Nibelungenlied

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det eldste kjente manuskript, «Håndskrift C», til Nibelungenkvadet.

Nibelungenlied (Vølsungesagnet eller Nibelungensangen) er et tysk helteepos fra middelalderen. Diktet har vært formidlet i muntlig form inntil det ble nedskrevet på middelhøytysk1200-tallet. Tittelen stammer fra den avsluttende linjen: Hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet (= «Her har fortellingen en ende: det er kvadet om Nibelungerne»). Eposets fortelling er langt eldre enn da det ble nedskrevet og stammer antagelig tilbake til før folkevandringenes tid. Språket i håndskriftene kan dateres til ridderlitteraturens blomstringstid rundt 1170–1230. Teksten synes å være nedtegnet i området mellom Passau og Wien. Eposets forfatter, enten det var en eller flere, nevnes ikke i teksten og således ukjent.

Nibelungenlied er basert på førkristne germanske heltemotiv som vitner om historiske hendelser som burgundernes nederlag mot et forbund av romerske og hunerske styrker i slaget ved Worms i år 436. Norrøne parallelle fortellinger av legendene er blitt bevart i Volsungesaga, Den eldre Edda og Den yngre Edda, tåtten Norna-Gests þáttr og Didrikssagaen. Sentral i handlingen er dragedreperen Siegfried (i Norden kjent som Sigurd Fåvnesbane) ved burgundernes hoff, hvordan han ble drept og om hevnen til hans hustrus Kriemhild (norrønt Gudrun).

Selv om Nibelungenlied på 1800-tallet fikk status som et tysk nasjonalepos ble dets rykte hardt skadet etter at det ble grovt misbrukt av nazistene som hyllet hva de oppfattet som germanske dyder som skulle gjenopprettes under nasjonalsosialismen. Dette førte til at teksten i tiden etter den andre verdenskrigen til en viss grad ble tabubelagt.

En av de mange tolkninger av eposet er Richard Wagners operasyklus Nibelungenringen (tysk Der Ring des Nibelungen). Wagner hadde en dramatisering av Friedrich de la Motte Fouqué som forbilde for sitt arbeid. Han støttet seg også på frie tolkninger av germansk og norrøn mytologi.

Manuskriptets kilder[rediger | rediger kilde]

Siegfrieds død. Illustrasjon fra et manuskript sent på 1400-tallet.

Diktet i dets ulike skriftlige kilder gikk tapt på slutten av 1500-tallet, men manuskripter fra så tidlig som 1200-tallet ble gjenoppdaget i løpet av 1700-tallet. Forskningen antar at kjernefortellingen har tradisjonelt blitt formidlet muntlig i 700 år og med tiden ble det skrevet ned ulike varianter av fortellingen.

Det er 35 kjente manuskripter av Nibelungenlied og ulike avvikende versjoner. Tekstene har først og fremst blitt funnet i sørlige Tyskland, i Østerrike og Sveits. 11 av disse manuskriptene er hovedsakelig fullstendige.[1] Den eldste versjonen synes å være det som er blitt i bevart i manuskript «B». 24 manuskripter finnes i ulike fragmentariske utgaver, blant annet en versjon på hollandsk (manuskript «T»). Teksten inneholder bortimot 2400 vers i 39 avsnitt eller såkalte Aventiuren. Avsnittene ligner på kapitler med varierende lengde og har i de fleste avskriftene satt med rubrikker.

Tittelen som diktet er kjent som etter at det ble oppdaget er avledet fra den siste linjen av de tre hovedversjonene: hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet. «Liet» betyr her heller fortelling eller epos enn sang eller vise som det gjør på moderne tysk.

Manuskriptkildene atskiller seg betydelig fra hverandre. Filologer og litteraturforskere har generelt utpekt tre genealogiske hovedgrupper for hele rekken av tilgjengelige manuskripter med to hovedversjoner som består av de eldste kjente kopier: *AB og *C. Denne kategoriseringen er avledet fra signaturene på *A, *B, og *C-manuskriptene foruten også ordvalget i det siste verset i hver kilde: «daz ist der Nibelunge liet» eller «daz ist der Nibelunge nôt». Filologen Karl Lachmann utviklet på begynnelsen av 1800-tallet denne kategoriseringen av kildene i avhandlingen Der Nibelunge Noth und die Klage nach der ältesten Überlieferung mit Bezeichnung des Unechten und mit den Abweichungen der gemeinen Lesart (Berlin: Reimer, 1826).

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Rådende forskningsteorier har sterkt antydet at den skriftlige utgaven av Nibelungenlied er arbeidet av en anonym poet fra området Donau mellom Passau og Wien og daterer seg fra rundt 1180 til 1210. Han var muligens ved hoffet til Wolfger von Erla, biskop av Passau (som hadde posisjonen i årene 11911204). De fleste forskere anser at det er mest sannsynlig at forfatteren var en mann med litterær og teologisk utdannelse ved biskopens hoff, og at diktets mottagere var prester og adelsmenn ved samme sted.

«Nibelungenes klage» (Diu Klage), en form for appendiks (tillegg) til hoveddiktet, nevner en «Meister Konrad» som var gitt oppdraget av en biskop «Pilgrim» av Passau for kopiere teksten. Dette er blitt sett på som en referanse til den historiske helgenen Piligrim av Passau, som var biskop av Passau fra 971 og fram til sin død i 991.

Letingen av forfatteren av Nibelungenlied i tysk forskning har en lang og til dels intens historie. Blant de navnene som har vært foreslått er Konrad von Fussesbrunnen, Bligger von Steinach og Walther von der Vogelweide. Ingen av disse hypotesene har blitt akseptert og dagens generelle forskning har akseptert at forfatterens navn ikke kan bli etablert.

Sammendrag av fortellingen[rediger | rediger kilde]

Gunthers bryllupsnatt hvor han blir bastet og bundet (Johann Heinrich Füssli, 1807)
Gunther beordrer Hagen slippe skatten i Rhinen (Peter von Cornelius, 1859)

Selv om diktets forord lover både gledesbringende og mørke fortellinger er Nibelungenlied i det store og hele et tragisk verk, og de fire åpningsversene er antatt å ha vært et senere tillegg til teksten, komponert etter at hovedverket hadde blitt fullført i skriftlig form:

Middelhøytysk:
Uns ist in alten mæren wunders vil geseit
von helden lobebæren, von grôzer arebeit,
von freuden, hôchgezîten, von weinen und von klagen,
von küener recken strîten muget ir nu wunder hœren sagen
Norsk:
Mange underverker er blitt oss fortalt fra gammelt av
Om helter verd å prise, om sørgelig motgang
Om glede og fest, om gråt og klage;
Om strid fra djerve krigere, nå kan dere høre underverkene fortalt.[2]

Den antatte opprinnelig versjonen begynte isteden av introduksjonen av Kriemhild, diktets hovedperson.

Eposet er delt i to deler, den første handler om fortellingen om Siegfried og Kriemhild, beilingen av Brünhild, og Siegfrieds død årsaket av Hagen, og Hagens skjuling av Nibelungskatten i Rhinen (kapitlene 1-19). Den andre delen handler om Kriemhilds ekteskap med Etzel, hennes planer for hevn, nibelungenes reise til Etzels hoff og deres siste motstand i overmakten i Etzels hall (kapitlene 20-39).

Siegfried og Kriemhild[rediger | rediger kilde]

Det første kapittelet introduserer hoffet i Burgund. Kriemhild, søster av kong Gunther og hans brødre Gernot og Giselher, har en drøm om en falk som blir drept av to ørner. Hennes mor tolker dette til å bety at Kriemhilds framtidige ektemann vil død voldelig, og følgelig holder Kriemhild seg utgift.

Det andre kapittelet forteller om Siegfrieds bakgrunn, kronprinsen av Xanten. Hans ungdom er fortalt med lite rom for de eventyr som senere er blitt tillagt ha. I det tredje kapitlet kommer Siegfried til Worms med det håp å beile til Kriemhild. Ved hans ankomst forteller Hagen av Tronje, en av kong Gunthers vasseler, om Siegfrieds ungdommelige dåder som omfattet å vinne en skatt og land fra et par brødre, Nibelung og Schilbung, som Siegfried drepte da han ikke kunne dele skatten mellom dem, og samtidig, bortimot tilfeldig, drepte en drage.

Etter å ha drept dragen er Siegfried badet i dens blod, noe som gjør ham usårbar, men et blad fra et lindetre falt på ryggen ham og etterlot en flekk på huden hvor drageblodet ikke dekket ham. Til tross for Hagens truende fortellinger om hans ungdom ønsket burgunderne ham velkommen, men lot ham ikke møte prinsessen. Skuffet ble Siegfried i Worms og hjalp Gunther å beseire de invaderende sakserne.

I kapittel 5 møter Siegfried endelig Kriemhild. Gunther ba Siegfried om å seile med ham til (den fiktive) byen Isenstein på Island for å vinne hånden til Islands dronning Brünhild. Siegfried går med på dette, men kun om Gunther tillater ham å gifte seg med Gunthers søster Kriemhild. Gunther, Siegfried og en gruppe burgundere seiler til Island og vel framme blir Gunther utfordret av Brünhild til en tvekamp om hvem som er sterkest. Belønningen er at hun gifter seg med ham om han vinner. Om han taper vil han bli dømt til døden. Det blir klart for gruppen at Brünhild er umåtelig sterk og de frykter for sine liv.

Siegfried går i stillhet tilbake til skipet og tar på sin særegne kappe som gjør ham usynlig (kapitlene 6-8). Med sin store styrke og sin usynlighet leder Siegfried Gunther gjennom hans prøver og den imponerte Brünhild tror at det kong Gunther som har beseiret henne og ikke Siegfried. Hun går med på ekteskap, men Gunther er fortsatt redd for at hun vil drepe ham og Siegfried går da til Nibelungenland og på egen hånd erobrer han kongedømmet. Siegfried gjør dem til sine vasaller og kommer tilbake med tusener av dem. Siegfried går da fram som budbringer og gruppen av burgundere, Gunther og hans kommende hustru drar tilbake til Worms hvor en stor velkomst venter på dem og de blir gift under store fanfarer. Siegfried og Kriemhild blir også gift med Gunthers velsignelse.

Imidlertid mistenker Brünhild på bryllupsnatten at noe er galt med hennes situasjon, særlig mistenker hun at Siegfried er en mulig grunn. Gunther forsøker å ligge med henne, men med sin styrke har hun ingen vanskeligheter med å binde ham fast og etterlater ham bundet hele natten. Etter at Siegfried får høre dette tilbyr han igjen sin hjelp. Siegfried foreslår at han blir med inn i sovekammeret med usynlighetskappen på og i stillhet banke Brünhild til underkastelse. Gunther går med på dette, men sier at Siegfried ikke må gå til sengs med Brünhild. Siegfried sniker seg inn i rommet og etter en vanskelig og voldelig kamp beseirer han Brünhild. Siegfried tar deretter hennes ring og belte som er symbolene på hennes deflorering. Dette kan også leses som en antydning at Siegfried sover med Brünhild til tross for Gunthers krav. Etter at Brünhild ikke er jomfru lengre har hun ikke lenger den styrke som hun tidligere hadde og sier at ikke lenger vil nekte Gunther å ligge med henne. Siegfried gir ringen og beltet til sin egen hustru, Kriemhild.

«Siegfrieds død» (1901) ved Johannes Gehrts.

Flere år senere føler Brünhild fortsatt at hun har blitt løyet til og får Gunther til å invitere Siegfried og Kriemhild til deres kongedømme. Brünhild gjør dette ettersom hun fortsatt har det inntrykk at Gunther giftet bort sin søster til en vasall av lavere rank, mens Gunther og Siegfried er i virkeligheten av samme rank. Både Siegfried og Kriemhild kommer til Worms og alt er vennlig inntil de skal gå inn i katedralen i Worms ved at Kriemhild og Brünhild begynner å krangle om hvem av dem som har forrang i henhold til deres ektemenn.

Etter tidligere å bli lurt om forholdet mellom Siegfried og Gunther mener Brünhild det er opplagt at hun skal gå ført. Kriemhild kjenner ikke til bedrageriet i forbindelse med beilingen av Brünhild, og insisterer at de har lik rank og krangelen utarter. Meget sint viser Kriemhild ringen og deretter beltet som Siegfried tok fra Brünhild på hennes bryllupsnatt, og kaller henne deretter for Siegfrieds kebse (frille). Brünhild føler seg ydmyket og bryter ut i tårer.

Krangelen mellom dronningene truer begge ekteskapene og er også en trussel om dødelig rivalisering mellom Gunther og Siegfried, noe de begge forsøker å unngå. Gunther frifinner Siegfried fra anklagene, men til tross for dette forsøker Hagen av Tronje å drepe Siegfried for å beskytte kongens ære og rike. Selv om det er Hagen så gjør dåden og Gunther og hans brødre innledningsvis setter seg imot, kjenner de til planen og stilltiende går med på den. Hagen forteller om en falsk militærtrussel til Gunther og Siegfried, og Siegfried som betrakter Gunther som en nær venn tilbyr igjen å hjelpe ham.

Ved å bruke trusselen om krig overtaler Hagen Kriemhild, som fortsatt stoler på Hagen, å markere Siegfrieds sårbare flekk på ryggen med et kors på klærne hans under løftet at det er for å beskytte ham. Nå som de kjenner Siegfrieds svakhet klarer Hagen å drepe Siegfried på en jakttur ved å stikke spydet sitt gjennom korset når Siegfried bøyer seg ned for å drikke fra bekk (kapittel 16). Dette tarvelige mordet er særlig vanærende i middelalderens tenkning. Å kaste et spyd er slik et vilt dyr blir drept, ikke en ridder. I annen litteratur i samtiden, som ved Parsifals uforvarende vanærende forbrytelse når han bekjemper riddere med et kastespyd (som blir forvandlet til en svane i Wagners opera). For ytterligere å vanære Siegfried stjeler Hagen nibelungenskatten fra Kriemhild og kaster den ned i Rhinen («Rhingullet») for å forhindre at Kriemhild på egen hånd reiser en hær.

Kriemhilds hevn[rediger | rediger kilde]

Kriemhild viser Gunthers hode til Hagen (Johann Heinrich Füssli, ca. 1805)

Kriemhild sverget å ta hevn for mordet på hennes ektemann og tyveriet av nibelungenskatten. Mange år senere frir kong Etzel av hunerne (Attila huneren) til henne og hun reiser til hunernes land og de blir gift. Ved dåpen av sin sønn inviterer hun sine brødre, burgunderne, til en fest ved Etzels festning i Ungarn. Hagen ønsker i å reise, men blir spottet til å gjør det likevel, skjønt han er overbevist om at invitasjonen er lureri for å drepe dem alle. Når burgunderne krysser Donau blir denne skjebnen bekreftet av nøkkene som sp¨r at alle unntatt en munk vil dø. Hagen forsøker å drukne munken for å misligholde spådommen, men munken overlever.

Burgunderne kommer fram til Etzels festning og blir hilst velkommen av Kriemhild med bedragerske smil og ærbødighet. Men adelsmannen Dietrich av Bern, en forbundsfelle av Etzel, råder burgunderne å ha sine våpen med seg hele tiden, noe som ellers ikke er tillatt. Tragedien utfolder seg når Kriemhild står foran Hagen og beskylder ham for drapet på Siegfried og krever nibelungenskatten levert tilbake. Hagen svarer henne modig, innrømmer at han drepte Siegfried og senket nibelungenskatten i Rhinen, men skylder disse handlingene på Kriemhilds egen oppførsel.

Kong Etzel ønsker sin hustrus brødre varmt velkommen, men under festen bryter det ut åpen strid mellom hunerne og burgunderne. Når Hagen hører om kampen halshogger han den lille sønnen til Kriemhild og Etzel foran deres øyne. Burgunderne tar kontroll over hallen og de blir beleiret av Etzels krigere. Kriemhild tilbyr sine brødre deres liv om de overgir Hagen, men de avslår. Kampen varer hele dagen inntil dronningen beordrer hallen brent ned.

Alle burgunderne blir brent inne unntatt Hagen og Gunther som blir bundet og holdt fanget av Dietrich av Bern. Kriemhild lar sine brødre bli ført for seg og beordrer at Gunther blir halshugd. Selv etter å se Gunthers hode nekter Hagen å fortelle dronningen hvor han gjort av skatten. Rasende hogger hun selv av hodet hans. Gamle Hildebrand, Dietrich av Berns gamle lærer, blir rasende over de skammelige drapene på burgunderne. Han hogger Kriemhild i flere stykker med sverdet sitt. I et av manuskriptene står det at han slo Kriemhild ned med et enkelt hogg mot midjen. Hun føler ingen smerte og hevder at hans sverd er ubrukelig. Hildebrand slipper da ned en ring og ber henne ta den opp. Når hun bøyer seg ned faller kroppen hennes fra hverandre. Dietrich og Etzel og alle de andre ved hoffet sørger over at så mange helter har mistet livet.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En historisk kjerne i fortellingen ligger i hendelsene rundt den germanske folkevandringstiden, særlig burgundernes nederlag mot den vestromerske generalen Flavius Aëtius (død 454) som med støtte fra hunerske leiesoldater beseiret dem i slaget ved Worms en gang rundt år 436. Andre mulige påvirkninger er striden mellom 500-tallets merovingenes dronninger Brunhilda og Fredegunde, foruten også ekteskapet til Attila med den burgundiske prinsessen Ildikó i år 453.

En del forskere har betraktet den historiske figuren Arminius som beseiret de romerske legionene i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 som en mulig arketype for dragedreperen Siegfried.

Disse hendelsene er blandet sammen med fellesgermansk mytologisk materiale som handler om Nivlheim og nibelungere, opprinnelig en rase av dverger som beskyttet en kostbar skatt, men fra bevisføring i det latinske diktet Waltharius er det også et navn for en frankisk eller burgundisk dynasti. Nibelungenlied kombinerer i begynnelsen en mytologisk del som handler om Gunthers beiling av Brünhild med andre politisk del som skjer på bestemte steder som Worms, burgundernes hovedstad, beskriver nibelungernes reise østover og over Donau til Etzelburg, hovedkvarteret til Attilla huneren (Etzel), åstedet for katastrofen.

Nibelungenlied arrangerer dette tradisjonelle materialet i en komposisjon rettet til høymiddelalderens lesere som var familiære med høvisk ridderlitteratur, og således blandet nedarvet germanske tema i samtidige begreper for kristen ridderånd. Således endres Siegfried fra å være en dragedreper til en høvisk ridder som uttrykker sin kjærlighet til Kriemhild kun etter at han har vunnet vennskapet til den burgundiske kongen Gunther og dennes brødre. I en del situasjoner som forsterker konflikten mellom de germanske folkevandringene og den høviske ridderetikken (som Gunthers pinlige bryllupsnatt med Brünhild kan bli tolket som ironi). Den åpenbart blodige avslutningen etterlater intet håp for en forsoning er langt fra den tradisjonelle lykkelig avslutningen til typisk høvisk epikk. Personene i høymiddelalderens diktning mangler egentlige individuelle trekk i henhold dagens skjønnlitteratur. De skal legemliggjøre ulike idealiserende heltedyder som ble høyt verdsatt i ridderkulturen og som ble tilskrevet adelen. Slike dyder var eksempelvis heder, trofast, rikdom og evne til vold. Personenes handlingsmønster i Nibelungenlied eksempeliserer disse egenskapene.

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

En tidlig kritiker klassifiserte Nibelungenlied som germansk Iliaden og argumenterte at som det greske epos gikk diktverket tilbake til de eldste tider og forente monumentale fragmenter av halvglemte myter og historiske personer som var vesentlig nasjonal i sin karakter. Andre kritiserte verket for å være mindreverdig i henhold til de greske klassikerne og verd statusen som «nasjonalepos».

Til tross for de mange kritikere ble bilder fra Nibelungelied benyttet i mange dikt, essay, plakater og taler i hvert eneste stadium i utviklingen av den tyske nasjonalisme, fra Befreiungskriege (frigjøringskrigene) til perioden under nasjonalsosialistisk styre med mindre unnvikende fortolkninger og referanser enn i dag.

Eksempelvis ble den trofasthet som burgundernes konge og hans vasaller viste, verdsatt høyere enn familiebånd eller livet, karakterisert som «Nibelungentreue». Dette uttrykket ble benyttet i Tyskland i tiden før første verdenskrig for å beskrive foreningen mellom Det tyske riket og Østerrike-Ungarn foruten igjen av den nasjonalsosialistiske propagandaen, eksempelvis da det ble referert til slaget om Stalingrad.

Det er vanskelig å skille påvirkningen fra Nibelungenlied i seg selv fra andre kunstverker og propaganda som handler om Siegfried-mytene. Ofte skiller bilder som åpenbart referer til deler av denne fortellingen seg fra hovedfortellingen på vesentlig vis. Eksempelvis knytter en berømt plakat fra 1930-tallet Siegfrieds død med «Dolchstosslegende», ideen at tyske soldater ble dolket i ryggen av fredsforhandlingene i 1918, og viser en Siegfried-lignende figur som blir dolket med en kniv, og ikke et spyd.

Mot slutten av andre verdenskrig ble 38. SS-divisjon «Nibelungen» opprettet innen Waffen-SS på grunnlag av lærere og kadetter ved SS-Junkerschule i Bad Tölz.

Tilpasninger[rediger | rediger kilde]

Nibelungenlied, Volsungesagaen, og Didrikssagaen tjente som kildemateriale for Richard Wagners Nibelungenringen (tysk Der Ring des Nibelungen), en serie av fire operaer kjent som «Ringsyklusen».

I 1924 gjorde den østerriksk-amerikanske filmregissøren Fritz Lang duo av stumfilmer av eposet: Die Nibelungen: Siegfried og Die Nibelungen: Kriemhilds Rache. Lang og Thea von Harbou skrev manuset til den første filmen, mens von Harbou sto alene for den neste filmen. Nyinnspillinger ble gjort i 1966.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Donaueschingen-manuskript «C» kan bli betraktet som den lengste versjonen, skjønt det er noen sider som mangler.
  2. ^ Norsk oversettelse ved Wikipedia

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Nibelungenlied – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Nibelungenlied – bilder, video eller lyd