Massemedier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Internett som kom for alvor i 1995, er en formidlingskanal for internasjonal massekommunikasjon med et tilnærmet uendelig antall budskap.
Aviser er en del av mediene.
TV-mediet er direkte og aktuell kommunikasjon på en nær måte, eksempelvis i direktesendinger

Massemedier, ofte bare omtalt som media eller mediene, er midler for massekommunikasjon, det vil si kommunikasjonskanaler eller meddelelsesmidler som gjør det mulig å spre et budskap til mange mennesker over et stort område på kort tid. Begrepet oppstod på 1920-tallet da moderne teknologi skapte en rekke nye muligheter for å distribuere og formidle informasjon. De tradisjonelle massemediene er aviser, radio og fjernsyn, der avsenderne når et stort publikum hver dag, men også ukeblader, tidsskrifter, tegneserier, bøker, film, CDer og Internettet regnes som massemedier. Massemediene formidler nyheter og informasjon, underholdning, reklame og propaganda.

Medienes virkelighetskonstruksjoner kan ha ulike konsekvenser for sosialisering og identitetskonstruksjon til ulike grupper i samfunnet. Enkelte grupper hevdes å bli utelatt fra medieoffentligheten mens andre grupper i vesentlig grad blir fremstilt som avvikende. Særlig gjelder dette etniske minoriteter fra ikke-vestlige nasjoner, men det gjelder også for eksempel eldre, handikappede, ungdom eller homofile.

Begrepsdannelse[rediger | rediger kilde]

Media (en media) er et opprinnelig latinsk ord som i sin grunnleggende, og først brukt betydning, som befinner seg i midten, er et begrep fra språkvitenskap som betegner de stemte eller ustemte lukkelydene b-, d- og gs språklyd i gamle, greske lydsystemer, midt mellom tenues og aspiratae. Media er den bestemte flertallsformen av medium som også brukes i sammenstillingen massemedium. Over tid har flertallsformen massemedier også utviklet seg på norsk, hvor vi nå dessuten finner entallsformen et media, som fra 1960-tallet er tatt opp i moderne norsk via engelsk. (kilde: Norsk Riksmålsordbok, bind VI)

Ordet media brukes ofte som synonym til massemediene i et moderne samfunn, det vil si blant annet aviser og tidsskrifter, TV og radio, film og internett, men ordet betegner i videre betydning alle kanaler for kommunikasjon innenfor et samfunn og mellom samfunn, også de som ikke når ut til mange personer på én gang. I tillegg til de tradisjonelle massemediene kan derfor samlebetegnelsen media omfatte alt fra telefoni, post, CDer og bøker til nye medier og formidlingsteknologier som audiovisuelle medier og mediespillere. Ordet blir ofte også brukt om den moderne mediekulturen og underholdningsindustrien generelt. Etermediene omfatter først og fremst kringkasting.

Samfunnsbetydning[rediger | rediger kilde]

Mediebransjen er svært viktig både økonomisk, kulturelt og politisk i det moderne samfunnet. Det fins lokale, regionale, nasjonale og internasjonale mediebedrifter med et stort antall ansatte, både journalister, underholdere, teknikere og andre. Mange av selskapene har stor påvirkningskraft og meningsmakt, særlig de som arbeider med TV, som er det mediet som når bredest og har størst gjennomslagskraft i dag.

Informasjonskanalene er imidlertid mange og impulsene flere enn noen gang. Likevel er ofte nyhetsbildet, reklamen og de nye ideene som formidles, like i forskjellige medier. Da massemediene dessuten når stadig større grupper, vil de føre til større ensretting av informasjon og holdninger.

Den fjerde statsmakt[rediger | rediger kilde]

Massemediene, særlig presse og kringkasting, kalles ofte «den fjerde statsmakt» fordi de indirekte kontrollerer de andre statsmaktene regjering, parlament og domstoler gjennom overvåking og rapportering fra journalistene i de frie redaksjonene.

Et medium kan defineres på mange måter. Det kan skilles mellom:

  • primærmedier: verken avsender eller mottaker trenger tekniske apparater (f.eks. lyd som medium, språk som medium)
  • sekundærmedier: avsender (f.eks. en forfatter som får en bok publisert av et forlag) trenger tekniske apparater for å få produsert sitt verk, men mottakeren trenger ikke tekniske apparater (noen vil riktignok trenge briller for å lese)
  • tertiærmedier: både avsender og mottaker trenger avanserte tekniske apparater (utstyr til å kringkaste TV-produksjoner, TV-apparat for å kunne se produktene)

Det er sekundær- og spesielt tertiærmediene som oftest kalles medier. Et medium kan i så fall defineres som organisatoriske og tekniske apparater og innretninger til formidling av meninger, informasjoner og kulturprodukter. Et medium kan også oppfattes som en allianse av tre komponenter: en teknologisk oppfinnelse, en finansiering og en sosial bruksmåte.

Ifølge den tyske medieforskeren Friedrich Kittler er medier i en viss forstand isolerte i forhold til hverandre. Han hevder at det å overføre budskaper fra medium til medium alltid innebærer å underkaste dem andre standarder og utforminger. Et medium kan forsterke visse opplevelsesmåter og innskrenke andre. Medier både inkluderer og ekskluderer måter å sanse og erfare på.

Den kompleksiteten som kjennetegner medier, har en ideologisk dimensjon. Siden den kanadiske medieteoretikeren Marshall McLuhans tid (1960-tallet) er det en vanlig oppfatning at kommunikasjon og medier er ideologi, det vil si vevd uatskillelig sammen med systemer av makt, tenkemåter, attityder, praksiser og verdier. Et virvar av aktører bruker dessuten medier og kommunikasjonskanaler slik at budskapene skal passe inn med deres egen ideologi. Vi har dermed å gjøre med ideologi (budskap) formidlet ideologisk (i mediene som kanaler mellom avsendere og mottakere).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kategorier[rediger | rediger kilde]

Artikler[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Mass media – bilder, video eller lyd