Avis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ulike aviser

Avis er tradisjonelt en mangfoldiggjort (trykket) publikasjon på papir med varierende format bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har vekt på nyheter.

Moderne aviser finnes også som nettaviser. Enkelte aviser finnes bare på nett.

Ordet «avis» er opprinnelig fransk og betyr underretning, opprinnelig avledet av latinsk «ad» og «visum» (syn eller det som er sett). På norsk «meddelelse» eller «etterretning».

Det finnes over 15 000 dagsaviser i verden som trykkes i over 600 millioner eksemplarer i papirutgave, i tillegg til å være på internett.

Papiraviser trykkes hovedsakelig på avispapir.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Innhold i avis

Innholdet i en avis lages av en redaksjon, som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av av redaksjonens arbeid, for eksempel desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler.

Innholdet i aviser aktualitetspreget i varierende grad avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkel, nyhetsartikkel, reportasje, kronikk, kommentar, petit, leserbrev, notis, intervju, enkét og anmeldelse. En avis inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten.

En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden.

I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av gunstige momsregler for aviser (fritak for merverdiavgift).

Historie[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel om Avishistorie

Den eldste avisen i verden er trolig den kinesiske Tsing Pao (keiserens nyheter) som kom ut i Beijing i Kina rundt 400 f.Kr. der teksten ble skåret ut i treplater og deretter trykket.

Moderne avisdrift kom imidlertid først med boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å masseprodusere aviser.

Verdens eldste trykte avis er Relation, som ble startet av Johann Carolus. I 1604 kjøpte han et komplett trykkeri og året etter var han i gang med avistrykking, fordi han hadde funnet ut at dette kunne gi en så billig framstilling sammenlignet med håndkopiering at han kunne tjene penger på produksjonen. I oktober 1605 søkte han byrådet i Strasbourg om beskyttelsesbrev mot at andre kunne kopiere det han trykte, så også opphavsrettsspørsmålet er gammelt.

Tidligere har det vært antatt at Nieuwe Tijdinghe som kom ut første gang i 1605 under beleiringen av Antwerpen med sine to ukentlige utgaver, var verdens eldste trykte avis, men World Association of Newspapers (WAN) godkjente bevisene for Relations eldre eksistens i 2005.

Den eldste tyske avisen kom i 1609 og var Aviso Relation oder Zeitung i Wolfenbuttel, den eldste franske avisen er Nouvelles Ordinairs de Divers Endroits fra 1631, den eldste britiske er Oxford Gazette fra 1665, mens USAs eldste avis kom ut i 1704 og het Boston News-Letter.

Nordens eldste avis er svenske Ordinari Post Tijdender (nå Post- och Inrikes Tidningar) fra 1645. Dette er også verdens eldste avis som fortsatt kommer ut, fra 2007 kommer den bare ut på nett og informerer bare om konkurser og tvangsauksjoner. Ordinari Post Tijdender ble startet av dronning Christina og Axel Oxenstierna.

La Gazzetta di Mantova (Italia, 1664), Haarlems Dagblad (Nederland 1656) og The London Gazette (1665) er andre gamle aviser som fortsatt gis ut.

Avis i Norge[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel om Norsk avishistorie

De første avisene ble etablert på slutten av 1700-tallet. Norges eldste avis er Norske Intelligenz-Seddeler og kom ut i 1763, utgitt av boktrykker C.S. Schwach. Norges første dagsavis var Morgenbladet fra 1819. Avisen har etter et stormfult liv endt som ukeavis i nyere tid. Den eldste avis som fortsatt blir utgitt er Adresseavisen som startet 3. juli 1767 som Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger.

De første adresseavisene hadde utgangspunkt i de såkalte adressekontorene, en type opplysningskontor med privilegium til å formidle kunngjøringer og annonser fra folk og bedrifter. I starten representerte adressekontorene mer eller mindre selvbetjente veggaviser, men snart kom ideen om å spre beskjedene i trykte eksemplarer, noe som ble den spede starten til aviser slik vi kjenner de i dag.

Fra starten fikk aviser et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København og det gjaldt distribusjon det som da i hovedsak var annonseaviser. Journalistikk som vi kjenner det fra i dag fantes knapt og kritikk mot myndighetene forekom ikke. Avisenes innhold var preget av ensidig opinionsdannende stoff myntet på den politiske elite.

Grunnloven av 1814 satte et endelig punktum for pressesensuren i Norge, § 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette gav startskuddet til en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, tildels i folkeopplysningens navn.

Oppfinnelsen av sylinder (1811)- og rotasjonspressen (1846) og settemaskinen (1884) representerte teknologiske kvantesprang som både reduserte kostnadene i produksjonsprosessen, men først og fremst gjorde den mer effektiv.

Indistrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, nedgangen i analfabetismen og den økte politiske bevisstheten bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser I Norge, i 1918 var antall titler 250.

På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.

Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, som i særlig grad fikk negative konsekvenser for avisene som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine. Men mer betydelig for det framtidige avisbildet var at mens venstresidens aviser ble stanset ved krigens begynnelse, ble de fleste borgerlige avisene stanset mot krigens slutt.

Pressedirektoratet hadde som hovedjobb å nyordne avisene i Norge og fikk februar 1942 lov til å legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptete å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig. I tillegg ble flere aviser slått sammen.

Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen.

Mens direktoratet skulle jobbe med organiseringen av avisene sørget «Presseabteilung» for å forsyne avisene med innhold i tråd med okkupantenes eget syn på virkeligheten og krigslykken.

Alt i 1943 var antallet aviser nede i 118. Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet papirrasjonering. Avisene som fikk komme ut økte inntektene betydelig noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt.

De illegale avisene[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig gav også startskuddet for pressekapittel, oppstarten av den illegale pressen. Trolig så mange som 300 aviser ble utgitt i kortere eller lengre tidsrom i ulike deler av landet. De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger og ble et viktig korrektiv til de offisielle nyhetene i de avisene som fikk komme ut og som var sensurert.

Avisoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Avisoppgjøret etter andre verdenskrig dreide seg dels om de tapene aviser som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet.

Fredssommeren 1945 ble Riksadvokatens Aviskomité oppnevnt og denne kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp.

Endringer i avisstruktur[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen. Men krigen satte dype spor i det norske pressebildet, spor en ser den dag i dag.

Et eksempel er fra Trondheim der Dagsposten var byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom. Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA).

Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.

Avisstruktur og avisdød[rediger | rediger kilde]

En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper. De store byavisene med solid økonomi til både å lage bra innhold og minst like viktig, å opprette et finmasket distribusjonsnett langt utenfor det naturlige redaksjonelle dekningsområdet. Nummer to-avisene, det vil si aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft både om de beste medarbeiderne og om annonsekronene. Den tredje gruppen var som oftest små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.

Pressestøtte[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel om Pressestøtte

Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. På grunn av avisdøden bestemte Stortinget i 1969 seg for å etablere den direkte pressestøtten. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som vaktbikkje i samfunnet vårt. Innunder dette ligger blant annet det å sikre et samfunn der ytringssfriheten står sentralt.

Det har blitt diskuter hvorvidt pressestøtten virker for å opprettholde mangfoldet eller ikke ettersom tildels store aviser har satt kroken på døra opp til årtusenskiftet, med Avisa Trondheim og Drammensavisa som gode eksempler på avisnedleggelser henholdsvis i 1996 og 1998.

Den direkte pressestøtten gis til aviser etter gitte kriterier knyttet til papirforbruk og størrelse, men gis ikke lenger bare til nummer to-aviser, men også til små lokalaviser. I statsbudsjettet for 2007 er denne foreslått til 308 millioner kroner.

Den indirekte pressestøtten er noe alle aviser nyter godt av og innebærer at aviser er fritatt for merverdiavgift. Dette er den i verdi største av støtteordningene og gir alle aviser inntekter til en verdi av over en milliard kroner årlig.

Dagens avisstruktur[rediger | rediger kilde]

Norske aviser har opplevd en kontinuerlig vekst etter andre verdenskrig fram til i dag. Økt sentralisering og informasjonsbehov har vært drivkreftene i det norske avisforbruket, som i dag er verdens største. Nye medier som radio, fjernsyn og videospilleren ble alle spådd å skulle sette en stopper for opplagsveksten, men bidro heller med det motsatte. Det nye mediet Internett ser imidlertid ut til å ha stanset opplagsveksten, i det minste midlertidig.

Det er flere andre utviklingstrekk som en ser blant de norske avisene. Det mest klare er konsernkonsentrasjonen. De fleste norske avisene eies i dag av tre aviskonsern. Schibsted er størst, men med bare to avistitler (VG og Aftenposten), men med en betydelig investering i andre medier, A-pressen er også størst, men da målt i antall titler og geografisk spredning, mens Orkla Media bygde seg særlig opp i Møre og Romsdal, Grenland og Østfold, samt Oslo-området.

Tradisjonelt ble mange aviser etablert av et avistrykkeri, slik at en skulle få arbeid til pressa. I dag er det svært uvanlig at en avis eier et eget trykkeri. Bare noen få gjør det og der trykkes det som oftest mange aviser. Orkla Media og A-pressen er eksempler på konsern som har sentralisert sin trykkerivirksomhet på Østlandet til to steder, henholdsvis Stokke og Lillestrøm.

Avpolitiseringen av avisene kom som en følge av at stadig flere aviser ble alene på utgiverstedet. Dermed kom behovet for å slipe vekk de politiske kantene og inkludere alle avisleserne. Avpolitisiseringen var med andre ord et konkurransefortrinn stadig flere aviser så seg tjent med, for å øke sitt nedslagsfelt mest mulig.

Avisformatene har også endret seg. Tradisjonelt ble alle aviser utgitt i fullformat. Etterhvert økte etterspørselen etter mindre avisformat. Berlinerformatet, eller halv fullformat, slo aldri gjennom i Norge, men var i mange år Arbeiderbladets kjente mellomformat. Tabloid er et ord som oftest forbindes med en bestemt type avisinnhold, men er egentlig betegnelsen på et avisformat. Det var først og fremst VG som introduserte dette formatet til de brede leserkretser i Norge. Da avisen gikk over til tabloid i 1963 ble dette en umiddelbar suksess. I 1981 ble avisen landets største da den passerte Aftenposten i opplag. Dagbladet fulgte etter med formatendring også det med en viss grad av suksess, men avisen kunne ikke måle seg med VGs. Etter at Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad la om til tabloidformat 16. september 2006 var Møre-Nytt den eneste dagsavisen i Norge som kom ut i fullformat. Høsten 2007 ble Møre-Nytt tvangsomlagt til tabloid, på grunn av avisens nye eier Edda Trykkeri (Sunnmørsposten). Dette markerte slutten for både fullformat og totalt «svart/hvitt» for dagsaviser i Norge.

Den 30. august 1987 utkom Morgenbladet som første norske dagsavis siden 1919 med en søndagsutgave. Mange aviser har siden utgitt søndagsaviser.

Avisproduksjon[rediger | rediger kilde]

Avisproduksjonen i Norge har endret seg de siste 10 årene. Avisproduksjonen samles i mediehus hvor det produseres journalistisk stoff til flere medier som tv, avis, radio osv. Fremdeles kan man dele produksjonen inn slik:

Ansvarlig redaktør[rediger | rediger kilde]

Ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør) er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens kapittel 48. Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar.

Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedie kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur ol. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert.

Journalist[rediger | rediger kilde]

En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle dette innhold i form av tekst, lyd, bilder mv. til ulike medier som aviser på papir og nett, ukeblad og tidsskrift, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio.

En journalists oppgave er å samle sammen informasjon og få det ut til folk gjennom forskjellige medier, gjøre informasjon, politikk og kultur tilgjengelig for publikum, holde en kritisk debatt om samfunnet og samtiden, utøve et press mot makthaverne og utøve kritikk mot andre medier og journalister.

Fotograf[rediger | rediger kilde]

Fotografer, såkalte pressefotografer, sørger for fotografier til sakene. De tar bilder som blir trykt med teksten for å gjøre saken mer levende.

Definisjon av begrepet «avis»[rediger | rediger kilde]

Tidligere var det vanlig å definere en avis etter innhold, format og papirkvalitet. Innholdet bestod av allmenne dagsaktuelle nyheter og annonser, formatet var i hovedsak fullformat og papirkvaliteten heller dårlig.

I dag er dette vanskeligere, både fordi avisformatene endrer seg bort fra de som var vanlige, men også fordi definisjonen av hva som er innhold endrer seg. I 2003 søkte Se og Hør om momsfritak da bladet økte utgivelsesfrekvensen fra en til to ganger ukentlig, og mente de kom inn under avisbegrepet. Aviser er fritatt for å kreve inn moms på salg av bladet, noe ukeblader ikke er. Fylkesskattekontoret i Oslo avviste dette. I vedtaket het det at alle aviser må «gjennom nyheter og kommentarer orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle anliggender» og refererte også til UNESCOs avis-definisjon, som sier at avisen skal fungere som lesernes «primære ressurs for skrevne nyheter».

Institutt for Journalistikk[1] definerer en avis som «publikasjoner som kommer ut minst en gang per uke, og som fyller de opprinnelige reglene for listeføring som avis, det vil si de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål», ta reell betaling for abonnement og løssalg og ha mindre enn 50 prosent annonser».

Norske aviser med størst daglig opplagstall (2012)[rediger | rediger kilde]

(Endring i opplag fra 2010)

Kilde: Mediebedriftenes Landsforening

Aviser med størst opplagstall 2005[rediger | rediger kilde]

Se også Liste over aviser

Kilde: World Association of Newspapers

Avisbegreper[rediger | rediger kilde]

Som beskriver utgivelsesfrekvensen
Som beskriver dekningsområdet
Som beskriver innholdet
Mer om avisinnhold
Som beskriver formatet
Som beskriver ansatte
Flere avisord
Avisrelaterte priser og utmerkelser

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Norske aviser på nett» [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Historikk m.m.[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:newspapers – bilder, video eller lyd