Didrikssagaen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga, Thidreksaga, Thidrekssaga, Niflungasaga, eller Vilkina saga) eller Saga om Didrik av Bern (norrønt Þiðreks saga af Bern) er en norsk høvisk riddersaga om eventyrene til helten Didrik av Bern (Dietrich von Bern) som er (antagelig) basert på den historiske Teoderik den store, østgotisk konge, som regjerte fra 474 til sin død i 526. Bern referer i denne tolkningen til byen Verona i nordlige Italia.[1][2]

Fortellingen ble skrevet ned på midten av 1200-tallet i Norge, og var sannsynligvis den mest leste bok etter Bibelen i middelalderens Norden. På 1400-tallet ble det laget en versjon på svensk og på rim. Sagaen er en løs samling med sagn om ulike helter og storverk, sydd løst sammen om heltedådene til Didrik av Bern. Kjente sagnfigurer som Sigurd Fåvnesbane, smeden Volund og Attila er også deler av persongalleriet. Deler av innholdet er kjent fra Nibelungenlied og Den yngre Edda, men noen av fortellingene er kun kjent og overlevert gjennom denne boken. Det er ukjent hvem som satte sammen verket, om han var nordmann eller islending i Norge.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Forordet til den norske Saga om Didrik av Bern sier at det ble skrevet i henhold til «tyske menns segner» og «gamle tyske dikt», og om dette skal bli gitt betydning kan det spekuleres i om forfatteren enten selv var bereist i Tyskland og Europa, eller hadde tyske dokumenter som han hadde mottatt fra hansatiske handelsmenn i Bergen[1].

Dette noe formløse verket er yngler av legendariske helter fra ulike tidsepoker har gitt grunnlaget for den senere svenske Didrikssagan, Sagan om Didrik af Bern, fra midten av 1400-tallet. Den svenske omarbeidelsen av fortellingen er svært uavhengig, mange av gjentakelsene er unngått og materialet er strukturert på et mer tilgjengelig vis. Den svenske utgaven er antatt å ha blitt skrevet på anmodning av kong Karl Knutsson Bonde som var kjent for sin interesse i litteratur[1].

Navnet «Vilkinasaga» ble først brukt i Johan Peringskiölds svenske oversettelse fra 1715[2]. Peringskiöld navnga fortellingen etter Vilkinaland som sagaen hevder er det gamle navnet for Sverige og Gøtaland.[3]

Legenden[rediger | rediger kilde]

I Tyskland har legenden om Dietrich og hans helter oppstått fra andre tradisjoner, fra den opprinnelige østgotiske legenden om Ermanarik og den frankisk-burgundiske legenden om Volsungætten og Nibelungætten slik disse er blitt gjengitt i det tyske eposet Nibelungenlied (og den norrøne Volsungesaga), noe som førte til et forbund mellom den saksiske konge Etzel og hunerkongen Attila[2]. Ermanarik og Volsung-Nibelung-tradisjonene hadde nådd fram til Norden før den ble sammenslått med Dietrich-tradisjonene fra kontinentet, og Dietrich, som Teoderik den store (Þjóðríkr), er nevnt på den svenske runesteinen Röksteinen, og i noen få Eddadikt (som Þjóðrekr) og hvor han kun løslig er knyttet til andre tradisjoner[2].

Det eldste tyske sporet av Dietrich-tradisjonen er funnet i diktet Hildebrandslied fra 800-tallet hvor det er en tvekamp mellom Dietrichs fremste rådgiver og venn, Hiltibrant og Hadubrant (sønn av Hiltibrant). På 1100-tallet ble det omskrevet og dette var sannsynligvis da en melodi (som fortsatt eksisterer) ble lagt til diktet. En annen antydning på den lange tilstedeværelsen av Dietrich-tradisjonen i nordlige Tyskland, og som sannsynligvis er av en betydelig alder, er balladen «Koninc Ermenrîkes Dôt», som forteller om et hærtokt til Dietrich mot den frankiske kong Ermanarik. Det var sannsynligvis mange kvad og ballader om Dietrich ettersom forfatteren av Didrikssagaen hevder i forordet at hvert eneste saksisk barn kjente til Dietrich og hans helter[2].

I sørlige Tyskland ble slike dikt og ballader satt sammen til større enheter og mest kjent til «Nibelunge-nôt» (ca. 1140), som er blitt bevart i en utgave fra ca 1210, det vil si Nibelungenlied og hvor Siegfried, den norrøne helt Sigurd Fåvnesbane, er i sentrum av fortellingen sammen med ødeleggelsen av hans drapsmenn fra Nibelungene fra hoffet til deres svoger Etzel[2].

Det er også andre dikt på gammelhøytysk som tilhører Dietrich-syklusen, blant annet König Ruother, Walther und Hildegund (1200-tallet), diktene om Ortnit og Wolfdietrich, om dvergen Laurin, Der grosse Rosengarten, Die Rabenschlacht, Dietrichs Flucht, og videre[2].

Diktene om Dietrich synes å ha nådd Norden på 1100-tallet da de, mest merkbart i Sverige og Danmark, ble blandet med legendene om Sigurd Fåvnesbane og andre norrøne helter. Begge disse tradisjonene førte til ballader hvor en del har blitt bevart, blant annet Vidrik Verlandssons kamp mot Langben Riske og Sivard Snarensvends turnering med sin venn, den unge Humlung. Den norske historikeren Gustav Storm hevdet at disse diktene ble avledet fra det svenske Didrikssagan, men dette forslaget ble sterkt imøtegått av hans norske kollega Sophus Bugge og den danske N.F.S. Grundtvig[2].

«Fortellinger fortalt av tyske menn»[rediger | rediger kilde]

På midten av 1200-tallet satte en ukjent nordmann disse «fortellingene fra tyske menn» sammen og la til egne kjente norske tradisjoner om Sigurd Fåvnesbane og Nibelungene (Gjúkungar), det som ble Didrikssagaen. I Tyskland ble det gjort en lignende, men mindre fargerik og mindre fullstendig samling en gang rundt 1477 som ble kalt for Heldenbuch (Helteboken)[2].

Saga om Didrik av Bern skiller seg fra den øvrige av den samtidige sagalitteraturen. Boken har mest til felles med riddersagaene, men er eldre enn de fleste av disse. I klassifisering av sagalitteraturen blir Didrikssagaen derfor stundom plassert alene i sin egen kategori.

Sagaen var trolig meget populær i samtid, men etter middelalderen tapte interessen seg. I moderne tid er interessen svært liten da den litterært sett har blitt vurdert som mindreverdig. Den er blitt oversatt til engelsk og tysk, men aldri i sin helhet til moderne norsk. Vurderingen fra Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er typisk for det moderne synet på fortellingen: «De gamle sagn er her popularisert og ofte vulgarisert, det er lite igjen av det tragisk heroiske i Eddakvadene (...) Personskildringen er skjematisk, uten psykologisk innsikt, de mest populære helter er slåsskjemper (...) og frierhistoriene er rene parodier».[4]

Arv[rediger | rediger kilde]

Didrikssagaen hadde en betydelig påvirkning på svensk historiografi da sagaen identifiserte landet «Vilkinaland» med Sverige og slik at dens opplisting av konger ble således lagt til den svenske kongelisten. Til tross for det faktum at den tidlige forskeren Olaus Petri var kritisk ble disse kongene betraktet som historiske svenske konger fram til nyere tid hvor de selvsagt ble forkastet som legendariske. Oppfatningen av at kongelisten fra Vilkinaland var korrekt fikk ytterligere et oppsving i 1634 da historikeren og mystikeren Johannes Bureus oppdaget at den norske pergamentene hadde kommet til Sverige på 1400-tallet[2].

Richard Wagner benyttet Didrikssagaen og Sagan om Didrik af Bern som kilder til sin opera Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen).

En avvikende tolkning[rediger | rediger kilde]

Heinz Ritter-Schaumburg har i boken Die Nibelungen zogen nordwärts (Nibelungene dro nordover, 1981) har satt den historisk korrektheten i mytologien om Nibelungene og påliteligheten i de ulike kildene, og bryter således med tradisjonen slik den fremstår i Nibelungenlied. Ritter-Schaumburgs nye teori hevder at Nibelungene ikke var burgundere og at Dietrich av Bern ikke var Teoderik den store, men tvert i mot en konge i Bonn på 500-tallet.

Forfatteren demonstrerer at middelalderens forfatterne ikke forsto de ulike fortellingene om Nibelungene. En mer «ren» versjon av disse fortellingene finnes i den norske Didrikssagaen, og enda mer nøyaktig og original er den svenske Sagan om Didrik af Bern. Ritter-Schaumburg framholder at den svenske utgaven ikke er en oversettelse og en bearbeidelse av den norske, slik det hittil har vært oppfattet, men en uavhengig kilde satt sammen fra en mulig dansk eller lavtysk kilde. Den svenske utgaven har korrekte lavtyske navn, både av personer som steder, og mange av disse stedsnavnene eksisterer fortsatt, og at den topografien som er beskrevet er nøyaktig tilpasset disse.

I henhold til Ritter-Schaumburg har Didrikssagaen ingenting med Teoderik den store av Verona å gjøre. Bern er det gamle og opprinnelige navnet for dagens tyske by Bonn. Didriks våpenskjold er Bonns gamle våpenskjold og han var derfor mest sannsynlig en historisk konge av Bonn (Bern) på 500-tallet. Nibelungene (svensk «Nöfflunge», «Nyfflunge») er de ved elven Neffel og deres hovedstad var Virmenich, nær Zülpich, rundt 40 km vest for Bonn. I dag har dette området ingen betydning, men arkeologien har vist at området var betydningsfullt for frankernes makt og rikdom. Ritter-Schaumburg fremmer også andre argumenter basert på stedsnavn og personnavn, som lar seg bevise i henhold til distanse og geografi, men til tross for forfatterens revisjon av den tradisjonelle identifikasjonen har andre forskere generelt ignorert hans arbeid.[5][6]

[rediger | rediger kilde]

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

  • Mal:De Die Geschichte Thidreks von Bern (Sammlung Thule Bd. 22). Übertragen von Fine Erichsen. Jena: Diederichs 1924.
  • Mal:De Die Thidrekssaga oder Dietrich von Bern und die Niflungen. Übers. durch Friedrich Heinrich von der Hagen. Mit neuen geographischen Anm. vers. von Heinz Ritter-Schaumburg. St. Goar: Der Leuchter, Otto Reichl Verlag, 1989. 2 Bände.
  • Mal:De Die Didriks-Chronik oder die Svava: das Leben König Didriks von Bern und die Niflungen. Erstmals vollst. aus der altschwed. Hs. der Thidrekssaga übers. und mit geographischen Anm. versehen von Heinz Ritter-Schaumburg. – St. Goar : Der Leuchter, 1989, ISBN 3-87667-102-7
  • (en) The Saga of Thidrek of Bern. Translated by Edward R. Haymes. New York: Garland, 1988. ISBN 0-8240-8489-6
  • (es) Saga de Teodorico de Verona. Anónimo del siglo XIII. Introducción, notas y traducción del nórdico antiguo de Mariano González Campo. Prólogo de Luis Alberto de Cuenca. Madrid: La Esfera de los Libros, 2010. ISBN 84-9321-036-6. ISBN 13: 978-84-932103-6-6
  • (fr) Saga de Théodoric de Vérone (Þiðrikssaga af Bern) - Légendes heroiques d'Outre-Rhin. Introduction, traduction du norrois et notes par Claude Lecouteux. Paris: Honoré Champion, 2001. ISBN 2-7453-0373-2

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Artikkelen Didrik av Bern i Nationalencyklopedin (1990).
  2. ^ a b c d e f g h i j Artikkelen Didrikssagan i Nordisk familjebok (1907).
  3. ^ Wilcina land som nw är kalladh swerige oc götaland.
  4. ^ Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, København 1980
  5. ^ «The Nibelungen: the historical truth», nettsted som gjengir teksten til Thidrekssaga med sammendrag, diskusjoner og videreføring av Ritter-Schaumburgs argumenter.
  6. ^ «The Nibelungs Saga: The True Core by the Svava?», et annet nettsted som i utgangspunkt i to andre bøker diskuterer Ritter-Schaumburgs argumenter. Inneholder også en engelsk oversettelse av den svenske Sagan om Didrik af Bern

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Haymes, Edward R. overs.: The Saga of Thidrek of Bern (New York: Garland, 1988) ISBN 0-8240-8489-6 (engelsk)
  • Hagen, Friedrich Heinrich von der, overs.: Die Thidrekssaga (Otto Reichl Verlag, St.-Goar, 1989) (tysk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]