Vegetarianisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen gjelder menneskelig kosthold. For en plantebasert diett i dyreriket se, planteetere.
Vegetariske råvarer

Vegetarianisme er hovedsakelig et kosthold uten produkter laget av dyr. Bakgrunnen for å være vegetarianer varierer fra person til person, men kan f.eks. være på grunnlag av religion, kultur, samfunn, moral, miljø, økonomi, politikk, smak eller helse.

Typer av vegetarianisme[rediger | rediger kilde]

Det finnes ulike varianter av vegetarianisme, delt opp etter ulik praksis og/eller årsak:

Lakto-ovo-vegetarianere[rediger | rediger kilde]

Den mest utbredte typen av vegetarianisme. Lakto og ovo kommer av de latinske ordene lac og ovum som henholdsvis betyr melk og egg. I tillegg til alle vegetabiler inneholder altså dette kostholdet meieriprodukter og egg. Noen velger også bort egg eller meieriproduker og kalles da henholdsvis laktovegetarianer eller ovo-vegetarianer.

Veganere[rediger | rediger kilde]

Se også: Veganisme

Følger man dette kostholdet, unngår man alle matvarer av animalsk opprinnelse (inkludert meieriprodukter, egg og honning). De fleste veganere bruker heller ikke produkter som stammer fra dyr, f.eks. klær laget av ull eller skinn.

Demivegetarianere[rediger | rediger kilde]

Demivegetarianisme er en diett som i tillegg til den vegetarianske kosten også kan inneholde egg, meieriproduker, fisk og muligens kylling. De spiser som regel ikke skalldyr.

Tilhengere av «levende mat»-prinsippet[rediger | rediger kilde]

Levende mat eller råkost betegner at all mat som spises ikke er oppvarmet. Tilhengerne av dette kostholdet mener det er viktig å spise vegetabiler som er nærmest mulig sin originale tilstand. En oliven er for eksempel perfekt mat alene fordi den har flere næringsgoder. Derimot anser de olivenolje som separert fra sin naturlige tilstand da man har fjernet mye av det som gjør den perfekt.

Frugivorer[rediger | rediger kilde]

Frugivorer er ovo-veganere som lar vekstene gjennomleve hele livssyklusen sin. De spiser bare plantenes egen avling, for eksempel frukt, bær, kornprodukter, nøtter og grønnsaksfrukter.

Makrobiotikere[rediger | rediger kilde]

Makrobiotikk betyr stort liv og har sitt utspring i østen. Kostholdet bygger på prinsippene om yin og yang, som henholdsvis er de utvidende og sammentrekkende kreftene i universet. Makrobiotikken har som mål å oppnå balanse mellom dem gjennom kosten. Tilhengerne av dette kostholdet mener at korn er det mest avbalanserte næringsmidlet, så kosten deres består av 40–50 % kokt korn og melprodukter. Videre består den av 10–15 % belgfukter, og 5–10 % frukt og alger. Ikke alle makrobiotikere er vegetarianere da noen også spiser fisk.

Ayurvedikere[rediger | rediger kilde]

I følge ayurvedikerne fødes man med en viss grunnkonstruksjon; vata, pitta, eller kapha. Man kan også være en kombinasjon av flere grunntyper. Ayurvedikernes definisjon av vata-er og pitta-er er (forenklet) at de har et raskt stoffskifte, og trenger en solid frokost og mer tillaget mat. Derimot definerer de kapha-er som mennesker som trenger en lett frokost og mer råkost.

Begrunnelser for vegetarianisme[rediger | rediger kilde]

De fleste vegetarianere har valgt nevnte livsstil av en eller flere av følgende grunner:

Helse[rediger | rediger kilde]

  • Siden planter befinner seg lengst nede på næringskjeden, samler de opp mindre miljøgifter enn dyr som spiser disse. Jo høyere opp i næringskjeden du kommer, dess mer konsentreres miljøgiftene. Dette fenomenet kalles biomagnifikasjon.[1] Dette problemet angår for eksempel miljøgifter som kvikksølv[2] og PCB. Plantekost inneholder følgelig mindre slike tungmetaller og miljøgifter per energienhet.
  • Vegetarisk kost antas å minske kreftfare. Enkelte studier har anslått at vegetarianere har omtrent 40% mindre risiko for å utvikle kreft sammenlignet med kjøttetere.[3]

Miljøvern[rediger | rediger kilde]

Produksjon av kjøtt krever store ressurser og står for uheldige bidrag til problemer med reduksjon av regnskog, ødeleggelse av jordsmonn og klimagassutslipp. En stor del av dyrkningsarealene i verden brukes til produksjon av fôr til kjøttindustriens dyr. Fôret består ofte av soya, som transporteres til Norge og resten av vesten fra nedhugget regnskogsmark i Sør-Amerika. Regnskogsødeleggelsen leder til jordsmonnsødeleggelse gjennom erosjon, da det er skogen som binder jorden sammen og hindrer den fra å skylles ned i vassdragene sammen med regn.

Mange steder i verden kobles bruken av beitemark til buskap sammen med ørkenspredning, vannmangel og forsaltning. I Afrika skyldes nesten halvparten av jordsmonnsødeleggelsen av buskapsdyrenes overbeiting, og i land som Costa Rica og Panama beregnes 70 % av den nedhuggede skogen til kjøttindustrien. På lang sikt kan dette lede til at jordens produksjonsegenskaper forsvinner helt. Det totale kjøttkonsumet i verden har femdoblet seg siden 1950. Tidligere ble kjøtt sett på som en luksusvare, i dag er det nærmest blitt en selvfølge å spise kjøtt til alle dagens måltider. Dette krever som sagt enorm sløsing med jordaeraler, vann, sprøytemidler og andre kjemikalier.

Når det gjelder drivhuseffekten spiller kjøttindustrien en betydelig rolle, med tanke på de lange transportene av fôret til dyrene, nedhoggingen av regnskogen, og det at landbruksdyrene slipper ut store mengder av drivhusgassen metan mens de raper og promper. Produksjonen av en kilo kjøtt påvirker drivhuseffekten like mye som å kjøre en Volvo V70 i syv mil.

Om vi i vesten minsket vårt kjøttkonsum med knappe 10 %, skulle det innebære at man frigjorde nok med jordbruksmark i fattige land til å fø alle de 60 millioner menneskene som sulter i hjel hvert år. Det sparer helt enkelt enorme ressurser å leve mer vegetarisk. Likevel går 80 milliarder kroner av EUs skattepenger til økonomisk støtte for fremstilling av animalske produkter hvert år.

Dyrevern[rediger | rediger kilde]

Mange velger å bli vegetarianere eller veganere av hensyn til dyrs ønske om å leve og på grunn av de lidelser dyrene gjennomgår i det industrielle husdyrholdet.

Kyllinger blir holdt i svært tettpakkede haller hvor bevegelsesmulighetene er minimale. De har blitt avlet fram for å vokse så fort at ikke kroppens funksjon klarer å følge etter. Dette fører til at de allerede få uker gamle får svake bein og liggeskader. Foreldredyr må fores restriktivt, dvs sultes, for at de ikke skal utvikle beinskader.

Griser på fabrikkfarmer tilbringer livet i binger hvor ti griser har ca. ti kvadratmeter på deling. De har ingen mulighet til å gå ute i løpet av livet. Hanngrisunger får også testiklene kuttet av, kun med lokal smertestillende.

De fleste melkekyr i Norge står på bås – de er da lenket til veggen og har små bevegelsesmuligheter. I tillegg er det oftest en strømførende bøyle over ryggen for at de skal gå et skritt bakover når de må gjøre i fra seg.

For at en ku skal produsere melk, må den føde en kalv i året. Kyr blir derfor kunstig inseminert når de er et år gamle. Kalver blir tatt fra dem kort tid etter fødselen, og både mor og kalv lider av dette, da kuer er flokkdyr og det er naturlig sterke bånd mellom mor og kalv. Kalver blir gitt en morsmelkerstatning. Hvis kalven er en hann, får han som oftest ikke gå ute. Også kuer har begrenset mulighet til å gå ute – og dispensasjon kan gis for å ikke gi kyrne de lovfestede 8 ukers beite. Melkekyr blir slaktet i en alder av 5 år, mens de under naturlige forhold kan bli opp til 30 år gamle.

Verpehøner lever i bur der plassen ikke tillater dem å strekke ut vingene. Hannkyllinger av verperase blir avlivet allerede få dager gamle ved å kuttes levende i kjøttkverner eller gasses ihjel. Selv "frittgående" høner lever ofte hele livet innestengt i haller hvor de står svært tett og ikke får utløp for naturlige behov.

For slakting blir dyrene jaget eller stuet inn i lastebiler for transport. Høner og andre fugler blir da ofte båret etter beina, noe som påfører dem smerte og skader. Flere dyr ankommer slakteriet med brukne bein og andre skader – eller døde. Slakteriarbeiderne henger hønene opp-ned på samlebpndet og de blir bedøvet i et elektrisk vannbad før de avlives ved halskutting. Ved enkelte typer religiøs slakt (halal, kosher) er det et poeng har dyrene er bevisste og ikke bedøvede når halsen kuttes over. Imidlertid godtar halal-slaktere i Norge bedøvelse, så fra et dyrevelferdsperspektiv blir ikke dette forskjellig fra vanlig slakt.

Senere års forskning viser at også fisk føler smerte,[4][5] og den norske dyrevernloven gjelder også for fisk. Praksiser som sportsfiske hvor dyrene får munnslimhinnen gjennomstukket av en krok, eller industrifiske hvor de blir dratt opp av vannet i nett for å dø en langsom død ved å bli knust eller kvalt, blir kritisert ut i fra ny kunnskap om fiskers evne til smertefølelse.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Lakto-ovo- og laktovegetarianere trenger i utgangspunktet ikke ta noen form for kosttilskudd, kanskje med unntak av vitamin D. Veganere må enten ta kosttilskudd med vitamin B12 eller sørge for å få tilstrekkelige mengder av vitaminet fra matvarer som er blitt tilsatt B12 (f.eks. enkelte typer soyamelk). Det har vært hevdet veganere kan få tilstrekkelig med B12 fra vegetabilske kilder som tang, alger og ølgjær osv., men dette har vist seg å ikke stemme.[6]

Vitaminguide[rediger | rediger kilde]

Se også: vitaminer
  • A (retinol)

Gulrøde og grønne vegetabiler er rike på betakaroten (som kroppen danner vitamin A av), f.eks. gulrøtter, paprika, mango, grønnkål og andre bladgrønnsaker.

Den viktigste kilden til vitamin D (for både vegetarianere og ikke-vegetarianere) kommer fra den ultrafiolette B-strålingen (UVB) fra solen. Man trenger derfor ikke vitamin D ifra mat hvis man regelmessig er utsatt for tilstrekkelig sollys. Men i store deler av året her i Norge kommer sola imidlertid ikke høyt nok over horisonten selv midt på dagen til at de gunstige UVB-strålene kan trenge gjennom atmosfæren. Overskyet vær og bekledning blokkerer også for UVB-strålingen.

Foruten å aktiveres gjennom solbestråling, finnes vitamin D i små mengder i sopp, avokado, ris, tang og alger.

  • E (tokoferol)

Vitamin E finnes i vegetabilske oljer, helkorn, hvetekim, nøtter, frø, grønne blader, tørket frukt og bønner.

Tilstrekkelige mengder produseres normalt av bakterier i tarmen, men vitamin K finnes også hovedsakelig i grønne planter.

Vitamin B1 finnes i helkorn, nøtter, erter, bønner og ølgjær.

Vitamin B2 finnes i grønne blader, helkorn, hvetekim, kli, erter og bønner.

En kost med tilstrekkelig mengde protein dekker niacinbehovet (siden aminosyren trypofan omdannes til niacin i kroppen), men niacin finnes også i erter, bønner, helkorn, kli og ølgjær.

  • Pantotensyre

Tarmbakterier danner dette vitaminet, men pantotensyre finnes også utbredt i mange ulike matvarer.

  • B6 (pyridoxin)

Vitamin B6 finnes i korn, hvetekim, kli, bønner, poteter, bananer, nøtter og ølgjær. Grønnsaker inneholder også mindre mengder.

Biotin produseres av tarmbakterier, men finnes også i korn, nøtter, bønner, bananer og ølgjær.

Folat dannes av tarmbakterier, men vitaminet finnes også i frukt, bær, grønne blader, erter, bønner, linser og alle rotfrukter unntatt gulrot.

  • B12 (kobalamin)

Veganere må enten ta kosttilskudd med vitamin B12 eller sørge for å få tilstrekkelige mengder av vitaminet fra matvarer som er blitt tilsatt B12 (f.eks. enkelte typer soyamelk). Det har vært hevdet veganere kan få tilstrekkelig med B12 fra vegetabilske kilder som tang, alger og ølgjær osv., men dette har vist seg å ikke stemme.

  • C (askorbinsyre)

Vitamin C finnes i grønnkål, rosenkål, brokkoli, hvitkål, paprika, persille, nyper, solbær, jordbær, sitrusfrukter og nesler.

Mineralguide[rediger | rediger kilde]

Kalsium finnes i belgvekster, bladgrønnsaker, hvitkål, grønnkål, brokkoli, nyper, frukt, nøtter og frø. Koffein og stort inntak av animalsk protein øker kalsiumutsorteringen, mens mosjon, vitamin D og protein (i mindre mengder) øker kalsiumopptaket.

Fosfor finnes i helkorn, nøtter, grønnkål, bønner og poteter.

Magnesium finnes i grønne grønnsaker, helkorn, bønner, bananer, fiken, dadler, nøtter, rosenkål og erter.

Natrium finnes i alle vegetabiler, og i vanlig bordsalt.

Kalium finnes i helkorn, grønnsaker (særlig grønne), røtter, poteter og frukt.

Jern finnes i helkorn, bønner, grønnkål, bladgrønnsaker, persille, rosenkål, poteter, tørket frukt og erter. Jordbær og andre bær inneholder også små mengder. Syrede grønnsaker øker opptaket av jern, mens svart te, kaffe, melk, kakao og sjokolade er hemmende faktorer.

Sink finnes i helkorn, belgvekster, hvetekim, nøtter, frø og nesler. Små mengder forekommer også i de fleste røtter, grønnsaker og bær.

Nøtter og rosiner har høyt innhold av kobber. Små mengder finnes i nesten alle matvarer.

Mangan finnes i helkorn, nøtter, grønnsaker, rotfrukter (særlig rødbeter), frukt og bær.

Paranøtter har et spesielt høyt seleninnhold. Mindre mengder finnes i auberginer, sjampinjonger, dadler, nøtter og frø. Bønner inneholder selen i varierende mengder (USA, Canada, og Japan har f. eks. høyt seleninnhold i jorden).

Bordsalt med jod og havalger er de beste jodkildene. Sellerier også en pålitelig jodkilde, og for øvrig inneholder de fleste matvarer små mengder jod.

Krom finnes i helkorn, nøtter, frø, nesler og tørket frukt. Mindre mengder finnes i de fleste grønnsaker, røtter, frukt og bær.

Molybden finnes i bønner, korn, erter, røtter, frukt, bær og de fleste grønnsaker.

Nikkel finnes i havre, bønner, bokhvete, nøtter, helkorn, brokkoli, erter og nesler.

Silisium finnes i helkorn (spesielt bygg), bønner, poteter og kjerringrokk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Biomagnification» (engelsk). 
  2. ^ «Kvikksølv i fisk» (norsk). 
  3. ^ Physicians Committee for Responsible Medicin. «Vegetarian Foods: Powerful for Health» (engelsk). PCRM. Besøkt 2. februar 2009. 
  4. ^ «Trout trauma puts anglers on the hook?» (engelsk). The Royal Society. 30. april 2003. Besøkt 23. april 2008. 
  5. ^ «- Fisk føler smerte» (norsk). forskning.no. 17. april 2010. Besøkt 17. april 2010. 
  6. ^ «B12 in Tempeh, Seaweeds, Organic Produce, and Other Plant Foods» (engelsk). Vegan Outreach. Besøkt 22. august 2008. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Inga-Britta Sundqvist / Ingrid Espelid Hovig (red) (2002). Vegetarisk Kokebok. ISBN 9788205276390.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]