Band on the Run

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Band on the Run
Format Vinyl og CD
Artist, band Wings
Utgitt 7. desember 1973
Innspilt september–oktober 1973
Sjanger Rock
Lengde 41.05
Plateselskap Apple Records/EMI
Produsent(er) Paul McCartney
Anmeldelse(r)
Wingss kronologi
Red Rose Speedway
(1973)
Band on the Run Venus and Mars
(1976)

Band on the Run er Wings' tredje album, utgitt i desember 1973. Det ble Paul McCartneys mest suksessfulle og kritikerroste album i hans solokarriere og ble det mestselgende albumet i 1974. Albumet ble også kåret til det 75. beste albumet da bladet Q Magazine kåret de 100 beste britiske album gjennom alle tider i 2000. I 2012 ble albumet tildelt Grammy-pris for årets beste historiske album.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter suksessen med Red Rose Speedway og James Bond-tittellåta «Live and Let Die» begynte Paul McCartney og hans kone Linda McCartney å planlegge neste album. Leie av å spille inn album i England ønsket de to nå spille inn sitt neste album i mer eksotiske strøk. De ba plateselskapet EMI om å sende dem en liste over deres mange platestudioer rundt om i verden. De bestemte seg til slutt for å dra til Lagos i Nigeria for å spille inn albumet, som kom til å bli Band on the Run.

Men prosjektet skulle vise seg å bli mer turbulent enn forventet. For kun noen uker før avreise til Lagos trakk gitarist Henry McCullough seg fra bandet etter uoverbestemmelser med McCartney om et gitarriff. Kvelden før avreise bestemte trommeslager Denny Seiwell seg for å gjøre det samme, noe som førte til at det kun var ekteparet McCartney med familie og Denny Laine som dro til Afrika for å spille inn albumet.

Men ennå var ikke ikke turbulensen over. Gruppa hadde før avreise blitt advart mot å oppholde seg utendørs kveldstid, men dette valgte Paul og Linda og overse, noe som førte til at de truet med kniv og ranet. Det var ikke bare på grunn av dramatikken rundt ranet som gjorde dette vanskelig. For det ranerne fikk med seg var blant annet alle demoene som Paul hadde spilt inn før avreise. Dermed hadde han og gruppa kun hukommelsen å jobbe etter i studio. I ettertid fikk ekteparet forklart at deres liv antagelig ble spart på grunn av deres hvite hudfarge. Ranerne trodde nok ikke at de var flinke til å huske fargede fjes og sparte dermed livet til de to.

Etter dette begynte innspillingene med McCartney på de fleste instrumenter, deriblant trommer. Men nok et problem oppsto. Den legendariske afrikanske folkemusikeren Fela Kuti anklagde gruppa for å plagere afrikansk musikk. Dette fikk de overbevist ham om at de ikke gjorde ved å la han høre innspillingene. Han ble overbevist, og gruppa spilte inn mesteparten av platen den neste måneden før de dro tilbake til England.

Tilbake i London ble den siste finpussen på innspillingene gjort før albumet var klart til utgivelse. «Helen Wheels» ble sluppet som en ikke-album singel for å promotere den kommende plata. Sangen ble en verdensomfattende topp-ti singel. Selv om sangen kun var tenkt som en enkeltstående singel, trodde plateselskapet i USA at ved å inkludere «Helen Wheels» på albumet ville dette bedre salgstallene ytterligere. Dermed ble den amerikanske versjonen av Band on the Run med «Helen Wheels» (mot McCartneys hensikt), mens den i resten av verden ikke var inkludert.

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Band on the Run ble utgitt i desember 1973 og ble godt mottatt ikke bare av publikum, men også av kritikerne, som endelig fikk øynene opp for McCartney og hans nye karriere. Albumet og sangene låt friskt og energirikt og viste at McCartney fortsatt hadde det gamle Beatles-nivået intakt.

Albumet begynte fort å klatre på albumlister over hele verden. USA var intet unntak, hvor plata inntok 1. plassen ved tre forskjellige anledninger og solgte til trippel platina. I England ble albumet det mestselgende i 1974 og bidro også til at McCartney nå var den av de tidligere Beatles-medlemmene som hadde den mest suksessfulle solokarrieren.

Albumet holdt seg høyt på albumlistene over meget lang tid. Fra utgivelsesdatoen i desember 1973 og helt fram mai 1975 var det inne på listene. Noe av grunnen til dette var alle de populære singlene som ble utgitt. Like før albumutgivelsen ble «Helen Wheels» utgitt. Etter en stund kom en ny sang ut som singel. «Jet» ble en stor kommersiell suksess og ble spilt hyppig på radio. Til slutt kom tittellåta ut som singel. Den klatret helt til topps på Billboard Hot 100 i USA og sørget for, sammen med de to tidligere sangene, at albumet holdt seg på listene så lenge som det gjorde.

Albumomslag[rediger | rediger kilde]

Ikke bare musikken fra Band on the Run er blitt legendarisk. Også albumomslaget er av en spesiell art. Bildet viser ni personer i fengselsdresser, belyst av et flomlys opp mot en mursteinsvegg. Akkurat som fanger som nettopp har blitt tatt i fluktforsøk.

I tillegg til bandmedlemmene Paul, Linda og Danny Laine, er også sju andre britiske kjendiser med på bildet. McCartney mente det ville bety mer hvis publikum så kjente fjes på coveret i stedet for ordinære statister. På bildet er blant annet talkshow-vert Michael Parkinson, skuespiller Christopher Lee, kjent fra blant annet Ringenes Herre-filmene, og bokseren John Conteh. På grunn av dette har sammenligninger til The Beatles-albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Bands omslag oppstått. Også der er kjente personer med på bildet, men der i form av voksfigurer.

Bildet ble tatt 28. oktober 1973 og har i ettertid blitt inkludert i en slags hall of fame for albumomslag.

Det er også laget parodier på bildet. Senest i filmen Madagaskar, hvor filmens hovedpersoner blir lyst opp av et flomlys, i lignende stilling som på Band on the Run-omslaget.

Albumets tema[rediger | rediger kilde]

Paul McCartney har selv har benektet at Band on the Run er et konseptalbum.[1] Men man kan tydelig se en «rød tråd» gjennom albumet. Flere av tekstene på albumet har med frihet å gjøre. Selve sangen Band on the Run beskriver en rømming fra et fengsel, noe som kan gjenspeile McCartneys og de tidligere medlemmene i The Beatles følelse, under bruddet noen år tidligere. Faktisk fikk McCartney inspirasjonen til sangen fra George Harrison. På et forhandlingsmøte da The Beatles ble oppløst kom han med utsagnet «If we ever get out of here». Et sitat som McCartney bruker i selve sangen.

I sangen «Bluebird» synger han om seg selv og sin kone som to fugler, som «endelig har blitt fri», samt at tittelen på sangen «Mamunia», faktisk betyr safe heaven, eller sikker himmel, på arabisk.

Albumets tittel har på mange måter dobbel betydning. Ikke bare var det en rømmingstittel som passet med frihetsteorien. I og med at Wings på denne tiden var et turnerende band kunne gruppa lett passe som the band on the run – et band på turné.

Albumet blir kanskje også oppfattet som et konseptalbum siden flere av sangene går igjen i de forskjellige sporene. I «Picasso's Last Words (Drink to Me)» blir refrenget i «Jet» spilt i et roligere tempo samt at refrenget fra «Mrs Vandebilt» avslutter sangen. I sluttsekundene på avslutningslåta «Nineteen Hundred And Eighty Five», spilles også et kutt av refrenget fra tittellåta.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

Alle komposisjoner av Paul og Linda McCartney, dersom ikke annet er oppgitt.

  1. «Band on the Run» – 5:10
  2. «Jet» – 4:06
  3. «Bluebird» – 3:22
  4. «Mrs Vandebilt» – 4:38
  5. «Let Me Roll It» – 4:47
  6. «Mamunia» – 4:50 (arabisk ord for «safe haven»)
  7. «No Words» (P. McCartney, Denny Laine) – 2:33 (startet av Denny Laine og ferdiggjort av McCartney)
  8. «Picasso's Last Words (Drink to Me)» – 5:50
  9. «Nineteen Hundred and Eighty Five» – 5:27

Besetning[rediger | rediger kilde]

Andre medvirkende[rediger | rediger kilde]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Band on the Run paulmccaartney.com