erik (11. oktober 2013). The First World War Peace Settlements, 1919-1925 (engelsk). Routledge. ISBN 9781317883678. 
  4. ^ Meehan, John David (2005). «4: Failure at Geneva». The Dominion and the Rising Sun: Canada Encounters Japan, 1929-41. Vancouver: UBC Press. s. 76–77. ISBN 9780774811217. Besøkt 19. februar 2017. «As the first non-European nation to achieve great-power status, Japan took its place alongside the other Big Five at Versailles, even if it was often a silent partner.» 
  5. ^ Rene Albrecht-Carrie 1958 s. 363
  6. ^ Antony Lentin, "Germany: a New Carthage?" History Today (2012) 62#1 s. 22–27 online
  7. ^ Paul Birdsall, Versailles Twenty Years After (1941) is a convenient history and analysis of the conference. Longer and more recent is Margaret Macmillan, Peacemakers: The Paris Peace Conference of 1919 and Its Attempt to End War (2002), also published as Paris 1919: Six Months That Changed the World (2003); a good short overview is Alan Sharp, The Versailles Settlement: Peacemaking after the First World War, 1919–1923 (2nd ed. 2008)
  8. ^ Macmillan 2001, s. xxv
  9. ^ Alan Sharp, The Versailles Settlement: Peacemaking After the First World War, 1919–1923 (andre utgave, 2008), kapittel 7
  10. ^ Andrew J. Crozier, «The Establishment of the Mandates System 1919–25: Some Problems Created by the Paris Peace Conference», Journal of Contemporary History (1979) 14#3 sidene 483–513 in JSTOR.
  11. ^ Peter Ryland, Lloyd George (1975) side. 481
  12. ^ Wm Louis, Roger (1966). «Australia and the German Colonies in the Pacific, 1914–1919». Journal of Modern History. 38 (4): 407–421. JSTOR 1876683. doi:10.1086/239953. 
  13. ^ Paul Birdsall, Versailles Twenty Years After (1941) sidene 58–82
  14. ^ Macmillan 2001, s. 98–106
  15. ^ Scot David Bruce, Woodrow Wilson's Colonial Emissary: Edward M. House and the Origins of the Mandate System, 1917–1919 (University of Nebraska Press, 2013)
  16. ^ Zara S. Steiner (2007). The Lights that Failed: European International History, 1919–1933. Oxford UP. s. 481–82. 
  17. ^ Shimazu (1998), s. 14–15, 117.
  18. ^ «Official Memorandum in support of Ireland's demand for recognition as a sovereign independent state. Presented to Georges Clemenceau and the members of the Paris Peace Conference by Sean T O'Ceallaigh and George Gavan Duffy from O Ceallaigh Gavan Duffy to George Clemenceau – June 1919. – Documents on IRISH FOREIGN POLICY». 
  19. ^ John C. Hulsman (2009). To Begin the World Over Again: Lawrence of Arabia from Damascus to Baghdad. s. 119–20. 
  20. ^ Snelling, R. C. (1975). «Peacemaking, 1919: Australia, New Zealand and the British Empire Delegation at Versailles». Journal of Imperial and Commonwealth History. 4 (1): 15–28. doi:10.1080/03086537508582446. 
  21. ^ Fitzhardinge, L. F. (1968). «Hughes, Borden, and Dominion Representation at the Paris Peace Conference». Canadian Historical Review. 49 (2): 160–169. doi:10.3138/chr-049-02-03. 
  22. ^ Margaret McMillan, «Canada and the Peace Settlements», in David Mackenzie, ed., Canada and the First World War (2005) s. 379–408
  23. ^ Snelling, R. C. (1975). «Peacemaking, 1919: Australia, New Zealand and the British Empire delegation at Versailles». Journal of Imperial and Commonwealth History. 4 (1): 15–28. doi:10.1080/03086537508582446. 
  24. ^ Macmillan 2001, s. 26–35
  25. ^ David Robin Watson, Georges Clemenceau (1974) s. 338–365
  26. ^ Ambrosius, Lloyd E. (1972). «Wilson, the Republicans, and French Security after World War I». Journal of American History. 59 (2): 341–352. JSTOR 1890194. doi:10.2307/1890194. 
  27. ^ a b Trachtenberg, Marc (1979). «Reparation at the Paris Peace Conference». Journal of Modern History. 51 (1): 24–55 [p. 42]. JSTOR 1877867. doi:10.1086/241847. 
  28. ^ a b Trachtenberg (1979), page 43.
  29. ^ Macmillan 2001, s. 279–305
  30. ^ H. James Burgwyn, Legend of the Mutilated Victory: Italy, the Great War and the Paris Peace Conference, 1915–1919 (1993)
  31. ^ Macmillan 2001, s. 3
  32. ^ a b US Dept of State; International Boundary Study, Jordan – Syria Boundary, No. 94 – 30 December 1969, p.10 Arkivert 27. mars 2009 hos Wayback Machine. Arkivert 2009-03-27 hos Wayback Machine
  33. ^ Macmillan 2001, s. 6
  34. ^ Ellis, William (3. desember 1922). «CRANE AND KING'S LONG-HID REPORT ON THE NEAR EAST - American Mandate Recommended in DocumentSent to Wilson.PEOPLE CALLED FOR USDisliked French, DistrustedBritish and Opposed theZionist Plan.ALLIES AT CROSS PURPOSES Our Control Would Have Hid Its Seat in Constantinople, Dominating New Nations. - Article - NYTimes.com». New York Times. 
  35. ^ Rubenberg, Cheryl (1986). Israel and the American National Interest: A Critical Examination. University of Illinois Press. s. 27. ISBN 0-252-06074-1. 
  36. ^ Macmillan 2001, s. 83
  37. ^ Wikisource
  38. ^ «First World War.com – Primary Documents – U.S. Peace Treaty with Austria, 24 August 1921». Besøkt 30. september 2015. 
  39. ^ «First World War.com – Primary Documents – U.S. Peace Treaty with Hungary, 29 August 1921». Besøkt 30. september 2015. 
  40. ^ Macmillan, ch 23
  41. ^ Gordon Lauren, Paul (1978). «Human Rights in History: Diplomacy and Racial Equality at the Paris Peace Conference». Diplomatic History. 2 (3): 257–278. doi:10.1111/j.1467-7709.1978.tb00435.x. 
  42. ^ Original engelsk tekst: The equality of nations being a basic principle of the League of Nations, the High Contracting Parties agree to accord as soon as possible to all alien nationals of states, members of the League, equal and just treatment in every respect making no distinction, either in law or in fact, on account of their race or nationality.
  43. ^ «Racial Equality Amendment, Japan». encyclopedia.com. 2007. Besøkt 12. januar 2019. 
  44. ^ Macmillan 2001, s. 321
  45. ^ Fifield, Russell. "Japanese Policy toward the Shantung Question at the Paris Peace Conference," Journal of Modern History (1951) 23:3 pp 265–272. in JSTOR reprint primary Japanese sources
  46. ^ Chester, 1921, s. 6
  47. ^ Macmillan 2001, s. 322–344
  48. ^ Seth P. Tillman Anglo-American Relations at the Paris Peace Conference of 1919 p. 136 Princeton University Press (1961)
  49. ^ John M. Thompson Russia, Bolshevism, and the Versailles peace p. 76 Princeton University Press (1967)
  50. ^ John M. Thompson Russia, Bolshevism, and the Versailles peace p. 78 Princeton University Press (1967)
  51. ^ Laurence J. Orzell, «A 'Hotly Disputed' Issue: Eastern Galicia At The Paris Peace Conference, 1919», Polish Review (1980): 49–68. in JSTOR
  52. ^ Yakovenko, Natalya (2002). «Ukraine in British Strategies and Concepts of Foreign Policy, 1917–1922 and after». East European Quarterly. 36 (4): 465–479. 
  53. ^ Моладзь БНФ. «Чатыры ўрады БНР на міжнароднай арэне ў 1918–1920 г.». Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 30. september 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 3. juli 2013. Besøkt 1. mai 2019. 
  54. ^ Fink, Carole (1996). «The Paris Peace Conference and the Question of Minority Rights». Peace and Change: A journal of peace research. 21 (3): 273–88. doi:10.1111/j.1468-0130.1996.tb00272.x. 
  55. ^ Fink, "The Paris Peace Conference and the Question of Minority Rights"
  56. ^ Edmund Jan Osmańczyk (2003). Encyclopedia of the United Nations and International Agreements: A to F. Routledge. s. 1812. 
  57. ^ Suny, Ronald Grigor (1994). The making of the Georgian nation (2 utg.). Bloomington: Indiana University Press. s. 154. ISBN 0253209153. 
  58. ^ Hart-Landsberg, Martin (1998). Korea: Division, Reunification, & U.S. Foreign Policy Monthly Review Press. P. 30.
  59. ^ Manela, Erez (2007) The Wilsonian Moment s. 119–135, 197–213.
  60. ^ Kim, Seung-Young (2009). American Diplomacy and Strategy Toward Korea and Northeast Asia, 1882–1950 and After s. 64–65.
  61. ^ Baldwin, Frank (1972). The March First Movement: Korean Challenge and Japanese Response
  62. ^ a b Statement of the Zionist Organization regarding Palestine, 3. februar 1919
  63. ^ "The Administration of Palestine shall be responsible for enacting a nationality law. There shall be included in this law provisions framed so as to facilitate the acquisition of Palestinian citizenship by Jews who take up their permanent residence in Palestine."«The Avalon Project : The Palestine Mandate». 
  64. ^ "Whereas recognition has thereby been given to the historical connection of the Jewish people with Palestine and to the grounds for reconstituting their national home in that country ...". Avalon Project, The Palestine Mandate
  65. ^ Engelsk original tekst: "All positions under or in connection with the League, including the Secretariat, shall be open equally to men and women."
  66. ^ Siegel, Mona L. (6. januar 2019). In the Drawing Rooms of Paris: The Inter-Allied Women’s Conference of 1919. American Historical Association 133rd Meeting. 
  67. ^ «The Covenant of the League of Nations». Avalon project. Yale Law School - Lillian Goldman Law Library. 
  68. ^ First World War – Willmott, H. P., Dorling Kindersley, 2003, s. 292–307.
  69. ^ Engelsk originalsitat: [N]o equally systematic attempt has been made before or since, in Europe or anywhere else, to redraw the political map on national lines. [...] The logical implication of trying to create a continent neatly divided into coherent territorial states each inhabited by separate ethnically and linguistically homogeneous population, was the mass expulsion or extermination of minorities. Such was and is the reductio ad absurdum of nationalism in its territorial version, although this was not fully demonstrated until the 1940s.
  70. ^ Hobsbawm 1992, s. 133.
  71. ^ Hobsbawm 1994, s. 67: "[T]he first Western reaction to the Bolsheviks' appeal to the peoples to make peace—and their publication of the secret treaties in which the Allies had carved up Europe among themselves—had been President Wilson's Fourteen Points, which played the nationalist card against Lenin's international appeal. A zone of small nation-states was to form a sort of quarantine belt against the Red virus. ... [T]he establishment of new small nation-states along Wilsonian lines, though far from eliminating national conflicts in the zone of revolutions, ... diminished the scope for Bolshevik revolution. That, indeed, had been the intention of the Allied peacemakers."

  72. ^ Engelsk originalsitat: "When Woodrow Wilson made the principle of self-determination one of this Fourteen Points his intent had been to undercut the appeal of Bolshevism".
  73. ^ (Gaddis 2005, s. 121)
  74. ^ McFadden 1993, s. 191.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fredskonferansen_i_Paris_(1919)&oldid=23881656»