Rosens navn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Umberto Eco (til høyre).
For filmen med samme navn basert på boken, se Rosens navn (film)

Rosens navn (originaltittel Il nome della rosa) er en postmoderne roman skrevet av den italienske semiotikeren, filosofen og forfatteren Umberto Eco. Den ble utgitt på italiensk i 1980, og ble oversatt til norsk i 1984. I 1986 ble den filmatisert, med Sean Connery og Christian Slater i hovedrollene. Eco ga i 1984 ut en essaysamling om Rosens navn (Postille al Nome della rosa), som kom på norsk i 1988 (Randbemerkninger til Rosens navn).

Litterær teknikk og tema[rediger | rediger kilde]

Rosens navn er et eksempel på den litterære teknikk som kalles «Leserens respons-kritikk», som fokuserer på leserens fortolkning av teksten ut fra den erfaring leseren besitter (man sier at teksten er «åpen», dvs. fri til fortolkning, ikke «lukket» i én tolkning gitt av forfatteren). Eco understreker dette i Randbemerkninger til Rosens navn: «Ingen glede kan være større for en romanforfatter enn å kunne oppdage at det han har skrevet lar seg lese på måter han ikke hadde tenkt seg, særlig når det er leserne som setter ham på det.» En av hovedpersonene i boken, William fra Baskerville, sier det samme: «Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for at man skal granske dem.»

Det er to fortellerstemmer i boken. I forordet påstår en jeg-person (muligens ment å være Umberto Eco) at han har funnet et middelaldermanuskript forfattet av en munk Adso fra Melk. I resten av boken er det Adso som er fortelleren. Den oppmerksomme leser vil finne referanser til moderne personer og intertekstuelle forbindelser til nyere litteratur i hans beretning, og vil dermed «gjennomskue» teksten og følgelig også forordet.

Noen ganger snakker Eco (via Adso) direkte til leseren, f.eks. fjerde dag, sext: «Men nå fortapte jeg meg i minner, tålmodige kjære leser, dette har liten interesse, det er andre begivenheter som uroer oss», og gir dermed inntrykk av at boken nærmest er en metaroman.

Handlingen i boken utspiller seg en uke i november 1327 i et benediktinerkloster i Nord-Italia. Hovedtemaet er et kriminalmysterium: En rekke av beboerne i klosteret blir myrdet under bisarre omstendigheter. Samtidig er det flere bi-temaer, som beskriver sosiale og teologiske forhold i denne perioden av middelalderen. Flere av bi-temaene har referanser til vår tid. En av hovedpersonene, fransiskaneren William fra Baskerville, klarer til slutt å avsløre de fleste sammenhenger ved å bruke skolastiske og logiske metoder.

Boken er delt inn i hovedavsnitt for hver av de syv dagene, med underkapitler etter de liturgiske tidebønnene (matutin, laudes, prim, ters, sext, non, vesper og kompletorium). Det fremkommer av en kommentar andre dag (matutin) om en spesiell mandagssalme, at første dag er en søndag.

Klosteret i Melk, der romanen forteller at Adso skrev manuskriptet

De to forordene[rediger | rediger kilde]

Rosens navn starter med to forord, ett skrevet av ham som påstår å ha funnet manuskriptet til Adso, det andre skal være en prolog av Adso selv. På denne måten bygger forfatteren lag på lag av «fiktiv autentisitet» til sin historie.

Det første forordet er datert 5. januar 1980, samme år som boken kom ut. Det er Eco som har skrevet romanen, men han gir i forordet en illusjon av at den bygger på et originalt middelaldermanuskript, utgitt i fransk oversettelse i Paris i 1842. Samtidig bryter han selv ned illusjonen med en lite troverdig forklaring om bokens vandring: Han skal tilfeldigvis ha kommet over en bok med fransk oversettelse og bearbeidelse av fortellingen i Praha i 1968, som han straks oversatte til italiensk og skrev ned for hånd. Dette viste seg å være heldig, for boken forsvant med en kjæreste kort tid etter. Senere skal forfatteren ha funnet henvisninger til manuskriptet både i Paris og Buenos Aires, men begge gangene er det ting som ikke stemmer med den opprinnelige boken. Illusjonen brytes ytterligere ned ved at forfatteren sier rett frem: «Slik følte jeg meg fri til bare å fortelle fortellingen til Adso fra Melk, og jeg gjorde det simpelthen fordi jeg liker å fabulere.»

På denne måten leker Eco med å plassere flere fortellinger inne i hverandre. I Randbemerkninger til Rosens navn skriver han: «Slik skrev jeg straks min introduksjon, jeg puttet min historie inn som et fjerde ledd, etter tre andre fortellinger, jeg nevnte at Vallet hadde sagt at Mabillon hadde sagt at Adso sa...»

Videre viser Eco leseren at dette kan være en fortelling også om vår tid, ved de ironiske setningene: «En fjern tid, heldigvis uten enhver kontakt med vår egen. En underlig fjern tid, uten vår egen tids håp og trygghet.» Det første forordet avsluttes med en hyldest til bøkenes verden: «Overalt søkte jeg ro, men fant det ikke før jeg satt i min krok med en bok.»

I hovedteksten er Adso jeg-forteller, og i hans prolog etableres et nå-tidspunkt hvor teksten nedskrives; der er han en gammel og syk mann, som ser tilbake på det som skjedde i hans ungdom. Prologen starter på en snedig måte ved at Eco lar teksten referere til seg selv, akkurat som i Johannesevangeliet er første linje: «I begynnelsen var...» Adso beskriver den historiske bakgrunnen for det som foregikk i klosteret. Han tilkjennegir klart sine egne sympatier (pave Johannes omtales som en Antikrist, på den annen side støtter Adso fransiskanerne og ideen om apostolisk fattigdom). Adso havnet midt i handlingen ved at faren var en av keiser Ludvigs menn og deltok i felttoget til Italia og tok Adso med. Under beleiringen av Pisa ville Adso se seg mer om i Toscana, dette fikk han lov til dersom han reiste sammen med en erfaren veileder. Følgesvennen som ble plukket ut var den lærde fransiskaneren William fra Baskerville.

Scenen for handlingen[rediger | rediger kilde]

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Perioden Adso skildrer i sin krønike er svært urolig. I Avignon satt den stridbare Johannes XXII som den andre paven under Avignon-pavedømmet (pavesetet var flyttet fra Roma til Avignon i 1305). Paven var i opposisjon til keiser Ludvig IV av Bayern og ekskommuniserte ham i 1324. Som en reaksjon på dette invaderte Ludvig IV Italia i 1327 og innsatte i 1328 en motpave i Roma (Nikolas V). Samtidig lå pavedømmet i skarp strid med den nye fransiskanerordenen om apostolisk fattigdom. Ordenen hadde på et generalkapittel i Perugia i 1322 vedtatt at hverken Kristus eller apostlene hadde hatt eiendom, og at de kristne måtte følge dette eksempelet.

Paven fordømte denne tesen, av taktiske grunner valgte benediktinerne å støtte fransiskanerne i striden. En retning innen fransiskanerordenen holdt strengt på fattigdomsidealet og ble kalt spiritualene, en annen tilsvarende gruppe brøt ut av ordenen og ble kalt fraticelli (småbrødrene). Det oppsto også en rekke radikale sekter i opprør mot den katolske kirkes materialisme og de sosiale ulikhetene, Rosens navn forteller detaljert om én av dem, ledet av broder Dolcino (dulcianerne).

Da Eco skrev Rosens navn var Italia på tilsvarende måte preget av sosiale konflikter, uro og vold.[1] Disse årene kalles i Italia for «blyårene» («anni di piombo») på grunn av all skytingen og bombingen. På den ytre venstresiden spredte De røde brigader frykt. I 1978 bortførte og drepte de den forhenværende italienske statsministeren Aldo Moro. Samtidig planla det ytre høyre statskupp og sprengte flere terrorbomber, bl.a. ble 85 mennesker drept i terrorangrepet i Bologna 2. august 1980. Eco skrev derfor om en periode som lignet på hans egen, full av spenninger.

Ecos plassering av handlingen i tid og rom[rediger | rediger kilde]

Eco forteller i Randbemerkninger til Rosens navn at han helst ville plassert handlingen på 1100- eller 1200-tallet, da det var denne perioden han kjente best. Han ble tvunget til å flytte den til 1300-tallet, fordi han hevder at en skarpsindig etterforsker kun var mulig etter Roger Bacons tid. Han la handlingen til november 1327, siden det er et historisk faktum at Michele av Cesena ankom Avignon i desember samme år.

For å følge profetiene i apokalypsen ville han ha med en tønne griseblod, Griser ble slaktet først når det var blitt kaldt, for å få det til å passe med november måtte handlingen plasseres på et høytliggende sted i den nordlige delen av Italia.

Klosterets plassering[rediger | rediger kilde]

Liguria, der klosteret sannsynligvis er plassert

Adso skriver selv at han prøver å skjule hvor klosteret lå, på grunn av alt det forferdelige som skjedde. Likevel gir han et hint i prologen: «vi fulgte fjellveien fra Pisa, samme vei og samme retning som San Giacomo...». San Giacomo er det italienske navnet på Apostelen Jakob, og her menes en av pilegrimsveiene til Santiago de Compostela i Spania, der han etter tradisjonen skal være begravet. Adso sier de brukte to uker på reisen, ut fra det og at det må ligge i nærheten av en av pilegrimsveiene prøver forfatteren av forordet å foreta en plassering («Om dette sier Adso ingenting, men etter det som er antydet, kan man regne med...»). Først plasserer han stedet svært upresist «mellom Pomposa og Conques». Pomposa er et benediktinerkloster utenfor Ferrara øst i Nord-Italia, mens Conques er et stoppested for pilegrimer på vei til Santiago, midt i Syd-Frankrike. Dernest prøver han å presisere, ved å si at det ligger «i Appenninene mellom Piemonte, Liguria og Frankrike», dette dekker store deler av Italias nord-vestlige hjørne. Til sist gir han den mest presise lokaliseringen: «så å si mellom Lerici og Turbia.» Lerici er en kystby helt syd i Liguria, mens Turbia er det italienske navnet på franske La Turbie, på den franske rivieraen tvers over grensen fra Italia. Fortsatt dreier det seg om et område på over 20 mil i utstrekning. Stedsnavnene Eco bruker refererer til et sitat fra Dantes Den guddommelige komedie: «De av stupene mellom Lerici og Turbia som er mest utilgjengelige, kan sammenlignes med komfortable trapper i forhold» (Skjærsilden III,49-51). På Dantes tid (som også er tiden for handlingen i Rosens navn) var de ulendte liguriske fjellene på denne strekningen nesten ufremkommelige. Severino sier noe som plasserer klosteret i sydhellingen av Appenninene ned mot Middelhavet (første dag, før non): «...vårt platå her i høyden langs ryggen av en kjede som ser havet på den ene siden, derfra kommer det varm vind, i nord har vi høye fjell som gir oss frisk og kjølig luft.» Dette stemmer med hva Adso skriver fjerde dag, sext: «Den morgenen vi ankom kunne vi fra enkelte punkter på de høyeste stedene skimte havet, kanskje ti mil borte.» Ubertino bekrefter plasseringen når han sier tredje dag, etter kompletorium: «i bispedømmet Novara, det er i denne delen av Italia, bare litt lenger mot nord.»

Kolossen[rediger | rediger kilde]

Klosteret ligger på en høy åskam og er dominert av et gammelt og svært tårn, den såkalte Kolossen. Livet i klosteret dreier seg om Kolossen, siden det største biblioteket i kristenheten fyller den øverste etasjen, opp dit har bare bibliotekaren Malachia adgang. I andre etasje ligger scriptoriet, der mange av munkene skriver av og illustrerer bøker som blir bragt ned. I første etasje ligger kjøkkenet og refektoriet. Om natten er Kolossen låst for adgang utenfra, likevel ser munkene flakkende lys fra biblioteksetasjen på nattestid.

Personer i handlingen[rediger | rediger kilde]

  • Adso fra Melk, hovedforteller og benediktinermunk. I en alder av åtti år skriver han ned det han opplevde som atten år gammel novise («en tekst som aldri har vært skrevet før nå, skjønt den har levd i mitt sinn gjennom lange tider»). Han er imponert over Williams klare tanker og evne til logisk resonnementer, men avslører likevel i sin omtale av William i de siste blad at han selv aldri ble så utviklet som ham: «I mine bønner ber jeg alltid om at Gud må ta imot hans sjel med tilgivelse for de handlinger han har gjort seg skyldig i, takket være sin selvbevissthet og sitt intellektuelle overmot.» Han sier også (femte dag, vesper): «desto mindre får jeg til overs for den intelligens som vil vite og den vilje som vil handle: for meg er det blitt slik at det eneste som kan gi redning er den trygge tro som inngir deg kraft til å vente tålmodig, uten å spørre for meget.»
  • William fra Baskerville, romanens hovedperson og med all sannsynlighet Ecos alter ego. William er Adsos følgesvenn, lærer og venn, en vitebegjærlig, udogmatisk og humoristisk mann i femtiårene, tilhenger av Roger Bacon og William av Ockham. Dette er den eneste personen Adso beskriver utseendet på i detalj. Han er interessert i tekniske nyvinninger og forutsier i prologen mange oppfinnelser som kommer langt senere (som et ekte barn av det som kalles det 12. århundres renessanse). Samtidig er han forut for sin tid når det gjelder synet på folkenes selvbestemmelse og religiøs toleranse («Kirken kan og bør gi kjetteren et varsel om at han er på vei ut av de troendes fellesskap, men kan ikke dømme ham her på jord og tvinge ham mot hans vilje», femte dag, ters). Tidligere var han inkvisitor, men sluttet: Da Adso andre dag, kompletorium, sier «Det er ufyselig det en inkvisitor gjør», svarer William «Derfor har jeg sluttet med det.»
  • Remigio fra Varagine, materialforvalter i klosteret, jovial og livlig. Han var tidligere en forbundsfelle av Dolcino (sammen med Salvatore), men forrådte ham av frykt.
  • Salvatore fra Monferrato, tiggermunk med et frastøtende utseende. Han snakker en babel av mange sprog, iblant virker det som han taler i tunger. Han har en omtumlet bakgrunn, og vokste opp i en egn så fattig at enkelte gravde opp lik på kirkegården for å få mat (Salvatore kaller denne ekstreme praksisen for «å gnamme»). Adso klarer å se bak hans rå natur: «Men så hendte det også at det herjede og ville ansiktet hans lyste opp og fikk et mildt skjær når han fortalte om møtet med de fransiskanske predikantene, og hvordan han som levde dette livet blant alle bandene skjønte at dette ikke var noe han behøvde å gjøre av ren blind nødvendighet, tvert imot kunne han gjøre det i glede og hengivelse» (tredje dag, sext).
  • Ubertino av Casale, en av lederne for spiritualene, forfatter, mystiker og gammel venn av William. Olding da denne fortellingen utspiller seg.
  • Bencio fra Uppsala, arbeider med retorikk, intellektuell og selvstendig, inntil en viss pris. Han omkommer da han prøver å slukke brannen i biblioteket.
  • Aymaro fra Alessandria, kopierer bøker, kritisk til hvordan klosteret drives og «hånler alltid av verdens dårskap». Alessandria er forøvrig Ecos fødeby.
  • Nicola fra Morimondo, klosterets glassmester.
  • Alinardo fra Grottaferrata, klosterets eldste (nesten hundre år) og delvis senil. Han blir trampet ned av hester under den avsluttende brannen.
  • Pacificio fra Tivoli, stor kjenner av ikke-kristne poeter
  • Michele av Cesena, ordensgeneral for fransiskanerordenen og sterk tilhenger av apostolisk fattigdom.
  • Bernardo Gui, kjetterjeger, medlem av den pavelige delegasjon til klosteret og sjef for soldatene som følger med som beskyttelse. Adso gir en svært negativ beskrivelse av ham, nærmest som Antikrist selv.
  • Pietro fra Sant' Albano, skriver på et stort verk om kjetteri, men avbryter arbeidet etter det som skjer i klosteret.
  • Piken fra landsbyen, en ung kvinne som Adso elsker med én gang. Han skriver om henne: «Hun var den eneste jordiske kjærlighet i mitt liv, og jeg visste ikke engang hva hun het» (femte dag, kompletorium).

Personer som blir drept[rediger | rediger kilde]

  1. Adelmo fra Otranto, en begavet miniatyrmaler, falt ned fra et vindu i klostertårnet en natt før William og Adso ankommer.
  2. Venanzio fra Salvemec, oversetter fra gresk og arabisk, særlig opptatt av Aristoteles. Funnet død tidlig andre dag, stappet opp i en tønne med griseblod.
  3. Berengario fra Arundel, bibliotekarens assistent og antatt å være homofil. Han blir funnet forgiftet i et badekar natt til fjerde dag.
  4. Severino fra St. Emmeram, botanisk fader som lager medisiner av urter, hodet hans kløves femte dag med et astronomisk instrument.
  5. Malachia fra Hildesheim, bibliotekar, klumpete og knoklete, dyster og alvorlig. Han avgjør hvem som skal få låne bøker fra biblioteket uten å inneha de kvaliteter som forventes av en bibliotekar: «Malachia voktet biblioteket som en vakthund, men uten å ane hva han voktet» (sjette dag, prim). Malachia blir forgiftet tidlig om morgenen sjette dag.
  6. Abbone fra Fossanova, abbed og tidligere elev av Thomas Aquinas. Fossanova er forøvrig det klosteret der Aquinas døde. Abbeden har mange hyklerske trekk (Adso sier forsiktig at han er «en mann med tydelige diplomatiske anlegg»), noe som gjør at han utsettes for Williams ironi uten selv å være klar over det. Han blir kvalt inne i veggen i Kolossen natten mellom sjette og syvende dag.
  7. Jorge fra Burgos, blind olding, men har oversikt over alt som skjer i klosteret. Hater Aristoteles' logikk og latter, og mener at Antikrist snart kommer. Til tross for at William og han kjemper mot hverandre, viser de en intellektuell respekt seg imellom: «Jeg frøs på ryggen. Jeg skjønte med ett at disse to menn som sto mot hverandre i en kamp på liv og død, de beundret hverandre, det kunne se ut som de begge hadde handlet bare for å bli beundret av den andre.» På den annen side forakter William det han står for: «Djevelen, det er du, det... Du er selv djevelen og som djevelen lever du i skyggene» (natten til syvende dag). Han forgifter seg selv samme natt.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Første dag (søndag)[rediger | rediger kilde]

Miniatyrmaleri av jomfru Maria og barn i en illustrert Bibel fra det 12. århundre

I første avsnitt har Eco puttet inn en rekke filosofiske og teologiske diskusjoner. Han sier selv i Randbemerkninger at dette er gjort for å advare leseren om at boken ikke er en vanlig kriminalroman. William og Adso ankommer klosteret, ser seg om og snakker med sentrale personer i handlingen. Eco bruker en gammel litterær teknikk, ved at vi blir presentert for en rekke ledetråder, som så blir nøstet opp i uken som kommer:

William leverer et brev med keiserlig segl til abbeden, noe som viser at William ikke er på et tilfeldig besøk, men har et offisielt ærend.

Abbeden forteller at en av klosterbrødrene (miniatyrmaleren Adelmo) en natt rett før har styrtet ned fra et vindu i Kolossen, og at vinduet har blitt lukket etter ham. Dette er starten på kriminalmysteriet som er hovedhandlingen i boken. Abedden ber William undersøke hva som har skjedd og gir ham frie hender, men han får ikke gå inn i biblioteket.

Senere treffer de Williams gamle venn Ubertino av Casale, og vi får høre at det skal være et viktig møte i klosteret noen dager senere. Videre avslører Ubertino at han har søkt tilflukt i klosteret fra religiøs forfølgelse, sammen med tiggermunken Salvatore og materialforvalteren.

Botanikeren Severino, som bl.a. lager medisin av urter, antyder at han kan lage hallusinasjonsfremmende midler, og at den drepte Adelmo hadde et spesielt forhold til bibliotekarens assistent Berengario.

I scriptoriet finner William og Adso uferdige manuskripter og en liten bok på pulten til Adelmo. Det er også tydelig at skrivermunkene er tynget av en merkelig uro. Her møter de Jorge fra Burgos. Han kommer med voldsomme utfall mot humor og latter, som han mener kan forføre de kristne. Igjen kommer det påstander (fra Aristoteles-eksperten Venanzio) om at det skal ha vært et forhold mellom Adelmo og Berengario.

På slutten av dagen gjør William og Adso to viktige oppdagelser. Adelmo ble ikke myrdet, men begikk selvmord ved å kaste seg ut fra den lave muren under Kolossen. Dessuten skjønner de at det må være en hemmelig tunnel fra klosterkirken og inn i Kolossen.

Andre dag (mandag)[rediger | rediger kilde]

Tidlig om morgenen blir Venanzio funnet død, dyttet ned i en tønne som slakterne har fylt med griseblod. Adso oppdager spor i snøen etter noen som i løpet av natten har slept liket fra Kolossen til tønnen.

Under de påfølgende avhør får William vite at det to dager før Adelmos død hadde det vært en voldsom diskusjon mellom Jorge og endel yngre skrivemunker, hvor man bl.a. hadde referert til det tapte andre bindet av Aristoteles' Poetikken, som omhandler komedien og latter. Berengario hadde antydet at det fantes noe spesielt i biblioteket, dette hadde vekket Adelmos og Venanzios interesse.

Bencio forteller at Adelmo lot seg forføre av Berengario samme natt som han døde, dette gjorde han for å oppnå noe. Etterpå hadde Adelmo skriftet hos Jorge, og forlatt ham i dyp fortvilelse for så å begå selvmord.

Under et nytt besøk i skriptoriet ser William og Adso en gresk bok i Venanzios pult, men får ikke anledning til å undersøke den. William gir beskjed om at pulten ikke må røres.

Vi får vite mer om møtet som snart skal holdes i klosteret, det er ment som et forsøk på megling mellom pavestolen og fransiskanerordenen. William skal delta som keiserens utsending og han har ansvaret for å organisere møtet, mens pavens delegasjon har fått lov til å ta med soldater.

Etter at de andre har gått til ro for natten, klarer William og Adso å trenge inn i Kolossen via den hemmelige tunnelen fra kirken. I skriptoriet finner de et manuskript Venanzio etterlot, delvis skrevet med usynlig blekk og alt i kode. Den greske boken er fjernet fra pulten hans. De merker at det også er en annen inne på det forbudte området. Det er denne som har tatt boken og klarer å flykte med den. Da de så går opp i biblioteket, oppdager de at det er utformet som en komplisert labyrint av små rom. Over hver buedør mellom rommene står et latinsk sitat fra Johannes' åpenbaring. Det er svært vanskelig å finne frem i labyrinten. For ytterligere å verne biblioteket er det utplassert speil som skremmer inntrengere og røkelseskar med hallusinogener.

Da de vender tilbake er Berengario forsvunnet.

Tredje dag (tirsdag)[rediger | rediger kilde]

Denne miniatyren fra siste del av 1500-tallet viser en skrivermunk i arbeid

William klarer å dechiffrere linjene Venanzio skrev med usynlig blekk. Han skjønner ikke innholdet, men det dreier seg om finis Africae. Han og Adso klarer å lage et kart over labyrinten basert på hva de så inni den og hva de observerer fra utsiden, og William skjønner at første bokstav i sitatene over dørene danner ord når man beveger seg fra rom til rom.

Om kvelden forteller Ubertino Adso om Dolcinos opprør, og advarer ham mot å la seg friste av kjærligheten. Litt senere sniker Adso seg inn i den låste Kolossen og virrer rundt i bibliotekslabyrinten. På vei ned igjen overrasker han en ung pike fra landsbyen nedenfor klosteret. Hun har fått mat som er stjålet fra kjøkkenet. For ikke å bli avslørt forfører hun Adso.

Dette var eneste gang han hadde kroppslig samkvem med en kvinne («den slags hender ikke ofte i livet, faktisk opplevde jeg det bare denne eneste gang»). Seksti år senere beskriver han henført og skyldbetynget det som skjedde med sitater fra Høysangen og middelalderens mystikere («Dette var nettopp et tegn på, tror jeg, hvordan ekstasen åpner for dypet av din egen identitet»).

Senere på natten antyder oldingen Alinardo at drapene er koreografert etter straffer beskrevet i Johannes' åpenbaring. Neste drap skal derfor ha med vann å gjøre. Adso og William oppsøker klosterets bad og finner der den døde Berengario i et av karene.

Fjerde dag (onsdag)[rediger | rediger kilde]

Tidlig om morgenen undersøker William og Severino liket av Berengario. William tror det var Berengario de møtte i skriptoriet natten før og at han tok med seg en bok derfra, men de finner den ikke i sakene hans. Derimot oppdager de at Berengario har et sort stoff på to av fingrene på høyre hånd (det hadde liket av Venanzio også) og på tungen, som sannsynligvis er restene av en farlig gift som ble stjålet fra Severinos laboratorium flere år tidligere. William skjønner fortsatt ikke hvordan de har fått giften i seg.

Salvatore og Remigio innrømmer overfor William at de har vært med i opprørsbevegelsen til Dolcino, William lover å ikke bringe dette videre til inkvisisjonen. Remigio innrømmer også at han hadde funnet liket av Venanzio i kjøkkenet i Kolossen natten mellom søndag og mandag, men siden han ulovlig skulle treffe en pike fra landsbyen der, lot han liket bare ligge.

William greier å dechiffrere teksten Venanzio skrev med vanlig blekk, sannsynligvis en avskrift av boken som stadig forsvinner og alle er ute etter.

I løpet av dagen ankommer delegasjonene fra pavestolen og fransiskanerordenen, som skal holde meglingsmøte i klosteret. Pavens delegasjon har med seg soldater under kommando av Bernardo Gui, fransiskanerne har med seg sin ordengeneral Michele av Cesena.

Kriminalmysteriet utvides mer enn avklares da Alinardo forteller at en bibliotekar før Malachia hadde blitt sendt til Silos i Spania, og derfra brakte tilbake «et herlig bytte» av bøker, hvorpå han ble straffet av Gud ved å bli hentet «før tiden til skyggeverdenen». Denne bibliotekaren skal også ha snakket de «ikke-troendes» sprog (maurisk).

På kvelden går William og Adso på nytt inn i biblioteket. Denne gangen noterer de første bokstaven i sitatene over dørhvelvingene på kartet de har laget, og oppdager at labyrinten er organisert etter (datidens) verdenskart. Bokstavene i rekkefølge, rom etter rom, angir områder på dette kartet, og rommene inneholder bøker fra de angitte områdene. De oppdager et rom uten åpning, og skjønner at det er finis Africae. De finner ingen måte å komme inn dit på. Det er denne hemmeligheten Venanzio hadde notert med usynlig blekk (anvisningen hadde han fått fra Adelmo som hadde fått den fra Belengario), men William skjønner fortsatt ikke meningen med det Venanzio skrev.

Da de om natten kommer ned fra biblioteket, finner de at Bernardo har arrestert piken fra forrige natt og Severino, hun hadde oppsøkt ham for å bytte seksuelle tjenester mot mat. De blir begge ført vekk til skjerpet forhør, Bernardo mener hun er heks.

Femte dag (torsdag)[rediger | rediger kilde]

Dagen starter med at de to delegasjonene diskuterer apostolisk fattigdom. Diskusjonen utarter tidvis til håndgemeng (bl.a. prøver en biskop å rive skjegget av en annen). Under møtet kontakter Severino William og forteller at Berengario har plassert en merkelig bok i laboratoriet hans rett før han døde, men innen møtet avsluttes er Severino blitt drept ved at hodet hans blir kløvd med et astronomisk instrument. Boken Severino fortalte han hadde funnet er blitt fjernet. Senere finner Adso og William ut at Bencio har tatt den med seg til cellen sin, og siden overlevert den til Malachia mot å få assistentstillingen til Berengario.

Salvatore røper under avhøret at han og Remigio har vært sammen om ulovlige ting, derfor blir også Remigio satt under arrest av de pavelige soldatene. Bernardo forhører ham og får ham til å innrømme at han har vært en tilhenger av Dolcino. Videre presser han ham til (uriktig) å påta seg skylden for drapene i klosteret.

Om kvelden holder Jorge en dommedagspreken, hvor han hevder at drapene i klosteret har skjedd med Guds godkjennelse, for å straffe munkene for deres intellektuelle hovmod. Menneskenes kunnskap er allerede fullendt og det er derfor hovmodig å søke ny kunnskap ved f.eks. å lese forbudte bøker fra biblioteket.

Sjette dag (fredag)[rediger | rediger kilde]

I dette kapitelet benytter Eco et tradisjonelt grep fra kriminallitteraturen ved å kaste frem endel blindspor rett før oppklaringen: Kanskje mordene er motivert i uvennskap mellom italienske og utenlandske munker, eller de kanskje skyldes homofile forhold blant munkene?

Under morgensangen faller Malachia død om med svart tunge og tre svarte fingre på høyre hånd, han har tydeligvis også blitt forgiftet.

Nicola forteller at Malachia ble innsatt som bibliotekarens assistent femti år tidligere, istedenfor den langt bedre egnede Alinardo, og at Malachia lot seg styre av Jorge. William går gjennom en bibliotekskatalog og finner at den mystiske bibliotekaren de hørte om fjerde dag hadde vervet fra 1275 til 1285, i løpet av denne perioden var han svært aktiv med bokinnkjøp. Det var altså han som ansatte Malachia.

På formiddagen drar de to delegasjonene fra klosteret.

På ettermiddagen råder en spent stemning i klosteret, og Jorge er forsvunnet. Abbeden krever at William avslutter etterforskningen og drar sin vei neste dag. Enda en gang bruker Eco et tradisjonelt grep fra kriminallitteraturen: Når etterforskeren finner ut for mye, prøver oppdragsgiveren å avslutte etterforskningen.

Endelig skjønner William oppskriften Venanzio skrev med usynlig blekk, for å komme inn i finis Africae. Sent om kvelden går han og Adso igjen opp i biblioteket. De hører at en eller annen er blitt sperret inne i en hemmelig gang i veggen. Ved å trykke på to bokstaver over et speil, åpner en dør seg inn til det avlukkede rommet.

Syvende dag (lørdag)[rediger | rediger kilde]

Inne i rommet sitter Jorge, han har lurt abbeden inn i en lønngang i veggen der han omkommer av oksygenmangel. Det var Jorge som var bibliotekar tidligere, men måtte fratre da han ble blind. Etter det har han viet seg til å forsvare bibliotekets hemmeligheter, bl.a. andre bindet av Aristoteles' Poetikken, som ble fjernet av Venanzio. Han hadde innsatt bladene i den boken med gift. De som kom i kontakt med den (Venanzio, Berengario og Malachia) døde etter en stund fra å ha slikket på fingrene for å bla. Berengario puttet den døde Venanzio opp i blodtønnen i frykt for at hans egne hemmeligheter skulle bli avslørt. Jorge hisset opp Malachia til å slå i hjel Severino, som også hadde hånd om boken. Abbeden truet med å åpne biblioteket for alle munkene, derfor drepte Jorge ham. Det fremgår ikke klart hvorfor Adelmo begikk selvmord, med det har å gjøre med skriftemålet han hadde hos Jorge og hva Jorge sa under det.

William og Jorge har en siste diskusjon om latter, som belyser forskjellen på personlighetene deres. Jorge er styrt av frykt og er redd latteren kan rive ned de «evige sannheter» og advarer også William mot den, mens han har en helt annen åpen og offensiv innstilling: «Jeg ville kjempe. Jeg ville sette all min skarpsindighet opp mot andres skarpsindighet. Det kunne bli en bedre verden enn den hvor Bernardo Guis ild og glødende jern knuser Dolcinos ild og glødende jern.»

Jorge dreper seg selv ved å spise de forgiftede sidene i Poetikken. Før han dør klarer han å sette fyr på biblioteket. Brannen sprer seg til hele klosteret, som blir fullstendig ødelagt.

De siste blad[rediger | rediger kilde]

Etter at munkene har begravet de døde fra brannen, forlater alle det ødelagte klosteret. William og Adso skiller lag i München, langt senere får Adso høre at William døde under Svartedauen. Som voksen får Adso mulighet til å gjense klosteret, alt ligger nå i ruiner. Adso finner rester av manuskriptene i biblioteket, som fragmenter av den store sannheten.

Bi-temaer[rediger | rediger kilde]

Romanen inneholder flere sidetemaer som i varierende grad har å gjøre med den sentrale kriminalfortellingen.

  • Et viktig bi-tema er konflikten mellom sensur og vitebegjær. Biblioteket er stengt for alle andre enn bibliotekaren, siden det også inneholder ikke-kristne og kjetterske bøker. Mange har kommet langveisfra for å studere bøkene, men abbeden sier første dagen at «de har ikke anledning til å gi etter for et hvilket som helst vitebegjær de måtte bli besatt av på grunn av egen svakhet, hovmod eller djevelsk tilskyndelse.» Jorge går enda lenger, i en preken om kvelden femte dag sier han at drapene skjer med Guds godkjennelse, for å straffe munkenes intellektuelle hovmod. William på den annen side sier (første dag, vesper) «Jeg ønsker ikke at man skal hindre adkomsten til vitenskapens kilder. Det står for meg som noe virkelig galt. Jeg mener at den tenkende og kunnskapsrike må ha rett til å trekke frem fra det skjulte både det gode og det onde.»
  • Et annet motsetningsforhold som tas opp er det mellom skeptisk logikk og inderlig religiøsitet. Det belyses allerede i en dialog mellom William og Ubertino første dag (sext), der Ubertino henført snakker om kvinnelige mystikeres visjoner og William repliserer at det minner ham om kjødelige følelser («Ja, jeg kommer nå fra Oxford,» sa William, «der har vi enkelte andre erfaringer med mysterier...»). Dette gjenspeiles også i Jorges hat mot Aristoteles, en av de store grunnleggerne av logikken: «Enhver bok av denne mann har ødelagt noe av den kunnskap som kristenheten har samlet opp gjennom århundrer....det skal ikke mer til en endel kopier av Filosofens bøker om fysikk, så heter det straks om hele universet at det bare er noe som består av sleip og død materie» (syvende dag, natt). Williams standpunkt er det motsatte: «Jeg har aldri betvilt at tegnene er sanne, Adso, de er det eneste faste menneskene har til hjelp når de skal orientere seg i vår verden.»
  • En variant av denne motsetningen er den som gjelder humor og latter, hvor Jorge og William representerer hver sin side. Jorge sier (andre dag, ters): «Den som ler, tror ikke på det han ler av, heller ikke hater han det. Det å le av det onde, betyr følgelig at man ikke er rede til å bekjempe det.» Videre sier han: «Latter er kilde til tvil.» William ser det annerledes: «Den som elsker menneskene, bør kanskje først og fremst ha én bestemt plikt: å få sannheten til å le, for den eneste virkelige sannhet er den du må lære deg å frigjøre deg fra» (natten, syvende dag). Diskusjonen dreier seg også om Kristus noengang lo, her gir William Jorge delvis rett med den underfundige kommentaren (andre dag, kompletorium): «Jeg tror ikke han lo. Han var Guds allvitende sønn og visste hva kristne kom til å finne på.»
  • Ecos omfattende beskrivelse av striden om apostolisk fattigdom kan muligens skyldes interessen for frigjøringsteologi, som var stor da boken ble skrevet.[2] Striden dreier seg prinsipielt om bruksrett kontra eiendomsrett, og om Kristus hadde eiendom (når det gjelder det siste har William som vanlig en pragmatisk holdning: «Spørsmålet er da heller ikke om Kristus var fattig, men om kirken bør være det»). Grunnlaget for uenigheten illustreres håndfast andre dag (non), da abbeden forestår pussingen av alle verdigjenstandene som er samlet i klosteret. Han snakker henført om gullet og edelstenene: «Den hellige Andreas sa om korset på Golgata at det var smykket med Kristi lemmer, som med perler. Og med perler bør dette ydmyke symbol på det store under smykkes. Selv om jeg har funnet det riktig å felle inn over Frelserens hode den vakreste diamant som noen har sett.» Adso omtaler Williams svar som «så fromt at jeg gikk ut fra at han benyttet seg av den listige form som retorikerne kaller ironi.»
  • På første dag (ters) diskuterer Adso og William type/ting-problemet. På vei til klosteret har de sett spor etter en hest, og Adso spør om sporene fortalte om hvilken som helst hest eller en spesiell. William hadde allerede tidligere uttrykt skepsis til universelle ideer og vist stor respekt for det individuelle, nå svarer han: «Ganske visst kunne disse tegnene oppfattes som om de stammet fra en hvilken som helst hest, slik du kan finne hestespor overalt. Men slik sporene var akkurat der, og akkurat da, mente jeg at muligheten gikk i én bestemt retning.»
  • Adso ser ofte på jordiske former som symboler på overjordiske ting. Da Adso ankommer klosteret, blir han slått av den geometriske harmonien i klostertårnet og overfører det til at «det er fire evangelier, verden er inndelt i fem soner, syv er den Hellige Ånds gaver» (første dag, prim). Senere samme dag (sext) blir Adso stående og betrakte de rike relieffene rundt kirkeportalen, de fyller ham med både visjoner og angst, og han skriver: «det hendte ofte i de dagene som fulgte at jeg vendte tilbake hit under portalen, jeg var overbevist om at det jeg gjennomlevde var det samme som bildevisjonene fortalte.» William er mer skeptisk, andre dag (matutin) sier han: «Men la oss ikke glemme at det ofte forekommer tegn som ser ut til å bety noe, men som i virkeligheten ikke sier noe, for eksempel det rene vrøvl.»
  • Eco er opptatt av intertekstualitet, og illustrerer det med en dialog mellom William og Adso fjerde dag (ters): «Skal man lese andre bøker for å finne ut hva det står i én spesiell? Ofte må man det. Bøker taler ofte om andre bøker ... ikke sjelden snakker bøker om bøker som om de snakket med hverandre.»
  • Kjetteropprøret ledet av broder Dolcino blir beskrevet fra ulike vinkler ved at flere personer forteller om det. Ubertino omtaler Dolcino nærmest som en djevel, og William kaller det «En bedrøvelig historie. Du ville bli alvorlig skremt. I hvert fall ble jeg skremt» (andre dag, prim). Remigio av Varagine (som hadde vært med i bevegelsen) gir en mer positiv beskrivelse: «Før vi måtte nedverdige oss til å spise våre døde kamerater, de som var falt under kampene, lenge før det døde så mange at vi ikke kunne greie å spise opp alle sammen, vi bare kastet dem ned fra fjellet Rebello, til føde for rovdyr og fugl, men selv da pustet vi inn en luft ... som smakte av ... kan jeg kalle det frihet? Før visste jeg ikke hva frihet var» (Fjerde dag, prim).

Referanser og intertekstuelle forbindelser[rediger | rediger kilde]

Rosens navn inneholder en rekke referanser til hendinger i moderne tid, og intertekstuelle forbindelser til senere litteratur. Dette er noe Eco er opptatt av, ved at leseren har gjort seg kjent med annen litteratur og historiske begivenheter åpner det seg nye lag i teksten:

  • William og Adso er en opplagt referanse til Sherlock Holmes og Dr. Watson.[3] Rollene deres er de samme, William/Holmes er den geniale logikeren som etterhvert gjennomskuer alt, mens Adso/Watson er den noe naive og trofaste hjelperen som lærer smått om senn. Utseendet til William beskrives på samme måte som Holmes: Høy, mager og med krum nese. Mens Holmes brukte kokain og morfin, samler William på en plante som han tygger og som han mener er upassende for Adso. Allerede i første kapitel klarer William å nøyaktig beskrive en bortkommen hest basert kun på overfladiske spor, akkurat slik Sherlock Holmes ville gjort. Den klareste referanse er dog navnene deres: Navnet William fra Baskerville peker på Sherlock Holmes-romanen Hunden fra Baskerville, mens Adso eller Adson på italiensk uttales «odsn», omtrent som Watson. Forøvrig utspiller handlingen i Rosens navn og Hunden fra Baskerville seg på samme tid av året, nemlig i november.
  • Navnet til Adelmo fra Otranto kan referere til Horace Walpoles roman Castle of Otranto (1764), den første gotiske romanen. Eco bruker mange virkemidler fra denne genren i Rosens navn: giftmord, likkjellere og hemmelige tunneler.
  • Navnet til Malachia fra Hildesheim kan referere til profeten Malaki i Det gamle testamentet, noe som passer bra til Malachias dystre og alvorlige natur.
  • Navnet til Pietro fra Sant' Albano kan være en referanse til Pietro d'Abano.
  • Jorge fra Burgos er inspirert av Jorge Luis Borges, både når det gjelder navnet og ved at Borges var direktør for det argentinske nasjonalbiblioteket, tidlig blind og skrev om labyrinter. Eco sier i Randbemerkninger: «Alle spør meg hvorfor personen Jorge i min roman, navnet Jorge, maner frem navnet Borges, og hvorfor Borges er så sint. Men det vet jeg ikke. Jeg trengte en blind som en oppasser i et bibliotek, og biblioteket pluss noe blindt kunne bare bli Borges, dessuten også fordi gjeld betaler man.»
  • William blir tredje dag (natt) satt på den feilaktige ideen at mordene er koreografert etter bibelens apokalypse («en eller annen med et diabolsk sinn skulle ha brukt Apokalypsen som sin ledesnor, ved å legge det opp til spådommer i Åpenbaringen»). På dette tidspunktet er så ikke tilfelle, likevel leder den uriktige hypotesen til at William og Adso finner liket av Berengario i badet. Senere tilpasser Jorge mordene til hypotesen, så den blir selvoppfyllende: «På grunn av noe Alinardo sa var jeg sikker på at alle forbrytelsene fulgte mønsteret fra Apokalypsen, med de syv støtene i basunene. Haggel for Adelmo, og det var selvmord. Blod for Venanzio, det var da også et underlig påfunn av Berengario. Og for Berengario selv ble det vann, det var en tilfeldighet. Tredjedelen av himmelen var for Severino, og Malachia traff ham med den armillarsfæren som var det nærmeste han kunne gripe til. Til slutt skorpionen for Malachia.»
  • Det finnes berøringspunkter mellom romanen og Dantes Den guddommelige komedie. Angivelsen av klosterets plassering («mellom Lerici og Turbia») er et sitat fra Den guddommelige komedie, og setningen «Jeg skrek og falt som en død om på gulvet» (tredje dag, kompletorium), er et sitat fra siste linje i sang V fra Helvetet. Dessuten omtaler Dantes verk flere av personene i romanen, som f.eks. Dolcino.
  • Metoden William bruker for å få oversikt over labyrinten i Kolossen, illustrerer Gødels ufullstendighetsteorem om at et lukket system ikke kan bevises ut fra seg selv. William skjønner at han må stå utenfor Kolossen for å få oversikt, innenfor er det ikke mulig: «Fordi slik kjenner Gud verden, fordi han så verden i sin ånd, før han skapte den, som sett utenfra. Mens vi som lever inni den ikke kjenner dens oppbygning» (tredje dag, vesper).

Intertekstuell bruk av Rosens navn[rediger | rediger kilde]

I romanen Francis Meyers lidenskap av Henrik H. Langeland beskrives et fiktivt foredrag av Eco i Universitetets Aula, der teksten er en gjengivelse av innholdet i Randbemerkninger til Rosens navn.

Romanens navn[rediger | rediger kilde]

Tittelens mangetydighet er åpenbar, og Eco har selv uttalt at «En forfatter som har gitt sin bok tittelen Rosens navn må være forberedt på å møte mangfoldige fortolkninger til sin tittel.».[4] Det har vært gitt flere forklaringsmodeller og referanser[5], til blant annet Pierre Abelard[6] som William Shakespeare.[7] Eco sier selv litt om den i Randbemerkninger til Rosens navn. Opprinnelig hadde han tenkt på andre titler, som Forbrytelsens kloster og Adso fra Melk. Han påstår at han kom til å bruke den endelige tittelen fordi begrepet rose gir leseren mange tolkningsmuligheter under lesningen. Romanen avsluttes med et sitat fra benediktinermunken Berhard fra Morlas i det tolvte århundre: «Stat rosa pristina nomine, nomina nuda tenemus» («For den rosen som en gang var, er bare et navn, det vi har igjen er et nakent navn»). Som semiotiker er han fascinert av at ting som har forsvunnet eller aldri har eksistert, likevel kan leve ved sitt navn, hvordan dette reflekteres i romanen overlater han til leseren å tolke.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dette resonnementet drøftes blant annet av David Richter i «The Mirrored World: Form and Ideology in Umberto Eco’s The Name of the Rose», sitert på novelguide.com
  2. ^ Forholdet til frigjøringsteologi drøftes av John J. Burke Jr. i «The Romantic Window and the Postmodern Mirror: The Medieval Worlds of Sir Walter Scott and Umberto Eco,», sitert på novelguide.com
  3. ^ Forbindelsen mellom William/Adso og Holmes/Watson drøftes på novelguide.com
  4. ^ The Eleatic school
  5. ^ Fleissner, Robert F.: A Rose by Another Name: A Survey of Literary Flora from Shakespeare to Eco, Locust Hill Literary Studies, No 5, Locust Hill Press, 1989. ISBN 0933951337
  6. ^ Umberto Eco's The Name of the Rose «Naturally, a Manuscript»
  7. ^ What's in a name?/That which we call a rose/By any other name would smell as sweet. (William Shakespeare, Romeo og Julie, Akt II, scene ii, linjene 23-43)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Umberto Eco, Rosens navn Tiden Norsk Forlag (1984), oversatt fra italiensk av Carsten Middelthon, ISBN 82-10-02718-2
  • Umberto Eco, Randbemerkninger til Rosens navn Tiden Norsk Forlag (1988), oversatt fra italiensk av Carsten Middelthon, ISBN 82-10-03110-4
  • Dante Alighieri, Den guddommelege komedie Gyldendal (2000), gjendiktet av Magnus Ulleland, ISBN 978-82-05-27516-4
  • Henrik H. Langeland, Francis Meyers lidenskap Tiden Norsk Forlag (2007), ISBN 978-82-05-37661-8
  • Rocco Capozzi, Palimpsests and Laughter: The Dialogical Pleasure of Unlimited Intertextuality in The Name of the Rose. Italica, Vol. 66, No. 4. (Winter, 1989), pp. 412-428. jstor
  • Steven Sallis, Naming the Rose: Readers and Codes in Umberto Eco's Novel. The Journal of the Midwest Modern Language Association, Vol. 19, No. 2. (Autumn, 1986), pp. 3-12. jstor

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]