Ulrich von Brockdorff-Rantzau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ulrich von Brockdorff-Rantzau
Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau.jpg
Født29. mai 1869
Schleswig
Død8. september 1928 (59 år)
Berlin
Utdannet ved University of Neuchâtel
Beskjeftigelse Politiker, diplomat
Nasjonalitet Tyskland

Ulrich von Brockdorff-Rantzau (født 29. mai 1869 i Schleswig, død 8. september 1928 i Berlin) var en tysk greve, diplomat og politiker (partiløs). Han var statssekretær, senere minister, og dermed leder av utenriksdepartementet fra 1918 til 1919.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ulrich von Brockdorff-Rantzau stammet på farssiden fra adelsslekten Rantzau og på morssiden fra adelsslekten Brockdorff, begge fra gammel sclesvig-holsteinsk adel. Slekten Rantzau kan sdpores tilbake til 1100-tallet. Fire feltmarskalker er blant diplomatens aner. Den viden omreiste Johann Rantzau var stattholder i Danmark og bivånet Martin Luthers opptreden i Riksdagen i Worms, noe som gjorde man til en reformatorens tilhenger. Daniel Rantzau, som kjempet for Danmark mot svenskene og derfor ble besunget av nasjonaldikteren Oehlenschläger, gikk ved dette også inn i historien. Hans mest berømte ane var stattholderen Heinrich Rantzau, som assisterte tre danske konger og forvaltet flere hertugsommer, for eksempel Schleswig-Holstein, Wellingsbüttel og Wandsbeck. Videre eide han 6.300 bøker og var kunstsamler og forfatter. I Versailles skuet en annen slektning ned på Ulrich von Brockdorff-Rantzau da han deltok i forhandlingene etter første verdensskrig; det var portrett av den franske marskalk Josias Rantzauh.

Ulrich mistet faren, regjeringsassessoren Hermann Graf zu Rantzau, i 1872 - han var bare 32 ved sin død.

Hans storonkel på morssiden, Ludwig Ulrich Hans Baron von Brockdorff (født 1806; død 1875), en tidligere dansk sendemann i Berlin, Madrid og Lisboa, og hans hustru Cäcilie, hvis eneste barn døde i 1866, adopterte i 1873 den foreårige Ulrich, som fikk dobbeltnavnet Brockdorff-Rantzau. Fra adoptivforeldrene arvet han landgodstet Annettenhöh ved Schleswig.

Studier[rediger | rediger kilde]

Rantzau studerte jus i Neuchâtel og Freiburg im Breisgau, og ble dr. jur. i 1891.[1]

Diplomatisk og politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Mellom 1891 og 1893 tjenestegjorde han i den prøyssiske hæren, og ble dimittert som sekondløytnant etter å ha blitt skadet. Han trådte deretter inn i utenrikstjenesten. Fra 1897 til 1901 var han sekretær ved ambassaden i St. Petersburg. I 1901 ble han forflyttet til Wien. Mellom 1909 og 1912 var han tilknyttet generalkonsulatet i Budapest. Endelig ble han i 1912 ambassadør til Danmark.

Fra 1918 var han statssekretær og leder av utenriksdepartementet, og fra februar 1919 til juni samme år, med tittelen utenriksminister i Philipp Scheidemanns regjering.[2] Brockdorff-Rantzau ledet den tyske delegasjonen under fredsforhandlingene i Paris, og som til slutt resulterte i Versaillestraktaten. De alliertes motforslag 20. juni 1919 betegnet han som diktat, og nektet å underskrive. Hele regjeringen Scheidemann gikk deretter av.[1]

I september 1922 ble von Brockdorff-Rantzau utnevnt til tysk sendemann i Moskva og deltok deretter i de forhandlinger som i oktober 1925 førte til den tysk-russiske handelsavtale og i april 1926 til den tysk-russiske vennskapsavtale.

I 1920 utgav Brockdorff-Rantzau under tittelen Dokumente en samling av sine programuttalelser fra sin tid som utenriksminister.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b LeMO - Deutsches Historisches Museum. «Ulrich Graf Brockdorff-Rantzau 1869-1928». Besøkt 10. desember 2015. 
  2. ^ «Brockdorff-Rantzau, Ulrich (Karl Christian) Graf von». Das Bundesarchiv. 


Forgjenger:
 Wilhelm Solf 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Hermann Müller