Joseph Heller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joseph Heller
Født1. mai 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New York[5]
Coney Island[6]
Død12. des. 1999[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (76 år)
East Hampton[8]
BeskjeftigelseSkribent,[9] manusforfatter, romanforfatter, dramatiker, journalist, prosaforfatter, selvbiograf
Utdannet vedColumbia University
St Catherine's College
Abraham Lincoln High School
NasjonalitetUSA
SpråkEngelsk[10][11]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
UtmerkelserPrix Médicis étranger (1985)
Fulbright-programmet
SjangerSatire, svart humor
Debuterte1948
Aktive år1948–
Notable verkCatch-22, Gud vet, No Laughing Matter, Picture This, Closing Time, Portrait of an Artist, as an Old Man, Now and Then
IMDbIMDb
Signatur
Joseph Hellers signatur
Joseph Heller på Commons

Joseph Heller (født 1. mai 1923, død 12. desember 1999) var en amerikansk forfatter av romaner, noveller og drama for scene og lerret. Hans mest kjente verk er den satiriske romanen Catch-22 om amerikanske piloter under den andre verdenskrig. Romanen ble filmet i 1970, regissert av Mike Nichols.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Heller har skrevet fire vesentlige romaner og utgitt en rekke andre tekster, inkludert en del mindre betydningsfulle romaner, en samling med noveller og et par skuespill. I forfatterskapet står den første romanen, Catch-22, som en søyle i en sådan grad at den har overskygget det øvrige han har skrevet. Hans tre andre sentrale romaner er Det har hendt noe (1974, norsk utgave 1975); God som gull (1979, norsk utgave samme år) og Gud vet (1984, norsk utgave samme år). Hans tre skuespill er We bombed in New Haven (1968), som tematisk har klang av hans første roman, Adaptions of Catch-22 (1971), tilpasning av romanen for scenen, og Clevinger's Trial (1974). Det tok bemerkelsesverdig lang tid for Heller å skrive sine fire første romaner, rundt tyve år.

Etter Gud vet kom utgivelsene raskere, men det er også et merkbart fall i den litterære kvaliteten. Se det (1988) var en eklektisk reise i kunsthistorien. Sluttstrek (1994) ble skrevet som en oppfølger til Catch-22, men har ingenting av den første romanens tema, tone eller humor, kun hovedpersonen Yossarian er felles; han har blitt 68 år og er i de siste stadier av livet. Portrait of an Artist, as an Old Man (2000) ble Hellers siste roman. Det er en lettlivet historie med bakgrunn fra forfatterens egen liv, suksess og alderdom. Hans selvbiografi, Now and Then: From Coney Island to Here kom i 1998. Heller regnes blant de ledende amerikanske litterære satirikere i etterkrigstiden, men hans verker gir også et dypere innblikk i den amerikanske middelklassen, gjerne med utgangspunkt i liberale jødiske miljø.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Joseph Heller ble født på Coney Island i Brooklyn i New York som sønn av fattige jødiske foreldre, Lena og Isaac Donald Heller. Hans far var bakerisjåfør og døde da sønnen var fem år gammel.[12]

Som barn elsket Heller å skrive. Han skrev en fortelling om den russiske invasjonen av Finland og sendte den til New York Daily News, som refuserte den.[13] Ifølge ham selv visste han allerede som tiåring at han ville bli forfatter; erkjennelsen kom etter at han fikk en barneutgave av Iliaden i presang.

Han gikk ut fra Abraham Lincoln High School i 1941,[14][15] og det neste året livnærte han som lærling hos en smed,[16] bud og kontorassistent.[17]

I 1942, da han var 19 år gammel, meldte han seg som frivillig til krigstjeneste i United States Army Air Corps. To år senere ble han sendt til den italienske fronten, der han fløy 60 tokt som bombemann på B-52.[16] Han tjenestegjorde i 488. bombeskvadron, som var en del av den såkalte 12th Air Force; frem til 1947 var United States Army Air Forces en del av den amerikanske hæren, og ikke en egen våpengren. Heller minnes at krigen var «morsom i begynnelsen ... Du fikk følelsen at det var noe storartet ved det». Da han ble sendt hjem, følte han seg «som en helt ... Folk mener det er ganske bemerkelsesverdig at jeg var i kamp i fly og at jeg fløy seksti tokt, selv om jeg forteller dem at flytoktene stort sett var melkeruter.» «Melkerute» var en betegnelse på flytokt hvor det ikke skjedde noe grunnet manglende motstand fra fienden.

Etter krigen studerte Heller engelsk ved University of Southern California og New York University via G.I. Bill, en lov som ga studieplass til hjemvendte soldater.[18] I 1949 fikk han sin mastergrad fra Columbia University.[19] Etter eksamen tilbrakte han et år som forsker på Fulbright-programmet ved St. Catherine's College på University of Oxford.[17] Etter at han vendte tilbake til USA, underviste han i komposisjon ved Pennsylvania State University i to år. Han foreleste også i skjønnlitteratur og dramaskriving ved Yale.[20] Deretter hadde han en kort tid arbeid for medieselskapet Time Inc.,[18] før han fikk seg jobb som tekstforfatter for et lite reklamebyrå,[16] hvor også den framtidige romanforfatteren Mary Higgins Clark arbeidet.[21] Privat begynte Heller igjen å skrive egne tekster. Han ble første gang utgitt i 1948, da det litterære tidsskriftet Atlantic i Boston trykte en novelle av ham. Den vant for øvrig nesten bladets egen pris, «Atlantic First».[13]

Heller var gift med Shirley Held fra 1945 til 1981. De fikk to barn, Erica (født 1952) og Ted (født 1956).

Heller besøkte Norge i 1975 og holdt en gjesteforelesning ved Universitetet i Oslo i forbindelse med den norske oversettelsen av Det har hendt noe. Han var blant annet tilbake på begynnelsen av 1980-tallet.

Verker[rediger | rediger kilde]

Catch-22[rediger | rediger kilde]

Mens Heller satt hjemme en morgen i 1953, fikk han en ide til en bok. «Det var kjærlighet ved først blikk. Den første gangen han så feltpresten, Noen ble vilt forelsket i ham.»[22] Neste dag begynte han å forestille seg historien, som gikk ut fra denne begynnelsen. Han fant opp figurer og handling, samt tonen og formen som fortellingen skulle ende opp med. I løpet av den første uken hadde han fullført første kapittel og sendt det til sin agent. Han skrev ikke mer det påfølgende året, men tenkte ut resten av fortellingen.[13] Det innledende kapittelet ble utgitt i 1955 som «Catch-18» i utgave nummer 7 av tidsskriftet New World Writing.[23]

Selv om han opprinnelig ikke så for seg historien som mer enn en lang novelle, kunne Heller etter hvert gi den nok substans til at han følte at dette kunne bli hans første roman. Da han var ferdig med rundt en tredjedel av verket, sendte hans litterære agent Candida Donadio teksten til ulike utgivere.[24] Heller var ikke spesielt knyttet til verket, og han bestemte seg for at han ikke ville fullføre det om forlagene ikke var interessert.[13] Boken ble imidlertid ikke refusert, men ble snart antatt av forlaget Simon and Schuster, som ga ham 750 dollar og lovte ytterligere 750 når det ferdige manuskriptet ble fullført og avlevert. Det tok sin tid,[23] men etter åtte år med grubling ble boken endelig levert.[16]

Den ferdige romanen beskriver krigserfaringene til John Yossarian, kaptein i det amerikanske flyvåpenet. Han er stasjonert på øya Pianosa i Middelhavet, sør for Elba. Hans eneste bekymring er hvordan han skal komme seg vekk fra krigen i levende live, og han er villig til å gjøre det meste for å bli satt på bakken. Han benytter seg utallige strategier for å unngå å havne kampsituasjoner, men det militære byråkratiet finner alltid et mottrekk.[25] Han forsøker å overbevise myndighetene om at han er sinnssyk. Problemet er den som er sinnssyk, ikke kan ha innsikt om det selv, og ettersom han vet det, kan han ikke være det. Det er «paragraf 22», Catch-22.

Som Heller selv observerte: «Alle i boken min beskylder alle andre for å være sinnssyke. Faktisk tror jeg hele samfunnet er sprøtt. Og spørsmålet er: hva gjør en vettug mann i et sinnssykt samfunn?»[16] Heller har også kommentert at «fred på jorden ville bety slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den», kanskje ytterligere stoff til ettertanke i lesningen av Catch-22, hvor krigens konsept og omstendighetene er så overveldende og fundamentale.

Rett før boken ble utgitt i 1961, ble tittelen endret til Catch-22 for å unngå forveksling med Leon Uris' roman av samme år, Mila 18.[23] Hellers bok fikk blandet mottagelse. Avisen Chicago Sun-Times kalte den «den beste amerikanske romanen på flere år».[18] Andre kritikere gjorde narr av den som «rotete, uleselig, og tykk».[26] Boken solgte bare rundt 30 000 eksemplarer i USA det første året. Reaksjonene var helt forskjellig i Storbritannia, hvor den i løpet av den første uken nådde førsteplass på bestselgerlisten.[23] Da boken ble utgitt som pocketbok i USA i oktober 1962, hadde noe endret seg.

Catch-22 synes ha møtt forventningene til «baby-boomers», generasjonen som var født etter den andre verdenskrig og som kunne identifisere seg med romanens antikrigsstemning.[25] Catch-22 kom til å selge 10 millioner eksemplarer i USA, og bokens tittel ble et fast uttrykk for et dilemma som det ikke finnes noen veg ut av. Romanen har siden blitt stående som en moderne klassiker. Heller selv har minnet om at romanen ikke nødvendigvis handler om den andre verdenskrig, men kanskje isteden om det amerikanske samfunnet under den kalde krigen og Koreakrigen – og etter hvert krigen i Vietnam.

Det har hendt noe[rediger | rediger kilde]

Hellers oppfølgingsroman, den lenge påventende Det har hendt noe, ble endelig utgitt i 1974, 13 år etter Catch-22. Kritikerne var hovedsakelig entusiastiske for romanen, og både de innbundne og uinnbundne utgavene nådde førsteplassen på The New York Times' bestselgerliste.[17] Hovedpersonen og fortelleren er Bob Slocum, en ledende forretningsmann i et stort firma som i en bevissthetsstrøm driver fortellingen framover om sin jobb, sin familie, sin barndom, sine seksuelle sidesprang, og sin egen psyke.

I de ytre er han suksessfull, men bak fasaden er han ikke lykkelig, hverken på jobb eller privat. Mens den pågående fortellingen tilsynelatende fokuserer på hvordan Slocum forbereder forfremmelse på arbeidet, handler boken på andre plan om ulike hendelser i livet hans som ofte kommer ukronologisk rekkefølge. Mot slutten av fortellingen begynner Slocum å få bekymringer om seg selv, i hvilken grad han husker ting riktig og om han innbilder seg hendelser, noe som avslører ham som en upålitelig forteller.

God som gull[rediger | rediger kilde]

Hellers tredje roman, God som gull (1979), er forfatterens kritikk av den amerikanske politiske verden. Bruce Gold, professor i engelsk litteratur, sliter med identitetsproblemer og kompliserte familieproblemer, havner brått i sentrum av å bli en sentral politiker i Washington, som den første jødiske utenriksminister noensinne. Konsekvensene er at han må skille seg fra sin hustru og fremmedgjøre seg fra familien, samtidig som han står overfor oppgaven å skrive om «den jødiske erfaring i Amerika», noe han frykter da det til sist betyr å beskrive sitt eget liv.

God som gull er en satire om å ta de første ivrige skritt opp den politiske stigen i USAs maktsentrum. Romanen er ikke så sprelsk som Catch-22, men heller ikke så deprimerende som Det har hendt noe, men står fram som mer optimistisk da hovedfiguren Gold får ny innsikt mot slutten. Boken ble godt tatt imot av både hans faste lesere som kritikerne, og ble sett på som en tilbakevending til de absurde vitser og verbale spillet som Heller etablerte i Catch-22.

Gud vet[rediger | rediger kilde]

Hellers fjerde roman kom i 1984 og er på den ene siden et satirisk tilbakeblikk på Hellers egne historiske jødiske røtter og kulturelle bakgrunn, og på den andre siden den tragikomiske selvbiografien til kong David av Israel. Den israelittiske kongen ligger på sotteseng som gammel mann og fryser, kun den unge Abisjag ligger hos ham og holder ham varm, hans eldste overlevende sønn og naturlige arving Adonja viser ikke sin far respekt, og han sørger fortsatt over sin sønn Absaloms død. Hans store kjærlighet, Batseba, kommer til ham, men vil ikke gi ham kjærlighet, kun for drive propaganda for sin ikke helt gløgge sønn Salomo.

David var Guds yndling, men på slutten av livet hans er de ikke lenger på talefot. Davids viktigste anliggende er at han ikke er blitt forstått riktig, og med muntre anakronismer besitter han ikke bare sin egen hukommelse, men også forfatterens. Av alle fortellinger i Bibelen mener David bestemt at hans er den beste. Som i Hellers andre romaner blir ikke Davids liv gjenfortalt i kronologisk rekkefølge, men er lystig fragmentert. Det er også mulig å lese romanen som Hellers grublerier over sin egne dødelighet, og en undersøkelse av det jødiske synet på livet og døden. Hvis jødene er Guds utvalgte folk, hvorfor blir de så plaget? Hva er det Gud egentlig vil?

Se det[rediger | rediger kilde]

Kun fire år benyttet Heller til å komme med sin femte roman: Se det fra 1988. Det er en historisk reise gjennom tre kunsthistoriske perioder, alle knyttet sammen ved ett bestemt maleri; den nederlandske renessansemaleren Rembrandts maleri Aristoteles betrakter en byste av Homer fra 1653. Med vedvarende refleksjoner mellom de ulike tidsnivåer hopper leseren fram og tilbake mellom tiden til Aristoteles, Rembrandt og Heller: Athens gullalder, den kortvarige gullalder på 1600-tallets Holland, og USAs påståtte gullalder på 1980-tallet.

Som i sine tidligere romaner er Heller en forfatter som hengir seg til overdrivelser og benekter historiske kontrapunkter, men med mindre vekt på humor og konklusjoner. Isteden er den preget av forfatterens pessimistiske syn på USAs kulturelle og politiske utvikling, sett i kontrast mot den hellenistiske optimisme.

Andre verker[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter at Catch-22 ble utgitt fikk Heller ideen til sin andre roman, som til sist skulle bli Det har hendt noe, men han gjorde ikke noe med denne ideen i de neste to årene. Isteden fokuserte han på manusskriving, og fullførte sitt første filmmanus for filmadopsjonen av Helen Gurley Browns bok Sex and the Single Girl, foruten også en fjernsynskomedie som til sist ble vist på TV som en del av situasjonskomedien McHale's Navy. Han fullførte også et skuespill på kun seks uker, men tilbrakte deretter en god del tid med teaterprodusentene som virkeliggjorde det på scenen.[13]

I 1969 skrev han skuespillet We Bombed in New Haven som hadde et klar antikrigsbudskap i diskusjonen av Vietnamkrigen. Det ble først produsert av Repertory Company ved Yale Drama School, og med Stacey Keach i den ledende rollen. Etter en mindre revisjonen ble det utgitt av Alfred Knopf og fikk sin debut på Broadway med Jason Robards i hovedrollen.[27]

Han skrev også filmmanuset til Dirty Dingus Magee, en westernkomedie fra 1970 med Frank Sinatra i hovedrollen som den fredløse. Manuset var basert på en roman av David Markson. I 1973 fikk han utgitt Clevinger's Trial, et skuespillet på en akt, basert (igjen) på Catch-22.

Det lå hele tiden press på Heller med å komme med sin neste roman etter Catch-22, og han innfridde først i 1974 med Det har hendt noe. Deretter fulgte ytterligere tre romaner i 1979, 1984 og 1988, inntil han kom med Sluttstrek i 1994. Den var skrevet som en oppfølger til Catch-22, og hadde sin handling i New York en gang på 1990-tallet. En del av hovedpersonene fra den første romanen dukket opp på nytt, blant annet Yossarian, Milo Minderbinder og feltprest Tappman. Boken har to fortellinger vevd sammen, den aldrende Yossarian i sine siste stadier av livet, og to menn fra Coney Island som også slåss i den andre verdenskrig i sin ungdom. Boken manglet dog humoren og friskheten til Catch-22, og selv om spørsmålet om døden er tilstedeværelse, er det ikke den skremmende brå døden som under krigen, men heller den langsomme, truende døden knyttet til sykdom, særskilt kreft.[28]

Bokens tristesse var knyttet til Hellers egne alderdom, og hans siste roman var knyttet til Sluttstrek i tema, Portrait of an Artist, as an Old Man (2000), og fortalte om en eldre forfatter som forsøkte å skrive en roman som var like suksessfull som hans tidligere verk. Denne romanen ble utgitt etter Hellers død. Da en journalist provoserende slo fast at Heller ikke hadde skrevet noe som var så bra som Catch-22, svarte Heller i en berømt replikk: «Er det noen som har det?»[29]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Arbeidsprosess[rediger | rediger kilde]

Hellers arbeidsprosess besto i at han ikke begynte å skrive på en fortelling før han hadde første og sist setning klar. Den første setningen kom vanligvis til ham «uavhengig av noen form for bevisst forberedelse».[13] I de fleste tilfeller inspirerte den første setningen ikke den andre setningen. Tidvis var han i stand til å skrive flere sider før han ga opp den innledende kroken. Vanligvis, hevdet han, kunne han innenfor en time eller så etter at han hadde fått sin inspirasjon, se for seg den grunnleggende fortellingen og fortellingens figurer. Når han begynte å skrive fokuserte han på et avsnitt om gangen inntil han hadde tre eller fire håndskrevne sider. Disse kunne han deretter bruke lang tid på å bearbeide.[13]

Heller hevdet at han ikke hadde «en livsfilosofi, eller et behov for å organisere dens progresjon. Mine bøker er ikke skrevet for ‘å si noe som helst’.»[13] Kun da han var bortimot en tredjedel ferdig med en roman ville ha en klar visjon om hva den egentlig handlet om og deretter fortsette til slutten av fortellingen.[28] Den ferdige versjonen av romanen ville ofte ikke begynne med eller slutte med de setningene som han opprinnelig hadde sett for seg og var blitt inspirert av, skjønt han forsøkte vanligvis å plassere åpningssetningen et eller annet sted i teksten.[13]

Sykdom[rediger | rediger kilde]

På 1970-tallet underviste Heller i kreativ skrivning ved City College of New York, og etter utgivelsen av Catch-22 beholdt Heller en deltidsstillinger som lærer i kreativ skrivning ved Yale University og ved University of Pennsylvania.[30]

I 1981 fikk Heller diagnosen at han led av sykdommen Guillain-Barrés syndrom, en akutt autoimmun nervesykdom som kjennetegnes av lammelser.[25] Han ble innlagt på Mount Sinai Medical Hospital den samme dagen, 13. desember 1981.[31] Han forble på sykehuset, knyttet til sengen, inntil hans tilstand hadde forbedret seg nok til at han kunne bli overført til Rusk Institute of Rehabilitation Medicine den 26. januar 1982.[32] Hans sykdom og rekonvalesens er fortalt om i den selvbiografiske boken No Laughing Matter (1986), og som inneholder vekslende kapitler mellom Heller og hans gode venn Speed Vogel. Boken avslår den støtte og vennskap han mottok i denne perioden fra en rekke av hans kjente venner, blant dem Mel Brooks, Mario Puzo, Dustin Hoffman og George Mandel.[18]

Heller gjorde til sist betydelige forbedringer i helsetilstanden. I 1984 skilte han seg fra sin hustru gjennom 35 år og giftet seg med Valerie Humphries, sykepleieren som hadde hjulpet ham å gjenvinne deler av helsen.[18]

I 1991 kom Heller tilbake til St. Catherine's som besøkende fellow for et semester og ble da utpekt til æresmedlem av lærestedet.[33] I 1998 utga han sin selvbiografi, Now and Then: From Coney Island to Here, hvor gjenopplevde sin barndom som sønn av et varebud, og ga en del detaljer om hva som inspirerte ham til å skrive Catch-22.[34]

Han døde av et hjerteanfall i sitt hjem i East Hampton på Long Island i desember 1999,[29] kort tid etter at han hadde fullført sin siste roman, Portrait of an Artist, as an Old Man. Da Kurt Vonnegut hørte at hans venn og forfatterkollega var død sa han: «Min Gud, hvor forferdelig. Dette er en ulykke for amerikansk litteratur.»[16]

Verker[rediger | rediger kilde]

Årstallene viser til førstegangsutgivelse i USA.

Noveller
  • Catch As Catch Can: The Collected Stories and Other Writings (2003)
Romaner
Skuespill
  • We Bombed in New Haven (1967)
  • Catch 22 (1973)
  • Clevinger's Trial (1973)
Filmmanus
  • Sex and the Single Girl (1964)
  • Casino Royale (1967) (ikke kreditert)
  • Dirty Dingus Magee (1970)
Selvbiografier
  • No Laughing Matter (1986)
  • Now And Then (1998)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Heller, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014507, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.telegraph.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 44361, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ https://cs.isabart.org/person/44361; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 44361.
  10. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11991841r; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11991841r.
  11. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 8465763, Wikidata Q16744133 
  12. ^ «Joseph Heller Biography - childhood, death, school, book, old, information, born, college, time, year». www.notablebiographies.com. Besøkt 17. oktober 2021. 
  13. ^ a b c d e f g h i Plimpton, George (Vinter 1974): «Joseph Heller» (PDF), The Paris Review (60), arkivert fra originalen (PDF) den 26. juni 2007
  14. ^ Hechinger, Fred M.: «About Education; Personal Touch Helps», The New York Times, 1. januar 1980. «Lincoln, an ordinary, unselective New York City high school, is proud of a galaxy of prominent alumni, who include the playwright Arthur Miller, Representative Elizabeth Holtzman, the authors Joseph Heller and Ken Auletta, the producer Mel Brooks, the singer Neil Diamond and the songwriter Neil Sedaka.»
  15. ^ Abraham Lincoln High School, New York City Schools, arkivert fra originalen den 5. oktober 2006.
  16. ^ a b c d e f Heller's legacy will be 'Catch-22' ideas Arkivert 12. september 2009 hos Wayback Machine., CNN, 13. desember 1999
  17. ^ a b c «Joseph Heller: Literary giant», BBC, 14. desember 1999
  18. ^ a b c d e Kisor, Henry (4. desember 1999): «Soaring satirist», Chicago Sun-Times
  19. ^ «C250 Celebrates Columbians Ahead of Their Time: Joseph Heller», Columbia University
  20. ^ Asiado, Tel.: Joseph Heller Biography. 1. Web. 23. november 2010.
  21. ^ Clark, Mary Higgins (2002): Kitchen Privileges: A Memoir, Simon and Schuster, ss. 48–49, 53
  22. ^ Innledningen til boken i norske oversettelsen ved Herbert Svenkerud, Pax 1980: «Det var kjærlighet ved først blikk. Første gangen Yossarian fikk se feltpresten, ble han vilt forelsket.»
  23. ^ a b c d Aldridge, John W. (26. oktober 1986): «The Loony Horror of it All - 'Catch-22' Turns 25», The New York Times: Seksjon 7, side 3, spalte 1.
  24. ^ Gelder, Lawrence Van (25. januar 2001): «Candida Donadio, 71, Agent Who Handled 'Catch-22,' Dies», New York Times
  25. ^ a b c «1999 Year in Review: Joseph Heller», CNN, Desember 1999, arkivert fra originalen den 3. juni 2007
  26. ^ Shenker, Israel (10. september 1968): «Joseph Heller Draws Dead Bead on the Politics of Gloom», The New York Times
  27. ^ Barnes, Clive (17. oktober 1968): «Theater:Heller's 'We Bombed in New Haven' Opens», The New York Times
  28. ^ a b Koval, Ramona (1998): «Joseph Heller - Closing Time», Australian Broadcasting Corporation
  29. ^ a b Severo, Richard; Mitgang, Herbert: (14. desember 1999): «Joseph Heller, Darkly Surreal Novelist, Dies at 76». The New York Times
  30. ^ Muste, John M. (2007): «Joseph Heller» i: Magill’s Survey of American Literature, Revidert utgave: EBSCO. Web. 8. november 2010.
  31. ^ Heller, Joseph; Vogel, Speed (1986): No Laughing Matter, New York: G. P. Putnam's Sons, ISBN 0-399-13086-1. ss. 23–34
  32. ^ Heller, Joseph; Vogel, Speed (1986): No Laughing Matter, New York: G. P. Putnam's Sons, ISBN 0-399-13086-1. ss. 170–174
  33. ^ Catz People Arkivert 9. januar 2010 hos Wayback Machine.
  34. ^ Futrelle, David (2. februar 1998): Now and Then. From Coney Island to Here. Salon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Joseph Heller – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joseph_Heller&oldid=23337462»