Video

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Video (latin «jeg ser») er et system for innspilling, redigering, gjengivelse og kringkasting av bilde og lyd. Videoteknikken har vært i profesjonell bruk siden 1960-tallet. På starten av 1980-tallet ble den for alvor tilgjengelig for publikum. Det skjedde via lanseringen av videomaskiner for avspilling og innspilling, samt tilgang til å benytte ferdiginnspilte spillefilmer på disse.

Informasjonen ble opprinnelig kun lagret analogt men senere også digitalt på en videotape i en kassett. Avhengig av kostnad i forhold til kvalitet brukes ulike bredder, lengder og hastighet på tapen. Til forskjell fra vanlig lydtape (lydkassetter) for hjemmebruk brukes videotapens hele bredde samtidig, og inn- og avspilles derved kun i én retning.

Teknikk[rediger | rediger kilde]

Teknikken for inn- og avspilling på tapen består blant annet av oppdeling av bilde og lydsignalene. Bildesignalene er videre delt opp i ulike frekvensområder som skiller mellom svarthvit- og fargeinformasjon.

Tapen transporteres i jevn hastighet ved inn- og avspilling og trekkes da av to vertikale pigger i en U-form rundt en relativt stor skråstilt roterende skive med en eller flere magnethoder montert i periferien av skiven. Ved hjelp av varierende elektriske signaler polariseres magnetisk følsomme partikler på tapen. Ved hurtigspolning frem og tilbake går "piggene" til utgangsposisjonen og tapen passerer da godt adskilt fra det roterende systemet.

Bildesignalet: På grunn av skråstillingen blir lydhodenes vei over tapen lenger enn ellers, og skivens rotasjonshastighet vil da være betydelig høyere over tapen enn tapens fremdrifts-hastighet. Derved oppnår mann den tilsiktede effekten at mer informasjon per tidsenhet kan lagres, det vil si at signaler med høyere frekvens kan lagres, hvilket er nødvendig for å oppnå god bildekvalitet.

Omvendt avspilles videoinformasjonen ved at tapen passerer roterende magnethoder. Den elektriske strøm som da oppstår blir så forsterket med ulike teknikker og sendt til en monitor eller TV-skjerm.

Lydsignalet: Lydinformasjonen lagres og avspilles med separate magnethoder på et spor parallelt på tapens ytterkant og frekvensområdet blir derved lavere. Her er prinsippet det samme som ved inn- og avspilling av lydkassetter. Som nevnt ovenfor kan man på lydtape imidlertid velge å bruke deler av bredden av gangen slik at tapen kan transporteres i begge retninger (med fordoblet spilletid) eller for å kunne separere ulike lydkilder i flere parallelle og derved tidsmessig eksakt synkroniserte spor.

Marked[rediger | rediger kilde]

Ulike teknikker har siden begynnelsen av 60-årene konkurrert på både forbruker- og det profesjonelle markedet.

På forbrukersiden var det VHS (Video Home System) som var det dominerende på 1980- og 1990-tallet, men ulike typer digitale DVD-systemer begynte etter 2000 å overta forbrukermarkedet. Lagringsmediet er her DVD-plater i stedet for kassetter med tape. En av fordelene ved den digitale på DVD og harddisker kvalitet samt muligheten til å finne og forflytte seg til ulike steder på innspillingen uten lang ventetid.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Videospilleren begynte så smått å gjøre sitt inntog i Norge i 1978.[1] På dette tidspunkt var det rundt 6000 spillere i Norge, og rundt halvparten av disse var å finne i private husholdninger, mens resten befant seg på diverse institusjoner, TV-produksjonsselskaper osv.[1] Det ble solgt 2000 videospillere i Norge i 1977.[1] I 1980 ble det solgt 11 000.[2] Videosystemene som var tilgjengelig på slutten av 1970-tallet var VCR, VHS og Betamax.[1]

Videospilleren var å finne å relativt få hjem på begynnelsen av 1980-tallet, men utover tiåret ble den allemannseie. Movieboxens inntog i 1985 bidro man kunne leie filmer uten å eie egen videomaskin. I 1985 foregikk halvparten av de 20 millioner videofilmutleier ved at kunden leide en Moviebox.[3]

Videoforretninger[rediger | rediger kilde]

Rene utleieforretning for videofilmer begynte å etablere seg rundt 1980. I løpet av tiåret økte denne typen forretninger betraktelig og i begynnelsen av 1988 var det registrert bortimot 2400 videobutikker i Norge. I tillegg kom et stort antall uregistrerte utsalgssteder som førte tallet opp i rundt 3000.[4]

Utleiemarkedet hadde en stor vekst på 1980-tallet, og videobransjen omsatte på midten av tiåret for rundt 700 millioner kroner.[5] En konsesjonsordning ble innført i 1987, som ga den enkelte kommune myndighet til å bestemme hvem som skulle få lov til å bedrive salg og utleie av video.[6]

Nedgangen

Etter millenniumskiftet begynte nedgangen i leiemarkedet å gjøre seg gjeldende, og fra 2004 til 2009 hadde det en omsetningssvikt på en tredjedel.[7] Svikten kom som følge av økende tilgjengelighet til film fra TV og Internett. I tillegg fikk kjøpefilmen for alvor sin utbredelse etter at DVD-formatet ble lansert.[8]

I 2006 var utleieomsetningen på 403 millioner kroner, mens den i 2013 hadde sunket til bare 64 millioner kroner, en nedgang på hele 84 prosent. Etter 2010 akselererte denne utviklingen og i 2013 anslo Videomagasinet at det kun var 70 leieforretninger tilbake (mot 3000 i 1988). I begynnelsen av 2014 fantes det rundt 40 butikker som primært driver med videoutleie, og rundt 400 plasser som driver med utleie som en sekundærnæring, som kiosker og bensinstasjoner.[9][10] I midten av 2014 var tallet redusert til bare ca. 15 videobutikker.[11]

I tillegg til TV, kjøpefilm og Internett møtte utleiebransjen fra nå av også økende konkurranse fra Klikkefilm (video on demand). Fra 2010 begynte også omsetningen av kjøpefilmen svikte. Fysisk utleie av DVD og Blu-ray Disc falt med ca. 30 prosent fra 2011 til 2012. I 2011 omsatte utleierne for ca. 262 millioner kroner mot ca. 187 millioner i 2012.[12] Fra 2012 til 2013 falt utleien med ytterligere 60 prosent.[13]

Ulike videotapeformater[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.