Sørstatsgotikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaver på en plantasje i Sør-Carolina, maleri fra ca. 1790
Gamle Alabamas hovedstatsruiner ved Capital Park i Tuscaloosa.
Robie Macauley med Flannery O'Connor ved Universitet i Iowa i 1947.

Sørstatsgotikk (engelsk Southern Gothic) er særskilt amerikansk undersjanger av gotisk litteratur knyttet til sørstatene.

Det er en sjanger som også knyttes til «new fiction», som igjen er assosiert med sørstatenes litteratur i etterkrigstiden. New fiction var en merkelapp som rundt 1950 ble gitt til en rekke og ulike forfattere som Truman Capote, Jean Stafford, Paul Bowles, Carson McCullers, Flannery O'Connor og flere.[1] New fiction besto i og for seg ikke av noe særskilt nytt, ingen nye teknikker, men heller i hva forfatterne ikke ville ha: De følte ingen forpliktelse i være knyttet til en politisk ideologi eller gjenspeile en politisk virkelighet eller en sosial struktur. Isteden skulle litteraturen være en gjenspeiling av forfatterens fantasi.

Gotikk assosieres først og fremst med 1700-tallets makabre skrekk- og grøsserlitteratur i Europa, men viser her til new fiction og da særlig på effektene som forfatterne benyttes seg av. I henhold til den europeiske gotiske roman var sørstatsgotikken mindre preget av det overnaturlige, men besto av langt mer verdslige monstre og elementer som det voldelige, skrekkinnjagende, uortodokse og kanskje overnaturlige (symbolsk eller faktisk) som ledet leseren gjennom fortellingens handling. Sørstatsgotikk gir ofte en følelse av usikkerhet gjennom bisarre forviklinger, brutale og voldelige innslag, og en moralsk ambivalens samtidig som litteraturen også undersøker de mange sosiale, politiske og etniske problemstillingene i de amerikanske sørstatene. Om det ikke hadde vært for prosaen er preget av skarp og nøye planlagt nøkternhet ville utpenslingen av vold, perversjon og groteske elementer å virket som billig effektmakeri.

Mens tradisjonell gotisk litteratur er kjent for portrettere opphøyd skrekk — en gysende blanding av det ekstremt gode og det ekstremt onde, lys og mørke — er sørstatsgotikken opptatt av et annerledes sammenstilling og er hovedsakelig opptatt av etniske eller kjønnsmessige emner, den problematikken som preger sørstatene den dag i dag. Sørstatene er preget av historie, preget av de store bomullsplantasjer, av tapet fra den amerikanske borgerkrigen, av skyld og tung religiøsitet, av blind og meningsløs vold og sterke drifter. Sørstatsgotikk har en blanding av både det tragiske og det komiske, er seriøs med det useriøse og dypsindig om det verdslige. Hovedsakelig adskiller sørstatsgotikken seg ved sin kombinasjon av det hellige eller åndelige med det profane, og heri ligger ofte en særskilt uro. Graden av det groteske kan variere, fra å kapre leserens oppmerksomhet, til å være et bakteppe for en ellers tradisjonell handling. Sørstatsgotikk gir sjelden eller aldri en avslutning som innebærer en enkel løsning, men etterlater ofte leseren med åpne og flere mulige konklusjoner.

Noen sentrale forfattere[rediger | rediger kilde]

Charles W Chesnutt, 1898
Carson McCullers, 1959
William Faulkner, 1953
Richard Wright, 1939
Truman Capote, 1959
Tennessee Williams, 1965
Flannery O'Connor, 1947

Følgende er noen eksempler på sentrale forfattere og en del av deres mest karakteristiske litterære tekster som står mer eller mindre innenfor tematikken sørstatgotikk:

Hjertet er en ensom jeger (1940) var den første romanen til Carson McCullers. Den trekkes ofte fram som et av de første eksemplene på new fiction, gjerne ved at den settes opp mot 1930-tallets sosiale romaner som eksempelvis John Steinbecks Vredens druer (1939). McCullers' fortellinger er en på et vis en moderne lignelse om fem menneskers ensomhet og deres forsøk på å bryte den. Som i alle McCullers' fortellinger foregår det på «en hesling liten solsvidd tettgrend i Georgia med stygge hus og snuskede små kafeer, overalt henger stanken av fattigdom og forfall.»[2] Sentralt står den døve John Singer og de han møter i småbyen. McCullers manet fram ulitterære figurer, de glemte, de undertrykte og de som er blitt dårlig behandlet.

William Faulkner er en prominent sørstatstemme, selv om han var nærmest ukjent da han fikk Nobelprisen i 1949, men hans verker stammer hovedsakelig fra 1920- og 1930-tallet. Hans roman Stormen og vreden (The Sound and the Fury, 1929) har som de fleste av Faulkners romaner sin handling i sørstatene i det fiktive stedet Yoknapatawpha County. Fortellingen skildrer familien Compsons tragedie og opplysning, skildret i fire kapitler som hver av dem utgjør fire tidsepoker. De tre første kapitlene handler om familiens tre brødre som i hver sine marerittlignende indre monologer forteller om sin egen og familiens historie, men i det siste kapitlet står den altvitende forteller fram for å skildre historien til den svarte husholderen Dilsey. Alles liv er tragiske. Romanens tittel henspiller på en monolog fra Shakespeares Macbeth: «(Livet er) en saga blott, / fortalt av en dåre, full av storm og vrede, / og uten hver en mening.»[3]

Absalom, Absalom! (1936) er ytterligere en karakteristisk sørstatsgotisk og allegorisk roman av Faulkner, som forteller om tre familier i sørstatene før, under og etter borgerkrigen, men med særlig fokus på livet til Thomas Sutpen. Han er en hvit mann født i fattigdom og som dør i en annens raserianfall mens han forsøker å gjenoppbygge livet etter krigen, og flammene som brenner ned alt, er det kun en ung mann med store mentale funksjonshemninger. Tittelen er en allusjon til den gammeltestamentlige fortellingen om Absalom, kong Davids sønn. Romanen er betraktet som en av de beste sørstatsromaner gjennom alle tider.[4]

Truman Capotes debutroman, Andre stemmer, andre rom (1948) lå langt fra den naturalistiske, samfunnsbeskrivende roman, men kanskje det beste eksempelet på new fiction og sørstatsgotikkens innadvendte søken i groteske, perverterte omgivelser. Tretten år gamle Joel reiser alene til en forblåst landsby i Georgia for å finne en far han aldri har møtt. Capotes sørstatsmiljø er på en gang realistisk, og på den annen side preget av litterære, nærmest surrealistiske trekk. Joel finner familiens plantasje, men all storhet fra fortiden er borte, alt er fallferdig, nedbrent og skummelt, og når han til slutt finner faren er han et skjelvende vrak, ute av stand til å bevege seg eller snakke. Mennesker og omgivelser er som drømmesyner, uvirkelige og fylt av angst og forvirring.

I Capotes dokumentariske roman Med kaldt blod (1966) er det møtet mellom det uskyldige, redelige og gudsfryktige Amerika som brutalt møter det andre Amerika i form av to mordere som meningsløst myrder en familie på fire for et utbytte på kun noen få dollarsedler.

En sporvogn til Begjær (A Streetcar Named Desire, 1947) er et skuespill skrevet av Tennessee Williams, og som han mottok Pulitzerprisen for året etter. Det handler om kulturkollisjonen mellom to figurer, Blanche DuBois, en falmende levning fra de gamle sørstatene, og Stanley Kowalski, en i den voksende urbane arbeiderklassen. Blanche reiser til New Orleans med sporvognen for å besøke sin søster Stella. Hennes pretensjoner om dyd og kultur er kun en tynn maske for alkoholisme og tidligere tiders selvbedrag, og det kolliderer voldsomt i møtet med søsterens ektemann Stanley. Han er en naturkraft, brutal og grov, mens søsteren er underdanig, og Blanche kan over hode ikke forstå deres kjærlighet og forhold. I deres endelige konfrontasjon voldtar Stanley henne, og får et mentalt sammenbrudd, og når hun blir innlagt, mumler hun: «Hvem du enn er, jeg har alltid vært avhengig av vennligheten til fremmede...»

Flannery O'Connor skrev to romaner og to samlinger med til sammen 32 noveller, alle preget av regional setting og groteske figurer, men også en refleksjon av hennes katolsk tro som medførte en bearbeidelse av moralske og etiske spørsmål. Romanen De voldsomme går av med seieren (The Violent Bear It Away) fra 1961 forteller om en hjemvendt soldat som i hæren tapte alle sine illusjoner om det gode og på verden. I sin skuffelse fornekter han Bibelen og synder så mye han kan for å rettferdiggjøre sin manglende tro. Han brøler sine blasfemier ut, kanskje i håp at de vil bli motbevist, men overalt får han bekreftet at Gud ikke er til, og til sist brenner han ut sine egne øyne. En av hennes noveller, «En god mann er vanskelig å finne» (1955) handler også om villfarne, søkende mennesker i religiøs konflikt: «Jesus var den eneste som vekket opp de døde. Det skulle han aldri ha gjort. Han brakte tingene ut av balanse.»

O'Connor levde hele livet i sørstatene, og hennes forfatterskap var preget av fortellinger gjennomsyret av voldsom brutalitet i en verden i oppløsning. Kun liv og død interesser henne. Hun avfeide kritikken med å si at «Det er min erfaring at nordstatskritikerne betrakter all sørstatslitteratur som grotesk — med mindre den er virkelig grotesk; da sier de at den er realistisk.»[5]

Litterære trekk[rediger | rediger kilde]

Setting[rediger | rediger kilde]

I sørstatsgotikkens tekster, medtatt, forsømte og særskilt amerikanske plantasjer, herskapsboliger, og avsidesliggende sumpområder har den posisjonen som de europeiske middelalderfestningene og borgruinene til den tradisjonelle gotiske roman. Disse forskjellene bidrar til å gi en særskilt amerikansk kvalitet til sjangeren. Tidlige amerikanske gotiske forfattere fokuserte på den ukjente amerikanske villmarken, eller i tilfellet med Edgar Allan Poes Arthur Gordon Pyms fortellinger (The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, 1838) det tilsvarende ukjente havet. I Walker Percys Lancelot (1977) forteller hovedfiguren, Lancelot, historien fra et sinnssykehus til en nær venn, Percival. Fra sitt rom minnes Lancelot de hendelser som skjedde før han ble innlagt. Lancelot har vanskeligheter med å møte de forbrytelser han har begått mot sin kone og hennes nære venner. Han har drept folk, dog har han problemer med å forstå hvorfor han gjorde som han gjorde. I disse verkene er det åpenbart hvordan settingen sammenflettes med den egentlige ide av det «gotiske» gjennom hele romanen. I Tennessee WilliamsEn sporvogn til Begjær snakker Blanche ofte om den «tapte» familieplantasjen og herskapshuset. Nå mangler hun pengene som signaliserer henne som øverste klasse. Hun forsøker å unnslippe denne virkeligheten ved å forestille eller late som om hun har en rik kjæreste og at også hun selv er rik. Det er det perfekte eksempelet på en kvinne som forsøker å unnslippe sin virkelige fortid, nåtid og framtid. Disse settingene bidrar til å forsterke følelsen av det usikre som hyppig opptrer i sørstatsotikken.

Selv om settingen til slike verker ofte ligger innenfor de amerikanske sørstatene, er den likevel ikke eksklusiv for dette området. Som i Poes Pym, eller Richard Wrights Native Son (1940) som handler om den 20-årige svarte Bigger Thomas som lever i den ytterste fattigdom i Chicagos getto South Side på 1920-tallet, og i redselen for at han muligens har drept en hvit pike fører ham inn i en flukt som medfører flere vanskeligheter og ytterligere et mord.

Religionens betydning[rediger | rediger kilde]

Mange av sørstatsgotikkens forfattere har kristen understrøm eller som hovedstrøm, og fokuserer særlig på menneskets iboende synder eller ondskap. Denne vektleggingen på religion manifesterer seg selv gjennom tilsynekomsten av Kristuslignende figurer. En slik figur er John Singer fra Carson McCullers roman Hjertet er en ensom jeger. Romanens andre figurer søker nærvær og håper han kan hjelpe dem å finne hva de enn søker etter. Ettersom Singer imidlertid er døv, noe som ofte er i seg selv en grotesk markering i sørstatsgotikken, vet han ikke alltid hva det er de andre forsøker å meddele og bare nikker av høflig tilbake. De andre figurene opplever derimot dette som en dyp forbindelse og forståelse fra hans side, og gir ham en frelserposisjon, men Singer selv, som mange Kristusfigurer i sørstatsgotikken, tilbyr ingen forståelse eller frelse.

Tilsvarende er Flannery O’Connors The Violent Bear it Away sentrert rundt dåp og den profetiske stemme. Romanen forholder seg til unge Tarwaters strid for å oppnå uavhengighet fra hans grandonkels besettelse, ideen om at gutten følger ham på vegen til en profet. En annen behandling av religion er innlysende i Charles W. Chesnutts The Conjure-Woman and other Conjure Tales. Tradisjonelt er en kvinne knyttet til begrepet «conjure» en svart kvinne som lever i nærheten av en plantasje og driver med magi eller trolldom. I Chesnutts bok søker plantasjens slaver kvinnens hjelp for ulike problemer, enten med deres herrer eller med andre, og kan ofte motta en form mikstur eller en trolldomsformular som løsningen på deres problemer, noe som fører til at de blir forvandlet til et tre eller et dyr.

Det groteske[rediger | rediger kilde]

Grotesk er et vestlig begrep, dannet i renessansen som en måte å beskrive en fremmedgjort verden.[6] Det groteske som uttrykk for en fremmedgjort verden, og hvor denne fremmedheten kan være komisk eller tragisk, eller begge deler, og således er et forsøk på å kontrollere og fordrive de demonske kreftene i verdenen.[7]

Den groteske tradisjon i sørstatsgotikken er en urolig litteratur hvor komiske omstendigheter går forut forferdelig tragedie, eller omvendt. Det groteske kan være en struktur eller en fremmedgjort verden. Det er gjort forsøk på å gjøre det kjente ukjent, noe som er det motsatte av den akseptable orden. Denne verden, like mye i spenningen som tydeliggjør det ynkelig og usle, opphører å være tillitsfullt, og motsier både rasjonalisme og tankens fornuft.

Det groteske kan bli sett i litterære figurer som ofte besitter sosialt tvilsomme kvaliteter, som eksempelvis fanatisme, rasisme, perversjon, egoistisk selvrettferdighet, eller ukontrollert hat. Dette kommer særlig til uttrykk i Flannery O’Connors The Violent Bear it Away, hvor figuren Tarwater knytter sitt hat til sin higen å slippe vekk fra Gud. Walker Percys Lancelot er tilsvarende opptatt av sin egen frihet, hans muligheter til å unnslipp et liv som han i økende grad ser på som nedsenkning i fortiden som om det var en film som ble vist. Han ser oppdagelsen av hustruens utroskap, paradoksalt, som begynnelsen på hans egen personlige frihet, noe han oppfatter som mer fryktelig enn Tarwater som brenner ned sitt hus og dreper et antall mennesker. En annen roman som er preget av det groteske er Erskine Caldwells God’s little Acre (1933) hvor to søstre må forholde seg til familiens forfall, incest, og en økende industrialisert oppfatning av seksuelt samvær. Alle disse elementene spiller med hvordan det groteske kan skje innenfor romanens rammer og endre dynamikken og retningen som romanens figurer utvikler eller beveger seg i.

Sørstatsgotikken benytter som ofte av dypt mangelfulle, groteske, kanskje perverterte figurer som muligheter til å framheve de ubehagelige aspektene av sørstatskulturen mens den samtidig unngår moralismens uttrykk. Ofte er figurenes sosiale vemmelse illustrert i fysiske deformasjoner som kan benyttes for å symbolisere indre falskhet eller fordervelse. Dette er særlig sett i verkene til Flanney O’Connors «Bra landsens folk» («Good Country People», 1955) hvor hovedfiguren Hulga har en trefot. På dette vises, slik som med mange andre sørstatsgotiske fortellinger, at Hulga er adskilt fra alle andre på et negativt vis. Ikke bare er hun sett som et misfoster av mange, men hun nærer selv et meget negativt syn på verden som fører til at hun omfavner en tro på ‘ingenting’.[8] O’Connor har faktisk uttalt at «kjærlighet, og særlig kjærlighet for en person som er ute av stand til å gi eller motta kjærlighet, er ved hjertet av mitt valg av groteske figurer å skrive om — mennesker hvis fysiske udyktighet er et symbol på deres åndelige udyktighet til å elske eller motta kjærlighet — deres åndelige isolasjon.»[9]

Amoralitet som en funksjon av det groteske[rediger | rediger kilde]

I mange tilfeller mangler den sørstatsgotiske roman en konkret moralsk oppløsning, men uttrykker en moralsk usikkerhet for de realiteter som er presentert. Mens avslutningen kan være utvetydig i henhold til handling, er det ofte ingen åpenbar løsning til fortellingens konflikt som driver handlingen, eller hovedfigurenes personlige mangler. Ofte i sørstatsgotikken streber eller higer figurene etter en normaltilstand eller frelse, men ofte er det den personlige konflikten som forhindrer dem å nå fram til en løsning. Poes Arthur Gordon Pym er et utmerket eksempel på denne mangelen på løsning hvor fortellingen avsluttes brått når Pym konfronteres den tilsynelatende overnaturlige, forferdelige hvite figur. Virkeligheten i hendelsene i fortellingen, inkludert identiteten til den hvite figur, er etterlatt til leserens bedømmelse. Eksempelet viser hvordan elementene av håpløshet og uunngåelig undergang er benyttet for å stille spørsmål hvor intet korrekt svar finnes.

Sørstatsgotisk litteratur stiller hyppig spørsmål om moralsk korrekthet og om å foreta den riktige handling uten å gi svar på disse i teksten. Til tross for fraværet av svar, hjelper figurenes egne valg og påfølgende konsekvenser å se streif av litterær sannhet. I Flannery O'Connors De voldsomme går av med seieren forsøkte Tarwater så hardt å komme seg unna hva hans onkel hadde bestemt for ham, men han synes å ikke være i stand til å kjempe for hva han vil bli. Han konfronterer seg selv i romanen og må deretter møte det groteske vesen av hans egen oppvekst. Han forsøker så hardt å ikke bli lik gamle Tarwater at han ender opp akkurat som ham.

Isolasjon og fremmedgjøring[rediger | rediger kilde]

Et aspekt i sørstatsgotikken er hyppigheten av fremmedgjøring og isolasjon i dens litterære figurer. I Carson McCullers’ Hjertet er en ensom jeger er dette aspektet selvinnlysende hvor figurene er isolert fra verden rundt dem, fengslet i deres indre følelsesliv og ikke i stand til å formidle sine lidenskaper og begjær til andre. Selv om de finner trøst hos figuren Singer, som verken kan høre eller snakke, er han selv fengslet i seg selv uten sin ledsager Antonapoulos. Temaet er også til stede hos Flannery O’Conners De voldsomme går av med seieren. I denne romanen er Francis Tarwater isolert fra resten av samfunnet, sammen med og på grunn av hans religiøst forgiftede onkel. Denne dype isoleringen er også til stede med hans virkelige onkel, Rayber, som er fengslet i hans egen strenge, vitenskapelige verden. Raybers mentalt funksjonshemmede sønn Bishop er en fysisk representasjon av denne omfattende personlige isoleringen. Mot slutten fører hver av figurenes fremmedgjøring til vold og ytterligere avstand til resten av samfunnet.

I Walker Percys Lancelot oppdager hovedfiguren Lancelot Lamar sin egen isolasjon samtidig med hans oppdagelse av hustruens utroskap. Han skaper en ny, alternativ verden for seg selv da han er ute av stand til å forholde seg til sin ideologiske fremmedgjøring fra den ordinære verden. Lancelot søken etter den absolutte synd i seksuelle handlinger håper han å finne det absolutte gode. Fysisk og psykisk i fengsel skaper han sin alternative verden for seg selv og den samtidige institusjonaliserte Anna, som er et voldtektsoffer som Lancelot ser på som den perfekte ledsager for å avverge den absolutte synd. Hun er valgt ettersom hun har erfart den verste av alle seksuelle synder.

Rasistisk vold[rediger | rediger kilde]

Rasistisk vold har alltid vært et nøkkelemne i amerikansk litteratur, men er særlig intens i sørstatsgotikken, blant annet grunnet sørstatenes forhold til slaveriets historie i USA. Nærliggende eksempler på behandlingen av rasistisk vold er særlig Richard Wrights novellesamling Onkel Toms barn (Uncle Tom’s Children, 1938) hvor tittelen og innholdet alluderer til Harriet Beecher Stowes velmenende roman Onkel Toms hytte fra 1852. Wrights afroamerikanere sliter med sosial ulikhet og deres egen hjelpeløshet i å unngå det. Wright utfordrer aldri Jim Crow-lovene som fremmet påstått sosial likhet og stadfestet etnisk adskillelse. Loven var virksom i tiden 1876 og 1965. Wrights litterære figurer sitter fast i sin situasjon og selv om de ønsker endring fører deres valg ikke til ønsket resultat, men ender i vold. En bokanmelder karakteriserte novellene som følgende: «Onkel Toms barn har sin andel med vold og brutalitet; voldelig død skjer i tre av fortellingene og den hvite mobben driver på i den fjerde. Vold har lenge vært et betydelig element i skjønnlitteratur om svarte, akkurat som i deres liv. Men hvor [forfatterne] Julia Peterkin og Roark Bradford viser hvordan vold er reaksjonen på primitiv urettferdighet til den moderne sivilisasjon, viser Richard Wright det som en måte hvor sivilisasjonen holder svarte nede. Og han vet hva han skriver om.»[10]

Sørstatsgotikkens avslutning og fortsettelse[rediger | rediger kilde]

Sørstatene hadde øyensynlig en grobunn for en rik litterær tradisjon som til tross for individuelle nyanser har umiskjennelige trekk. I denne delen av USA var man i opprør mot den tradisjonen man utgikk fra, lenge før andre deler av USA begynte å sette spørsmålstegn ved sin bakgrunn og den amerikanske drømmen. I nederlagsstemningen etter først borgerkrigen, deretter den andre verdenskrigen er både tid og sted tilstede i det vedvarende sørstatsdramaet. I løpet av slutten av 1960-tallet synes det som om sørstatslitteraturens gotikk var i ferd med å tape seg og stagnere eller henfalle i pastisj. Flannery O'Connors mening var at med moderniseringen av USA var sørstatene ikke lenger så svært annerledes enn resten av USA. Den sørstatsforfatter som holder fast ved William Faulkner eller William Styrons bilde av sørstatene kom lett til å virke parodisk.[11]

Sørstatsforfatterne måtte stadig forsøke å unngå egne stereotyper, som den tilfredse slave, den dydige «southern belle», den ridderlige sørstatsherre, eller er den rettvise kristne predikanten. Disse faste typene ble opprinnelig benyttet for å gjenspeile både deres egne forkvaklede vesen og manglene i sørstatene.

Harper Lees Drep ikke en sangfugl er fortalt fra synsvinkelen til en liten pike som vokser opp i den tilsynelatende idyllen i sørstatsby, men de intense rasemotsetningene rundt rettssaken mot Tom Robinson, en svart mann anklaget for å ha drept hvit pike fra de lavere klasser, sprenger de stereotyper som romanens åpning antyder. Romanens portrett av det groteske er påfallende i den urettferdige behandlingen som en uskyldig mann må gjennomgå alene på grunn av hans hudfarge og arv. De samme emnene er også behandlet i forfatterskapet til Tennessee Williams med hans skrøpelige sørstatsbelle i hans skuespill Sporvogn til Begjær og med hans undertrykte homofile i Katt på hett blikktak (1955).

Det kan merkes at suksessen til filmserien True Blood som hadde premiere i 2008 (og året etter i Norge) har påfallende trekk fra sørstatsgotikken, iblandet en solid dose vampyrromantikk. Således griper romanserien til Charlaine Harris, The Southern Vampire Mysteries, som filmserien bygger på, tilbake til den gotiske romans opprinnelse på 1700-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beyer, Edvard, red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 12 «Etterkrigstiden». Cappelen. s. 325
  2. ^ Beyer, Edvard, red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 12 «Etterkrigstiden». Cappelen. s. 325-326
  3. ^ «And then is heard no more: it is a tale / Told by an idiot, full of sound and fury, / Signifying nothing.» (Macbeth, akt V, scene V)
  4. ^ «The Best Southern Novels of All Time», Oxford American, 27. august 2009
  5. ^ Beyer, Edvard, red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 12 «Etterkrigstiden». Cappelen. s. 336
  6. ^ Connelly, Frances S. (2003): Modern Art and The Grotesque (PDF), University of Missouri, Kansas City, s. 6
  7. ^ Kayser, Wolfgang (1981): The Grotesque in Art and Literature, Columbia University Press. Sitert fra Thomson, Philip: 2. The Term and Concept 'Grotesque': A Historical Summary
  8. ^ «Flannery O'Connor's Stories Summary and Analysis»
  9. ^ O’Connor, Flanney: «The Flowering Dream: Notes on Writing», Esquire, desember 1959
  10. ^ «Uncle Tom's Children & Native Son»
  11. ^ Beyer, Edvard, red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 12 «Etterkrigstiden». Cappelen. s. 338-339

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]