Tema (musikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et tema er materialet, vanligvis en gjenkjennelig melodi, som hele eller deler av en komposisjon er basert på. I motsetning til et motiv er et tema vanligvis en fullstendig frase eller en periode. Temaer vokser fram gjennom bruken av motiver og blir bearbeidet og omvandlet i et musikkstykke, sats eller satsdel.

Temaet har som musikalsk enhet spilt en viktig rolle i komposisjonen av europeisk musikk siden renessansen, og særlig siden barokken og wienerklassisismen. Ikke all musikk har temaer som grunnleggende element, i muntlig overlevert folkemusikk snakker man ikke om temaer, men heller om karakteristiske sang- dans- og melodiformer.

Begrepet tema er særlig fremtredende i den strenge fugeformen som er typisk for barokkmusikken: Fugen begynner alltid med en enkeltstemme som introduserer temaet. Ytterligere stemmer kommer til og tar opp temaet, gjentar det på andre tonetrinn og det veves sammen med de øvrige stemmene. Temaet er det vesentligste, men ikke eneste, materialet som blir bearbeidet videre kompositorisk og som bestemmer verkets forløp. Gjennom dette kan det i henhold til de kontrapunktiske reglene forvandles på en mengde forskjellige måter.

I klassisismen har temaet den sentrale plassen i sonatesatsformens eksposisjon. Der opptrer den som en akkompagnert, stort sett strengt symmetrisk oppdelt melodi. Et nytt kontrasterende tema blir gjerne introdusert etter det første, og med utgangspunkt i motiver og figurer fra begge temaene utvikler komponisten den midtre delen av en sonatehovedsats, den såkalte gjennomføringen, før det første temaet gjentas i reprisen, og stykket avsluttes.

I romantikken ble temaet som en selvstendig melodisk-harmonisk ide håndhevet mindre strengt, slik at det mistet sin klart avgrensede kontur. Hos Schumann spilte for eksempel idealet om en «uendelig», evigvarende melodi en viktig rolle.

Se også[rediger | rediger kilde]