John Mason (offiser)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

John Mason (ca 1600–1672) var en engelsk major som utvandret til New England i 1632, og ble en betydningsfull militær figur i de amerikanske koloniene.

I løpet av fem år hadde han slått seg sammen med de som flyttet seg vestover fra Massachusetts Bay-kolonien til nybyggerbosetningen langs Connecticutelven som ble til Connecticut-kolonien. Spenninger og strid oppsto mellom nybyggerne og den mest framtredende indianerstammen i området, pequotfolket, som til sist endte i blodsutgytelse etter indianere drepte John Oldham, en handelsrepresentant fra Massachusetts, på øya Block Island i 1636. Ettersom disse indianerne var underordnet pequotfolket sendte Massachusetts Bay-kolonien en ekspedisjon, som John Mason var en del av, til Block Island for drepe disse indianerne. Hensikten var å krysse Connecticutelven til pequotene og forlange Oldhams mordere utlevert. Da pequotene nektet dette ble de straffet ved at teltene og kornforrådene deres ble brent ned, noe som igjen utløste Pequotkrigen. Denne krigen endte med Mystic-massakren som bokstavelig utslettet pequotene. Flere år senere gjenfortalte Mason sin erfaringer i Pequotkrigen i sin fortelling Brief History of the Pequot War, men den ble ikke utgitt før en god tid etter at Mason var død, i 1736.[1]

Etter krigen ble Mason viseguvernør av Connecticut. Han selv og et antall andre var medvirkende i grunnleggelsen av Norwich, hvor han døde i 1672.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Mason ble født i England en gang rundt 1602. Han ble offiser i den engelske hæren og tjente som løytnant under Thomas Fairfax, 3. lord Fairfax of Cameron, general og parlamentarikernes øverstkommanderende under den engelske borgerkrigen.

Masons prosa er sprek og direkte i hans faste brevveksling med Robert Charles Winthrop, og det samme var tilfelle med hans historie om Pequotkrigen, noe som tyder på en god utdannelse i England.[2] Hans aktiviteter fra de tidligste årene i New England vitner også om trening som militær ingeniør.

I 1632 utvandret Mason til Nord-Amerika og bosatte seg i Dorchester i Massachusetts hvor han kom til å representere landsbyen i den lovgivende forsamlingen. Han ble valgt til freeman den 4. mars 1634/5 og er oppført som «kaptein John Mason» i en liste for freemen fra Connecticut i Norwich for den 9. oktober 1681.

I løpet av de få årene han var i Massachusetts ble John Mason øyensynlig vurdert som svært nyttig for byen og kolonien. Den 2. juli 1633 ble en ordre «gitt kasserer om å avlevere til løytnant Mason 10 pund for hans sjøreise østover». Den 5. november 1633 fortelles det at "sersjant Stoughton er valgt til å bære fanen til kaptein Mason". Den 3. september 1634 ble «kaptein Mason» utpekt til en komite for å «finne ut passende steder for situasjonen, og også å legge ut flere arbeid for befestningen av Castle Island, Charelton, og Dorchester». En skatt ble samlet for underhold av kaptein Mason den 29. desember 1634.

I 1635 flyttet han til hva som kom til å bli Windsor i Connecticut i selskap med prost John Warham, Henry Wolcott, og andre framtredende bosettere av byen. Han ble valgt som assistent eller dommer av Connecticut-kolonien fra Windsor i 1642. Den 3. september 1635 fortelles det at «Kaptein Mason er autorisert av rådet til å samle menn og vogner for hjelpe til med ferdigstillingen av festningen på Castle Island, og deretter komme tilbake til rådet.»

Mason giftet seg i juli 1640 i Hingham i Massachusetts til Anne Peck. Hun ble født den 16. november 1619 i Hingham i Norfolk i England og døde den 30. januar 1671/72 i Norwich, New London County, Connecticut. Hun var datter av prost Robert Peck som var født i Beccles, Suffolk, England, i 1580.[3] Han var innflytelsesrik puritansk prest som flyktet fra Nordfolk i England etter at hans kirke ble underlagt restriksjoner av erkebiskop William Laud.[4][5]

Anne Peck døde kort tid for sin ektemann.

Pequotkrigen[rediger | rediger kilde]

Den 1. mai 1637 reiste den lovgivende forsamlingen i Connecticut en styrke på 90 mann under ledelse av kaptein John Mason for en offensiv krig mot pequotene. Mason kommanderte et suksessfullt hærtokt mot indianerne da han og hans menn ble kjente for å ha erobret og ødelagt prestisjen og makten til pequotene og deres festning i nærheten av elven Mystic på siden av Groton. I løpet av dette angrepet drepte bortimot alle beboerne, rundt 600 menn, kvinner og barn.

Denne hendelsen har blitt kjent som Mystic-massakren. Hendelsen er minnet i et steinmonument på det som tidligere var på Mystic Hill. Monumentet besto av en statue (se nedenfor) i legemestørrelse av major Mason med hevet sverd som representerte det øyeblikket da han hørte krigsropet Owanux! Owanux! («Engelskmenn, engelskmenn»).[6] Med seg på sin side hadde John Mason med seg to andre indianerstammer, moheganfolket og narrangansettfolket.

Den 8. mars 1637/8, i tiden etter massakren, kunngjorde forsamlingen i Connecticut at «kaptein skal være offentlig militær offiser for plantasjene i Connecticut, og skal trene militære menn derav i hver plantasje».[7]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

John Mason var en av de mest betrodde menn i Connecticut i løpet av hans tre og et halvt tiår her, både i sivile som militære saker. I han siste år refererte de formelle opptegnelser for kolonien til ham ganske enkelt som «majoren» uten fornavn eller etternavn. Kun et utvalg av hans aktiviteter kan ble presentert her.

Mason flyttet sin familie til Old Saybrook i Middlesex County i Connecticut i 1647. Han ble gitt land av staten Connecticut da Lebanon i New London County ble grunnlagt og i 1660 forent med et antall framstående familier o bosetningen av Norwich i New London County hvor han var viseguvernør (1660–1669) og generalmajor av de militære styrkene til Connecticut.[8]

Fra 1647 til 1657[rediger | rediger kilde]

Den 2. juni 1647 beordret rådet «at kaptein Mason skal sørge for fred, trygghet og god sikring for samveldet, ha kommando over alle soldatene og innbyggerne i Seabrooke og i tilfelle av alarm eller fare ved ankomst av en fiende, å gå forover eller plassere de nevnte soldater og innbyggere i slik positur for forsvar av stedet som det synes ham best,» og hvor kaptein Mason skal lede an beboerne av Seabrooke sammen med andre fra samveldet. «Det er på denne dag beordret at hans tidligere lønn på 40 pund per år skal bli fortsatt.»

I løpet av vinteren 1647/8 nedtegnet Winthrop at «midt på vinteren i en meget stormfull natt ble festningen ved Saybrook satt i brann, og alle bygningene innenfor Palisado med alle varer etc, brant ned. Kaptein Mason, hans hustru og barn, knapt spart. Tapet ble beregnet til et tusen pund, og det er ikke kjent hvordan brannen oppsto.»

Før rådet ble samlet den 6. oktober 1651 sendte kaptein Mason et brev hvor han foreslo at han ville gi sin støtte til de i New Haven som var interessert i bosette seg i «Dillaware». Rådet var ikke begeistret for ideen, men vill ikke hindre ham og motvillig tillatelse til en permisjon på 3 måneder, forutsatt at da ville komme tilbake og fungere som vanlig. New Haven forsøkte på denne tiden å etablere en datterkoloni ved elven Delaware.[9]

Ved å sitte i rådet den 18. mai 1654 hadde Mason blitt forfremmet fra kaptein til major, den rang han holdt resten av livet. Den 13. juni 1654 ble han og kaptein John Cullick sendt til Boston som sendebud for Connecticut for å diskutere Cromwells planer for å gå til krig mot nederlenderne i New Amsterdam. I april 1657 mottok Mason fra rådet en omfattende beordring hvor han ble krevd å reise til Southampton for å undersøke klager fra byborgerne der (som da var underlagt Connecticut) angående plyndringer begått av montaukindianere.

Fra 1659 til 1670[rediger | rediger kilde]

Den 15. juni 1659 ble herr Willis beordret «å dra ned til Sea Brook for å støtte majoren i undersøkelsen av mistanke om hekseri».

Sommeren 1669 sendte beboerne i Easthampton, Southampton og Stonington for å advare ham mot kommende angrep fra flere grupper med indianere. Mason ga disse brevene til koloniens myndigheter i Hartford, og ga dem sitt eget råd.

Sommeren 1670 fungerte Mason som megler mellom Roger Williams og myndighetene i Connecticut angående en grensetvist mellom Rhode Island og Connecticut.

Familie[rediger | rediger kilde]

I en liste over «en del forbigått i tidligere nedtegneleser som har dratt, dog har barna blitt født her», inkluderte Matthew Grant «kaptein Mason» og krediterte ham med fire barn født i Windsor,[10] som utgjorde datteren Ann, som døde i 1640, og dessuten Priscilla, Samuel og John.

Nedtegnelsen av fødslene til John Masons barn med hans andre hustru ble nedtegnet i Norwich, selv om ingen av deres fødsler skjedde her, med kun måneden og året for fødslene nedtegnet. Inndelingen mellom fødslene mellom Windsor og Saybrook er basert på kunnskapen at Mason var i Saybrook ved 1647, og på redegjørelsen til Matthew Grant som er nevnt ovenfor.

Descendants[rediger | rediger kilde]

John Masons etterkommere kan i dag telles i tusenvis. En del av hans mer kjente etterkommere er:

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

  • Mason's Island i Stonington i Connecticut er oppkalt etter John Mason.
  • En statue av Major John Mason er satt opp i parken Palisado Green i Windsor. Et kart av statuens plassering. Statuen ble opprinnelig plassert i vegkrysset Pequot Avenue og Clift Street i Mystic, Connecticut, i nærheten av det stedet som er antatt å ha vært pequotenes oppholdssted.

Statuen ble værende her i 103 år. Etter at man senere fikk en annen oppfatning av hvor egnet den var på det sted for den historiske massakren av pequotfolket, har en kommisjon stemt for at den bør plasseres et annet sted. Den ble deretter plasset på sitt nåværende sted.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mason, John (1736): A Brief History of the Pequot War: especially of the memorable taking of their fort at Mistick in Connecticut in 1637, Boston: S. Kneeland and T. Green.
  2. ^ Mason, John (1736): A Brief History of the Pequot War (PDF), tekst online med noter og kommentarer.
  3. ^ Peck, Robert i Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
  4. ^ Prost Peck ble tvunget til å utvandre til Amerika hvor han grunnla byen Hingham, oppkalt etter hans hjemby i England, og også andre fra hjembyen bosatte seg sammen med ham. Han bodde i Hingham i Massachusetts fram til puritaneren Oliver Cromwell fikk henrettet den engelske kongen. Robert Peck valgte da å dra tilbake til England og gjenopptok sin posisjon ved St Andrews Church. Han døde i Hingham i England, men etterlot seg etterkommere i Amerika, blant annet hans bror Joseph Peck som bosatte seg i Rehoboth i Massachusetts, og hans etterkommere fortsatte å bo i området til ut på 1900-tallet. Dagens Pecks Corner i Rehoboth er navngitt etter denne tidlige familien.
  5. ^ The Will of Rev. Robert Peck, father of Ann Peck, Hingham, Norfolk, England, A Genealogical History of the Descendants of Joseph Peck Who Emigrated with His Family to This Country in 1638, Ira Ballou Peck, 1868
  6. ^ «King Philip's War» Mayflower Families
  7. ^ Pequot War
  8. ^ Connecticut State Register, 1924 Government & Military records, s. 645.
  9. ^ Calder, Isabel MacBeath (1934): The New Haven Colony, New Haven, s. 192.
  10. ^ Grants liste, s. 93
  11. ^ En artikkel om komiteens arbeid kan leses her.

Litteratur[rediger | rediger kilde]