Abolisjonisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Am I Not A Man And A Brother?», «Er jeg ikke et menneske og en bror?», symbol på antislaveri og abolisjonisme fra 1700-tallet.

Abolisjonisme var en politisk bevegelse på 1700- og 1800-tallet som arbeidet for å avskaffe slaveriet. I vestlige Europa og Nord- og Sør-Amerika var abolisjonisme en historisk bevegelse for å gjøre slutt på slavehandelen og samtidig løslate og frigjøre eksisterende slaver. Bevegelsen begynte allerede med en tidlig spansk lov på midten av 1500-tallet, og fortsatte særlig under opplysningstiden på 1700-tallet. Storbritannia forbød slaveri for Det britiske imperiet i 1833 og Det franske koloniriket fulgte etter med samme forbud femten år senere mens slaveri først ble forbudt i USA så sent som i 1865 med 13. tillegg til USAs grunnlov. Før den tiden hadde aktivister, menneskerettighetsforkjempere og abolisjonister kjempet en lang kamp for å nå disse målene.

Kampen mot slaveriet[rediger | rediger kilde]

Mishandling av slave i Brasil. Illustrasjon av Jean-Baptiste Debret (1768-1848).

Abolisjonisme i Vesten, kampen mot slaveriet, fikk en tidlig start med Leyes Nuevas («De nye lover») som ble utstedt den 20. november 1542 av den tysk-romerske keiser Karl V som konge av Spania. Denne beslutningen var inspirert av Salamancaskolen og skriftene til den spanske dominikanermunken Bartolomé de las Casas, en tidlig abolisjonist, som var blitt sjokkert over behandlingen av de innfødte i Den nye verden. Loven var rettet mot de spanske kolonier for å forhindre grov utnyttelse av den innfødte befolkningen av Encomienda, store sammenslutninger av landeiere.[1] I praksis erklærte keiser Karl V alle innfødte amerikanske slaver for frie, forbød slaveri av de innfødte, og erklærte dem som borgere av det spanske riket med fulle rettigheter. Loven møtte stor motstand, og var i det hele lite suksessfullt, skjønt mange innfødte slaver ble satt fri, men spanske landeiere omgikk loven ved å erstatte innfødte søramerikanske slaver med slavearbeidere som ble ført over fra Afrika. Loven klarte således ikke å forby slaveri, og ble tilsidesatt i 1545, men en svakere utgave ble utstedt i 1552.

1600-tallet fordømte kvekerne og andre religiøse grupper i Storbritannia slaveriet ved at det ikke var kristent. På 1700-tallet, under opplysningstiden, kritiserte rasjonalistiske opplysningstenkere slaveriet for at det var et brudd på menneskerettighetene. Selv om det var utstrakt fordømmelse av slaveriet på slutten av 1700-tallet særlig i Storbritannia, og til dels også i noen miljøer i de amerikanske Nordstatene, hadde det lite effekt på hovedsentrene for slaveriet: Karibia, Sør-Amerika, og Sørstatene i USA.

Lord Mansfield.

Somersettsaken i 1772 frigjorde i praksis slavene i England. Det var en berømt rettsavgjørelse i engelsk rettssal som slo fast at slaveri ikke var støttet av lovverket i England og Wales, skjønt ikke andre steder i Det britiske imperiet. Bedømmelsen, som ble gjort av dommeren lord Mansfield, slo fast slaveri er av et slikt vesen som ikke er støttet av noen deler av lovverket, og «uansett hvor brysomt det må være» må «den svarte bli frisatt».[2]

Bakgrunnen for rettsavgjørelsen var at en slave, James Somersett, fra Boston i USA, den gang en kronkoloni av Storbritannia, ble ført til England i 1769. I 1771 rømte Somersett, men ble tatt til fange og fengslet om bord på et skip tilhørende kaptein John Knowles som skulle seile til den britiske kolonien Jamaica. Imidlertid henvendte tre engelskmenn seg til kongens rett i henhold til Habeas corpus, det juridisk prinsipp om at enhver person som er fengslet eller på annen måte frihetsberøvet, har rett til å bli stilt for en domstol. Kaptein Knowles ble beordret til å framskaffe Somersett for retten som skulle bedømme om fengslingen av ham var lovlig. I mellomtiden hadde saken fått stor omtale i avisene, og en aktivist, abolisjonisten Granville Sharp, støttet Somersett, og da saken kom opp i retten sto ikke færre enn fem advokater som forsvarte Somersett ved tre adskilte høringer, en av dem var Francis Hargrave, en ung advokat som skapte seg en berømmelse på denne saken. Domsavgjørelsen ble «therefore the black must be discharged», «derfor må den svarte bli løslatt», ved at en slave ikke kunne bli fjernet fra England mot sin egen vilje, selv om dommen ikke slo uttrykkelig fast at slaver automatisk ble fri straks de satte sin fot på engelsk jord. Uansett var eksempelvis amerikanske slaver trygge mot utlevering til fortsatt slaveri i USA hvis de klarte å komme seg til England. Denne saken har en tidlig parallell avgjørelse ved en fransk domstol i 1738, «Jean Boucaux mot Verdelin», men selv om slaven Boucaux ble satt fri, endret den franske dommen ikke statusen for slaveri i Frankrike før senere.

Slavemarkedet, maleri av Jean-Léon Gérôme, ca. 1866.

Den amerikanske kolonien Pennsylvania vedtok en lov for gradvis avskaffelse av slaveriet i 1780. Storbritannia forbød import av afrikanske slaver til sine kolonier i 1807, og USA fulgte etter med samme lov i 1808. De franske kolonier forbød import av slaver femten år senere, og først i 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, ble slaveri forbudt i USA med et tillegg i grunnloven.

I Øst-Europa spilte abolisjonismen i bevegelser som forsøkte å få slutt på slaveriet av romanifolket (sigøynere) i Valakia og Moldova i dagens Romania. Tilsvarende bevegelser i tsardømmet Russland for å frigjøre livegne som levde under slavelignende forhold. Den russiske reformloven om emansipasjon (frigjøring) i 1861 (egentlig Крестьянская реформа 1861 года, bokstavelig «bondereformen av 1861») var den første og viktigste av liberale reformer som ble satt i gang under styret til tsar Aleksander II av Russland. Reformen innebar en avvikling av livegenskapet som system for bønder i Russland. I en del områder av riket ble livegenskapet forbudt tidligere.

Ironisk nok at mens slaveriet langsomt ble forbudt i Vest-Europa, og til dels i Øst-Europa, og til sist også i Nord- og Sør-Amerika, fortsatte den i muslimske land. Mens slavehandelen over Atlanterhavet ble forbudt, økte den østover. For en stor del afrikanere førte ikke forbudet mot den atlantiske slavehandelen til frihet, kun at deres bestemmelsessted ble endret. Slaveri var vanlig i førislamske tider, og fortsatte uforminsket da landene ble muslimske, og ble dessuten akseptert i mange lovverk under islam.[3] I motsetningen til den atlantiske slavehandelen, gjorde muslimer folk til slaver fra mange kulturer i tillegg til afrikanere, blant annet fra Balkan, Sentral-Asia, og fra europeiske land mot Middelhavet. Mange ble tatt til fange og ført til slaveri så langt borte fra som Island og Færøyene. At profeten Muhammed selv kjøpte, solgte, og eide slaver kan forklare hvorfor slaveriet i muslimske land varte fram til langt ut på 1800-tallet, og senere i andre land. Det politiske presset til å forby slaveri kom dog i liten grad fra egne abolisjonister, men hovedsakelig fra vestlige kolonimakter.[3]

I dag er barnearbeid og voksne slaver og tvangsarbeid forbudt i de fleste land, foruten også å være ulovlig i henhold til internasjonal lov.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ García Icazbalceta, Joaquín: Colección de documentos para la historia de México, «Leyes y ordenanzas» (Dada en la ciudad de Barcelona, a veinte días del mes de Noviembre, año del nacimiento de nuestro Salvador Jesucristo de mill e quinientos e cuarenta y dos años) y addenda 4 de junio de 1543; 26 de junio de 1543; 26 de mayo de 1544. Tekst på Internett: Cervantes Virtual
  2. ^ Sitat: «The state of slavery is of such a nature, that it is incapable of being introduced on any reasons, moral or political; but only positive law, which preserves its force long after the reasons, occasion, and time itself from whence it was created, is erased from memory: it's so odious, that nothing can be suffered to support it, but positive law. Whatever inconveniences, therefore, may follow from a decision, I cannot say this case is allowed or approved by the law of England; and therefore the black must be discharged.» Jf. Usherwood, Stephen (1981): «The Black Must Be Discharged – The Abolitionists' Debt to Lord Mansfield», History Today Volume: 31 Issue: 3. 1981.
  3. ^ a b Slavery in Islam, BBC

Se også[rediger | rediger kilde]