Yan Xishan
| Yan Xishan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. aug. 1883 Dingxiang | ||
| Død | 22. juli 1960[1] (76 år) Taipei | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det keiserlige militærakademi | ||
| Parti | Kuomintang | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet Republikken Kina Taiwan | ||
| Gravlagt | Yangmingshan National Park | ||
| Medlem av | Shanxi clique | ||
| Utmerkelser | Order of Blue Sky and White Sun | ||
Yan Xishan (tradisjonell kinesisk: 閻錫山, forenklet kinesisk: 阎锡山, pinyin: Yán Xíshān, Wade-Giles: Yen Hsi-shan, født 8. oktober 1883 i Wutai i Shanxi i Kina, død 22. juli 1960 i Taipei) var en kinesisk krigsherre som bistod Kuomintang (KMT) og senere ble politiker og statsminister i Republikken Kina.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Yan fikk militær utdannelse i Kina og i Japan. I Japan ble han medlem av Sun Yat-sens revolusjonære allianse Tongmenghui, og etter Xinhai-revolusjonen i 1911 grep han makten i provinsen Shanxi. Selv om han var medlem av Beiyanghæren og tilknyttet Duan Qirui holdt han seg utenfor tidens stridigheter og erklærte Shanxi nøytralt. På den måten gikk provinsen fri fra krigsherretidens borgerkriger. En grunn til at han klarte å håndheve nøytraliteten var at Kinas eneste arsenal som kunne produsere feltartilleri lå i Shanxis hovedstad Taiyuan.
Han oppgav nøytraliteten da det ble klart at KMTs nordekspedisjon ville lykkes. Yan ble kjent som en «modellguvernør», men ikke desto mindre var han militærdiktator. I 1926 erklærte han troskap til Chiang Kai-sheks nye regjering, men i 1929 allierte han seg med Feng Yuxiang og Wang Jingwei, som forsøkte å styrte Chiangs styre. Under det avgjørende slaget i den krig som så fulgte, tapte Yans styrker stort.
Yan måtte flykte fra Shanxi og dro til Dalian etter nederlaget. Men tidlig i 1930-årene var han tilbake som makthaver i Shanxi, og iverksatte sosiale og militære reformer for å motvirke det kinesiske kommunistpartis voksende spredning i provinsen. Faktisk var en viktig grunn til at Yan lyktes i å stanse kommunistene, at han innførte nettopp slike reformer som kommunistene gikk inn for. Han inngikk også en avtale med den lokale kommunistleder Bo Yibo (som hadde godkjenning til det fra Mao Zedong) om at kommunistene kunne være med på å implementere disse reformene i Shanxi.
Under den annen sino-japanske krig ble det meste av Shanxi erobret av japanerne. Men Yan klorte seg fast i et fjernt hjørne av provinsen slik at den japanske seier ikke ble fullstendig. Japanerne forsøkte ikke mindre en fem ganger å forhandle frem en fredsløsning med Yan, men han nektet. Japanernes håp om at Yan slik skulle bli en overløper likesom Wang Jingwei ble dermed gjort til skamme.
Etter annen verdenskrig holdt hans styrker (sammen med titusener av tidligere japanske styrker) skansen mot kommunistene under den kinesiske borgerkrig, og forsøkte å rydde kommunistene av veien i Shanxi i den første slike kampanje støttet av Chiang Kai-shek. Men Yans styrker, som både var tallmessig og teknologisk overlegne kommunistene, klarte ikke denne oppgaven. Kommunistene under Liu Bocheng og Deng Xiaoping klarte å knuse 13 av Yans sterkeste divisjoner på under en måned under Shandongfelttoget. Dette styrket Maos hånd under fredsforhandlingene i Chongqing og økte kommunistenes prestisje og støtte blant kineserne. Noe annet som bidro til at kommunistene ble mer populære i Shanxi var at Yan begynte å reversere de reformer han hadde innført under den sino-japanske krig. Dette var for Yan midlertidige tiltak for å overleve under presset fra japanerne; nå ville han oppheve skattelettelsene for de lavere klasser, bønder og forretningsfolk.
Yan gav Chiang Kai-shek skylden for at ting gikk dårlig, men det må sies at han selv også hadde nektet å motta militær støtte fra Chiang fordi han var redd for at Chiang skulle få kontrollen over «hans» Shanxi. Under de senere kamper mot kommunistene led Yans styrker enorme tap, igjen til tross for numerisk og teknologisk overlegenhet. På 18 måneder falt 300.000 av hans soldater. Dette var et slag som Yan ikke kunne komme seg etter, og det var også med på å besegle Kuomintangregjeringens skjebne. Yan holdt fremdeles Taiyuan, noe som vant tid for Kuomintangstyrkene. Men til slutt tapte han også der; Taiyuan falt til kommunistene i april 1949.
Yan flyktet da til Guangdong. Der ble han statsminister for Republikken Kina den 3. juni 1949. Det fortsatte han å være etter at regjeringen den 8. desember evakuerte til Taiwan. Den 7. mars 1950 gikk han av.
Han døde i Taipei ti år etter.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bonavia, David. China's Warlords. New York: Oxford University Press. 1995. ISBN 0-19-586179-5
- Feng Chongyi and Goodman, David S. G., eds. North China at War: The Social Ecology of Revolution, 1937-1945. Lanham, Maryland: Rowman and Littlefield. 2000. ISBN 0-8476-9938-2. Retrieved June 3, 2012.
- Gillin, Donald G. "Portrait of a Warlord: Yen Hsi-shan in Shansi Province, 1911-1930." The Journal of Asian Studies. Vol. 19, No. 3, May, 1960. Retrieved February 23, 2011.
- Gillin, Donald G. Warlord: Yen Hsi-shan in Shansi Province 1911-1949. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. 1967.
- Gillin, Donald G. and Etter, Charles. "Staying On: Japanese Soldiers and Civilians in China, 1945-1949." The Journal of Asian Studies. Vol. 42, No. 3, May, 1983. Retrieved February 23, 2011.
- Lawson, K. M. "A Chinese Warlord’s Predictions for the Korean War". Arkivert 27. juli 2013 hos Wayback Machine. Frog in a Well. August 4, 2010. Retrieved March 20, 2011.
- Lin Hsiao-ting. Modern China's Ethnic Frontiers: A Journey to the West. New York, NY: Routledge. 2011. ISBN 0-415-58264-4. Retrieved May 21, 2012.
- Spence, Jonathan D. The Search for Modern China, W.W. Norton and Company. 1999. ISBN 0-393-97351-4.
- "CHINA: President Resigns." Arkivert 27. august 2013 hos Wayback Machine. TIME Magazine. Monday, Sep. 29, 1930. Retrieved February 24, 2011.
- "Foreign News: Yen to Nanking." Arkivert 24. juni 2013 hos Wayback Machine. TIME Magazine. Monday, Dec. 24, 1928. p. 293. Retrieved February 24, 2011.
- "Marshal Yen Hsi-shan" Arkivert 27. august 2013 hos Wayback Machine.. TIME Magazine. May 19, 1930. Retrieved February 24, 2011.
- Wang Ke-wen, ed. Modern China: An Encyclopedia of History, Culture, and Nationalism. United States of America: Wang Ke-wen. 1998. ISBN 0-8153-0720-9. Retrieved June 4, 2012.
- Wortzel, Larry M. Dictionary of Contemporary Chinese Military History. Westport, CT: Greenwood. 1999. ISBN 0-313-29337. Retrieved May 29, 2012.
- Yang, Benjamin. "The Making of a Pragmatic Communist: The Early Life of Deng Xiaoping, 1904-49." The China Quarterly. No. 135, Sep., 1993. Retrieved February 24, 2011.
- Zhou Zhihou. "After Standing Guard for Fifty-One years, an Old Bodyguard Donates Yan Xishan's Former Residence to the Taipei City Government" (守墓51年 老侍衛力不從心 閻錫山故居 捐北市府維護). news.chinatimes.com. China Times. May 23, 2011. Retrieved June 3, 2011. (Chinese)
- https://web.archive.org/web/20090326011824/http://cgsc.leavenworth.army.mil/carl/download/csipubs/bjorge_huai.pdf
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Yan Xishan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
| Forgjenger: Ho Ying-chin |
Republikken Kinas statsminister |
Etterfølger: Chen Cheng |