Vittorio Emanuele Orlando

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vittorio Emanuele Orlando
VittorioEmanuelleOrlando28379v.jpg
FødtVittorio Emanuele Orlando
19. mai 1860
PalermoRediger på Wikidata
Død1. desember 1950 (90 år)
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[1][2], professor, diplomat, jurist[2], universitetslærer[3]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i PalermoRediger på Wikidata
Parti Historiske venstre, Partito Liberale ItalianoRediger på Wikidata
Nasjonalitet ItaliaRediger på Wikidata
Medlem av Accademia Nazionale dei Lincei, Consulta nazionale del Regno d'ItaliaRediger på Wikidata
UtmerkelserAnnunziataordenen
storkors av Alfons XIIs orden (1924)[4]
Italias statsminister
1917–1919
ForgjengerPaolo Boselli
EtterfølgerFrancesco Saverio Nitti
Deputertkammerets president
1919–1920,1944–1946
Signatur
Vittorio Emanuele Orlandos signatur

De fire store under forhandlingene om Versaillestraktaten: fra venstre David Lloyd George, Vittorio Orlando, Georges Clemenceau og Woodrow Wilson.

Vittorio Emanuele Orlando (født 19. mai 1860 i Palermo – død 1. desember 1950 i Roma) var en italiensk politiker. Orlando var utdannet jurist og professor ved universitetet i Modena (1885), Messina (1886), Palermo (1888), Roma i 1903 - 1932[5] og fra 1945. Han hadde et sete i deputertkammeret fra 1897 til 1925 og tilhørte det moderate venstre. Han var medlem av en rekke regjeringer og var selv statsminister fra 1917 - 1919. Vittorio Orlando representerte Italia på fredskonferansen i Paris 1919, der han var en av «de fire store» sammen med Clemenceau, Lloyd George og Woodrow Wilson. I spørsmålet om å beholde Fiume innenfor Italias grenser mot Dalmatia, måtte Orlando gi tapt og gikk deretter av som statsminister.[6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vittorio Emanuele Orlando ble professor i 1885 i Modena, i 1886 i Messina og i 1888 i Palermo.

Politiker[rediger | rediger kilde]

I 1897 ble han valgt som representant i deputertkammeret (Camera dei Deputati) og var i Giovanni Giolittis ministerium som kulturminister 1903–05. Deretter var han professor i offentlig rett ved Romas universitet.

Han var justisminister i Giolittis ministerium 1907–09 og i Antonio Salandras 30. oktober 1914 – 20. juni 1916. I det følgende ministeriet ved Paolo Boselli, inngikk han som innenriksminister.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Selv om han ble klandret for å ha forsømt seg mot fredspropagandaen, ble han likevel statsminister da Boselli i oktober 1917 gikk av etter det italienske nederlaget ved Caporetto.

Sammen med sin utenriksminister, Sidney Sonnino, var Orlando italiensk delegert ved Pariskonferansen i 1919 og tilhørte der, imidlertid uten å uteve nevneverdig innflytelse, «de fires råd». I Fiumespørsmålet klarte han ikke å avstedkomme noen for den italienske folkeopinion akseptabel ordning, og så seg dermed tvunget til å gå av 29. juli 1919.

Etter statsministertiden[rediger | rediger kilde]

Fra november 1919 til juni 1920, var Orlando deputertkammerets president. Etter fascistregimet ble innført i 1922 inntok han en temmelig tilsidesatt plass innen det politiske liv, likesom de fleste liberale.

Etter Mussolinis fall ble han i en kort periode aktiv igjen, men nå som konservativ.

Orlando utgav atskillige kjente arbeider i statsrett, blant annet Principii di diritto costituzionale (tredje opplag 1890) og Di diritto amministrativo (andre opplag 1892). I år 1890 begynte han å utgi «Archivio di diritto pubblico». Han var ordfører i foreningen for ivaretakelsen av utenlandsitalienernes interesser. («Lega italiana per la tutela degli interessi nazionali all'estero»).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1802, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub2016925138, besøkt 17. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BOE ID BOE-A-1924-10610[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Nordisk familjebok Projekt Runeberg, lest 13. oktober 2013
  6. ^ Nordisk familjebok, utgave 1935 lest 13. oktober 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]