Harpyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harpy framstilt i Ulisse Aldrovandis Monstrorum Historia , Bologna, 1642

Harpyer, i betydningen «snappere» (fra latin harpeia med opprinnelse i gresk ἅρπυια, harpūia) var i henhold til gresk og romersk mytologi en form for bevingede ånder eller stormgudinner som er best kjent for at de stjal all maten fra Fineas, en fønikisk konge fra Thrakia, i henhold til en legende. De ble opprinnelig forestilt og framstilt som bevingede kvinner, og senere som rovfugler med kvinnehoder. Den bokstavelige meningen av ordet synes å være «det som snapper» ettersom det kommer fra oldtidens gresk ord harpazein (ἁρπάζειν), som betyr «å snappe».

Et av disse vesnene var mor til vestvinden Zephyros, tidvis beskrevet som en av hestene til Akilles.[1] I denne konteksten har Jane Ellen Harrison anført oppfatningen i Vergils Georgica[2] hvor hoppene ble drektige av vinden alene.[3]

Den greske dikteren Hesiod[4] kalte dem for «vakkert-hårete» vesener, og bilder på gresk keramikkvaser har framstilt harpyene som vakre kvinner med vinger. Harpyer som stygge og skremmende bevingede fuglekvinner, eksempelvis i dramatikeren AiskhylosEumenidene (linje femti) er en senere utvikling, grunnet en forvirring med sirene. Romerske og bysantinske forfattere beskrev i utpenslede detaljer hvor fæle og stygge de var.

Også i moderne tid har harpyer blitt benyttet i symbolsk kunst, blant annet av Edvard Munch i en tusjtegning (og varianter i andre media) fra 1898. Hos Munch er kvinnen blitt et rovdyr og en åtseleter med skarpe klør og store mørke vinger.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Iliaden, xvi. 150.
  2. ^ iii.274
  3. ^ saepe sine ullis
    conjugis vento, gravidae mirabile dictu; notert og sitert i Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 178.
  4. ^ Hesiod: Theogonien, 267.
  5. ^ Harpy, Munchtegneren, Munchmuseet.