Hans von Bülow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans von Bülow
Hans von Bülow

Hans Guido Freiherr von Bülow (født 8. januar 1830 i Dresden, død 12. februar 1894 i Kairo) var en tysk klavervirtuos, dirigent og kapellmester. Han skrev også en del komposisjoner.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Bülow fikk sin klaverutdannelse av Friedrich Wieck, deretter av Franz Liszt som han var blitt kjent med i Dresden våren 1844. Fra 1850 studerte han direksjon hos Richard Wagner, og det utviklet seg et langvarig vennskap mellom de to. Bülow giftet seg med Liszts datter Cosima i 1857, men de ble skilt i 1870 etter at Cosima i lengre tid hadde hatt en affære med Wagner. Dette førte naturlig nok til at vennskapet mellom Bülow og Wagner opphørte. I 1882 giftet Bülow seg med skuespilleren Marie Schanzer (1857–1941).

Fra 1864 virket Bülow som hoffkapellmester i München, hvor han blant annet ledet uroppføringene av Wagner-operaene Tristan und Isolde (1865) og Die Meistersinger von Nürnberg (1868). Fra 1877 var han hoffkapellmester i Hannover, og mellom 1880 og 1885 hoffmusikkintendent i Meiningen. Foruten verk av Wagner, Liszt og Beethoven, framførte han som pianist og dirigent også verk av Pjotr Tsjajkovskij, Johannes Brahms, Felix Draeseke, Antonín Dvořák og Joachim Raff – alle dediserte betydelige komposisjoner til Bülow.

Bülow oppnådde verdensberømmelse som dirigent i Meininger Hofkapelle – han utviklet det til et eliteorkester og samarbeidet her tett med Johannes Brahms. Fra 1887 til 1893 var Bülow den første sjefsdirigenten for Berlinfilharmonien, som han på kort tid formet til et topporkester. En utmerkelse som orkesteret deler ut bærer navnet Hans-von-Bülow-Medaille.

Bülow var også en berømt pianist. Ved gjesteopptredener opptrådte han først og fremst som pianist, og foretok to konsertreiser i USA. I sine siste år fikk han tiltakende fysiske problemer og opptrådte da hovedsakelig som dirigent. Bülow regnes som den første stjernedirigent av moderne type; på grunn av sin musikk-kunnskap og publikumstekke lyktes det ham å få en nimbus som minnet om stjernevirtuoser som Niccolo Paganini og Franz Liszt.

I 1880-årene bosatte Bülow seg i Hamburg, men oppholdt seg i sine senere år mye i Egypt fordi det varme og tørre klimaet lindret hans mange fysiske skavanker. Han døde i Kairo og er gravlagt på Friedhof Ohlsdorf i Hamburg.

Elever[rediger | rediger kilde]

Til Bülows klaverstudenter regnes Karl Heinrich Barth, som var Arthur Rubinstein, Wilhelm Kempff og Bronisław von Poźniaks lærer. Nevnes kan også Rudolf Niemann, far til den mer kjente Walter Niemann. I Meiningen ble Bülow kjent med Richard Strauss og hjalp ham fram.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Noen av Bülows klaververk regnes fremdeles som verd å spille. Han skrev også noen orkesterverk, blant annet det symfoniske diktet Nirwana som bærer preg av påvirkning fra Liszt, men verket regnes som klanglig svakt. Bülows eget operaprosjekt er aldri blitt oppført.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gustav Mahler fikk inspirasjon til sluttsatsen i sin andre symfoni under Bülows gravferd i St.-Michaelis-Kirche.

Berliner Staatsbibliothek oppbevarer Bülows omfattende korrespondanse som er publisert i et fire binds stort verk. Bülow fikk en omfattende utdannelse og var en svært artikulert brevskriver med en utpreget forkjærlighet for vidd, ironi og sarkastisk brodd, noe som åpenbart også gav seg utslag i den muntlige kommunikasjonen og som førte ham inn i flere heftige personlige konflikter.

Berliner Philharmoniker har siden 1970-årene delt ut en utmerkelse som bærer navnet Hans-von-Bülow-Medaille. Orkesteret ærer med det Hans von Bülow som sin første sjefsdirigent, samt musikere – spesielt dirigenter – for deres arbeid med orkesteret. Personer som har fått medaljen er blant andre:

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • «En tenor er ikke en mann, men en lidelse»[1]
  • Til en trombonespiller: «Tonen din lyder som roastbeefsaus som flyter gjennom kloakken»[1]
  • Kommentar etter å ha blitt tildelt en laurbærkrans: «Jeg er ikke vegetarianer»[1]
  • «Diriger alltid med partituret i hodet, ikke hodet i partituret»[2]
  • «Bach er musikkens gamle testamente, Beethoven det nye»[2]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frithjof Haas: Hans von Bülow. Leben und Wirken. Noetzel, Wilhelmshaven 2002, ISBN 3-7959-0807-8.
  • Norman Lebrecht: Hans von Bülow. I: The Maestro Myth. New York 1992, ISBN 1-55972-108-1, S. 12–29.
  • Theodor Pfeiffer: Studien bei Hans von Bülow. 2. Auflage. Friedr. Luckhardt, Berlin 1894.
  • José Vianna da Motta: Nachtrag zu Studien bei Hans von Bülow von Theodor Pfeiffer. Friedr. Luckhardt, Berlin 1896.
  • Theodor Pfeiffer, José Vianna da Motta, ed. Richard Zimdars: The piano master classes of Hans von Bülow: two participants' accounts. Indiana Univ. Press, Bloomington 1993, ISBN 0-253-36869-3.
  • Wolf-Dieter Gewande: Hans von Bülow – eine biographisch-dokumentarische Würdigung aus Anlaß seines 175. Geburtstages, mit einem Geleitwort von Vicco von Bülow alias Loriot. Eres-Ed., Lilienthal 2004, ISBN 3-87204-435-4.
  • Walker, Alan (2009). Hans von Bülow A Life and Times. Oxford, England: Oxford University Press. ISBN 0195368680. 
  • Warrack, John; Sadie, Stanley red. (1980). «Hans von Bülow». The New Grove Dictionary of Music and Musicians. 20. London: Macmillan Publishers Ltd.. ISBN 1561591742. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Walker, s. 174
  2. ^ a b Walker, s. 175

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]