Ludvig IV av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ludvig IV, tysk-romersk keiser

Ludvig IV av Bayern fra huset Wittelsbach (født 1282, død 11. oktober 1347) var fra 1294 hertug av Bayern og pfalzgreve av Rhinen, tysk konge fra 1314 og kronet som tysk-romersk keiser i 1328. Ludvig døde 11. oktober 1347 av slag under en bjørnejakt i Puch nær Fürstenfeldbruck. Han er begravet i Frauenkirche i München.

Ludvig var sønn av Ludvig II, hertug av Bayern og pfalzgreve av Rhinen, og Mechthild (Matilda), en datter av kong Rudolf I.

Valgt til tysk konge og konflikt med Habsburg[rediger | rediger kilde]

Etter at den tysk-romerske keiseren Henrik VII var død, satte kurfyrstene Henriks sønn (böhmerkongen Johan I) til side og valgte Ludvig til tysk konge, som en rival til habsburgeren kong Frederik I av Østerrike. Ludvig ble valgt i oktober 1314, etter forslag fra erkebiskopen i Mainz og etter å ha fått 4 av de 7 stemmene. Han ble raskt kronet av erkebiskopen i Köln, kroningen fant sted i Bonn istedenfor den tradisjonelle kroningsbyen Aachen. I den påfølgende konflikten mellom Ludvig og Frederik anerkjente Ludvig i 1316 Sveits' uavhengighet fra Habsburg.

Etter flere års blodig krig mellom dem så det ut til at Frederik, som hadde sterk støtte fra sin bror Leopold I, skulle seire. Likevel ble Frederiks hær endelig slått i et slag 28. september 1322, der Frederik og 1 300 adelsmenn ble tatt til fange.

Ludvig holdt Frederik som fange i slottet Trausnitz, men på grunn av fortsatt motstand fra Leopold, det at Johan I trakk seg fra alliansen mot Ludvig, og fordi pave Johannes XXII ekskommuniserte ham, løslot Ludvig Frederik ved Trausnitz-avtalen 13. mars 1325. Samtidig sa avtalen at Frederik anerkjente Ludvig som den lovlige kongen, og at han skulle vende tilbake til fangenskap om han ikke klarte å overtale brødrene sine til å underkaste seg Ludvig.

Frederik klarte ikke å overvinne Leopolds motstand, og vendte derfor tilbake til München som fange, selv om paven hadde løst ham fra eden sin. Ludvig ble imponert over denne ærligheten, fornyet deres gamle vennskap og de ble enige om å styre det tysk-romerske riket sammen.

Paven og kurfyrstene var veldig mot denne avtalen, og en ny avtale ble undertegnet i Ulm 7. januar 1326. I følge den skulle Fredrik styre Tyskland som Konge av romerne, mens Ludvig skulle krones som tysk-romersk keiser i Italia.

Etter at Leopold døde samme år, trakk Frederik seg tilbake fra styringen av keiserriket og styrte bare Østerrike. Han døde 13. januar 1330.

Kroning til tysk-romersk keiser og konflikt med paven[rediger | rediger kilde]

Til tross for Ludvigs seier nektet pave Johannes XXII å godkjenne valget, og i 1324 ekskommuniserte han ham. Etter avtalen med Habsburg i 1326 marsjerte Ludvig inn i Italia, og ble kronet til konge av Italia i Milano i 1327. Allerede i 1323 hadde Ludvig sendt tropper til Italia for å forsvare Milano mot kongedømmet Napoli, som var en sterk alliert av pavedømmet.

I januar 1328 gikk Ludvig inn i Roma og lot seg krone som keiser. Tre måneder senere offentliggjorde han et dekret som sa at pave Johannes XXII var avsatt på grunn av kjetteri. Han innsatte så en fransiskaner, Pietro Rainalducci, som motpave Nikolas V. Motpaven ble fjernet da Ludvig forlot Roma tidlig på 1329. Filosofer som Michele av Cesena, Marsilius av Padova og William av Ockham fikk nå beskyttelse ved Ludvigs hoff i München.

Senere mislykkede forhandligner med pavedømmet førte i 1338 til deklarasjonen i Rhense, som bestemte at et flertall blant kurfyrstene var nok for å avgjøre en kongelig tittel og råderett over keiserdømmet, uten å måtte få godkjennelse av paven.



Forgjenger:
 Henrik VII 
Tysk-romersk keiser
Etterfølger:
 Karl IV