Frigjøringsteologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Frigjøringsteologi er en teologisk retning hvor det legges vekt på rettferdighet, likeverd og frihet fra fattigdom og undertrykkelse. Frigjøringsteologien er inspirert av annet Vatikankonsil i 1962, og den den colombianske bispekonferanses kongress i Medellin, Colombia i 1968, som opprinnelig oppstod i Den katolske kirke i Latin-Amerika. Denne konferansen utarbeidet et dokument som slo fast at det var nødvendig å arbeide for å sikre de fattiges rettigheter, og kritiserte samtidig de rike landene for å ha bygd sin rikdom på bekostning av den tredje verden. De latinamerikanske biskopenes andre konferanse (CELAM II) i 1968, Medellin, Colombia, kan ses på som den offisielle lanseringen av frigjøringsteologien. En av biskopenes rådgivere var den peruvianske teologen Gustavo Gutierrez. Han ga i 1971 ut boka ”Teologia de liberacion”, publisert på engelsk under tittelen ”A theology of liberation” i 1973. Med denne utgivelsen fikk den nye bevegelsen et skriftlig fundament. Etter dette har det kommet til flere teologer; viktige teoretiske bidragsytere er erkebiskop Oscar Romero i El Salvador, som ble drept og fikk sitt martyrium i 1980, og den brasilianske teologen Leonardo Boff. Boff skrev i 1987: ”Vi er kun på de fattiges side, når vi kjemper med dem mot den fattigdom som urettmessig har blitt skapt og påtvunget dem”. Det teologiske utgangspunktet skriver seg fra Matteus 25,34-41. Helder Camara, Frei Betto og Ernesto Cardenal er andre viktige bidragsytere.

Praksis[rediger | rediger kilde]

Frigjøringsteologiens bærebjelke er det konkrete engasjement, som ble utformet gjennom diskusjon og utvikling i sognerådene, og på grunnplanet blant de fattige og undertrykte. Retningen kan derfor omtales som mer praksisorientert enn teoretisk fundert, og skiller seg på dette område fra den etablerte europeiske kristendommen.

Motstand[rediger | rediger kilde]

Frigjøringsteologien har gjentatte ganger blitt utsatt for kritikk fra Vatikanet. Kritikken har gått ut på at retningen er marxistisk inspirert og altfor revolusjonær. Sentrale teologer har fått prosesser rettet mot seg[trenger referanse]. CIA har aktivt støttet konservative prester, blant andre biskop Hengsbach, kardinal Rossi og kardinal Ratzinger (senere pave Benedict XVI)[trenger referanse]. Dette har skjedd med bakgrunn i et dokument skrevet av en ekspertgruppe som ble utnevnt av president Ronald Reagan, som konkluderte med at ”den amerikanske utenrikspolitikken må ta opp kampen (…) mot frigjøringsteologien”[trenger referanse].

Vatikanets fordømmelse har likevel ikke vært entydig. I 1984 utga kardinal Ratzinger skriftet ”Instruksjon vedrørende noen aspekter ved frigjøringsteologien”, der bevegelsen og særlig Leonardo Boff ble klandret for å være marxistisk, med den følge at Boff i en årrekke hadde forbud mot å uttale seg offentlig. Pave Johannes Paul II utnevnte imidlertid i 1985 en annen frigjøringsteolog, den ecuadorianske biskopen Leonidas Proaño til ”indianerbiskop” for hele Latin-Amerika, og besøkte etter dette Latin-Amerika flere ganger. I slike sammenhenger snakket han varmt om gjeldssanering for de fattigeste landene.

I 1992 markerte frigjøringsteologer 500-årsmarkeringen for Columbus' invasjon av Sør-Amerika med fokus på det folkemordet som reelt skjedde, den etterfølgende og vedvarende undertrykkingen, og ikke minst de kristnes rolle i dette[trenger referanse]. De ønsket å ta et oppgjør med den vestlige verdens misjons- og koloniseringsarv og dominans, og i stedet bygge en ekte misjon fra rot, basert på de fattige og undertryktes hverdag.

I løpet av 1980-årene har frigjøringsteologer støttet opp om folkelige opprør i blant annet Mexico og Guatemala. Paralleller til den latinamerikanske frigjøringsteologien finner man også i Asia og Afrika – kanskje særlig i Sør-Afrika, der det under apartheidregimet vokste fram lignende bevegelser med biskop Desmond Tutu i spissen.

Frigjøringsteologi er basert på en fornyet forståelse av det kristne budskapet i lys av den økende sosiale nøden og urettferdigheten i samfunnet[trenger referanse]. Den største utfordringen i frigjøringsteologien var mangelen på menneskeverdige vilkår for menneskene[trenger referanse].

Se også[rediger | rediger kilde]