René Magritte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

René François Ghislain Magritte (21. november 189815. august 1967) var en surrealistisk kunstner født i Lessines, Belgia. Hans døpenavn var René-François-Ghislain. Hans produksjon omfattet både tegninger, malerier, noen skulpturer og skrifter, inklusive etterlatte dagbøker med både tekst og skisser.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Magritte var født i 1898 i den belgiske byen Lessines i provinsen Hainaut som den eldste av tre brødre, Raymond, (1900) og Paul, (1902). Hans foreldre flyttet først videre til Gilly og siden til Châtelet hvor han startet å tegne som tolvåring. Han fortalte selv at han under lek på en kirkegård fikk se en maler som arbeidet med et bilde, og at han deretter betraktet maling som en form for magisk aktivitet.

Moren døde ved drukning (trolig selvmord) da han var tolv år gammel. Faren flyttet da til byen Charleroi, hvor han fullførte grunnskolen og tok fatt på høyskolen/gymnaset Athénée med tanke på humaniora. Som 15-åring møtte han også for første gang sin fremtidige ektefelle Georgette Berger på en karusell.

Skolegang og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han fant liten glede i de humanistiske studiene, og fikk lov av faren til å begynne ved Académie des Beaux-Arts i Brussel i 1916, hvor hans studier ble like ustabile som skolegangen før det. Han ble godt kjent med en del av de toneangivende skikkelsene i kunstnermiljøet i Belgia, og beholdt vennskapet med flere av dem livet ut. 1919 markerer begynnelsen på hans «offentlige» karriere. Sammen med dikteren Pierre Bourgeois og en medstudent ga han ut et kortlivet tidsskrift, kalt Au Volant!, og han stilte ut for første gang i Galerie Giroux - et bilde kalt «tre kvinner», som kunne ligne på Picassos tidlige kubistiske arbeider.

Ett år senere fikk han et varig vennskap med dikteren E.L.T. Mesens som ga hans bror Paul pianotimer. Alle tre skrev surrealistiske prosadikt. Mesens var med ham den dagen han igjen møtte Georgette i den botaniske hagen i Brussel. De ble gift to år senere, i 1922.

I mellomtiden måtte han også kjede seg gjennom noen måneder militærtjeneste. Som familieforsørger klarte han seg ved å designe tapetmønstre (roser, stort sett), lage plakater og annet trykksaksmateriell, slik at han fikk noe tid til å male.

Eget uttrykk og veien videre[rediger | rediger kilde]

På denne tiden var han på søk etter både en stil, meningen med maleriet som kunst, og prosessen med å lage et bilde. Han var tiltrukket av både kubisme og futurisme, men ble aldri helt overbevisende i sine forsøk. Få av verkene fra denne tiden finnes fortsatt. Bildene (som fortsatt eksisterer) har erotiske overtoner som kan sees som parallelle til Marcel Duchamps arbeider.(Duchamp var dadaist). I 1926 fikk han kontrakt med et galleri, Le Centaure, og fikk dermed mulighet til å bli heltidskunstner. Solodebututstillingen inneholdt stort sett abstrakte motiver. Han kom etterhvert til at han «ville male gjenstandene med detaljer slik de falt i blikket», men tok turer innom andre stilarter gjennom hele karrieren.

Perioden 1927 til 1930, bodde han i Paris. Der ble han kjent med det surrealistiske miljøet, og kjent med den metafysiske billedverdenen til Giorgio de Chirico. Han stiftet vennskap med betydelige personer innen bevegelsen, som André Breton, Paul Éluard, Joan Miró, Hans Arp og senere også med Salvador Dali.

Faren døde i 1928. Fra 1929 til 1966 var han redaktør og bidragsyter i flere tidsskrifter. Han laget også flere kortfilmer, var en tur innom impresjonismen, meldte seg stadig inn og ut av Belgias kommunistparti – og holdt foredrag om sine arbeider, som han laget en jevn strøm av. Samtidig førte han en borgerlig tilværelse med sin Georgette, uten de store utskeielsene. Det var sjelden han forlot hjemmet, og da bare for kortere perioder.

Omkring 1960-årene ble hans tanker og bilder viktige deler av strømninger som førte til pop-art og konseptkunst. Han deltok i documenta II i Kassel i 1959.

I 1967 fikk han forslag om å la noen av verkene utføres som skulpturer. Han tegnet utkast, laget støpeformer og signerte modeller. Helt uventet døde han den 15. august 1967 av kreft. Fru Georgette lot da hans ufullførte siste bilde stå på staffeliet til hun selv døde i 1986.

Om verkene og kunsten[rediger | rediger kilde]

Kunstnerisk gjennombrudd i 1925 - Le jockey perdu[rediger | rediger kilde]

Et bilde av en rytter som rir gjennom et «landskap» som består av sjakkbrikkelignende «trær» (de har grener) sett enten gjennom gardiner eller på en scene, der avstandene er fortegnet slik at inne og ute blir uklart, ga ham en aha-opplevelse. (Det franske ordet perdu betyr (for-)tapt, mistet, glemt.) Trærne er laget slik en kubist ville gjort det, mens resten av motivet er naturalistisk.

Han hadde i lang tid jaktet på en måte å fortelle noe om det som «ikke var med», men som likevel var der, og her så han at dette var en måte. I en versjon fra 1940 er trærne blitt klart mere dreide søyler som ligner på bordbein, mens grenene har fått blader. Arrangementet er mere oppbygd som park, og rytteren ser ut til å være på vei inn i en søyle/tre. 1942 ga en versjon med samme rytter, med trær som så ut som blader av trær, med grener som sto ut som «nervene» i bladene. Trærne er av samme slag, med størrelsesforskjeller til å markere perspektiv. Jockeyen går ellers igjen i en del andre bilder, mens mange av elementene brukes i andre sammenhenger.

Carte Blanche fra 1965 skildrer en kvinnelig rytter som rir skrittgang i en skog. Et nærmere blikk viser at det gjør hun kanskje ikke likevel. Skogen og trærne kommer dels foran og dels bak henne og hesten, samtidig som det kan se ut som ekvipasjen delvis er inne i og delvis foran og bak enkelte trær – det hele malt så nøyaktig som bare en eldre mester kan.

En del av hans arbeider ser ut til å ha vært kommentarer til andre surrealister. Noen av bildene tar opp og forandrer elementer som kan gjenkjennes fra Giorgio de Chiricos verker, mens de Chirico tok mot og behandlet Magrittes innspill på sin måte.

Språk som del av kunstverket - eller kunstverk som en del av språket - eller -[rediger | rediger kilde]

Magritte var klar over at det normale, og fremstillingen av det ikke ga noen informasjon, siden det allerede var kjent. Å fremstille bilder av vanlige objekter ville lett føre til at en gikk glipp av det mystiske i og ved tingene.

Hvis en tilskuer finner at mine bilder trasser «commom sense», finner han bare noe som er opplagt. Jeg vil likevel legge til at for meg er verden en tross mot «sunn sans». (Noe fri oversettelse)

I tillegg til å arrangere tilskuerens synsinntrykk, ga han bildene titler som ofte var villedende (eller sur-realistisk veiledende). I 1930-årene eksperimenterte han med kombinasjoner av bilder og navn, slik at bilder fra denne tiden kunne være delt i fire felter malt slik at de så ut som vindusrammer, med gjenstandene 1: hest, 2: klokke, 3: mugge og 4: koffert hadde titler påført: 1: «døren», 2: «vinden», 3: «fuglen» og- 4: «kofferten».

«Pipen som ikke var en pipe» tok han først opp med et bilde kalt La trahison des images (Bildenes svik), men fulgte siden opp med nytt nesten likt bilde med tittel L'usage de la parole (Bruken av ord). Bilde av samme pipe tilsynelatende svevende i et rom ser ut til å være modell for et ferdig bilde på et staffeli av pipen. Det lille bildet har tekst om at dette ikke er en pipe. Hele verket har tittel Les deux mystères (De to mysteriene). For riktig å hamre inn utsagnet, følges bildene opp med enda et «er ingen pipe»- bilde, der han maler en underlig ramme på lerretet, setter inn pipen på et underlag (den kaster skygge) og lar der komme røk opp av pipen. Røken legger seg under «rammen» og siver forbi på «utsiden».

Den samme halvt alvorlige påminnelsen om at «Dette er ikke-», fremstiller et eple. Han har understreket svært klart for tilskueren at det er et skille mellom det som virkelig er, og bildet av det. Uansett hvor teknisk dyktig bildet er laget, smaker det terpentin og andre malekjemikalier, og ikke av eple.

Mine malerier er synlige bilder som ikke skjuler noenting. De kaller på mysteriet og: ja! når en ser ett av mine bilder spør man seg det enkle spørsmålet: «Hva betyr det?» Neeh - det betyr ikke noe, siden mysteriet heller ikke betyr noe - det er ufattbart.

Innvirkning på populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Kjennskapen til Magritte økte blant det store publikum i løpet av 1960- og -70- årene. Dette skyldtes ikke minst at en del kjente og ukjente rockeband brukte hans bilder, eller ideer på plateomslag. Et tidlig eksempel er «Beck-Ola» fra 1969 av Jeff Beck group med en reproduksjon av «Det lyttende rommet». Jackson Browne ga ut albumet «Late for the Sky» i 1975, med coverart inspirert av «L'Empire des Lumieres» (Lysenes imperium) [1]

Alan Hull fra det britiske folk-rock bandet Lindisfarne brukte Magrittebilder til to covere i 1973 og 1979. Styx hadde omslag med Magritte-bilder 1973 og 1979. I tillegg har flere andre brukt bilder som «Le Principe du Plaisir» og «Carte Blanche»

«René and Georgette Magritte with Their Dog After the War» er tittel på en melodi av Paul Simon som blantannet er med på albumet Hearts and Bones fra 1983. Jethro Tull nevner Magritte ved navn allerede i 1976.

Paul McCartney, som lenge har vært beundrer av Magritte, og eier av mange av verkene, hevder at det var et Magritte-bilde som inspirerte ham til å kalle Beatles-mediaselskapet for Apple. Magritte er også tittel og tema for et spor på John Cales album HoboSapiens (2003).

Magrittes bruk av visuelle virkemidler har også vist igjen i TV og film. «Menneskesønnen», der ansiktet er overskygget av et eple, og bruker bowlerhatt (bedre kjent på norsk som skalk, ref:Olsen-banden) går igjen i flere filmer. Magrittes forkjærlighet for selv og gå med, og male bilder med bowler som del av motivet har vist igjen i flere filmer. Det må dog nevnes at Alfred Hitchcock ofte pleide å gjøre sine gjesteopptredener som statist i egne filmer med samme type hodeplagg. Plakatene for Exorcist skal i følge den amerikanske dokumentarfilmprodusenten Ellen Burstyn være inspirert av Magrittes L'Empire des Lumieres.

Også i The Simpsons finnes en scene i episoden Treehouse of Horror IV som viser til en svevende bowler.

Poenget med ting som ikke er det de gir seg ut for å være, eller ikke helt stemmer med en forhåndsinnstilt sjablong har vært et kjent litterært grep også før Magritte. Blant andre Sherlock Holmes har vært opptatt av å gjennomskue illusjoner og falske spor for å fange det som ligger bak det som er synlig.


Kilder[rediger | rediger kilde]

  • om verkene, primært: Suzi Gablik: Magritte ISBN 0-500-20199-4 (Forfatterinnen besøkte kunstneren for et intervju i 1959. Det varte i 8 måneder.)
Fra den engelske WP:
  • West, Shearer (1996). The Bullfinch Guide to Art. UK: Bloomsbury Publishing Plc. ISBN 0-8212-2137-X. 
  • Calvocoressi, Richard (1990). Magritte. New York: Watson-Guptill. ISBN 0-8230-2962-X. 
  • Meuris, Jacques (1991). René Magritte. Cologne: Benedikt Taschen. ISBN 3-8228-0546-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: René Magritte – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: René Magritte – sitater