EØS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kartskisse over EØS, EUs stater i blå og EØS-stater i grønt, dvs. Norge, Island og Liechtenstein
EuroparådetSchengen-områdetEFTAEØSNordisk rådVisegrádgruppenBaltisk forsamlingBeneluxEurosonenDen europeiske unionEUs tollunionCommon Travel AreaBSECGUAMUnionsstaten Russland og HviterusslandCEFTAEurosonen#Andre land med euroSveitsIslandNorgeLiechtensteinSverigeDanmarkFinlandPolenTsjekkiaUngarnSlovakiaEstlandLatviaLitauenBelgiaNederlandItaliaØsterrikeSloveniaFrankrikeTysklandMaltaSpaniaPortugalLuxembourgKyprosIrlandStorbritanniaMonacoAndorraSan MarinoKroatiaVatikanstatenHellasTyrkiaBulgariaRomaniaGeorgiaUkrainaAserbajdsjanMoldovaBosnia-HercegovinaNord-MakedoniaMontenegroAlbaniaSerbiaArmeniaRusslandHviterusslandFNs midlertidige administrasjon i Kosovo
Et klikkbart Euler-diagram som viser EØS plassert blant andre samarbeidsavtaler i Europa.

Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) er en folkerettslig avtale mellom Den europeiske union (EU) og tre av medlemsstatene i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), Norge, Island og Liechtenstein. Avtalen har som hovedmål å utvide EUs indre marked med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.

Hovedprinsippet i EØS er at EFTA og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. De felles EØS-organene, EØS-rådet og EØS-komiteen, anses som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg til disse kommer de rådgivende organene Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS, som representerer partene i arbeidslivets.[1][2]

Historie[rediger | rediger kilde]

EFTA ble etablert i 1960 for å verne om handelsinteressene til de europeiske landene som ikke var medlemmer av EU. Enhetsakten i EU (daværende EF) fra 1987 la grunnen for gjennomføring av det indre marked som allerede var vedtatt i Roma-traktaten. Målet var å utarbeide felles regler i EU for fri bevegelighet av varer, kapital, tjenester og personer. Gjennomføringen av det indre marked i EU, innebar at EFTA-landene risikerte å møte handelshindringer som var avviklet internt mellom medlemslandene i EU.[1][3]

Daværende president i Europakommisjonen Jaques Delors inviterte i 1989 EFTA-landene til et «strukturert partnerskap». Østerrike oppfattet dette som en et forsøk på å hindre fullt medlemskap for andre land enn de tolv som da var medlemmer. En utvidelse av EU ville slik Delors fryktet det, føre til mindre fordypning av den europeiske integrasjon enn det som var mulig med det eksisterende antall medlemmer. Østerrike tok konsekvensen av dette og søkte sommeren 1989 om fullt medlemskap. Formålet var for Østerrike, og senere også for Finland, Sverige og Norge at EØS skulle bli et forstadium til fullt medlemskap.[4]

EØS-avtalen ble undertegnet av EU og EFTA-landene i Porto 2. mai 1992, og trådte i kraft 1. januar 2014.[5]

Sveits vedtok ved folkeavstemning i 1992 å holde seg utenfor EØS.[4] Landet har knyttet seg til EØS gjennom bilaterale avtaler med EU på alle EØS-feltene utenom tjenester og investeringer og også på felter innenfor Luxembourg-avtalen (som bl.a. omfattet miljøvern og utdanning) og ved å gjennomføre EU-regler om utestående spørsmål direkte i egen lovgivning.[6]

Etter Sveits sin avvisning av EØS, måtte Liechtenstein i første omgang også trekke seg, da landet var i tollunion med Sveits. Nye forhandlinger måtte til, og dette førte til forsinkelse med avtalen.[4]

I 1992 ble EØS-avtalen vedtatt av Stortinget i samsvar med § 93 (nå § 115) i Grunnloven, noe som krevde 3/4-dels flertall.[7]Det skyldtes at avtalen overførte suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene. Stortingets vedtak om tilslutning til avtalen, ble gjort med 130 mot 35 stemmer. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet mot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.

I 1994 ble det holdt folkeavstemninger om medlemskap i EU, i søkerlandene Østerrike, Sverige, Finland og Norge. Samtlige land bortsett fra Norge, sa ja til medlemskap.[4]

Omfang[rediger | rediger kilde]

EØS-avtalen er sett fra EU-rettens side, en assosieringsavtale etter TEUV artikkel 217.[5] Foruten deltagelse i det indre marked, omfatter EØS-avtalen også samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter ikke fisk og landbruk.

Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer. Som hovedregel har norske styrerepresentanter møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett i byråene Norge deltar i. Norge deltok også i tolv av EUs programmer (2014–2020), som for eksempel Erasmus-programmet og Galileo og Egnos-programmene.[8] Norge er i 2021–2027 tilknyttet Horisont Europa, EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, samt Erasmus+, EUs rammeprogram for ungdom, utdannelse og sport.[9]

EØS-avtalen er dynamisk slik at nye regler for det indre marked skal utformes og gjelde for hele EØS. Avtalen har også klausuler som innebærer at nye områder kan bringes inn, eller at eksisterende områder kan tas ut. Hvilke direktiver som til enhver tid omfattes av avtalen, fremgår av vedleggene til EØS-avtalen. EFTA-sekretariatet vedlikeholder en oversikt (på engelsk) over disse vedleggene. Det står også skrevet «EØS-relevant tekst» i direktiver og forordninger som omfattes.[10][11]

Endringer i EØS-avtalens hoveddel forutsetter endringer i EØS-loven, jf. § 1. Den ble sist endret i 2007 på grunn av EØS-utvidelsesavtalen for Bulgaria og Romania.

Utforming av regler[rediger | rediger kilde]

Når regler for det indre marked blir utformet, har medlemmene i EFTA-delen av EØS anledning til å delta i saksforberedelsen ved deltagelse i de EU-komiteene som foreslår nye eller endrede regler. Det er likevel EU som til slutt vedtar reglene. Før reglene kan bli gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS, skal de imidlertid enstemmig vedtas i Europautvalget til Stortinget. Deretter må forslaget også vedtas enstemmig i EØS-komiteen av samtlige EFTA-landene i EØS. På grunn av kravet om enstemmighet, kan EØS-landene hindre at et EU-vedtak blir gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS (reservasjonsretten). EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU.

Dersom EØS-komiteen ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet reservasjonsretten i avtalen.

EØS-avtalen og EU-utvidelser[rediger | rediger kilde]

EØS-avtalens artikkel 28 sier at enhver europeisk stat som blir medlem av EU, skal søke om å bli part i EØS-avtalen. På samme måte kan Sveits, og enhver europeisk stat som blir medlem av EFTA søke om å bli part i avtalen. Vilkårene for tiltredelse fastsettes i en avtale mellom søkerstaten og avtalepartene.[12]

I forbindelse med utvidelsen av EU med 10 nye land 1. mai 2004 ble vilkårene for disse landenes tiltredelse forhandlet i EØS-avtalen. Utvidelsen av EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen, som fikk kun én stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt, og avtalen ble til slutt vedtatt mot Kystpartiets ene stemme.

1. januar 2007 ble Romania og Bulgaria medlemmer av EU. De ble provisoriske medlemmer av EØS 1. august 2007, og fulle medlemmer 9. november 2011. På samme måte ble Kroatia EU-medlem 1. juli 2013 og provisorisk EØS-medlem 12. april 2014. Samtlige EØS-land må ratifisere avtalen før fullt medlemskap.[13]

EØS-midlene[rediger | rediger kilde]

Nedslagsfeltet (lyseblått) for EØS-midlene i perioden 2009-2014.

EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Europa og til å styrke kontakten og samarbeidet mellom EØS- og EU-land. Programmene fordeler støtte til enkeltprosjekter fordelt på 15 mottakerland. Det er lagt til rette for at norske partnere kan få støtte fra EØS-midlene for å delta i samarbeidsprosjekter. EØS-midlene er knyttet opp mot de tre EFTA-landenes deltakelse i EUs indre marked gjennom EØS, derav betegnelsen. For inneværende periode (2014–2021) utgjør EØS-midlene 2,8 milliarder euro, hvorav Norge bidrar med ca 2,738 milliarder. Størrelsen på bidraget forhandles for femårsperioder.

Norge deltar i et av EUs regionale utviklingsprogram, Interreg Sverige-Norge, og betaler samme bidrag som andre EU-land. Det var 26 millioner euro i 2016.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 6, 20. Besøkt 17. februar 2019. 
  2. ^ regjeringen.no (26. juni 2013). «EØS-organene». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. mars 2021. 
  3. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Freihandelszone (EFTA) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 16. mars 2021. 
  4. ^ a b c d «"Un espace économique européen de l'Arctique à la Méditerranée" dans Frankfurter Allgemeine Zeitung (4 janvier 1994)». CVCE.EU by UNI.LU (Universitetet i Luxembourg) (fransk). Artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 4. januar 1994. 19. september 2012. Besøkt 15. mars 2021. 
  5. ^ a b Weerth, Dr Carsten. «Definition: EWR». Gabler Wirtschaftslexikon (tysk). Besøkt 16. mars 2021. 
  6. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 7. Besøkt 17. februar 2019. 
  7. ^ Utenriks- og konstitusjonskomiteens flertall (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti) uttalte:
    «Flertallet viser til at Grunnlovens § 93 ikke kommer til anvendelse der avtalene binder statene, og avtalen ikke får virkning for borgere og selskaper før reglene er gjennomført ved nasjonal beslutning. Det vises til EØS-avtalens artikkel 103, der det bl.a. heter:
    «Dersom en beslutning i EØS-komiteen kan bli bindende for en avtalepart først etter at forfatningsrettslige krav er oppfylt, ...»
    Grunnlovens § 93 blir først aktuell hvis Stortinget skal tillate vedtak i overnasjonale organer får direkte rettsvirkning for norske borgere og selskaper. Det er viktig å legge merke til at i forhold til EØS-avtalen er det avgivelse av en viss myndighet til EFTAs eget organ for overvåkning, håndhevelse av konkurransereglene og til EFTA-domstolen når det gjelder overprøving av beslutninger i overvåkningsorganet på dette området som faller inn under Grunnlovens § 93. På alle andre punkter er EØS en folkerettslig avtale.
    Flertallet understreker at utvikling av EØS-reglene forutsetter enstemmighet mellom avtalepartnerne [sic]. EØS-samarbeidet bygger ikke på bindende flertallsvedtak.»
    (Innst. S. nr. 248 (1991–92). Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992. side 84.)
  8. ^ regjeringen.no (7. juni 2017). «Byrå- og programsamarbeid». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. desember 2019. 
  9. ^ «Regjeringen sier ja til norsk deltakelse i Horisont Europa og Erasmus+». Kunnskapsdepartementet. 2019. Besøkt 19. april 2021. 
  10. ^ "Text av betydelse för EES" på svensk og "Text with EEA relevance" på engelsk
  11. ^ Eksempel: Regulation (EU) 2019/1157 ... on strengthening the security of identity cards ... (Text with EEA relevance.)
  12. ^ «Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 3. desember 2020. 
  13. ^ Kroatia med i EØS
  14. ^ Budget (Interreg Sverige-Norge)

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]