Den cubanske revolusjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
La Revolución Cubana
Konflikt: Den kalde krigen (indirekte)
La Revolución Cubana
Raúl Castro og Ernesto Guevara i Sierra de Cristan-fjellene i 1958
Dato 26. juli 1953 -
1. januar 1959
Sted Cuba
Resultat
Seier til 26. juli-bevegelsen. President Fulgencio Batista flykter fra landet, innsettelse av nytt regime.
Parter
26. juli-bevegelsen 26. juli-bevegelsen,
Flag of El Directorio Revolucionario.gif El Directorio Revolucionario
Cuba Batista-regimet
Kommandanter
26. juli-bevegelsen Fidel Castro
26. juli-bevegelsen Che Guevara
26. juli-bevegelsen Raúl Castro
26. juli-bevegelsen Camilio Cienfuegos
26. juli-bevegelsen Huber Matos
26. juli-bevegelsen Osvaldo Dórticos Torrado
Cuba Fulgencio Batista
Cuba Eulogio Cantillo
Styrker
Ca. 300 (1958)[trenger referanse] 30-40 000 (1958)[trenger referanse]
Tap
Ca. 2000[trenger referanse] militære tap (begge sider) og 3000[trenger referanse] sivile under krigen ~1000 soldater[trenger referanse]
Red star.svg
Red star.svg
La Revolución Cubana
Santa Clara
Revolución, fra Havanna

Den cubanske revolusjonen (spansk: La Revolución Cubana) var en væpna revolusjon som førte til at Cubas president, general Fulgencio Batista y Zaldívar, ble styrta 1. januar 1959 av 26. juli-bevegelsen og andre revolusjonære bevegelser. Den cubanske revolusjonen benyttes også som betegnelse på den pågående realiseringen av sosiale og økonomiske programmer av den nye regjeringa, inkludert skiftet til marxistisk politikk.

Før desember 1956: 26. juli-bevegselsen og Moncada-brakka[rediger | rediger kilde]

Angrepet på Moncada-brakka[rediger | rediger kilde]

Starten på revolusjonen regnes vanligvis som 26. juli 1953, da en dårlig utstyrt gruppe på 160 revolusjonære angrep Moncada-brakka i Santiago de Cuba og brakka i Bayamo. Hvor mange opprørere som ble drept i angrepet kan riktignok diskuteres. I sin biografi hevder Fidel Castro at fem ble drept i kampene, mens femtiseks ble senere drept av Batista-regimet. Blant de døde var Abel Santamaría, nestkommanderende i angrepet på Moncada, som ble fengslet, torturert og henrettet samme dag som angrepet.

De overlevende opprørerne, blant dem Fidel og hans bror Raúl Castro Ruz, ble fanget kort tid etter angrepet. I den følgende politiske rettssaken, Fidel Castro ved å snakke i nesten fire timer, og slutta med ordene "Døm meg, det spiller ingen rolle. Historien vil tilgi meg" ("La historia me absolverá"). Fidel ble dømt til nesten 15 års fengsel i Presidio Modelo-fengselet på Isla de Pinos, mens Raúl ble dømt til 13.

I Mexico[rediger | rediger kilde]

I 1955 måtte Batista-regimet sette fri alle politiske fanger på Cuba, inkludert Moncada-angriperne, etter stort politisk press. Av Fidels jesuitt-lærere, og muligens også av personlig bekjente, ble Batista overtalt til også å frigi Castro-brødrene.

Castro-brødrene slo seg sammen med andre landsforviste i Mexico for å planlegge en revolusjon som skulle styrte Batista. De ble trent av Alberto Bayo, som hadde ledet republikanske styrker under den spanske borgerkrigen, og Fidel møtte også Ernest "Che" Guevara under denne perioden, som han slo seg sammen med.

I november 1956 dro de landsforviste cubanerne tilbake til Cuba yachten Granma under Fidels ledelse. Ankomsten skulle falle sammen med planlagte opptøyer i byene og en generell streik, samordnet av llano-fløyen av 26. juli-bevegelsen. Det var forventet at regimet ville falle etter en kort væpnet offensiv.

Desember 1956 til sommer 1958: Geriljakrig i fjellene[rediger | rediger kilde]

Kart som viser viktige steder i Sierra Maestra under revolusjonen (1958)

Sierra Maestra[rediger | rediger kilde]

Granma ankom Cuba 2. desember 1956, to dager senere enn forventet. Det var fordi båten var tungt lasta, ikke slik som den hadde vært under øvelseseilaser. Dette knuste håpet om et samordna angrep med llano-fløyen. Deretter begynte opprørene fra Granma å bevege seg mot Sierra Maestra-fjella, en fjellkjede på det sørvestlige Cuba. Tre dager etter reisen starta, ble de angrepet av Batistas soldater. De fleste av revolusjonærene fra Granma ble drept i dette angrepet, men noen få unnslapp. Det faktiske antallet er omdiskutert, men det er enighet om at ikke mere enn tjue av de opprinnelige åttifire mennene overlevde de første blodige sammenstøtene med den kubanske hæren og klarte å flykte til Sierra Maestra-fjella. Blant dem var Fidel Castro, Raúl Castro, Che Guevara og Camilio Cienfuegos. De overlevende var spredt, enten alene eller i små grupper, og vandret i fjellene mens de lette etter hverandre. Til slutt ble de gjenforent ved hjelp av bønder som sympatiserte med opprørerne, og kom til å utgjøre kjernen i gerriljahæren. Celia Sánchez og Haydée Santamaría, Abel Santamarías søster, var to kvinnelige revolusjonære som hjalp Fidel Castro i fjellene.

El Directorio Revolucionario[rediger | rediger kilde]

13. mars 1957 stormet en annen revolusjonær gruppe – Studentenes antikommunistiske revolusjonære direktorat (Directorio Revoluciónario; RD) – presidentpalasset, og prøvde å myrde Batista og styrte regimet, men angrepet var fullstendig mislykket. RDs leder, studenten José Antonio Echeverria, døde i en skuddveksling med Batistas styrker i Havannas radiostasjon, som han hadde inntatt for å spre nyhetene om Batistas død. Blant de få overlevende var Dr. Humberto Castello (senere inspektør i Escambray) og Rolando Cubela og Faure Chomon (senere kommandanter i 13. mars-bevegelsen).

Seier i Sierra Maestra[rediger | rediger kilde]

Batistas regime brukte ofte dødelig undertrykkelse for å holde Cubas byer under kontroll helt til slutten. Men i Sierra Maestra-fjellene organiserte Castro, hjulpet av Frank País, Ramos Latour, Huber Matos og mange flere, suksessfulle angrep på Batistas mindre garnisoner. Che Guevara og Raúl Castro hjalp Fidel med å sikre seg kontroll i fjellene, ofte gjennom henrettelser av folk mstenkt for å være Batista-lojalister eller andre rivaler til Castro. I tillegg plaget dårlig utstyrte irregulære styrker kjent som escopeteros Batista-styrker i Oriente-provinsen. Disse skaffet også Castros styrker direkte militær støtte ved å beskytte forsyningslinjer og dele informasjon. Til slutt kom fjellene under Castros kontroll.

I tillegg til de fysiske angrepene mot Batista kom det flere fornærmelser fra en piratradiostasjon kjent som opprørsradioen (Radio Rebelde), lagt i februar 1958 av Che Guevara. Den var gjennom disse sendingene at Castro og hans styrker kringkastet budskapet sitt til folk, fra innenfor fiendtlig territorium. Disse radiosendingene var muliggjort av Carlos Franqui, da en av Castros bekjente og nå en eksilkubaner boende på Puerto Rico.

Operasjon Verano; La Ofensiva[rediger | rediger kilde]

På denne tida var Castros styrke svært liten, til tider under to hundre mann, mens den kubanske hæren og politistyrken hadde mellom 30 og 40 000 mann. Likevel var det de som endte opp med å flykte fra kampen hver gang de sloss mot de revolusjonære. Det kubanske militæret var utrolig ineffektivt. Et stadig voksende problem for Batista-styrkene var et våpenimportforbud som De forente staters regjering påtvang Cubas regjering 14. mars 1958. Den kubanske flystyrken mistet raskt sin posisjon siden fly ikke kunne repareres uten reservedeler fra De forente stater.

Til slutt svarte Batistas styrker med et angrep mot fjellene kalt operasjon Verano (la Ofensvia av opprørerne). Rundt 12 000 soldater, hvorav flere enn halvparten var nye, utrente rekrutter, angrep inn i fjellene. I en serie mindre trefninger ble den kubanske hæren beseiret av Castros besluttsomme soldater. I slaget om La Plata, som varte fra 11. til 21. juli, beseiret Castros styrker en hel bataljon og tok til fange 240 mann, mens de selv bare mistet tre. Tidevannet snudde 29. juli, da Castros lille hær på ca. tre hundre mann nesten ble ødelagt i slaget ved Las Mercedas. Mens hans styrker var holdt nede av overlegende Batista-styrker, spurte, og fikk, Castro en midlertidig våpenhvile (1. august). Castros styrker kom seg bort fra fellen over de neste sju dagene, mens ufruktbare forhandlinger fant sted. 8. august hadde hele Castros hær kommet seg tilbake til fjellene, og operasjon Verano hadde mislyktes.

Sommer 1958 til januar 1959: Castro på offensiven[rediger | rediger kilde]

Kart over Cuba som viser opprørernes ankomst i 1958, deres befestninger i Sierra Maestra og Guevara og Cienfuegos rute til Havanna i 1958

Oriente[rediger | rediger kilde]

Etter den mislykkede ofensiva begynte Castros styrker sin offensiv. I Oriente-provinsen var det fire fronter (Santiago de Cuba, Granma, Guantánamo og Holguín), ledet av Fidel Castro, Raúl Castro og Juan Almeida Bosque. Castros styrker vant en serie seirer etter å ha kommet ut av fjellet, utstyrt med våpen tatt under ofensiva og smugglet inn med fly. Etter den første store Castro-seieren ved Guisa, som førte til kontroll over flere byer (Maffo, Contramaestre, Central Oriente osv.), konsoliderte Castro seg på Cauto-slettene.

Yaguajay til Havanna[rediger | rediger kilde]

Raúl Corrales Fornos berømte fotografi av de seierrike revolusjonære til hest og med cubanske flagg 1. januar 1959: La Caballeria.

Samtidig ledet Che Guevara, Camilio Cienfuegos og Jaime Vega tre kolonner vestover mot provinshovedstaden Santa Clara. Vegas kolonne ble tatt i bakhold og ødelagt. De gjenværende to kolonnene fortsatte, og nådde de sentrale provinsene, hvor de slo seg sammen med flere andre motstandsgrupper som ikke var under Castros kommando. I følge Faria dro Guevaras kolonne gjennom hans hjemprovins Las Villas, mer konkret gjennom Escambray-fjellene, hvor 13. mars bevegelsen hadde sloss mot Batistas hær i flere måneder. Motsetninger utviklet seg mellom de to gruppene. Ches styrker fra 26. juli-bevegelsen viste seg å være veldig infiltrert av journalister, slik som Armando Acosta og den farligere Felix Torres. Men de to sammenslåtte opprørshærene fortsatte offensiven, og Cienfuegos vant en viktig seier i slaget om Yaguajay 30. desember 1958, hvor han fikk kallenavnet "Helten fra Yaguajay."

Den følgende dagen ble byen Santa Clara tatt under stor forvirring av Che Guevara, Cienfuegos og RDs, ledet av Rolando Cubela, Juan "El Mejicano" Abrahantes og William Alexander Morgan, kombinerte styrker. Dette gjorde Batista desperat, og han flykta til Den dominikanske republikk få timer senere, 1. januar 1959. William Alexander Morgan fortsatte å slåss, og 1. og 2. januar tok han byen Cienfuegos i kjølvannet av Batistas avreise. Castro fikk greie på Batistas flukt på morgenen, og startet umiddelbart forhandlinger for å ta over Santiago. 2. januar beordret byens militære kommandant, oberst Rubido, at soldatene hans ikke skulle gjøre motstand, og Castros styrker tok over byen. Omtrent samtidig gikk Guevara og Cienfuegos' styrker inn i Habana. De møtte ingen motstand på veien fra Santa Clara til hovedstaden. Castro selv kom fram til Havanna 8. januar, etter en lang seiersmarsj, og hans utvalgte president, Manuel Urrutia Lleó, inntok stillingen 3. januar.

Etter 1959 - Etter revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Sitat Revolusjonen vår truer alle De forente staters besittelser i Latin-Amerika. Vi oppfordrer disse landa til å lage sine egne revolusjoner Sitat
Che Guevara, oktober 1962

Hundrevis av folk mistenkt for å ha vært Batista-agenter, politifolk og soldater ble dømt under offentlige rettssaker for misbruk av menneskerettigheter og krigsforbrytelser, inkludert mord og tortur. De fleste av disse ble henrettet, mens andre fikk lange fengselsstraffer. Mange tusener av politiske flyktninger døde mens de forsøkte å flykte fra øya. Desperate, men mislykkede opprør mot Fidel Castro fortsatte fram til 1965, kjent som krigen mot bandittene.

Cuba ble gjort til en sosialistisk stat styrt av Cubas kommunistparti med Castro som statsminister, og senere president, og ble en alliert av USSR under den kalde krigen. Amerikas forente stater forsøkte flere ganger å styrte regjeringa, men etter cubakrisen i 1961 lovet landet å ikke invadere Cuba.