Nidaros (avis)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Redaksjonen i Nidaros i 1927.

Nidaros ble etablert i Trondheim i 1902 som venstreavis og holdt det gående som dagsavis til 1957. Den byttet etter flere konkurser navn til Trondheimsavisa i 1989, før siste utgave kom ut i 1990.

Nidaros ble startet ved at Dagspostens redaktør, Håkon Løken, tok med seg redaksjonen over til Nidaros. Han var blitt for radikal for Dagspostens eiere.

Nidaros ble raskt en dominerende og toneangivende avis i Trondheim og Sør-Trøndelag. Dagsposten og Adresseavisen var størst i Trondheim, mens Nidaros var størst utenfor byen, som tidlig på 1900-tallet var de mest folkerike delene i fylket.

Tapte navnestriden[rediger | rediger kilde]

Trondheims berømte navnestrid i 1929, der striden stod om byen skulle hete «Trondhjem» eller «Nidaros» fikk også konsekvenser for byens aviser. De stod på hver sin side, men kampen var hardest mellom Nidaros og Adresseavisen (sistnevnte som het Trondhjems Adresseavis inntil 1927). Navnestriden endte forøvrig med kompromissforslaget «Trondheim».

Mens Nidaros ble den store taperen, vant nesten alle andre av byens aviser på striden, og særlig Adresseavisen. Nidaros ble utsatt for en total annonseboikott i 1929 som viste seg å bli ett av to nådestøt som skulle bety slutten for Nidaros. Nådestøt nummer to kom 13 år senere, da Nidaros ble stanset av den tyske okkupasjonsmyndigheten.

Stanset under krigen[rediger | rediger kilde]

Ved inngangen til andre verdenskrig hadde Trondheim fire aviser som var omtrent jevnstore. Adresseavisen og Dagsposten var de to største, Arbeider-Avisen og Nidaros de to minste.

Dagsposten la helt om til en tyskvennlig linje og fikk fortsette å komme ut. Adresseavisen fikk innsatt den tyskvennlige redaktøren Jacob Skylstad, som beholdt posisjon og kontroll så lenge krigen varte.

Både Nidaros og Arbeider-Avisa fortsatte å komme ut, men møtte snart problemer. Arbeider-Avisa ble stanset for godt i januar 1941. Nidaros led samme skjebne 17. april. Årsaken til dette var en konkret hendelse der navnene på Belfast og Dublin ble forvekslet og Nidaros dermed slo fast at tyskerne hadde bombet Dublin, hovedstaden i den nøytrale irske republikk. Feilen var uansett påskudd nok til å stenge redaksjonen.

Da fredsdagen den 8. mai 1945 opprant, kom «Trondheims-Pressen» på gata, et fellesorgan laget av Adresseavisen, Arbeider-Avisa og Nidaros. Den ble produsert i Adresseavisen etter mildt press fra hjemmefronten som ville unngå for sterk konkurransevridning i forhold til de mange avisene som var blitt stanset.

Mandag 14. mai var de ordinære avisene igjen på gata, med et opplag på rundt 30 000 for hver avis. Utgangspunktet var svært ulikt. Adresseavisen nøyde seg med å sparke den kommissarisk innsatte ledelsen. Hos Arbeider-Avisa var ingenting tilbake, men den kom likevel ut, takket være iherdig innsats fra tidligere medarbeidere og byens fagbevegelse.

Nidaros kunne starte avisproduksjonen med nesten intakt produksjonsutstyr som lojale medarbeidere hadde passet på som smeder under krigen.

Dagsposten hadde korrumpert seg selv ved frivillig å la seg nazifisere, og overlevde ikke freden. Den kristne Dagsavisa ble etablert på ruinene av Dagsposten. Adresseavisen vokste voldsomt under krigen og overtok både abonnenter og annonsører som flyktet fra Dagsposten.

Kommunistenes nye popularitet gjorde det mulig for NKP å starte opp igjen deres avis Ny Tid. Den kom ut i bare to år, fram til 1947.

I 1947 ble det daglig solgt vel 85 000 aviser i Trondheim. Adresseavisen (40 900), Arbeider-Avisen (21 800), Nidaros (13 200) og den nye Dagsavisa (vel 9 000) var tilbake etter at Ny Tid gikk inn.

Konkurs på konkurs[rediger | rediger kilde]

Etter en jevn nedtur etter krigen gikk Nidaros inn som dagsavis i 1957. Medarbeiderne forsøkte under ledelse av redaktør Gunnar Garbo å gi ut «Søndags-Ekspressen» som ukeavis i noen måneder. I 1959 var imidlertid Nidaros på gata igjen, først som ukeavis, fra 1980 to ganger i uka og fra 1987 med tre ukentlige utgaver.

Nidaros ble med over til Det Liberale Folkepartiet etter splittelsen av Venstre i 1972. Hjulene ble holdt i gang takket være innsatsvillige medarbeidere under ledelse av Gerd Søraa.

Mot slutten av 1987 var Nidaros på god vei mot en ny konkurs. Gerd Søraa, som nå var styreleder, øynet muligheter for en sterk samarbeidspartner i Dagbladet, som blant annet hadde blåst nytt liv i Nordmørsposten i Kristiansund. Det ble imidlertid ingen avtale, og styret fant at en ny konkurs var den beste løsningen.

Med et opplag på vel 3 000, ble det igangsatt ny avis under samme navn. Den lokale eiendomsutvikler Ivar Koteng skjøt inn en million kroner, og ansatte bidro også med aksjekapital. Redaktør Tove Fridén og resten av staben fortsatte, nå med fullt fokus på Trondheim. Opplaget mer enn doblet seg, men selskapet tapte fremdeles penger. Etter en ny konkurs i 1989, ble navnet endret til Trondheimsavisa med første utgave 24. februar 1989. Navnestriden fra 1929 var for lengst blitt historie.

Søndagssatsing[rediger | rediger kilde]

Opplaget økte, annonsebudsjettet sprakk den rette veien og planene ble lagt for ny satsing. Nå ble planene lagt for avisnorges første søndagsavis på 70 år. Fra å komme ut to hverdager, kom Trondheimsavisa fra 26. august 1990 ut onsdag og søndag. Målet var å lage en søndagsavis som kunne selges i løssalg over hele landet. Prosjektet ble lansert i februar, så konkurrentene hadde god til å planlegge mottrekk. Det kom fra et overraskende sted. Av alle valgte Dagbladet å lansere sin søndagsavis samme dag som Trondheimsavisa.

Trondheimsavisa var i salg to timer før Dagbladet, og suksessen uteble ikke. Hele opplaget på 12 000 ble solgt og opplaget økte fra søndag til søndag. For første gang på mange år tjente bedriften penger. Søndagsavisen ble fort lagt merke til som en kvalitetsavis. Mens den første søndagsutgaven til Dagbladet hadde førstesideoppslag om en lottomillionær, kunne Trondheimsavisas Søndagsavisen fortelle leserne hvordan Norge ble dratt inn i Gulfkrigen.

Søndagsavisen hadde avtale med flere utenlandske aviser, og hadde flere sider utenriksdekning. Kvaliteten ble lagt merke til, og NRK kåret fort Trondheimsavisas søndagsutgave til den klart beste søndagsavisen i konkurranse med Dagbladet, VG og Adresseavisen.

I oktober lanserte Adresseavisen sin egen søndagsavis. Ledelsen i Adresseavisen, anført av administrerende direktør, hadde ført hemmelige samtaler med ledelsen i Trondheimsavisa med det formål at lille Trondheimsavisa skulle lage Adresseavisens søndagsutgave.[1]

Trondheimsavisa slet fremdeles med økonomiske problemer, og redaktør Christian Larssen hoppet over til en stilling som journalist i Adresseavisen nærmest over natten. Dette skjedde uten at redaksjonen i Trondheimsavisa ble informert. Redaksjonen som var tilbake følte seg sviktet av Adresseavisen og sin redaktør Christian Larssen, men den fortsatte å gi ut avisen som var en stor redaksjonell suksess.

Åge Winge – en av journalistene som var sentral i arbeidet med å lage den nye søndagsavisen – ble konstituert som ny redaktør. Journalist Eskil Engdal gikk inn som redaksjonsekretær.

Den 9. desember 1990 kom siste utgave av Trondheimsavisa og satte et endelig punktum for en nesten 90-årig avistradisjon. Det hele hadde startet 16. juni 1902 med en annonse i Adresseavisen. Det var også Adresseavisen som kunne fortelle Trondheimsavisas lesere at styret hadde begjært konkurs. Adresseavisen, som ikke fikk sine egne journalister med på å overta Trondheimsavisa, endte den opp med å svikte den lille redaksjonen som måtte gi opp fordi avisen tapte noen få tusen kroner på hver søndagsutgave. Avisen anså løpet som kjørt da den kapitalsterke Adresseavisen kom med sin egen søndagsavis.

Som plaster på såret sørget Adresseavisen for at Trondheimsavisas abonnenter fikk Søndags-Adressa så lenge abonnementet på Trondheimsavisa var betalt. Men det varte ikke lenge. I mars 1991, tre måneder etter Trondheimsavisa gikk inn, ga Adresseavisen opp sin egen søndagsavis etter å ha brukt 20 millioner kroner på prosjektet.

Redaktører[rediger | rediger kilde]

Ansvarlig redaktør i Nidaros og dens etterfølgere.

Opplag[rediger | rediger kilde]

Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:[2]

  • 1950: 12 401
  • 1951: 12 447
  • 1952: 10 851
  • 1953: 10 318
  • 1954: 7 118
  • 1955: 6 980
  • ---
 
  • 1980: 1 549
  • 1981: 1 825
  • 1982: 1 429
  • 1983: 2 072
  • 1984: 2 434
  • 1985: 2 434
  • 1986: 2 758
  • 1987: 4 210
  • 1988: 4 832

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frode S. Eriksen: Avisliv – og død i Trondheim: strategier for å lykkes i konkurransen mot en nummer-en avis, Oslo, 1995.
  2. ^ Aviskatalogen, tall fra nettsidene til Mediebedriftenes Landsforening