Demonstrasjonene og massakren på Den himmelske freds plass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den himmelske freds plass i Beijing

Demonstrasjonene og massakren på Den himmelske freds plass fant sted våren 1989 og endte med militær inngripen den 4. juni 1989 på og rundt Den himmelske freds plass i Beijing i Kina.

Mellom 15. april og 4. juni 1989 ble det avholdt omfattende demonstrasjoner av studenter og arbeidere på plassen og tilhørende områder. Selv om protestene manglet en samlet ledelse var kravene økt demokrati og frihet og kritikk av korrupsjon innen det regjerende kommunistpartiet. Det var også demonstrasjoner i andre kinesiske byer, blant dem Shanghai, men de andre protestene forløp fredelig.

Demonstrasjonen ble slått ned av militære styrker og flere hundre mennesker omkom. Den kinesiske regjeringen anslo antall døde til 2-300, avisen New York Times oppga 4-800 mens de demonstrerende aktivistene mente rundt 2-3 tusen mennesker ble drept.

Etter demonstrasjonene var slått ned gjennomførte den kinesiske regjeringen en arrestasjonsbølge for å undertrykke demonstrantene og deres støttespillere, stengte utenlandsk presse ute fra landet og innførte streng sensur rundt det som hadde skjedd. Medlemmer av kommunistpartiet som hadde sympatisert med protestene ble utrensket, blant annet ble flere høytstående partimedlemmer satt i husarrest, deriblant generalsekretæren Zhao Ziyang. Den brutale undertrykkelsen av protestene forårsaket massiv internasjonal fordømmelse av den kinesiske regjeringen.[1]

Betegnelser på hendelsen[rediger | rediger kilde]

kinesisk er hendelsen mest kjent som «fjerde juni-bevegelsen», «fjerde juni-hendelsen» eller ganske enkelt «seks-fire», etter måned og dato (4. juni). Den første betegnelsen samsvarer med de to andre protestbevegelsene som knyttes til Den himmelske freds plass, nemlig «fjerde mai-bevegelsen» i 1919 og «fjerde april-bevegelsen» i 1976.

I noen sammenhenger viser «fjerde juni-bevegelsen» mer generelt til demonstrasjonene som fant sted i ulike deler av Kina, i tillegg til begivenhetene i Beijing og på Den himmelske freds plass. Den kinesiske regjeringen har referert til det som skjedde som «politisk uro mellom våren og sommeren 1989».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Deng Xiaoping

Fra 1978 ledet Deng Xiaoping en rekke økonomiske og politiske reformer som gradvis ledet Kina mot en markedsøkonomi og en viss politisk liberalisering, sammenlignet med styret under Mao Zedong. Grupper av studenter og intellektuelle var bekymret over at reformene ikke gikk langt nok. Reformene ga mest fordeler for bønder og fabrikkarbeidere, mens intellektuelles inntekter sto stille. Det var bekymring over den sosiale og politiske kontroll som Kinas kommunistparti fremdeles hadde. Denne gruppen hadde også fulgt med på liberaliseringene benevnt som Glasnost under Mikhail Gorbatsjov og håpet på tilsvarende reformer i Kina.

Demonstrasjonene i 1989 virker i stor grad å ha blitt utløst av generalsekretær Hu Yaobangs død. Hu Yaobang hadde trukket seg fra stillingen som generalsekretær i januar 1987. Han hadde vært en åpenhjertig talsmann for rask reform, og hans klare kritikk av maoistiske utskeielser hadde gjort han til en passende syndebukk etter studentdemonstrasjonene til fordel for demokrati i 1986-87. Som en del av Hu Yaobangs avgang ble han også tvunget av sentralkomiteen til å avgi en ydmykende selvkritikk. Hu Yaobangs plutselige dødsfall den 15. april 1989 ga studentene en perfekt anledning til å samles igjen. De samlet seg for å sørge over den avdøde generalsekretæren men også for å kreve dommen over Hu Yaobang omgjort, for å få fornyet fokus på grunnlaget for demokratiprotestene i 1986-87 og muligens også for demokratimur-protestene i 1978-79.

Det kan være lett å betrakte demonstrantenes mål å kullkaste det kommunistiske system, som demokratiske strømninger i kamp mot totalitarisme. Men sett i en bredere kontekst er denne tilnærmingen ikke sakssvarende. Det er ikke særlig med holdepunkter for at de demonstrerende studenter var ute etter systemskifte; de var snarere ansporet av de merkbare og tildels betydelige reformer som var funnet sted i løpet av de siste ti år etter at reform og åpning-politikken var kommet i gang, og de ønsket mer av det samme, og raskere. Slik sett er det mulig å betrakte demonstrasjonene som et resultat av reformpolitikken og de forventninger de vakte, og ikke av noen økt undertrykkelse.

Strukturelle elementer på vei mot Tiananmen[rediger | rediger kilde]

Kart over Zhongnanhai, statens og kommunistpartiets maktsentrum i Beijing.

Ettpartisystemets begrensninger[rediger | rediger kilde]

Reformpolitikken hadde skapt en spenning som berørte selve ettpartisystemets vesen. Et ettpartisystem vil naturlig strebe etter og hegne om politisk autoritet og hegemoni. Når det samtidig gjennomføres økonomiske reformer som stadig mer oppløser planleggings- og gjennomføringshegemoniet på det økonomiske område, og som etter kort tid beviser at veien til økt velstand går nettopp om slike reformer, vekkes forventninger om tilsvarende reformer også på andre samfunnsområder. Når slike forventninger også får næring av forsiktige politiske reformer – som innføringen av mer reelle valg mellom flere kandidater enn ledige posisjoner på landsbynivå -, og partitoppene selv imellom er uenige om behovet for politisk reform, oppstår det spenninger. Når uenigheten i partiledelsen er så åpen at den blir åpenbar for den almene befolkning, og fraksjonene appellerer til massene, blir massemanifestasjoner både mulige og truende i den politiske drakampen.

Forskyvninger av de økonomiske reformer[rediger | rediger kilde]

Poster som feirer «Dengismen», som la et nytt grunnlag for den økonomiske utvikling i Kina.

De første årene av økonomiske reformer gav særlig raske og synlige frukter på landsbygden. Produksjonen gikk raskt fremover, og reformene gikk relativt smidig for seg. Men da regjeringen i 1984/1985 begynte å implementere reformene i de større byene, ble det mer komplisert. Her var det etablert mønstre og strukturer som var langt mer sammensatte enn på landet, og det ble vanskeligere, Som problemene vokste begynte mange byborgere å fornemme at enkelte folk profitterte urimelig meget mer enn andre av reformene, og mange ble hengende etter.

Dermed oppstod det konflikter på flere nivåer. Byfolk mente at bøndene ble rikere mye raskere enn dem. Partikadre og regjeringsadministratorer følte at de ble akterutseilt av private næringsdrivende. Innlandet og de nordligere provinser mente at de ble satt på vent mens kystområder som Fujian og Guangdong fikk fosse fremover mot velstanden; de mente at dette skjedde på deres bekostning ettersom råvarene fra deres områder var underlagt priskontroll, mens kystområdenes inntekter fra eksportvarer produsert i skattefri spesielle økonomiske soner bare kom kysten og ikke innlandet til gode.

De økonomiske reformene desentraliserte kontrollmekanismene slik at det ble en voksende ubalanse mellom lokalforvaltningen og sentralmyndighetene. I 1987 var det allerede heftig strid innen kommunistpartiet om lønnsreformer. Spenningene slo snart over fra bare å handle om lønnsutviklingen og til å dreie seg om hele den økonomiske politikks retning og fart. Frontene ble mer og ber steile mot hverandre; de konservative mente at det var nå eller aldri dersom den kommunistiske idé skulle overleve.

Folk flest var imidlertid blitt nærmest feberyre over alle de materielle forbedringer de enten opplevde selv, eller så at andre fikk del av mens de selv ble hengende etter. Reformene var store, men den appetitt etter mer var desto større, og forsøk på innstramninger passet slett ikke inn i forventningene. Folk flest fikk også merke inflasjonen i en form som de ikke var vant til fra tidligere, da kontrollmekanismene heller hadde ført til vareknapphet og at størsteparten av befolkningen satt mer eller mindre i samme båt.

Reformprosessen hadde overbevist mange om at status quo måtte forandres, men samtidig var ikke myndighetene i stand til å kommunisere en evne om at de visste hvordan de skulle få på plass noe bedre fungerende. Noen reformvennlige fullstendig overvurderte hva reformene ville klare å løse av problemer, og det få eller ingen som kommuniserte til folket at veien fremover også ville bli vanskelig og kunne få midlertidige feilskjær etterhvert som man prøvde seg frem. Slik var de reformvennlige politikere selv med på å legge grunnen til rekke for de urealistiske forventninger og den utålmodighet som skulle munne ut i protester – protester som i sin tur gjorde de konservative desto mer overbevist om at selve systemet stod i fare for å bryte sammen.

På det grunnlag kan det kanskje hevdes at hendelsene i Beijing våren 1989, inkludert massakrene natt til 4. juni, var blitt forberedt av reformene, ikke av noen økt undertrykkelse.

Protestene starter[rediger | rediger kilde]

Folkets Store Hall. I forgrunnen til venstre er Monumentet For Folkets Helter.

Protestene startet beskjedent den 16. og 17. april, i form av sorg over Hu Yaobang og krav om at partiet endret sitt syn på ham og hans reformberedskap. Den 18. april arrangerte 10 000 studenter en sit-in på Den himmelske freds plass, foran Folkets Store Hall. Samme kveld samlet noen tusen studenter seg foran Zhongnanhai, regjerings- og partikontorene og forlangte å få se regjeringsmedlemmer, men ble avvist av vaktstyrker.

Protestene økte etter nyheter om at sammenstøtene mellom studenter og politi spredde seg, og studentenes overbevisning om at myndighetene undertrykket informasjon var også med å øke støtten til demonstrasjonene.

Natten til 21. april, dagen før Hu Yaobang skulle begraves marsjerte om lag 100 000 til Den himmelske freds plass, før plassen ble stengt av for begravelsen. Den 22. april ba de om å få møte den de anså som Hu Yaobangs rival, statsminister Li Peng, men ble avvist. Samme dag var det også protester i Xi'an og Changsha.

Fra 21. til 23. april oppfordret studenter fra Beijing til streik på universitetene, inkludert i det var boikott av klasser fra studenter og lærere. Myndighetene var bekymret og hadde Tiananmenepisoden fra 1976 friskt i minne. Den 26. april trykket partiavisen Renmin Ribao (Folkets Dagblad) en leder på forsiden hvor overskriften var «Hold flagget høyt for å klart motstå ethvert opprør» i et forsøk på å mobilisere folk til støtte for regjeringen, og anklaget «ekstremt små grupper av opportunister» for å planlegge opprør. Uttalelsen opprørte studentene og den 27. april samlet 50 000 studenter seg i Beijings gater, trosset advarselen fra myndighetene og krevde at uttalelsen ble trukket tilbake.

I Beijing deltok mange av studentene fra byens ulike høyskoler og universiteter, og de fikk støtte fra sine lærere og andre intellektuelle. Studentene avviste de offisielle partistyrte studentorganisasjonene og etablerte sine egne uavhengige organisasjoner. Studentene så seg selv som kinesiske patrioter, som arvtakere til 4. mai-bevegelsen for «vitenskap og demokrati» i 1919. Protestene vekket også minner om tilsvarende protester i 1976 som til slutt ledet til firerbandens fall. Protestene som hadde startet for å hedre Hu Yaobangs minne utviklet seg til demonstrasjoner mot korrupsjon, for pressefrihet og til slutt til støtte for reform av kommunistpartiet og derved kritikk av dets leder Deng Xiaoping. Studentene forsøkte underveis å nå studenter i andre byer og arbeidere.

Selv om de innledende protestene var av studenter og intellektuelle som mente Deng Xiaopings reformer ikke hadde gått langt nok tiltrakk de seg snart grupper av arbeidere som mente at reformene hadde gått for langt. At to grupper med så motstridende oppfatninger kunne demonstrere sammen skyldtes at lederne for demonstrasjonene fokuserte på kritikk av korrupsjon som opptok begge gruppene, og fordi studentene spilte på kinesiske ideer om uselviske intellektuelle som talte makten imot med sannhet.

Protestene utvides[rediger | rediger kilde]

Den 4. mai 1989 gikk om lag 100 000 studenter og arbeidere i demonstrasjonstog i Beijing, de krevde reform av media og at myndighetene skulle åpne en formell dialog med deres representanter. Demonstrantene sang noen av sine slagord til melodien Fader Jakob, som er vel kjent og ofte brukt i Kina.[2]

Regjeringen avviste dialog med demonstrantene og ville kun diskutere med valgte medlemmer av de eksisterende studentorganisasjonene. Den 13. mai, to dager før et mye omtalt statsbesøk av den sovjetiske lederen og reformatoren Mikhail Gorbatsjov, samlet store grupper av studenter seg på Den himmelske freds plass og innledet en sultestreik. Deres krav var at beskyldningene fra Renmin Ribao måtte trekkes tilbake og myndighetene måtte gå med å innlede samtaler med deres representanter. I en uke var det hundrevis av studenter som sultestreiket og de ble støttet av hundretusener av andre studenter og deler av befolkningen i Beijing. Det var fra myndighetenes side egentlig meningen at Gorbatsjov skulle legge ned en krans ved Monumentet For Folkets Helter som står midt på Den himmelske freds plass, men folkemengdene var vokst slik at det ikke ble noe forsøk på å gjennomføre dette. Det kan også være at myndighetene været av fare for at Gorbatsjov nærvær bare ville styrke studentene i deres standhaftighet.

Protester og streiker begynte ved universiteter i andre byer og mange studenter reiste til Beijing for å slutte seg til protestene. Generelt var demonstrasjonene på Den himmelske freds plass velorganisert, og daglige demonstrasjonstog viste sin solidaritet med de sultestreikende med boikott av undervisning. Studentene sang Internasjonalen på vei til Den himmelske freds plass, og på selve plassen.[3] Studentene viste endog en forbløffende grad av respekt for myndighetene ved å hjelpe politiet å arrestere tre menn fra Hunanprovinsen som hadde kastet blekk på det store portrettet av Mao som henger nord for plassen.

Bakgrunnen for sultestreiken var at studentene anså det som nødvendig for å øke oppmerksomheten om deres protester, og iverksettelsen av sultestreiken ble et avgjørende vendepunkt. Aktivistene bar hvite hodebind, noe som var inspirert av den filippinske People Power Revolution av 1986. Over ett tusen personer deltok etter hvert i sultestreiken og den fikk bred støtte fra andre studenter og vanlige innbyggere i Beijing. Innbyggerne i hovedstaden ble overbevist om at studentene ikke bare søkte personlige fordeler, men at de ofret seg for befolkningen i sin helhet[4]

Zhao Ziyang med president Ronald Reagan utenfor det hvite hus i oktober 1984

I lederskapet var Zhao Ziyang, generalsekretæren i det kinesiske kommunistparti, sterkt for en myk linje overfor demonstrantene mens Li Peng argumenterte for å slå ned på protestene. Den 17. mai var det et avgjørende møte hjemme hos Deng Xiaoping om demonstrasjonene. Zhao Ziyang gikk inn for at regjeringen skulle slutte med sine trusler mot protestantene, for å dempe med situasjonen. To konservative kommunister spratt da straks opp og begynte å beskylde ham for å ha medvirket til protestene. Deng fikk det siste ord, og meddelte at han aktet å utrope krigstilstand og flytte militære styrker inn i Beijing. Zhao ville ikke gi sin tilslutning: «Jeg nektet å bli den generalsekretær som mobiliserte tropper for å slå ned på studentene».[5]

Den 19. mai, klokka 16.50, kom Zhao Ziyang til plassen og holdt en tale hvor han oppfordret studentene til å avslutte sultestreiken. Deler av talen han holdt ble vel kjent og sitert, og han refererte blant annet til sin generasjon og sa: «Vi er allerede gamle, det er ikke lenger viktig for oss». I motsetning til de var studentene unge og han oppfordret dem til å ta vare på sin helse og ikke ofre seg unødvendig. I motsetning til de var studentene unge og han oppfordret dem til å ta vare på sin helse og ikke ofre seg unødvendig. Med tårer i øynene bad han om unnskyldning for å ha «kommet for sent», og bad dem innstendig avbryte sine protester. Men det lyktes han ikke i.

Zhaos besøk av studentene var hans siste offentlige opptreden. Rett etter ble han arrestert og avsatt, og måtte tilbringe de siste 16 år av sitt liv i husarrest.

Li Peng sammen med Klaus Schwab ved World Economic Forums møte i Davos, 1992

Samtidig som Zhao talte til studentene var de andre lederne for kommunistpartiet, Deng Xiaoping, Yang Shangkun, Li Peng og Hu Qili, godt i gang med å forberede innføringen av krigsrett for å slå ned demonstrasjonene.

Hva som beveget Zhao til sin holdning overfor protestene, er blitt et omdiskutert emne blant kinakjennere. Noen har hevdet at han håpet at en imøtekommende gest overfor demonstrantene ville styrke hans tak på Li Peng i den tilstundende åpne maktkampen med hardlinerne innen kommunistpartiet. Andre mener at han rett og slett støttet demonstrantene og ikke ville at de skulle komme til skade under den militære reaksjon han visste ellers ville komme.

Det ble gjort forsøk på å forhandle med regjeringen som holdt til i det nærliggende Zhongnanhai. Grunnet besøket til Mikhail Gorbatsjov var det mange utenlandske journalister i Beijing og Kina. Mediedekningen av protestene var utfyllende og generelt positive overfor demonstrantene, men skeptiske til hvorvidt de ville nå sine mål. Mot slutten av demonstrasjonen den 30. mai ble det reist en statue til ære for demokratiet, og statuen ble et symbol for protestene for fjernsynsseere over hele verden.

Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komité håpet først at protestene ville gå over eller at kosmetiske reformer ville tilfredsstille de protesterende. De ønsket å unngå voldsbruk og satset først på at partiets vidtrekkende apparat ville klare å overtale studentene til å oppgi sine protester og returnere til studiene. En hemsko for effektiv handling var at lederskapet også støttet flere av studentenes krav, som motstanden mot korrupsjon. Det var samtidig et problem at de protesterende var en stor gruppe med ulike agenda, og det var følgelig uklart hvem styresmaktene kunne forhandle med og hva kravene var. Forvirring og ubesluttsomhet blant protestantene ble derved speilet av en tilsvarende forvirring og ubesluttsomhet hos styresmaktene. Offisielle kinesiske medier viste denne ubesluttsomheten ved at overskrifter i Folkets Dagblad vekslet mellom sympati for de demonstrerende og å ta avstand fra de.

Til sist ble avgjørelsen om hva man skulle gjøre med demonstrantene tatt av en gruppe av de eldste i partiet. De så trusselen mot ettpartistyret som en utvikling som lignet på det som skjedde under kulturrevolusjonen. Selv om de fleste av de eldste i partiet ikke hadde noen offisiell posisjon så kunne de regne med støtte fra de militære. Dèng Xiǎopíng var leder for partiets militærkommisjon og kunne derved erklære unntakstilstand. Yang Shangkun var folkerepublikkens president og selv om dette var en formell posisjon etter grunnloven av 1982 så var presidenten formelt øverstkommanderende. De eldste i partiet anså at langvarige demonstrasjoner var en fare for landets stabilitet. Demonstrantene ble sett på som verktøy for «borgerlige liberale» og de som trakk i trådene. De ble også sett på som redskap for elementer innen partiet som ønsket å fremme sine personlige interesser.

Protester i resten av Kina og utlandet[rediger | rediger kilde]

Ved starten av protestbevegelsen hadde kinesiske nyhetsmedier en sjelden mulighet til å rapportere fritt om utviklingen, grunnet manglende kontroll fra sentrale og lokale styresmakter. I følge kinesiske medier var det protestaksjoner fra studenter og arbeidere i over 400 byer, og folk reiste også til hovedstaden for å delta i protestene der.[6]

Universitetsstudenter i Shanghai demonstrerte også for å markere Hu Yaobangs død og protestere mot visse deler av regjeringens politikk. I mange tilfeller ble demonstrasjonene støttet av kommunistpartiets komiteer ved universitetene. Jiang Zemin, som på den tiden partisekretær i byen, talte til studentene og uttrykte sin forståelse. Han hadde selv vært studentagitator før kommunistpartiets maktovertakelse i 1949. Parallelt med det handlet han raskt og sendte inn politistyrker for å patruljere gatene og han utrensket ledere i kommunistpartiet som hadde støttet studentene.

Den 19. april bestemte redaktørene for nyhetsmagasinet World Economic Herald seg for å trykke en minneomtale om Hu Yaobang i utgaven som kom ut 24. april. I samme utgave var også en artikkel av Yan Jiaqi hvor han skrev positivt om Beijingstudentenes demonstrasjon den 18. april og krevde en revurdering av utrenskningen av Hu i 1987. Den 21. april krevde en partileder i Shanghai at sjefredaktøren Qin Benli skulle endre noen formuleringer. Qin Benli nektet, så partilederen tok kontakt med Jiang Zemin som forlangte at artikkelen skulle sensureres. På det tidspunktet hadde et første opplag av bladet allerede blitt distribuert, mens resten av opplaget ble distribuert med en blank side. Den 26. april trykket Folkets Dagblad sin fordømmelse av studentprotestene. Jiang Zemin fulgte opp og suspenderte redaktør Qin Benli. Jiang Zemins raske vei opp i maktstrukturen har blitt forklart med hans resolutte grep om disse hendelsene.

I Hongkong ble det den 27. mai holdt et støttemøte ved Happy Valley Racecourse. Over 300 000 mennesker var samlet under slagordet «demokratiske sanger tilegnet Kina». Mange kjente personligheter fra Hongkong og Taiwan sang og uttrykte sin støtte til studentene i Beijing. Dagen etter gikk et demonstrasjonstog med rundt 1,5 millioner mennesker (om lag en fjerdedel av Hongkongs befolkning) anført av ledende lokale personligheter som Szeto Wah og Martin Lee.

Demonstrasjonene slås ned[rediger | rediger kilde]

Selv om regjeringen erklærte unntakstilstand den 20. mai så ble de militære styrkenes adgang til Beijing blokkert av horder av demonstranter og hæren ble etterhvert beordret tilbake.[7] I mellomtiden fortsatte demonstrasjonene. Sultestreiken nærmet seg slutten av den tredje uken og regjeringen bestemte seg for å avgjøre situasjonen før det inntraff dødsfall. Etter diskusjon blant ledere i kommunistpartiet ble det bestemt å bruke militær makt, noe som medførte et klart skille i politbyrået. Generalsekretær Zhao Ziyang ble fjernet fra lederskapet grunnet sin støtte til demonstrantene. De militære sto heller ikke forent bak en løsning med makt, og var tilsynelatende ikke umiddelbart positive overfor militær inngripen, noe som gjorde at den sivile ledelsen måtte lete etter divisjoner som var villig til å utføre ordre.

Soldater og stridsvogner fra 27. og 28. armé fra Folkets Frigjøringshær ble sendt for å ta kontroll over Beijing. Den 27. armé var ledet av en offiser i familie med Yang Shangkun. Under en pressekonferanse med den amerikanske presidenten George H.W. Bush, hvor han kunngjorde sanksjoner mot Kina kom det frem at USA hadde etterretningsrapporter som antydet uenighet innen de kinesiske militære styrker, muligens også trefninger mellom enheter grunnet demonstrasjonene. Etterretningsrapporter anslo også at 27. og 28. armé ble satt inn fra fjerntliggende provinser da de lokale militære enhetene ble ansett å ha sympati med demonstrantene.

Journalister rapporterte at elementer fra den 27. armé var mest ansvarlig for sivile dødsfall. Etter angrepet på Den himmelske freds plass tok den 27. armé opp forsvarsstillinger, ikke mot sivil uro men for å forsvare seg mot andre militære enheter. Den lokalt stasjonerte 38. armé var derimot tilsynelatende sympatisk innstilt overfor demonstrantene, de fikk ikke utdelt noe ammunisjon og det ble meldt at de satte fyr på egne kjøretøy da de forlot de for å slutte seg til demonstrantene.

Innmarsjen av troppestyrkene i byen ble aktivt hindret av mange innbyggere i Beijing. Demonstranter satte fyr på busser og brukte de som hindre for å stoppe den militære fremrykkingen. Tumultene utviklet seg i gatene rundt plassen, hvor demonstranter presset på mot enheter fra hæren, mens de militære styrkene forsøkte å rydde gatene med tåregass, geværer og stridsvogner. Mange sårede sivile ble reddet av rickshawer som kjørte inn i områdene med gateslag og fraktet skadede til sykehus. Etter angrepet på plassen viste fjernsynssendinger mange mennesker med sorte armbind i protest mot regjeringens aksjon. I mellomtiden etablerte Folkets Frigjøringshær kontrollpunkter rundt i byen for å arrestere demonstranter og universitetsområdet ble omringet.

Den 3. juni utkom Renmin Ribao med en forsideartikkel som fremholdt at «en liten folkegruppe» hadde instigert den pågående uro og at dette rettferdiggjorde unntakstilstand. Beijings Partikomite stod ansvarlig for artikkelen, som antas å ha vært utformet under oppsyn av det konservative politbyråmedlemmet Li Ximing, samme mann som ble antatt for å ha vært spydspiss i bestrebelsene for å få brennemerket Zhao Ziyang som kontrarevolusjonær.[8]

På selve Den himmelske freds plass var det diskusjon mellom de grupper av demonstranter som ønsket å trekke seg fredelig tilbake, som Han Dongfang, og dem som ville holde stand på plassen, blant dem Chai Ling.

Angrepet på plassen begynte den 3. juni, klokken 10.30, med soldater i pansrede personellkjøretøy og tropper med bajonetter avanserte fra forskjellige retninger. BBCs reporter Katie Adie meldte om vilkårlig skyting på plassen. Noen demonstranter og andre øyenvitner mente å kunne merke seg at soldatene hadde unaturlig store pupiller, noe som kunne tyde på at de i forkant var hensatt i en tilstand av medisinsk rus. Studenter som søkte tilflukt i busser ble dratt ut av soldatene og slått med store stokker. Selv studenter som forsøkte å forlate plassen ble angrepet av soldater og slått. Ledelsen for demonstrantene ble sagt å ha instruert studentene til å ikke bruke våpen (som molotovcocktail) mot soldatene. I mellomtiden ropte mange studenter; «hvorfor dreper dere oss?». Klokken 05.40 morgenen etter, den 4. juni, var plassen ryddet for demonstranter.

Angrepet på demonstrantene ble foreviget av vestlige medier, og en særlig kjent episode er hvor en enslig demonstrant sperrer for en kolonne med stridsvogner i ferd med å kjøre ut av plassen. Stridsvognene forsøkte å kjøre rundt den ubevæpnede mannen men han fortsatte å sperre veien for kolonnen. Etterhvert klatret han opp på den første stridsvognen og skal etter sigende ha sagt: «Hvorfor er dere her? Dere har kun forårsaket elendighet.» Etter å ha gått ned fra stridsvognen for å fortsette å stenge ble han trukket til side av tilskuere. Tidsskriftet Time Magazine kalte han Den ukjente rebell og utropte han senere til en av de 100 mest innflytelsesrike personer i det 20. århundre.

Etter at demonstrasjonene var slått ned i Beijing den 4. juni fortsatte de i flere dager rundt om i landet. Det var også store protester i Hongkong, hvor demonstrantene bar sorte sørgebånd. Det var demonstrasjoner i Guangzhou og store protester i Shanghai, med en generalstreik. Det var også støttedemonstrasjoner i andre land, hvor mange av demonstrantene brukte sorte sørgebånd. Regjeringen i Kina fikk imidlertid raskt kontroll over situasjonen. Selv om det ikke ble meldt om store tap av liv under aksjoner mot demonstranter i resten av landet så ble det omfattende utrenskninger av passive eller liberale partiledere og ledere for demonstranter ble fengslet.

Antall døde[rediger | rediger kilde]

Antall døde og sårede er usikkert og ulike anslag spriker. Den kinesiske regjeringen oppgav at 241 var døde, men gav ikke ut navnelister over de som ble drept. Demonstranter og noen journalister hevder at mellom 3000 og 5000 ble drept. I følge avisen New York Times lå antall døde soldater og politimenn på rundt et dusin, mens 400-800 sivile var drept.[9] Den kinesiske regjeringen fastholder at det ikke skjedde dødsfall på selve plassen, mens videoopptak fra plassen tydelig har lyden av geværskudd. USAs ambassadør James Lilley meldte at amerikanske diplomater var vitne til at kinesiske tropper skjøt på ubevæpnede demonstranter, og basert på besøk til sykehus i Beijing anslo han at minimum hundre var drept.[10] Et fokus på Den himmelske freds plass gir ikke et riktig bilde av antall døde, da kinesiske sivile ble beskutt i gatene rundt plassen. Studenter har også rapportert at de ble beskutt etter de forlot plassen, spesielt i området nær Beijing konserthus.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Arrestasjoner og utrenskninger[rediger | rediger kilde]

Under og etter demonstrasjonene så ville de kinesiske myndighetene arrestere lederne for demokratibevegelsen, spesielt Wang Dan, Chai Ling, Zhao Changqing og Wuer Kaixi. Wang Dan ble arrestert og var syv år i fengsel, men fikk så emigrere til USA på medisinsk grunnlag. Zhao Changqing var mindre fremtredende og ble løslatt etter seks måneder i fengsel. Han ble imidlertid fengslet igjen for fortsatt arbeid for demokrati i Kina. Wuer Kaixi unnslapp til Taiwan og har idag en stilling som politisk kommentator på nasjonalt fjernsyn. Chai Ling flyktet til Frankrike og reiste deretter videre til USA. Hun startet et teknologiselskap og fikk senere innreise i Folkerepublikken Kina i forbindelse med forretninger.

Mens studentene ble behandlet relativt mildt gikk regimet hardere frem mot arbeidere som hadde deltatt i demonstrasjonene, og mange fikk summariske rettssaker og ble henrettet.

Generalsekretær Zhao Ziyang ble ekskludert fra politbyråets stående komité fordi han motsatte seg unntakstilstand og han ble holdt i husarrest inntil sin død. Hu Qili var den andre i politbyrået som var skeptisk til unntakstilstand, men han unnlot å stemme og ble også fjernet fra politbyrået. Han fikk imidlertid beholde partimedlemskapet og etter å «ha endret sin mening» fikk han en stilling som viseminister. En annen partileder positiv til reform, Wan Li, ble satt i husarrest umiddelbart etter at han vendte tilbake fra en utenlandsreise. Wan Lis husarrest ble opphevet etter at han også «endret sin mening», og fikk en en seremoniell stilling.

Etterspillet etter massakren ga Jiang Zemin stillingen som generalsekretær i kommunistpartiet. Hans resolutte behandling av demonstrantene i Shanghai ga ham støtte fra partiets eldre.

Medlemmer av regjeringen utarbeidet en rapport som forklarte den kinesiske regjeringens syn på protestene. Av en anonym kilde innen regjeringen ble dokumentet smuglet ut av Kina og publisert i USA i januar 2001 som Tiananmenrapporten. Rapporten beskriver uenigheten innad i kommunistpartiets ledelse om hvordan demonstrasjonene skulle møtes. Hvorvidt rapporten er autentisk er usikkert.

Kinesiske nyhetsjournalister, både i kinesisk statlig fjernsyn og i aviser, ble også straffet etter å ha uttrykt sympati for protestene. Reaksjonene var alt fra å miste arbeidet til fire års fengsel.

Mediedekning[rediger | rediger kilde]

Grunnet Mikhail Gorbatsjovs besøk i Kina hadde vestlige medier som CNN og BBC blitt invitert til landet. De var derfor godt posisjonert for å dekke protestene og myndighetenes reaksjon av de. Demonstrantene grep denne muligheten og laget bannere beregnet på et internasjonalt TV-publikum. Mediedekningen ble ytterligere lettet ved de kinesiske myndighetenes innledende skarpe uenighet om hvordan protestene skulle møtes.

De internasjonale TV-nettverkenes journalister i Beijing ble etterhvert beordret av kinesiske myndigheter å stoppe rapportering under aksjonene mot demonstrantene og deres satellittlinjer til utlandet ble stengt. De utenlandske journalistene forsøkte å omgå dette forbudet ved å rapportere via telefon mens bilder og videoklipp ble smuglet ut av landet, som bilder av den ukjente rebell.

Bildene fra protestene skulle i lang tid prege vestens syn på Kina. Massakren skjedde samtidig med at kommunistpartiet i Sovjetunionen vaklet, og vestens opprinnelige sympati for Kina ble vendt til avsky. USA og EU etablerte raskt et forbud mot eksport av våpen og våpensystemer til landet, et forbud som fremdeles opprettholdes, på tross av press fra Kina som ønsker det opphevet. Spesielt i USA ble massakren mye brukt som et argument mot å inngå frihandelsavtaler med Kina, mens USAs «Blue Team» tolket massakren som nok et bevis på at Kina var en stor sikkerhetstrussel mot USA.

Politisk betydning i Kina[rediger | rediger kilde]

Protestene og hvordan de ble slått ned dempet den politiske liberalisering som hadde utviklet seg i Kina på slutten av 1980-tallet og foreslåtte demokratiske reformer ble skrinlagt. Selv om det i årene etter massakren har vært en utvikling mot økt personlig frihet så er diskusjoner om kommunistpartiets ledende rolle stort sett tabu.

På tross av forventninger i vest om en kollaps i kommunistregimet med en påfølgende demokratisering så skjedde det ikke. Partiet har et solid grep om makten og studentbevegelsen som kulminerte med demonstrasjonene er i oppløsning.

I Hongkong ledet etterspillet av protestbevegelsen til bekymring for at Kina ikke ville respektere avtalen om territoriet, «Ett land, to systemer» etter området ble overført Kina i 1997. En konsekvens av dette var at den daværende britiske guvernøren i kolonien, Chris Patten, utvidet myndigheten til Hongkongs lovgivende forsamling, noe som førte til misnøye hos det kinesiske kommunistpartiet. Hvert år siden 1989 har det vært store minnemarkeringer med stearinlys i Hongkong. Disse markeringene har fortsatt etter at kolonien ble tilbakeført til Kina.

Kunstverk til minne om massakren på Den himmelske freds plass, symbolske spor etter stridsvogn og en ødelagt sykkel, Wrocław i Polen

Protestene fikk også konsekvenser for hvordan den reelle makten ble fordelt i ledelsen av folkerepublikken. Under konstitusjonen av 1982 hadde presidenten hatt en tilnærmet symbolsk posisjon. Makten var fordelt mellom stillingene som president, statsminister og generalsekretær for kommunistpartiet, hvor det var tenkt at ulike personer bekledde stillingene. Hensikten var å unngå de overgrep som hadde skjedd i Kina under Mao. Etter at Yang Shangkun benyttet sine fullmakter som statsoverhode for å mobilisere de militære ble presidenten igjen en stilling med virkelig makt. Etter protestene ble da stillingen som president tillagt samme person som var generalsekretær i kommunistpartiet og fikk følgelig overordnet makt.

I 1989 hadde verken de militære eller politiet i Kina passende utstyr for å møte gatedemonstrasjoner, som gummikuler og tåregass, standard utstyr for vestlige politistyrker for å bryte opp demonstrasjoner. Etter massakren ble politiet i kinesiske byer utstyrt med slikt utstyr for å kontrollere demonstrasjoner.

Økonomisk betydning[rediger | rediger kilde]

Etter protestene var det forsøk fra deler av kommunistpartiet på å begrense de økonomiske reformene i retning markedsøkonomi og gjenopprette statlig kontroll over økonomien. Disse forsøkene på å bremse økonomisk reform møtte imidlertid sterk motstand fra provinsguvernørene og ble stoppet dels etter Sovjetunionens oppløsning og dels som en følge av Dèng Xiǎopíngs symbolske reise i det sørlige Kina i 1992.[11]

De økonomiske reformene førte til økt økonomisk vekst utover på 1990-tallet. Det gjorde at styresmaktene vant tilbake endel av støtten og legitimiteten som ble tapt ved protestene og massakren. Endel menneskerettsaktivister støttet handelsrestriksjoner mot Kina etter massakren, noe som gjorde de upopulære både i selve Kina og blant kinesere i utlandet.

Langsiktige følger av protestene[rediger | rediger kilde]

Forbudt emne i Kina[rediger | rediger kilde]

Til forskjell fra Kulturrevolusjonen som innbyggerne av Folkerepublikken Kina lett kan finne informasjon om så er protestene og massakren på Den himmelske freds plass et forbudt tema i fastlandskina og det nevnes ikke i pressen eller på kinesiske nettsteder. Kinesisk ungdom er derfor vanligvis ikke kjent med protestene og massakren. Hvert år er det minnemarkering for ofrene fra massakren i Victoria Park i Hongkong og i 2008 ble dette arrangementet nevnt for første gang i kinesisk presse, men ble da presentert som en støttemarkering for ofrene fra jordskjelvet som nettopp hadde skjedd i sørøst-kina, og massakren ble ikke nevnt. Den himmelske freds plass blir også nøye patruljert av politi hver 4. juni for å forhindre eventuelle minnemarkeringer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artikkel i Aftenposten i anledning 15 år siden massakren på Den himmelske freds plass
  2. ^ Jasper Becker: Comrade Jiang Zemin does indeed seem a proper choice, London Review of Books, Vol. 23 No. 10, 24. mai 2001
  3. ^ Amnesty International, 30 August 1989. Preliminary Findings on Killings of Unarmed Civilians, Arbitrary Arrests and Summary Executions Since 3 June 1989, p.19
  4. ^ «vanlige mennesker i Beijing samlet seg for å beskytte de sultestreikene... fordi det å avstå fra fødemidler og ignorere represalier fra regjeringen overbeviste tilskuere at studentene ikke bare søkte personlige fordeler men ofret seg selv for det kinesiske folk» Calhoun, 1994, side 113
  5. ^ Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang
  6. ^ «You had a million people on the street, minimum. ... That was unprecedented, definitely in modern Chinese post-revolutionary history,», fra PBS program om demonstrasjonene
  7. ^ US State Department melding, morgenbrief, 3. juli 1989
  8. ^ Wikileaks: USAs Beijingambassade: SITREP NO. 29: ARTICLE JUSTIFIES MARTIAL LAW; PLA TO USE ANY AND ALL MEANS TO ENFORCE MARTIAL LAW; DEFENSE MINISTER APPEARS, SO DOES LI PENG; TENSION ON TIANANMEN SQUARE (Confidential, 3. juni 1989. Nettsted sist besøkt 4. september 2011)
  9. ^ A Reassessment of How Many Died In the Military Crackdown in Beijing. New York Times (21. juni 1989). Besøkt 13. juni 2008.
  10. ^ James R. Lilley, Jeffrey Lilley (2004). China Hands: Nine Decades of Adventure, Espionage, and Diplomacy in Asia, s. 322. PublicAffairs. ISBN 1586481363.
  11. ^ Deng's Legacy: Finishing Long March to Capitalism. New York Times (21. februar 1997). Besøkt 21. juni 2008. «When Mr. Deng made what has become known as his imperial journey to the south in 1992, a time when economic restructuring was stalling, he was nominally just a retired old man. But in fact, his trip paved the way for remarkable changes in national economic policy. A socialist market economy was in favor; central planning was out. And suddenly, a new economic vitality spread rapidly throughout the country.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Geremie R. Barmé: «Beijing Days, Beijing Nights», i The Pro-Democracy Protests in China: Reports from the Provinces, redigert av Jonathan Unger, Armonk, NY: M.E. Sharpe, Inc., 1991
  • Jane Bingham: Massakren på Den himmelske freds plass, Libretto forlag (2005) ISBN 978-82-7886-131-8
  • George Black og Robin Munro: Black Hands of Beijing: Lives of Defiance in China's Democracy Movement. John Wiley, 1993. ISBN 0-471-57977-7
  • Craig C. Calhoun: «Science, Democracy, and the Politics of Identity», i Popular Protest and Political Culture in Modern China. Redigert av Jeffrey N. Wasserstrom og Elizabeth J. Perry. Westview Press, 1994. ISBN 0-8133-2042-9
  • James R. Lilley og Jeffrey Lilley: China Hands: Nine Decades of Adventure, Espionage, and Diplomacy in Asia. PublicAffairs, 2004. ISBN: 1586481363
  • Harrison E. Salisbury: The New Emperors: China in the Era of Mao and Deng, Avon Books (1992), ISBN 0-380-72025-6.
  • Jonathan D. Spence: The Search for Modern China. Norton, (1999). ISBN 0 393 97351 4
  • Jonathan D. Spence: «Testing the Limits», i: The Search for Modern China. Norton, 1999 ISBN 0 393 97351 4
  • Jonathan Unger (red.): The Pro-Democracy Protests in China: Reports from the Provinces, Armonk, NY: M.E. Sharpe, Inc., 1991
  • Jan Wong: Red China Blues: My Long March from Mao to Now, Doubleday (1997), ISBN 0-385-48232-9
  • Liu Xiaobo: «That Holy Word, "Revolution"», i: Popular Protest and Political Culture in Modern China. Redigert av Jeffrey N. Wasserstrom og Elizabeth J. Perry. Westview Press, 1994. ISBN 0-8133-2042-9
  • Zhang Liang: The Tiananmen Papers, The Chinese Leadership's Decision to Use Force Against their Own People—In their Own Words, Public Affairs, New York, (2001), ISBN 1-58648-012-X – en omfattende omtale og sammendrag av boken finnes hos tidsskriftet Foreign Affairs
  • Zhao Ziyang, redigert av Adi Ignatius, forord ved Roderick MacFarquhar, oversatt og bearbeidet av Bao Pu og Renee Chiang: Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang, Simon & Schuster (19. mai 2009), hardcover, 336 sider ISBN 1439149380 ISBN 9781439149386

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]