Saigons fall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saigons fall
Konflikt: Del av Våroffensiven, Vietnamkrigen
Vietnamese refugees on US carrier, Operation Frequent Wind.jpg
Vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under Operasjon Frequent Wind
Dato 30. april 1975
Sted Saigon, Sør-Vietnam
Resultat Nordvietnamesisk erobring av byen
Vietnamkrigens avslutning
Stridende parter
Sør-Vietnams flagg Sør-Vietnam Nord-Vietnams flagg Nord-Vietnam
FNL FNL
Kommandanter og ledere
Sør-Vietnams flagg Pham Van Dong
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Văn Toàn
Sør-Vietnams flagg Nguyen Hop Doan
Nord-Vietnams flagg Văn Tiến Dũng
Nord-Vietnams flagg Trần Văn Trà
Nord-Vietnams flagg Hoàng Cầm
Nord-Vietnams flagg Le Duc Anh
Nord-Vietnams flagg Dinh Duc Thien
Nord-Vietnams flagg Vu Lang
Nord-Vietnams flagg Nguyễn Hữu An
Styrker
31 000 450 000
South Vietnam - The final days 1975.jpg

Saigons fall 30. april 1975 markerte avslutningen på Vietnamkrigen. Hendelsen markerte også samlingen av landet og omdannelsen av Sør-Vietnam til kommunistisk styre. Byen skiftet umiddelbart navn til Ho Chi Minh-byen. Dagen og hendelsen kalles offisielt i Vietnam som Giải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen Ngày mất nước («Dagen for tap av landet»).

Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått. Og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.

Framrykkingen til nordvietnamesiske styrker[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Våroffensiven (1975)

Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nord-vietnamesiske hær. 8. april beordret det nordvietnamesiske politbyrået general Văn Tiến Dũng å starte en offensiv mot Saigon. Denne fikk navnet Ho Chi Minh-offensiven etter revolusjonslederen Ho Chi Minh.

I mars/april hadde Sør-Vietnams hær brutt sammen på nesten alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring 9. april ved Xuan Loc, en strategisk viktig by 60 km øst for Saigon. Den 21. april brøt forsvarslinjene til den sørvietnamesiske 18. divisjon sammen etter uvanlige intense kamper. Det kraftige slaget ved Xuan Loc hadde trukket mange sørvietnamesiske styrker vekk fra Mekongdeltaet, noe som gjorde det lettere for Nord-Vietnam å omringe Saigon. Nordvietnamesiske stridsvogner og infanteri kunne da rykke raskt fram mot den sørvietnamesiske hovedstaden. 27. april hadde mer enn 100 000 nordvietnamesere omringet Saigon, der rundt 30 000 sørvietnamesere skulle holde stand, men byens skjebne var på dette tidspunktet beseglet.

28. april ble general Duong Van Minh president etter at Nguyen Van Thieu hadde flyktet til Taiwan. Minh prøvde å få til en fredsavtale med Nord-Vietnam, men på dette tidspunktet var den militære situasjonen imidlertid slik at Nord-Vietnam ikke hadde noe å vinne på noen avtale med Minh.

Forsøk på forhandlingsløsning[rediger | rediger kilde]

Utenriksministeren i den provisoriske revolusjonære regjeringen i republikken Sør-Vietnam (PRR) antydet på 2. april at PRR kanskje kunne forhandle med en sørvietnamesisk regjering uten president Thiệu. Selv blant tilhengerne til Thiệu, var det økende oppslutning om at han burde gå av.[1]


Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør Graham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes.

Evakuering[rediger | rediger kilde]

I april så økte stadig det daglige antallet av personer som ble evakuert (fra Saigon og ut av Vietnam), etterhvert som DAO (kontoret til USAs militærattaché) begynte å fly bort ansatte som kunne unnværes. Flere DAO-ansatte som var statsborgere fra USA, nektet å reise uten vietnamesere som de offisielt forsørget - dependants (deriblant barn og common law koner); eller uten familiemedlemmer til vietnamesisk ektefelle. (Det var ulovlig for DAO å transportere disse -uten visum - til områder styrt av USA.[2]) Etterhvert utførte DAO ulovlig transport av visumløse vietnamesere, til Clark Air Base i Filippinene.[3]

På 3 april kunngjorde president Gerald Ford Operation Babylift som skulle bringe ca. 2 000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. (De fleste ble bragt til USA, andre til bl.a. Australia. En flyulykke førte til at 155 passasjerer og mannskap døde.[4])

Helikopter lander i Saigon under Operasjon Frequent Wind

USAs planer for avsluttende evakuering[rediger | rediger kilde]

President Ford godkjente en plan som skulle evakuere alle unntatt 1250 amerikanere - få nok til å bli fjernet i løpet av ett døgn med helikopterflyvninger - kunne bli evakuert raskt; de resterende 1250 skulle evakueres kun når flyplassen ble truet. I mellomtiden skulle så mange vietnamesere som mulig flys ut.[5]

USAs planlegging av evakueringen hadde motsetninger til annen politikk ført av USAs regjering. Ford håpte fortsatt at de USAs folkevalgte skulle bevilge ytterligere militær bistand til Sør-Vietnam. I løpet av april forsøkte han å få USAs kongress til å bevilge ytterligere $722 millioner, som kunne finansiere erstatninger for tapte styrker til de væpnede styrkene til Sør-Vietnam. Kissinger var i mot en helskala-evakuering så lenge det var muligheter for at bistanden ble innvilget, fordi fjerning av styrker tilhørende USA, ville signalisere et tap av tillit til Thiệu, og dermed svekke hans makt.[6]

«Da militære myndigheter diskuterte planene for «Frequent Wind» (Alternativ 4) — evakuering med helikopter, av Saigon — tidlig i april, var det opplagt at Air America skulle ha en vesentlig rolle. Tak (på bygninger) i Saigons bykjerne tålte ikke vekt av helikoptrene til USAs marinekorps. Bare de lettere Bell UH-1 Huey til Air America kunne få jobben gjort, og flyselskapet lovte (til militært ansvarshavende for evakueringen) tilgjengelighet til 25 av selskapets 28 helikoptere nårsomhelst. På grunn av et underskudd av flyvere, så måtte flere av helikoptrene føres av kun en flyver. I følge USAs flyvåpens rapport om den endelige evakueringen, 'Dette var risikabelt, men Air America var vant med slik risiko og tilkjennega ingen motforestillinger på dette punktet om'» evakueringen.[7]

Avsluttende evakuering av sivile (fra USA) og vietnamesere: operasjon «Frequent Wind»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operasjon Frequent Wind

Den 28. april ble Air_Base Tan Son Nhut flystasjon bombet av tre nordvietnamesiske fly.

Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom hysteriske mengder av sør-vietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med.

Klokka 03.30 på 29. april så ble to av USAs soldater drept av en rakett ved DAO-anlegget. Klokka 03.58 ble et C-130E Hercules-fly skutt i brann på en taksebane på stasjonen (på vei for å hente flyktninger. Et fly som hadde tidligere landet tok med seg besetningen (fra det brannskadde flyet); dette flyet ble det siste flyet tilhørende USAs flyvåpen som tok av fra stasjonen.[8]:79. DAO-anlegget ble truffet av omtrent 40 artilleri-skudd og raketter, mellom klokka 04.30 og 08.00.[8]:80

Hovedstedet for evakueringen var DAO-anlegget ved Tan Son Nhat; busser plukket opp passasjerer fra forhåndsavtalte steder i Saigon og kjørte dem til flystasjonen. De første bussene ankom Tan Son Nhat etter klokka 12. Det første CH-53 helikopteret landa på DAO-anlegget på ettermiddagen, og ved kveldstid hadde allerede 395 fra USA og 4000 vietnamesere blitt evakuert.

29. april satte amerikanerne i gang med evakueringsplanens «alternativ 4» (også kalt Operasjon Frequent Wind), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da desperate vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Mange fryktet gjentakelse av Huế-massakren under Tết-offensiven i 1968, hvor det var funnet store massegraver etter gjenerobringen av byen under slaget om Huế.

Ambassade-tomta[rediger | rediger kilde]

Fra tomta med USAs ambassade ble 1120 vietnamesere og andre som ikke kom fra USA, evakuert i løpet av 10 timer, fra ettermiddagen på 29. april.[9]

To helipad ble benyttet: én på kanselliets tak og én som ble opprettet på 29. april på en parkeringsplass (på ambassade-tomta).

Klokka 03.45 på 30. april stanset evakueringen av flyktninger. (Blant annet sørvietnamesere hadde opp til da blitt fløyet bort fra ambassade-eiendommen.

Klokka 04.58 ble USAs ambassadør fløyet bort fra kanselliets tak. Etterhvert ble soldatene utafor kanselliet beordret til en samtidig tilbaketrekking, inn i kanselliet. Flesteparten[10] av soldatene var kommet innenfor kanselliet før sivile vietnamesere stormet sperringene.

400 som hadde blitt klarert for evakuering, inkludert mere enn 100 sørkoreanere, ble forlatt utafor kanselliet. Tidlig på morgenen den 30. april forlot de siste ambassadevaktene fra US Marines ambassaden.

Blant de som flyktet ambassadens eiendom, var den tidligere statsminister og visepresident Nguyen Cao Ky.

Utenfor USAs ambassade vokste mengden, anslagsvis til 10 000. [11]

Militær overtakelse[rediger | rediger kilde]

De nordvietnamesiske T-54-stridsvognene rullet samtidig inn i Saigon. Den sørvietnamesiske motstanden var svak, etter at ledelsen med hærsjefen Cao Văn Viên i spissen hadde flyktet fra landet to dager før. Det kom til noen trefninger mellom sørvietnamesernes M41-stridsvogner og nordvietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nordvietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sørvietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål.

Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7 000 amerikanere og sørvietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og FNLs flagg ble heist kl. 12.30.

Den sørvietnamesiske øverstkommanderende og fungerende president, general Duong Van Minh hadde fortsatt enn del styrker stående i og utenfor byen, men skjønte at krigen var tapt og ville skåne byen og befolkningen fra ytterligere ødeleggelser. Kl. 15.30 erklærte Minh betingelsesløs overgivelse i en radiotale. Han erklærte i radiotalen at «Republikken Vietnam (Sør-Vietnam)s politikk er politikk for fred og forsoning, med sikte på å spare vårt folks blod. Vi venter her på at Den provisoriske revolusjonære regjeringen til å ta over makten for å hindre meningsløs blodsutgytelse.» Da de nordvietnamesiske styrkene under ledelse av Phạm Xuân Thệ gikk inn i regjeringskontorene, satt Minh med sine nærmeste medarbeidere og ventet på dem.

Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i «omskoleringsleirer» som ofte også fungerte som dødsleire ettersom det anslås at omkring én million vietnamesere omkom under sitt fangenskap der.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snepp, s. 319
  2. ^ Snepp, 312.
  3. ^ Snepp, 312.
  4. ^ Dunham og Quinlan, 157; Snepp, 304
  5. ^ Kissinger, 540-1.
  6. ^ Snepp, 330.
  7. ^ «Air America: Played a Crucial Part of the Emergency Helicopter Evacuation of Saigon». MHQ (Weider History Group). våren 2005. 
  8. ^ a b Tobin, Thomas (1978). USAF Southeast Asia Monograph Series Volume IV Monograph 6: Last Flight from Saigon. US Government Printing Office. ISBN 978-1-4102-0571-1. 
  9. ^ Dunham, s. 201.
  10. ^ Assault from the Sky. s. 240. 
  11. ^ James H. Kean. «After Action Report 17 April -7 May 1975». Fall of Saigon Marines Association. s. 4. Besøkt 21. april 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Adams, E. G. «The Beginning of the End». 
  • Brown, Weldon (1976). The Last Chopper: The Dénouement of the American Role in Vietnam, 1963–1975. Kennikat Press. 
  • Butler, David (1985). The Fall of Saigon. New York: Simon and Schuster. 
  • Butterfield, Fox (2. april 1975). Many Americans Quit Vietnam; U.S. Denies Evacuation Orders. s. 1. 
  • Dawson, Alan (1977). 55 Days: The Fall of South Vietnam. Prentice-Hall. 
  • Dunham, George R.; Quinlan, David A. (1990). U.S. Marines in Vietnam: The Bitter End, 1973–1975. History and Museums Division, Headquarters, U.S. Marine Corps. 
  • Engelmann, Larry (1990). Tears before the Rain: An Oral History of the Fall of South Vietnam. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-505386-9. 
  • Isaacs, Arnold (1983). Without Honor: Defeat in Vietnam and Cambodia. The Johns Hopkins University Press. 
  • Kissinger, Henry (2003). Ending the Vietnam War: A History of America's Involvement in and Extrication from the Vietnam War. Simon & Schuster. ISBN 0-7432-1532-X. 
  • Pike, Douglas. The Viet-Cong Strategy of Terror. 1970. (besøkt 18. januar 2007)
  • Smith, Homer D. The Final Forty-Five Days in Vietnam. 22. mai 1975. (besøkt 16. januar 2007)
  • Snepp, Frank. Decent Interval: An Insider's Account of Saigon's Indecent End Told by the CIA's Chief Strategy Analyst in Vietnam. Random House, 1977. ISBN 0-394-40743-1
  • Tanner, Stephen. Epic Retreats: From 1776 to the Evacuation of Saigon. Sarpedon, 2000. ISBN 1-885119-57-7, særlig s.. 273 og videre.
  • Todd, Olivier. Cruel April: The Fall of Saigon. W.W. Norton & Company, 1990. (opprinnelig gitt ut i 1987 på fransk)
  • Tucker, Spencer, ed. The Encyclopedia of the Vietnam War. Oxford University Press, 1998.
  • Văn Tiến Dũng. Our Great Spring Victory: An Account of the Liberation of South Vietnam. Monthly Review Press, 1977.
  • Weinraub, Bernard. "Attack on Saigon Feared; Danang Refugee Sealift is Halted by Rocket Fire", The New York Times, 1. april 1975. s. 1.
  • "The Americans Depart", The New York Times, 30. april 1975. s. 40.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]