Den hellige gral

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Hvordan en jomfru ved borgen Corbin i Sangreal (sankt Gral) og forutså bragdene til Galahad»: illustrasjon ved Arthur Rackham, 1917.

Den hellige gral er i kristen mytologi en skål, kopp eller kalk som ble brukt av Jesus ved hans siste måltid. Ifølge legenden brukte Josef av Arimatea den til å fange opp noe av Kristi blod mens han hang på korset, noe som gav den mirakuløse egenskaper. Han tok deretter med seg gralen til Britannia, hvor han grunnla en orden av gralvoktere. Søken etter gralen er et tilbakevendende tema i Arthurlegenden og andre middelalderromanser. At legenden ble så viktig nettopp på de britiske øyer, kan skyldes sammenblanding med en keltisk legende om et kokekar med magiske evner. Ifølge andre sagn skal gralen stamme fra dronningen av Saba som ga den til kong Salomo. Siden skulle Nikodemus ha fått tak i den og gitt den til Kristus.

Selve ordet gral kommer fra latin gradalis, som er navnet på en skål med flere trinn, som ble brukt når man serverte flere småretter på en gang. Senere har den først og fremst blitt identifisert med kalken fra den siste nattverd. I katedralen i Valencia finnes en svært gammel kalk som forbindes med legenden. En annen kalk som befant seg i Genova, ble tidligere hevdet å være gralen, men da den ble skadet i en ulykke under transport fra Paris etter Napoleons fall, viste det seg at «smaragden» på denne kalken var av glass, og den blir etter dette sjelden nevnt som en kandidat til å være den ekte gralen.

I sin middelalderform spores grallegenden tilbake til en gotisk legende. Den ble skrevet ned på slutten av det 12. og begynnelsen av 13. århundre. De tidligste versjonene var sentrert omkring Parsifal og ble etterhvert flettet inn i eldre former av Arthurlegenden. Gralromansene hadde sitt opphav i Frankrike, og ble oversatt til flere språk. Det er i de franske versjonene at man finner de aller fleste elementer som inngår i legenden.

Chrétien de Troyes[rediger | rediger kilde]

Den eldste gralromansen er den ufullendte Perceval, le Conte de Graal av Chrétien de Troyes. Han hevdet at han skrev etter en kilde som var gitt ham av grev Philippe av Flandern. Diktet ble skrevet mellom 1180 og 1191. Gralen har der ikke noen mirakuløse egenskaper. Perceval får se gralen og andre relikvier mens han spiser hos Fiskerkongen, som skal ha vært gralens vokter. Gralen var hos Chrétien en skål som ble brukt til å bære en hostie inn til Fiskerkongens far, som den eneste næringen den gamle tok til seg. I Troyes historie er gralen en skål.

Først en generasjon etter Troyes begynte man å snakke om gralen i bestemt form, og beskrive den som et beger, inspirert av keltiske myter og Nikodemusevangeliet fra 400-tallet. Det stemmer ikke at ordet «gral» kommer av at sangreal (= kongelig blod) ble feillest som san graal (= hellig gral). «Blod» het på gammelfransk ikke sang, men sanc uttalt med k-lyd.[1]

Wolfram von Eschenbach[rediger | rediger kilde]

Den eldste bevarte fullstendige fremstilling av gralsfortellingen, kalt Parzival, er skrevet på middelhøytysk mellom 1200 og 1210 av Wolfram von Eschenbach. Det er antatt at meget av fortellingen er basert på Chrétien de Troyes' dikt, men Wolfram angir den helt ukjente poeten Kyot fra Provence som en viktig kilde.

I Wolframs dikt har Gralen livgivende kraft, og er i stand til å forsyne Fiskerkongens hoff med alle fornødenheter. I Wolframs historie er gralen en stein med vidunderlige krefter som kan trylle frem mat i ubegrensede mengder og gi evig ungdom.

Nyere grallegender[rediger | rediger kilde]

En nyere versjon av grallegenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne ordenen som i dag vokter gralen.

En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken Hellig blod, hellig gral forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i Da Vinci-koden, der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjørn Are Davidsen: «Koder og kontanter», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 43-4), forlaget Humanist, Oslo 2006, ISBN 82-92622-16-0

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]