Vittorio Emanuele Orlando
| Vittorio Emanuele Orlando | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Vittorio Emanuele Orlando 19. mai 1860 Palermo  | ||
| Død | 1. desember 1950 (90 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker[1][2], professor, diplomat, jurist[2], universitetslærer[3] |
||
| Utdannet ved | Universitetet i Palermo |
||
| Parti | Historiske venstre, Partito Liberale Italiano |
||
| Nasjonalitet | Italia |
||
| Medlem av | Accademia Nazionale dei Lincei, Consulta nazionale del Regno d'Italia |
||
| Utmerkelser | Annunziataordenen storkors av Alfons XIIs orden (1924)[4] | ||
| Italias statsminister | |||
| 1917–1919 | |||
| Forgjenger | Paolo Boselli | ||
| Etterfølger | Francesco Saverio Nitti | ||
| Deputertkammerets president | |||
| 1919–1920,1944–1946 | |||
| Signatur | |||
 | |||
Vittorio Emanuele Orlando (født 19. mai 1860 i Palermo – død 1. desember 1950 i Roma) var en italiensk politiker. Orlando var utdannet jurist og professor ved universitetet i Modena (1885), Messina (1886), Palermo (1888), Roma i 1903 - 1932[5] og fra 1945. Han hadde et sete i deputertkammeret fra 1897 til 1925 og tilhørte det moderate venstre. Han var medlem av en rekke regjeringer og var selv statsminister fra 1917 - 1919. Vittorio Orlando representerte Italia på fredskonferansen i Paris 1919, der han var en av «de fire store» sammen med Clemenceau, Lloyd George og Woodrow Wilson. I spørsmålet om å beholde Fiume innenfor Italias grenser mot Dalmatia, måtte Orlando gi tapt og gikk deretter av som statsminister.[6]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Vittorio Emanuele Orlando ble professor i 1885 i Modena, i 1886 i Messina og i 1888 i Palermo.
Politiker[rediger | rediger kilde]
I 1897 ble han valgt som representant i deputertkammeret (Camera dei Deputati) og var i Giovanni Giolittis ministerium som kulturminister 1903–05. Deretter var han professor i offentlig rett ved Romas universitet.
Han var justisminister i Giolittis ministerium 1907–09 og i Antonio Salandras 30. oktober 1914 – 20. juni 1916. I det følgende ministeriet ved Paolo Boselli, inngikk han som innenriksminister.
Statsminister[rediger | rediger kilde]
Selv om han ble klandret for å ha forsømt seg mot fredspropagandaen, ble han likevel statsminister da Boselli i oktober 1917 gikk av etter det italienske nederlaget ved Caporetto.
Sammen med sin utenriksminister, Sidney Sonnino, var Orlando italiensk delegert ved Pariskonferansen i 1919 og tilhørte der, imidlertid uten å uteve nevneverdig innflytelse, «de fires råd». I Fiumespørsmålet klarte han ikke å avstedkomme noen for den italienske folkeopinion akseptabel ordning, og så seg dermed tvunget til å gå av 29. juli 1919.
Etter statsministertiden[rediger | rediger kilde]
Fra november 1919 til juni 1920, var Orlando deputertkammerets president. Etter fascistregimet ble innført i 1922 inntok han en temmelig tilsidesatt plass innen det politiske liv, likesom de fleste liberale.
Etter Mussolinis fall ble han i en kort periode aktiv igjen, men nå som konservativ.
Orlando utgav atskillige kjente arbeider i statsrett, blant annet Principii di diritto costituzionale (tredje opplag 1890) og Di diritto amministrativo (andre opplag 1892). I år 1890 begynte han å utgi «Archivio di diritto pubblico». Han var ordfører i foreningen for ivaretakelsen av utenlandsitalienernes interesser. («Lega italiana per la tutela degli interessi nazionali all'estero»).
La riforma elettorale, 1883
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1802, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub2016925138, besøkt 17. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1924-10610[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nordisk familjebok Projekt Runeberg, lest 13. oktober 2013
- ^ Nordisk familjebok, utgave 1935 lest 13. oktober 2013
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Vittorio Emanuele Orlando – kategori av bilder, video eller lyd på Commons