Simone Veil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Simone Veil
Simone Veil, gymnase Japy 2008 02 27 n3 ret.jpg
Født 13. juli 1927
Nice
Død 30. juni 2017 (89 år)
7. arrondissement
Gravlagt Panthéon
Ektefelle Antoine Veil
Far André Jacob
Søsken Denise Vernay
Barn Jean Veil, Pierre-François Veil
Utdannet ved Institut d'études politiques de Paris, Universitetet i Paris, Sorbonne
Yrke Politiker, dommer
Parti Union pour la démocratie française
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie française
Utmerkelser
15 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, ridder av Den nasjonale fortjenstorden, kommandørdame av Order of the British Empire, Schillerpreis der Stadt Marbach am Neckar, Karlsprisen, Fyrsten av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid, European Civil Rights Prize of the Sinti and Roma, Nord-Sør-prisen, Monismanienprisen, 2. klasse av Trestjerneordenen, æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, æresdoktor ved Université libre de Bruxelles, storkorset av Infante Dom Henriks orden, æresdoktor ved University of Edinburgh, golden class of the honour medal for Health and Social Affairs

Simone Veil (født Simone Annie Jacob 13. juli 1927, død 30. juni 2017[1] i Paris) var en fransk jurist og politiker. Hun var helseminister under president Valéry Giscard d'Estaing og president i Europaparlamentet 1979–1982. Veil overlevde konsentrasjonsleiren i Auschwitz-Birkenau hvor flere av hennes familie omkom. Hun var ærespresident av Fondation pour la Mémoire de la Shoah. Veil ble i november 2008 valgt til medlem av Académie française, hvor hun etterfulgte Pierre Messmer på sete nr. 13.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Veil ble født Simone Annie Jacob, i Nice, Alpes-Maritimes. Hun hadde to eldre søstre og én eldre bror. Faren André Jacob var arkitekt. Familien var jødisk, men ikke ortodoks.

Da Vichy-regimet i oktober 1940 innførte en serie restriksjoner for jødiske innbyggere og påla alle jøder å registrere seg, mistet faren arkitektbevillingen. I 1941 ble de fire barna sendt til en tante og onkel som bodde i nærheten av Carcassonne. Da de returnerte til Nice i 1942 var Vichy-regimets undertrykkelse av jødiske borgere blitt enda større. Barna i Jacob-familien var aktive speidere.[2] Den jødiske speiderbevegelsen Éclaireurs israélites de France (EIF), hadde blitt oppløst av Vichy-regimet i 1941, i likhet med alle andre ikke-religiøse jødiske organisasjoner. Imidlertid hadde lederen for den franske speiderbevegelsen Le Scoutisme Français fått regimets tillatelse til å la EIF-speidere fortsette speideraktivitetene sammen med dem. Et stort antall av de eldre EIF-speiderne sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen.[3]

Den 18. mars 1944 ble Simone arrestert sammen med sine foreldre, søsteren Madeleine og broren Jean.[4] Alle fem ble deretter deportert. Simone, moren og Madeleine kom først til Auschwitz-Birkenau, så til Bergen-Belsen, hvor moren døde kort før leiren ble frigjort 15. april 1945. Faren André og broren Jean døde også i fangenskap. Søsteren Denise, som hadde blitt arrestert sommeren 1944 som medlem av den franske motstandsbevegelsen (fransk: «La Résistance»), overlevde tiden som fange i Ravensbrück. Simone Veil var i 2005 en av talerne under markeringen av at det var gått 60 år siden frigjøringen av Auschwitz-Birkenau.

Veil hadde avlagt sin baccalauréat-eksamen i 1943 og hadde påbegynt studier jus og statsvitenskap da hun ble deportert. Under studiene hadde hun møtt sin framtidige ektemann Antoine Veil. Paret giftet seg 26. oktober 1946 og fikk tre sønner.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1974 til 1979 var Veil helseminister i regjeringen til statsministrene Jacques Chirac og Raymond Barre. Hun fikk da gjennomført to store lover:

  • Å gjøre tilgang til prevensjon enklere (4. desember 1974) – salg av p-piller ble lovlig i 1967.
  • Legalisering av abort (17. januar 1975): hennes hardeste politiske kamp og den hun er mest kjent for. I et intervju på France 2 i juni 2007 ble hun spurt om sine tanker om at abortloven hun fikk innført ikke pålegger leger å utføre abort. Veil svarte at abort er et etisk spørsmål, ikke utelukkende en medisinsk handling, og at ingen kan tvinges til å handle mot sin overbevisning.[5]

Ved valget til Europaparlamentet i 1979 ble Veil valgt inn, og i sin første sesjon der, ble hun valgt til president, en oppgave hun hadde til 1982. Hun var den første kvinne som ble president i det valgte Europaparlamentet siden starten i 1952. Hun ble gjenvalgt i 1983 og ble leder av liberaldemokratenes gruppe til 1989. Hun tok ikke gjenvalg i 1993,[6] da hun returnerte til en stilling som sosialminister i Édouard Balladurs regjering og hadde den i to år. I 1998 ble hun utnevnt til medlem av Frankrikes konstitusjonelle råd.

Heder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Fransk abortforkjemper er død». ABC Nyheter. 30. juni 2017. Besøkt 30. juni 2017. 
  2. ^ Clerc, Christine (2013). Les conquérantes : Douze femmes à l'assaut du pouvoir. Le Nil. ISBN 9782841116614. 
  3. ^ «Fédération Scoutisme Français». Fédération Scoutisme Français. Besøkt 2. juli 2017. 
  4. ^ «Mort de la résistante Denise Vernay». Libération.fr (fransk). Besøkt 2. juli 2017. 
  5. ^ «Simone Veil: «L'avortement est une question éthique»». TVMag, Le Figaro (fransk). 14. juni 2007. Besøkt 5. juli 2017. 
  6. ^ MEP profile: Simone VEIL
  7. ^ Karlsprisens internettside Arkivert 24 september 2014 hos Wayback Machine. besøkt 28. juni 2014
  8. ^ Villechenon, Pierre Bouvier et Anna (5. juli 2017). «Simone Veil reposera avec son époux au Panthéon». Le Monde.fr (fransk). ISSN 1950-6244. Besøkt 5. juli 2017.