Peng Dehuai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
General Peng Dehuai

Peng Dehuai (forenklet kinesisk: 彭德怀, tradisjonell kinesisk: 彭德懷, pinyin: Péng Déhuái, født 24. oktober 1898 i prefekturet Xiangtan i Hunan, død 29. november 1974) var en av de viktigste militære ledere av den kinesiske Folkets Frigjøringshær, og fra 1954 den første forsvarsminister i Folkerepublikken Kina. Peng Dehuai var en av de få yrkessoldater som oppnådde en betydelig ledelsesposisjon i Folkerepublikken Kina.

Bakgrunn og liv[rediger | rediger kilde]

Etter en svært kort skolegang på rundt to år begynte han i arbeidslivet, inntil han i 1916 trådte inn i hæren for sin hjemprovins. På få år steg han i gradene og ble kompanisjef. I 1923 tok han offisersutdannelse i Hunan. Han sto i nasjonalistregjeringens tjeneste under blant annet nordekspedisjonen, der han fikk vist sine evner som regimentskommandant.

I 1928 skiftet han side ved åpent å melde seg inn i Det kinesiske kommunistparti. En oppstand som han organiserte med sine styrker i byen Pingjiang, slo feil. Deretter førte han sine styrker til Jinggangfjellene og forente dem med de kommunistiske styrkene der. Her ble han også en nær medarbeider til Mao Zedong, og forsvarte den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi mot angrep fra Chiang Kai-sheks nasjonalisthær. I 1934 la han ut på den lange marsjen, da kommunistene likevel måtte oppgi sitt feste i Jiangxi. Samme år begynte hans avansement i kommunistpartiet. Han ble medlem av partiets sentralkomite, og i 1935 ble han også medlem av politbyrået.

Mens enhetsfronten mellom kommunistene og Kuomintang bestod, ble Peng Dehuai stedfortreder for Zhu De og deltok som befalingsmann i kampene mot japanerne. Mot slutten av borgerkrigen kommanderte han 1. feltarme under erobringen av Nordvestkina.

Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i oktober 1949 var Peng først en kort periode sjef for militær- og administrasjonsrådet for Nordvestkina. Men da Kina gikk med i Koreakrigen i 1950 og sendte en hær av angivelig frivillige, ble Peng disse styrkenes øverstkommanderende. Dette forble han helt til våpenstillstandsavtalen i 1953. Året etter ble han forsvarsminister, og i 1955 ble han dessuten utnevnt til marskalk.

Peng Dehuais karriere kom i 1959 til en brå slutt. På Lushankonferansen kritiserte han skarpt Mao Zedongs økonomiske politikk («det store spranget») og den almene ideologisering av politikken. Kritikken var uttrykt i et skriv til Mao personlig, men Mao offentliggjorde det under konferansen og dermed var det duket for en konfrontasjon som Peng ikke hadde sjanse til å gå seirende ut av. Han falt i unåde, og før en måned var omme var han avsatt som forsvarsminister. Hans etterfølger ble Lin Biao, som skulle bli en av de drivende krefter under kulturrevolusjonen. Peng Dehuai ble arrestert i desember 1966, slått, torturert og ydmyket under kampsesjoner. Hardt skadet tilbragte han resten av sitt liv i enkeltcelle i et militærfengsel nær Beijing. Han døde den 29. november 1974.

Senere fikk han posthum oppreisning. Dommen mot ham ble opphevet, og han ble regnet som en av den kinesiske revolusjons helter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]