George Whitefield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
George Whitefield
George Whitefield
Født 16. desember 1714
Gloucester, England
Død 29. september 1770 (55 år)
Newburyport, Massachusetts, USA
Utdannelse Pembroke College ved Universitet i Oxford
Nasjonalitet Engelsk

George Whitefield (født 16. desemberjul./ 27. desember 1714greg., død 30. september 1770) var en engelsk anglikansk protestantisk prest som deltok i den store vekkelsen i Storbritannia og særlig i de britisk-nordamerikanske koloniene. Han var en av grunnleggerne av metodismen og generelt sett av den evangeliske bevegelse.[1] Han ble muligens den mest kjente predikanten i Storbritannia og Amerika1700-tallet, og på grunn av at han hadde reist gjennom alle de amerikanske koloniene, trakk han store folkemengder og fikk bred omtale.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Whitefield ble født i Bell Inn, Southgate Street, Gloucester, i England.[2] Han var den femte sønnen og det syvende barnet av ekteparet Thomas Whitefield og Elizabeth Edwards som drev et vertshus i Gloucester. Fra tidlig av oppdaget han at han hadde et talent for skuespill og opptre i teateret, en lidenskap som han benyttet seg av ved sine teatralske oppsetninger av bibelfortellinger som han fortalte under sine prekener. Han fikk sin utdannelse ved først Crypt School i Gloucester, og deretter Pembroke College ved Universitet i Oxford.

Ettersom han kom fra en fattig bakgrunn hadde han ikke midler for betale skolepenger. Han begynte derfor på Oxford som servitør, den laveste rang blant studentene. I gjenytelse for fri tilgang ble han gjort til tjener for en rekke studenter av høyere rang. Hans plikter var å vekke dem om morgenen, hjelpe dem å bade, ta ut deres søppel, bære deres bøker og selv assistere dem ved skriftlige oppgaver.[3] Han var en del av «Holy Club» ved Oxford sammen med brødrene John og Charles Wesley. En sykdom, sammen med Henry Scougals bok The Life of God in the Soul of Man, påvirket ham til utføre misjonering. Som følge av denne omvendelsen ble sterkt engasjert i å preke for sin nye tro. Biskopen i Gloucester ordinerte ham før han hadde nådd den obligatoriske kanoniske alder.[4]

Misjonering[rediger | rediger kilde]

Whitefield var skjeløyd (Strabisme).
Selina Hastings, grevinne av Huntingdon, ca. 1770

Whitefield holdt sin første preken i kirken St Mary de Crypt[5] i sin hjemby Gloucester en uke etter at han var ordinert. Han hadde tidligere vært leder av Holy Club ved Oxford etter at brødrene Wesley hadde reist til Georgia i den nye verden i Amerika. Han la til seg praksisen ved Howell Harris holde prekener i friluft ved fjellet Hanham Mount, nær Kingswood, i Bristol. I 1738 reiste han til Savannah i Georgia som sogneprest. Mens han var der innså han at det største behovet der var et hus for foreldreløse. Han besluttet at det skulle bli hans livsverk. Han reiste tilbake til England for å skaffe midler foruten også å motta sine prestebeordning. Mens han forberedte seg på reisen tilbake holdt han prekener for store forsamlinger. På forslag fra en venn holdt han preken i friluft for gruvearbeidere i Kingswood, utenfor Bristol. Ettersom han skulle tilbake til Georgia inviterte han John Wesley til å overta hans menighet i Bristol, og holdt sin friluftsgudstjeneste for første gang ved Kingswood og deretter ved Blackheath i London.

Whitefield aksepterte den engelske kirkes doktrine om forutbestemmelse, men var uenig med brødrene Wesleys syn på læren om soning, arminianismen. Som et resultat gjorde Whitefield hva hans venner håpet at han ikke ville gjøre — overlot hele menigheten til John Wesley.[6] Whitefield dannet og ble president for den første metodistiske konferanse, men han ga snart fra seg posisjonen for å kunne konsentrere seg om misjonering.

Tre kirker ble etablert i England med hans navn; en i Bristol og to kirker i London: Moorfields Tabernacle; og Tottenham Court Road Chapel. Samfunnsmøtene ved den andre Kingswood School ved Kingswood, en bydel i østlige delen av Bristol, ble til sist også kalt for Whitefield's Tabernacle. Whitefield fungerte som prest for Selina Hastings, grevinne av Huntingdon, og en del av hans tilhengere ble med i grevinnens Connexion[7] hvor kirker ble bygd av henne, og hvor en form for kalvinistisk metodisme tilsvarende til Whitefields ble lært. Mange av Selinas kapeller og kirker ble bygd i sogn i England og Wales, og en ble reist i London, Spa Fields Chapel.

Kirker oppkalt etter Whitefield

I 1739 reiste Whitefield tilbake til England for å skaffe midler for å etablere Bethesda Orphanage, et hjem for foreldreløse, og som i dag er det eldste bevarte i USA. Da han vendte tilbake til Nord-Amerika i 1740 holdt han en rekke prekener som ble kjent som Great Awakening, de store vekkelser, av 1740. Han holdt preken bortimot hver eneste dag i flere måneder for store menneskemengder, tidvis flere tusen mennesker, mens hans reiste gjennom de amerikanske koloniene, særlig i New England. Hans reise til hest fra New York City til Charleston var til da den lengste som var blitt foretatt av en hvit mann.

Som hans samtidige og bekjente, Jonathan Edwards, fremmet Whitefield en trofast kalvinistisk teologi som var på linje med den moderate kalvinisme av de trettini artikler.[8] Mens han uttrykkelig bekreftet Gud som eneste vei til frelse, tilbød Whitefield evangeliet fritt og sa ved slutten av prekene: «Kom fattige, tapte, ugjorte syndere, kom som du er til Kristus.»[9]

Den anglikanske kirke ga ham ingen prekestol, slik at Whitefield begynte å holde sine prekener i parker og på markene på egen hånd, og nådde således ut til folk som vanligvis ikke gikk i kirken. Som Jonathan Edwards utviklet han stil som lokket fram emosjonelle reaksjoner fra sitt publikum. Men Whitefield hadde karisma og hans stemme var kraftig til tross for at hans figur var liten, og for at han var skjeløyd. Det sistnevnte var det en del som oppfattet som merket av guddommelig gunst. Til sammen ble dette virkemidler som gjorde ham til en av de første berømtheter i de amerikanske koloniene.

Takket være utstrakt spredning av trykte media hadde kanskje opp til halvparten av alle kolonistene hørt om, lest om, eller lest noe som var skrevet av Whitefield. Han benyttet seg systematisk av trykte media, sendte folk ut på forhånd til de steder han skulle ankomme og som spredte løpesedler som annonserte hans prekener. Han fikk også innholdet av sine prekener trykt og utgitt.[10] Hans første friluftspreken ved Kingswood samlet kanskje opp til 20 000, men også større menneskemengder, Whitefield selv hevdet det var opp til 30 000, møtte opp og hørte ham i skotske Cambuslang i 1742.

Benjamin Franklin og Whitefield[rediger | rediger kilde]

Benjamin Franklin, ca 1785

Benjamin Franklin var til stede ved et vekkelsemøte i Philadelphia og ble meget imponert over Whitefields måte å overlevere sitt budskap til en slik stor menneskemengde. Franklin hadde tidligere oppgitt, som en overdrivelse, rapporter om Whitefield som prekte for tusenvis av mennesker i England. Da han hørte ham holde preken fra rettslokalet i Philadelphia, spaserte Franklin av sted til sin butikk i Market Street inntil han ikke lenger kunne høre Whitefield klart. Han beregnet at hans avstand fra Whitefield og kalkulerte området til en halvsirkel sentrert om Whitefield. Ved å ta med i beregningen om to kvadratfot per person beregnet han at Whitefield kunne bli hørt av over 30 000 mennesker i friluften.[11][12]

Det oppsto et nært og livslangt vennskap mellom de to, Franklin og Whitefield.[13] Franklin beundret Whitefield som en felles intellektuell, men mente at Whitefields plan for å drive et hjem for foreldreløse i Georgia var et tapsprosjekt. Franklin utga flere av Whitefields avhandlinger og var imponert over den andres dyktighet til å preke og tale med klarhet og entusiasme. Franklin var selv tilhenger av økumenikk, forståelse mellom alle kristne, og støttet Whitefields appell til medlemmer av mange trosretninger, men ble ikke selv konvertert. Etter en av Whitefields prekener, noterte Franklin følgende:

«vidunderlig... endringer kom snart til vår beboeres oppførsel. Fra å være tankeløse eller likeglade overfor religion, synes det som om alle i verden ble voksende religiøse, slik at man ikke kunne gå gjennom byen en kveld uten å høre salmer sunget i ulike familier i hver eneste gate.»[14]

Reiser[rediger | rediger kilde]

Whitefield er husket som en av de første som holdt prekener for slaver. Phillis Wheatley skrev et dikt til hans minne etter hans død. I en tidsalder da reiser over Atlanterhavet var en lag og risikofylt ferd, besøkte han Amerika syv ganger, krysset Atlanteren tretten ganger til sammen. Det er beregnet at gjennom sitt liv holdt han mer enn 18 000 formelle prekener, og av disse ble 78 utgitt i skrift.[15] I tillegg til hans arbeid i Amerika og England, gjorde han femten turer til Skottland, den mest kjente var «Preaching Braes» i Cambuslang i 1742, to til Irland, og en gang hver til Bermuda, Gibraltar og Nederlandene. Han kom også til Amerika i 1738 etter John Wesley reiste for bli prest i Georgia-kolonien i Savannah.

Død[rediger | rediger kilde]

Whitefield døde i sognekallet Old South Presbyterian Church,[16] Newburyport i Massachusetts den 30. september 1770, og ble gravlagt i henhold til egne ønsker i krypt under prekestilen i denne kirken. En byste av Whitefield er samlingen til by- og kunstgalleriet til Gloucester.

Det var John Wesley som holdt preken i minnegudstjenesten i London etter Whitefields ønske.[17]

Demokrati[rediger | rediger kilde]

Den første store vekkelsen demokratiserte religionen ved å ta opp maktbalansen mellom presten og menigheten. Framfor å lytte fromt og alvorlig på presten, begynte folk å rope og stønne i entusiastisk sinnsbevegelse, nye religiøse skoler ble åpnet som utfordret hegemoniet til de amerikanske universitetene Yale og Harvard; personlige erfaringer ble viktigere enn formell utdannelse for prestene. Slik sammenhenger og levevaner formet et nødvendig grunnlag for den amerikanske revolusjonen.[18][19]

Talsmann for slaveri[rediger | rediger kilde]

Slaver som venter på å bli solgt, Richmond, Virginia. 1861

Tidlig på 1700-tallet ble slaveri forbudt i Georgia. I 1749 drev George Whitefield aktiv kampanje for det måtte bli lovlig igjen og hevdet at territoriet ville aldri bli framgangsrikt om ikke gårdsbrukene kunne benytte slavearbeidskraft.[20] Han begynte sitt fjerde besøk i Amerika i 1751 ved å gjøre seg til talsmann for slaveriet, at gjeninnføringen av slaver i Georgia var nødvendig for at hans plantasje skulle bli lønnsom.[21] Delvis grunnet hans kampanje og skriftlige oppfordringer til Georgia Trustees (tillitsmannsstyre), ble slaveriet gjort lovlig igjen i 1751. Whitefield kjøpte slaver som deretter arbeidet ved hans hjem for foreldreløse, Bethesda Orphanage. For å skaffe penger til hjemmet, benyttet han også slaver på Providence-plantasjen. Whitefield skal ha behandlet sine slaver relativt bra; og han var kritisk til andre slaveeieres mishandling av deres slaver.[22] Da Whitefield døde hadde han testamentert sine slaver til grevinnen av Huntingdon.[23] Hans holdning overfor slaveriet er uttrykt i et brev til en Herr B., skrevet fra Bristol den 22. mars 1751:

«Angeånde lovligheten å holde slaver, jeg har ingen tvil ettersom jeg hører at noen var kjøpt med Abrahams penger, og at en del var født i hans hus. — Og jeg kan ikke hjelpe å tenke at en del av disse tjenerne som er nevnt av apostlene i deres epistler var eller hadde vært slaver. Det er tydelig at gibeonittene var dømt til evig slaveri, og selv om frihet er en vakker ting for de som er født frie, men for de som aldri har kjent til dens skjønnhet, er slaveriet kanskje ikke så trettende. Hvordan dette er, det er tydelig (...) at varme land ikke kan bli kultivert uten negre. Hva for et blomstrende land Georgia kunne ha vært om bruken av dem hadde vært tillatt for år siden? Hvor mange hvite mennesker har blitt ødelagt for å ønske dem, og hvor mange tusener av pund har blitt benyttet til ingen hensikt i det hele tatt? Hadde herr Henry vært i Amerika, er jeg overbevist om at han ville ha sett lovligheten og nødvendigheten av å ha negrer her. Og selv om det er sant, at de er fraktet inn på galt vis fra sine egne land, og det er en handel som ikke kan godtas, dog da det vil fortsette enten vi vil det eller ikke; jeg vil oppfatte meg selv som meget heldig om jeg kunne kjøpe et godt antall av dem for å gjøre deres liv trygt, og legge et grunnlag for fø opp deres etterkommere i oppdragelse og tilrettevisning av Herren. Du vet, min kjære herre, at jeg har ingen hånd i bringe dem inn i Georgia; skjønt min bedømmelse var for det, og så mye penger ble årlig benyttet til ingen hensikt, og jeg var sterkt pågående dit hen, dog vil jeg vil ikke ha noen negre på min plantasje før bruken av dem var offentlig tillatt i kolonien. Nå er det gjort, kjære herre, la oss ikke fundere mer over det, men flittig forbedre den nåværende mulighet for deres anvisning.»[24]

Verker[rediger | rediger kilde]

Whitefields prekener ble høyt ansett for hans evne til å holde på sine tilhøreres entusiasme, og mange av dem som med hans brev og dagbøker ble utgitt i løpet av hans levetid. Hans dagbøker, opprinnelig ment for privat spredning, ble i smug utgitt av Thomas Cooper. Det fikk James Hutton til å utgi en versjon med Whitefields tillatelse. Overstrømmende og med et «altfor apostolisk» språk førte til mye kritikk og utgivelsen av dagbøkene opphørte etter 1741. Selv om Whitefield forberedte en ny utgave i 1744–45, ble de ikke utgitt før i 1938; og biografier på 1800-tallet referer til et tidligere manuskript som Whitefield utga i 1740, A Short Account of God's Dealings with the Reverend George Whitefield. Det skal ha dekket hans liv opp til hans ordinasjon. I 1747 utga han A Further Account of God's Dealings with the Reverend George Whitefield, som dekket perioden fra hans ordinasjon og til hans første sjøreise til Georgia. I 1756 ble en sterkt redigert utgave av hans dagbøker og selvbiografiske redegjørelser utgitt.

Etter hans død utga John Gillies, en venn fra Glasgow, en selvbiografi og seks bind med hans tekster, bestående av tre bind med brev, et bind med avhandlinger, og to bind med prekener. En annen samling med prekener ble utgitt rett før han forlot London for siste gang i 1769. Disse ble fornektet av Whitefield og Gillies som forsøkte å kjøpe alle kopier og ødelegge dem. Teksten hadde blitt skrevet ned av tilhørere under framføringene av prekene, men Whitefield hevdet at disse tekstene lot ham framstå meningsløse. Likevel ble disse prekene inkludert i en ny utgivelse på 1800-tallet, Sermons on Important Subjects, sammen med godkjente prekener fra Works. En utgave av dagbøkene i et bind ble redigert av William Wale i 1905. Det ble gjenopptrykt med ekstra materiale i 1960. Den manglet oppslagene fra Bermuda-dagbøkene i Gillies' biografi og sitatene fra manuskriptjournaler funnet i biografiene fra 1800-tallet. En sammenligning av denne utgaven med de originale utgivelsene fra 1700-tallet viser tallrike utelatelser, en del mindre og noen større.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Noll, Mark A. (2010): The Rise of Evangelicalism: The Age of Edwards, Whitefield and the Wesleys
  2. ^ Whitefield, George (1740): A Short Account of God's Dealings with the Reverend George Whitefield
  3. ^ Dallimore, Arnold A. (1970): George Whitefield
  4. ^ Kanoniske alder er i katolsk kanonisk lov en alder som man må oppnå, telt fra fødselen, som gjør det mulig å inneha visse posisjoner eller privilegier, eller motta sakramentet.
  5. ^ Heighway, Carolyn (1985): Gloucester: A History and Guide. Gloucester: Alan Sutton Publishing Limited. ISBN 0-86299-256-7. s. 141
  6. ^ Wiersbe, Warren W. (2009): 50 People Every Christian Should Know, ISBN 978-0-8010-7194-2. s. 42–43.
  7. ^ Countess of Huntingdon's Connexion er et lite samfunn av evangeliske kirker som ble grunnlagt i 1783 av Selina, grevinne av Huntingdon
  8. ^ Whitefield, George, et al. (2001): The Works of George Whitefield, 3:383
  9. ^ Bormann, Ernest G. (1985): Force of Fantasy, s. 73
  10. ^ Stout, Harry S. (1991): The Divine Dramatist: George Whitefield and the Rise of Modern Evangelicalism
  11. ^ The Autobiography of Benjamin Franklin, Applewood Books, Bedford, MA, ISBN 978-1-55709-079-9. s. 163–164
  12. ^ Hoffer, Peter Charles (2011): When Benjamin Franklin Met the Reverend Whitefield: Enlightenment, Revival, and the Power of the Printed Word, Johns Hopkins University Press, s. 155
  13. ^ Brands, H.W. (2000): The First American: The Life and Times of Benjamin Franklin, s. 138–150
  14. ^ The Autobiography of Benjamin Franklin, s. 104–108; Rogal, Samuel J. (1997): «Toward a Mere Civil Friendship: Benjamin Franklin and George Whitefield» i: Methodist History 35(4): 233–243. 0026-1238
  15. ^ Sermons of George Whitefield that have never yet been reprinted
  16. ^ First Presbyterian (Old South) Church
  17. ^ Jf. oppslag i Wesleys dagbok for 10. november 1770. Se Wesley, John (1951): The Journal of John Wesley. Online: Moody Press / Chicago. s. 202.
  18. ^ Ruttenburg, Nancy (1993 ): «George Whitefield, Spectacular Conversion, and the Rise of Democratic Personality» i: American Literary History 5(3), s. 429–458. 0896-7148
  19. ^ Mahaffey, Jerome Dean (2011): The Accidental revolutionary: George Whitefield & the Creation of America, Waco, TX: Baylor University Press, ISBN 978-1-60258-391-7
  20. ^ Dallimore, Arnold (1980): George Whitefield: The Life and Times of the Great Evangelist of the Eighteenth Century, bind 2
  21. ^ Lambert, Frank (1993): Pedlar in divinity: George Whitefield and the Transatlantic Revivals, 1737–1770. Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-03296-2. s. 204–205
  22. ^ Pollock, John (2009): George Whitefield: The Great Awakening, Christian Focus, ISBN 1-84550-454-2, ISBN 978-1-84550-454-0
  23. ^ Cashin, Edward J. (2001): Beloved Bethesda : A History of George Whitefield's Home for Boys
  24. ^ Whitefield, George: Works, bind 2, letter DCCCLXXXVII. Oversatt av Wikipedia for anledning. Originalsitat: «What a flourishing country might Georgia have been, had the use of them been permitted years ago? How many white people have been destroyed for want of them, and how many thousands of pounds spent to no purpose at all? Had Mr Henry been in America, I believe he would have seen the lawfulness and necessity of having negroes there. And though it is true, that they are brought in a wrong way from their own country, and it is a trade not to be approved of, yet as it will be carried on whether we will or not; I should think myself highly favoured if I could purchase a good number of them, in order to make their lives comfortable, and lay a foundation for breeding up their posterity in the nurture and admonition of the Lord. You know, dear Sir, that I had no hand in bringing them into Georgia; though my judgement was for it, and so much money was yearly spent to no purpose, and I was strongly importuned thereto, yet I would not have a negro upon my plantation, till the use of them was publicly allowed in the colony. Now this is done, dear Sir, let us reason no more about it, but diligently improve the present opportunity for their instruction.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Armstrong, John H. (1997): Five Great Evangelists: Preachers of Real Revival. Fearn (maybe Hill of Fearn), Tain: Christian Focus Publications. ISBN 978-1-85792-157-1
  • Bormann, Ernest G. (1985): Force of Fantasy: Restoring the American Dream. Carbondale: Southern Illinois University Press. ISBN 978-0-8093-2369-2
  • Dallimore, Arnold A. (1970): George Whitefield: The Life and Times of the Great Evangelist of the Eighteenth-Century Revival (Bind I). Edinburgh or Carlisle: Banner of Truth Trust. ISBN 978-0-85151-026-2
  • Dallimore, Arnold A. (1980): George Whitefield: The Life and Times of the Great Evangelist of the Eighteenth-Century Revival (Bind II). Edinburgh or Carlisle: Banner of Truth Trust. ISBN 978-0-85151-300-3
  • Johnston, E.A. (2007): George Whitefield: A Definitive Biography (2 bind). Stoke-on-Trent: Tentmaker Publications. ISBN 978-1-901670-76-9
  • Gillies, John & Whitefield, George (1853): Memoirs of the Rev. George Whitefield: to which is appended an extensive collection of his sermons and other writings: E. Hunt (full tekst online)
  • Kenney, William Howland, III (Januar 1970): «Alexander Garden and George Whitefield: The Significance of Revivalism in South Carolina 1738-1741» i: The South Carolina Historical Magazine, Vol. 71, No. 1 , s. 1-16.
  • Kidd, Thomas S. (2009): The Great Awakening: The Roots of Evangelical Christianity in Colonial America. New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-15846-5
  • Lambert, Frank (1993): Pedlar in divinity: George Whitefield and the Transatlantic Revivals, 1737–1770. Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-03296-2
  • Mahaffey, Jerome (2007): Preaching Politics: The Religious Rhetoric of George Whitefield and the Founding of a New Nation. Waco: Baylor University Press. ISBN 978-1-932792-88-1
  • Mahaffey, Jerome (2011): The Accidental Revolutionary: George Whitefield and the Creation of America. Waco: Baylor University Press. ISBN 978-1-60258-391-7
  • Mansfield, Stephen (2001): Forgotten Founding Father: The Heroic Legacy of George Whitefield. Nashville: Cumberland House Publishing (overtatt av Sourcebooks). ISBN 978-1-58182-165-9
  • Noll, Mark A. (2010): The Rise of Evangelicalism: The Age of Edwards, Whitefield and the Wesleys.
  • Philip, Robert (2007, opptrykk av utgaven fra 1837): The Life and Times of George Whitefield. Edinburgh: Banner of Truth Trust. ISBN 978-0-85151-960-9
  • Reisinger, Ernest (Vinter/vår 1995): «What Should We Think Of Evangelism and Calvinism?» i: The Founder's Journal, utgave 19/20. Coral Gables?: Founders Ministries.
  • Stout, Harry S. (1991): The Divine Dramatist: George Whitefield and the Rise of Modern Evangelicalism. Grand Rapids: William B. Eerdmans Publishing Company. ISBN 978-0-8028-0154-8
  • Whitefield, George (1978): Journals. London: Banner of Truth Trust. ISBN 978-0-85151-147-4

Whitefield, George, et al. (2001): The Works of George Whitefield on CD-ROM (samling). Weston Rhyn: Quinta Press. ISBN 978-1-897856-09-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]