Saigons fall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saigons fall
Konflikt: Del av Våroffensiven, Vietnamkrigen
Saigons fall
Vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under Operasjon Frequent Wind
Dato 30. april 1975
Sted Saigon, Sør-Vietnam
Resultat
Nordvietnamesisk erobring av byen
Vietnamkrigens avslutning
Parter
Sør-Vietnams flagg Sør-Vietnam Nord-Vietnams flagg Nord-Vietnam
FNL FNL
Kommandanter
Sør-Vietnams flagg Pham Van Dong
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Văn Toàn
Sør-Vietnams flagg Nguyen Hop Doan
Nord-Vietnams flagg Văn Tiến Dũng
Nord-Vietnams flagg Trần Văn Trà
Nord-Vietnams flagg Hoàng Cầm
Nord-Vietnams flagg Le Duc Anh
Nord-Vietnams flagg Dinh Duc Thien
Nord-Vietnams flagg Vu Lang
Nord-Vietnams flagg Nguyễn Hữu An
Styrker
31 000 450 000
Saigons fall

Saigons fall 30. april 1975 markerte avslutningen på Vietnamkrigen. Hendelsen markerte også samlingen av landet og omdannelsen av Sør-Vietnam til kommunistisk styre. Byen skiftet umiddelbart navn til Ho Chi Minh-byen. Dagen og hendelsen kalles offisielt i Vietnam som Giải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen Ngày mất nước («Dagen for tap av landet»).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Vietnamkrigen

Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nord-vietnamesiske hær. 8. april beordret det nordvietnamesiske politbyrå general Văn Tiến Dũng å starte en offensiv mot Saigon. Denne fikk navnet Ho Chi Minh-offensiven etter revolusjonslederen Ho Chi Minh.

I mars/april hadde Sør-Vietnams hær brutt sammen på nesten alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring 9. april ved Xuan Loc, en strategisk viktig by 60 km øst for Saigon. Den 21. april brøt forsvarslinjene til den sørvietnamesiske 18. divisjon sammen etter uvanlige intense kamper. Det kraftige slaget ved Xuan Loc hadde trukket mange sørvietnamesiske styrker vekk fra Mekongdeltaet, noe som gjorde det lettere for Nord-Vietnam å omringe Saigon. Nordvietnamesiske stridsvogner og infanteri kunne da rykke raskt fram mot den sørvietnamesiske hovedstaden. 27. april hadde mer enn 100 000 nordvietnamesere omringet Saigon, der rundt 30 000 sørvietnamesere skulle holde stand, men byens skjebne var på dette tidspunktet beseglet.

28. april ble general Duong Van Minh president etter at Nguyen Van Thieu hadde flyktet til Taiwan. Minh prøvde å få til en fredsavtale med Nord-Vietnam, men på dette tidspunktet var den militære situasjonen imidlertid slik at Nord-Vietnam ikke hadde noe å vinne på noen avtale med Minh.

Operation Frequent Wind[rediger | rediger kilde]

Helikopter lander i Saigon under Operasjon Frequent Wind

29. april satte amerikanerne i gang med Option IV (også kalt Operasjon Frequent Wind), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da hektiske vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent, mange fryktet gjentakelse av massakrene i Huế under Tết-offensiven i 1968, hvor det var funnet store massegraver etter gjenerobringen av byen under slaget om Huế. Helikoptrene begynte å evakuere fra den amerikanske ambassaden og fra flyplassen. Samme dag startet nordvietnameserne en omfattende artilleribombardement av byen, noe som bidro til å øke panikken.

Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør Graham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes. Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom hysteriske mengder av sør-vietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med. Bare utenfor den amerikanske ambassade vokste mengden til omkring 5 000.

Imidlertid hadde en annen større evakuering startet endel dager tidligere, Operation Babylift som skulle bringe ca. 2 000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. De fleste ble bragt til USA, andre til bl.a. Australia.

Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått. Og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.

Helikopterevakueringen fortsatte hele dagen og natten mens de nordvietnamesiske stridsvognene rullet inn i utkanten av Saigon. Blant de som flyktet på denne måten var blant andre den profilerte tidligere statsminister og visepresident Nguyen Cao Ky. Tidlig på morgenen den 30. april forlot de siste ambassadevaktene fra US Marines ambassaden mens hektiske vietnamesere stormet sperringene rundt ambassadeområdet.

Militær overtakelse[rediger | rediger kilde]

De nordvietnamesiske T-54-stridsvognene rullet samtidig inn i Saigon. Den sørvietnamesiske motstanden var svak, etter at ledelsen med hærsjefen Cao Văn Viên i spissen hadde flyktet fra landet to dager før. Det kom til noen trefninger mellom sørvietnamesernes M41-stridsvogner og nordvietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nordvietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sørvietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål.

Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7 000 amerikanere og sørvietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og FNLs flagg ble heist kl. 12.30.

Den sørvietnamesiske øverstkommanderende og fungerende president, general Duong Van Minh hadde fortsatt enn del styrker stående i og utenfor byen, men skjønte at krigen var tapt og ville skåne byen og befolkningen fra ytterligere ødeleggelser. Kl. 15.30 erklærte Minh betingelsesløs overgivelse i en radiotale. Han erklærte i radiotalen at «Republikken Vietnam (Sør-Vietnam)s politikk er politikk for fred og forsoning, med sikte på å spare vårt folks blod. Vi venter her på at Den provisoriske revolusjonære regjeringen til å ta over makten for å hindre meningsløs blodsutgytelse.» Da de nordvietnamesiske styrkene under ledelse av Phạm Xuân Thệ gikk inn i regjeringskontorene, satt Minh med sine nærmeste medarbeidere og ventet på dem.

Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i «omskoleringsleirer» som ofte også fungerte som dødsleire ettersom det anslås at omkring én million vietnamesere omkom under sitt fangenskap der.