Operasjon Gladio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En egen artikkel omhandler de norske Stay Behind-gruppene

Operasjon Gladio (lat. sverd), eller Stay Behind er blitt samlebetegnelser på de hemmelige «Stay Behind»-grupper som ble opprettet i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover. I Norge gikk slike grupper under dekknavnet ROC. De hemmelige gruppene skulle operere under okkupasjonsforhold etter en eventuell sovjetisk invasjon.

Den internasjonale koordineringen av Stay-Behind gruppene ble gjort av Allied Clandestine Committee (ACC), og Clandestine Planning Committee (CPC), som er underlagt NATO’s Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE).

Foruten i Norge ble det opprettet slike organisasjoner i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn Absalon), Frankrike, Hellas (LOK), Italia (Organizzazione Gladio), Luxembourg (Stay-Behind), Nederland (I&O), Portugal ( Aginter), Spania, Tyrkia (Counter-Guerrilla) og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV). [1] [2] [3]

Den 22. november 1990 vedtok Europaparlamentet en resolusjon, som fordømte Stay Behind som et ulovlig nettverk utenfor parlamentarisk kontroll, og som videre ba om en full etterforskning av dets ulovlige innblanding i interne politiske forhold.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Operasjonen hadde forbilder fra britiske planer lagt i 1940 i tilfelle en tysk invasjon og maktovertagelse, og bygget også på erfaringer fra motstandsgruppene som opererte bak tyske linjer under annen verdenskrig. Som hovedregel ble gruppene opprettet etter initiativ fra den vestlige forsvarsalliansen NATO og med tildels betydelig støtte fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen OSS (forløper for CIA). Det var særlig USA og Storbritannia som ivret for opprettelsen av gruppene.
Nettverket av det som er blitt kalt «hemmelige hærer» er i de fleste land kjent som Operasjon Gladio etter at den italienske Stay Behind-organisasjonen fikk stor medieoppmerksomhet i 1990.

Operasjonene[rediger | rediger kilde]

Italia (Gladio)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Organizzazione Gladio

Den italienske Organizzazione Gladio, som var organisert som en hemmelig del av det italienske forsvarsdepartementet, hadde fått en noe spesiell utvikling. I et forsøk på å bremse sosialistenes fremgang i Italia utførte Gladio-nettverket, alliert med høyre-ekstremister, en serie bombeangrep på offentlige steder med «flest mulig uskyldige ofre». Skylden ble lagt på den italienske politiske venstresiden. Målsetningen var å skape terrorfrykt i den italienske befolkningen og å få dem til å vende seg til staten og be om mer sikkerhet. Teknisk utstyr og sprengstoff ble forsynt av Gladio-gruppen, og det hemmelige politiet beskyttet de som deltok i aksjonen fra straffeforfølgelse. Både CIA og NATO har nektet å svare på spørsmål om sin delaktighet i planleggingen av disse aksjonene.[1][2]

Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden

I Norge har eksistensen av Stay Behind-gruppene vært allment kjent siden 1978, da våpenlageret hos Hans Otto Meyer ble oppdaget i forbindelse med en politietterforskning. Den offisielle, men hemmelige militære benevnelsen ble etter endel år endret til «okkupasjonsberedskap».

Tyskland[rediger | rediger kilde]

I løpet av de siste årene har ny informasjon rundt disse gruppene blitt avdekket gjennom arbeidet til den amerikanske Interagency Working Group[3], som ble grunnlagt av Clinton-administrasjonen. Nylig nedgraderte dokumenter viser blant annet at CIA hadde flere slike grupper i Tyskland i perioden 1949-55. Operasjonene het Palestine (Berlin), og Kibitz (Sørvest-Tyskland). Endel av rekrutteringen til disse gruppene ble gjort blant tidligere nazister, blant annet hadde oberstløytnant Walter Kopp fra SS 125 mann under seg i sin gruppe i 1952.
Minst en av disse, Horst Otto Herbert Ims, ble hjulpet ut av Tyskland og i skjul i Canada. Det går også frem at mange andre ble hjulpet i skjul, både i Australia og i Canada, men hverken det nøyaktige tallet eller særlig mange navn er kjent. Det går imidlertid frem at Canada i 1954 hadde 35 personer i skjul for CIA.[5]

Gjennom et forskningsprosjekt gjort ved Center for Security Studies har det også kommet frem at tyske høyreekstreme brukte sprengstoff fra stay-behind ved terroraksjonen i 1980 i München.[1][2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Secret Warfare : Operation Gladio and NATO's Stay-Behind Armies Forskningsprosjekt ved Center for Security Studies under Eidgenössische Technische Hochschule Zürich, (ETH), Zurich, ledet av Daniele Ganser. Med underlagsdokumenter. Publisert 29. november 2004. Besøkt 20. mai 2008.
  2. ^ a b c NATO’s secret armies linked to terrorism? Artikkel skrevet av Daniele Ganser for ISN Security Watch. Publisert 15. desember 2004. Besøkt 20. mai 2008.
  3. ^ a b Interagency Working Group Hjemmeside. Besøkt 19. mai 2008
  4. ^ European Parliament resolution on Gladio. Joint resolution replacing B3-2021, 2058, 2068, 2078 and 2087/90, 22 november 1990
  5. ^ New Invormation on Cold War CIA Stay-Behind Operations in Germany, and on the Adolf Eichman case Federation of American Scientist - nas.org. Besøkt 19. mai 2008