Fritz Wedel Jarlsberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fritz Wedel Jarlsberg
Fritz Wedel Jarlsberg.jpg
Født7. juli 1855
Christiania
Død27. juli 1942 (87 år)
Lisboa
Far Frederik (Fritz) Joachim Wedel Jarlsberg
Mor Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Diplomat, jurist
Parti Venstre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser St. Olavs Orden

Fredrik «Fritz» Hartvig Herman Wedel Jarlsberg (født 7. juli 1855 i Kristiania, død 27. juli 1942 i Lisboa) var en norsk jurist og diplomat. Wedel Jarlsberg gjorde karrière i det norsk-svenske diplomatiet og spilte en sentral rolle under unionsoppløsningen i 1905. Han har blitt stående som Norges mest betydningsfulle diplomat i første tredel av 1900-tallet, og ble tilbudt stillingen som utenriksminister tre ganger, og var også tiltenkt stillingen ytterligere to ganger. Wedel Jarlsberg var døpt Fredrik, men ble kalt Fritz, og brukte dessuten slektens barontittel, til tross for at adelstitler ble avskaffet i Norge før han ble født (tittelen var ikke avskaffet i Danmark).

Han var trolig modell for figuren prins av Faffenheim-Munsterburg-Weinigen i Marcel Prousts verk På sporet av den tapte tid.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Se også: Wedel-Jarlsberg

Han var sønn av hoffmarskalk Frederik (Fritz) Joachim Wedel Jarlsberg og Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg. Han ble gift første gang i 1883 med Alice Thekla Louise von Wagner (1861–1913) og andre gang i 1916 med baronesse Mary von André, f. Palmer (1859–1941).

Han tok juridisk embetseksamen i 1879 og hadde en lang karriere i utenrikstjenesten. Han var sekretær i Utenriksdepartementet i Stockholm 1882, konstituert legasjonssekretær i Wien 1885, året etter i London der han i 1889 ble konstituert chargé d'affaires. Deretter var han sendemann i Madrid 1891, Lisboa fra 1902 og København i 1905. Fra 1906 var han sendemann i Madrid og Lisboa (til 1921) og Paris (til 1930).

I 1929 solgte Wedel Jarlsberg sin eiendom Skaugum til kronprins Olav for kr. 120 000. Det var lenge antatt at Skaugum var en bryllupsgave til kronprinsparet, men i 2009 ble det avdekket at Kong Haakon måtte betale for overdragelsen. Taksten var på kr. 550 000.[2] Det vil si at kongen fikk kjøpt eiendommen for ca. en 1/4 av hva den var verdt, og at 3/4 av verdien var en gave.

Unionsoppløsningen[rediger | rediger kilde]

Etter 7. juni-vedtaket i 1905 stilte Wedel Jarlsberg seg til regjeringen Michelsens disposisjon og fungerte som regjeringens utsending i København.

Under Karlstadforhandlingene arbeidet han for at stormaktene skulle være klare til å gripe inn hvis det skulle komme til brudd i forhandlingene. Senere var han Norges forhandlingsleder i København i forbindelse med valget av prins Carl til Norges konge.

For innsatsen var Wedel Jarlsberg lovet posten som utenriksminister, men Løvland fortsatte i stillingen.[3]

Svalbardtraktaten[rediger | rediger kilde]

Wedel Jarlsberg var forhandlingsleder i Paris ved utarbeidelse av Svalbardtraktaten (Paristraktaten) av 1920 som ga Norge suverenitet over Svalbard. På Svalbard finner man Wedel Jarlsberg Land som er oppkalt etter ham.[4]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Wedel Jarlsberg ble i 1892 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, forfremmet til kommandør av 1. klasse i 1896 og i 1904 mottok han storkors, i 1925 utvidet til storkors med kjede. Han var innehaver av Kroningsmedaljen 1906 og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930.[5]

Han var også innehaver av en rekke utenlandske ordener[5]:

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gundersen, Håkon: Lavere lyster i høyre kretser. Morgenbladet 20. desember 2013, s.26.
  2. ^ «Måtte betale for Skaugum» Budstikka.no, 29. april 2009
  3. ^ Biografier på Nettsted 1905
  4. ^ Stadnamn på Svalbard og Jan Mayen. Norsk Polarinstitutt
  5. ^ a b Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 16.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Amundsen, O. Delphin: Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947.
  • Andersen, Gordon: «Vår glemte kongemaker i 1905». I: Aftenposten, 21. mai 2005. (Les)
  • Andersen, Roy: «Wedel Jarlsberg ble gjort til syndebukk». I: Aftenposten, 7. juni 2005. (Les)
  • Berntzen, Arve B.: «Wedel Jarlsberg fortjener oppreisning». I: Aftenposten, 10. juni 2005. (Les)
  • Bomann-Larsen, Tor: «Kongeplanen som kollapset». I: Aftenposten, 6. juni 2005. (Les)
  • Bratberg, Terje: «Fritz Wedel Jarlsberg». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, 2002. (Les)
  • Brekke, Jørgen: «Jakten på blått blod». I: Levende Historie, nr. 6 2009, s. 14–23.
  • Kielland, T.: «Minister Wedel Jarlsberg». I: Samtiden, 1942.