Tungetale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unge pinsevenner ber med oppstrakte armer og tungetale, det vil si angivelig guddommelig inngitt tale med uforståelige ord. Bilde fra et møte i Centro de Fe Emanuel de las Asambleas de Dios i Cancún i Mexico 2012.

Tungetale eller å tale i tunger, på latin kalt glossolalia eller glossolali (etter gammelgresk γλῶσσα / glỗssa, «språk», og λαλέω / laléô, «tale»), er ubevisst tale (eller sjeldnere skrift), ofte med uforståelige ord. Tungetale kan skje under psykoser og hypnose, men er først og fremst kjent fra religiøs ekstase.

Ifølge Det nye testamente i Bibelen og nyere kristne tradisjoner er tungetale «å tale et fremmed språk i ånden». Apostelen Paulus regnet tungetale som en nådegave gitt av Gud, ved Den hellige ånd, til den enkelte kristne. I Paulus' første brev til korinterne skriver han at «han taler hemmeligheter i ånden» (1 Kor 14,2[1]) og at slik tale skal tydes for menigheten av en annen person slik at hemmeligheten blir åpenbart for alle som er til stede (1 Kor 14,5[2] og 14,26-28[3]). Tungetale blir også nevnt i Apostlenes gjerninger 2,4,[4] 10,46[5] og 19,6.[6] I kristne trossamfunn forekommer tungetale særlig i pinsebevegelsen som fikk sitt gjennombrudd i USA tidlig på 1900-tallet.

Religiøs tungetale[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn i kristendommen[rediger | rediger kilde]

Kirkemaleri i Siena utført av Duccio di Buoninsegna ca. 1310 viser hvordan Den hellige ånd kom til Jesu disipler 49 dager etter at Jesus, ifølge Det nye testamente i Bibelen, stod opp fra de døde på påskedagen: det oppstod lynild i huset som delte seg i ildtunger over hvert hode, og disiplene kunne «tale i tunger», altså snakke fremmede språk.[4] Begivenheten har siden blitt feiret som pinse.
Los Angeles Times' skeptiske artikkel «Merkelig babelsk forvirring av tungemål» (Weird Babel of Tongues) om vekkelsen i Azusa Street, en kristen pinsevekkelse fra 1906 og framover.
Tungetale kan også forekomme i form av automatskrift: «Tungetale skrevet ned av en pinsevakt mann», illustrasjon fra den danske legen Carl Julius Salomonsens Dysmorphismens sygelige Natur utgitt 1920. «Dysformisme» var Salomonsens betegnelse på angivelig sykelige tendenser innen samtidskunsten.

Ifølge fortellingene i Bibelen oppstod tungetale på den første pinsedagen, det vil si 49 dager etter at Jesus stod opp fra de døde på påskedagen. Da var disiplene hans samlet, og de ble fylt av Den hellige ånd og forkynte evangeliet til jødene i Jerusalem:

«Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.» (Apg 2,2-4)[4]

De som var til stede fra andre folkeslag, skal ha blitt forferdet over at disse galileerne kunne snakke til dem om Gud på deres egne språk, men apostelen Peter forklarte det som et Guds under og forkynte til dem budskapet om at Jesus fra Nasaret var Guds sønn og Messias, menneskenes frelser. Denne forkynnelsen på første pinsedag regnes som selve kristendommens tilblivelse, og Peter regnes som den første pave. Etter dette fikk disiplene til Jesus en større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Pinsevennene legger stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinse og det som forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler.

Kristen forståelse[rediger | rediger kilde]

Tungetale kjennetegnes ved at en person i forbindelse med bønn «taler en fremmed tunge» – det vil si et fremmedspråk – som vedkommende ellers ikke behersker. Tungetale beskrives av utøverne og tilhengerne av den karismatiske vekkelsesbevegelsen som et «nytt språk» gitt av Den hellige ånd. På samme måte som man snakker et hvilket som helst annet språk, uttales ordene som kommer opp fra menneskets indre, med den forskjell at en ikke vet betydningen av dem (1. korinterbrev 14,2).[1] Den som taler, skal ifølge pinsevennenes tolkning av bibelteksten til enhver tid selv kunne bestemme om en skal tale eller tie, (1. korinterbrev 14,32)[7] og fenomenet hevdes derfor ikke å kunne sammenlignes med religiøs transe eller ekstase. Det nye språket skal ikke bli borte igjen, men kunne tas i bruk når en måtte ønske. Den som tolker tungetale, kjenner på samme måte «tilskyndelse» til å tyde tungetalen med de ord som vedkommende får enten i sin tanke på sitt eget språk, eller i form av et indre bilde man ser, som man deretter tyder. Språket er ikke kjent på grunnlag av studier eller annen kunnskapstilegnelse, men tolken er avhengig av «tydningens gave» fra Den hellige ånd (1 Kor 14,27-28).[3]

Tre typer tungetale ifølge karismatisk forståelse[rediger | rediger kilde]

  1. Tungetale til egen «oppbyggelse» er menneskets «gjenfødte ånd» som ber i Den hellige ånd. (Judas' brev 1,20).[8] Alle «jesustroende» kan bruke denne typen tungetale i sitt eget bønneliv. (1. korinterbrev 14,2-4).[1] Det er et tegn som skal følge alle «jesustroende». (Evangeliet etter Markus 16,17)[9]
  2. Tungetale til menigheten skal tydes for at menigheten kan bli oppbygget. (1. korinterbrev 14,26-28')[3]
  3. Den siste type av tungetale er til tegn for den vantro (det vil si den som ikke er troende). Når en ikke troende får høre tungetale på sitt eget språk, vil personen erkjenne at Gud er til stede. (1. korinterbrev 14,21-25, Apostlenes gjerninger 2,4-12[4])

Annen religiøs tungetale[rediger | rediger kilde]

Religiøs tungetale knyttes til besettelse (religiøs transe) og profetisk henrykkelse der en guddom snakker gjennom en utvalgt person, ofte for å komme med forutsigelser og advarsler. Ifølge «pinsevennene» regnes Agnes Ozman (1870-1937), en amerikansk metodist og bibelskoleelev, som den første som i nyere tid talte i tunger da hun «fikk ånden over seg» på Bethel College i Topeka i Kansas 1. januar 1901. Det samme fenomenet er imidlertid kjent fra flere religiøse sammenhenger, både hos de nære forløperne i hellighetsbevegelsen, i visse afrikanske stammereligioner, i orientalske innvielsesritualer og fra flere okkulte sekter i Brasil.[10] Også Pythia ved Apollon-orakelet i Delfi kom med spådommer under transe som så ble tolket av prester.

Kritikk og psykologisk forståelse[rediger | rediger kilde]

Mange tradisjonstro kristne kan være skeptiske til at tungetale er guddommelig inngitt tale som er styrt av Den hellige ånd. Flere hevder at tungetalen opphørte med de første apostlene.[10]

Ikke-troende forklarer vanligvis tungetale med mentale forstyrrelser og forvirring eller som et naturlig psykologisk fenomen som kan framkalles som en ubevisst og ufrivillig handling ved suggesjon og i andre spesielle situasjoner på linje med for eksempel automatskrift.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Forkortelsene henviser til bibelsteder.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]