Ragnarok (tidsskrift)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Forsida på det norske, nazistiske tidsskriftet Ragnaroks mainummer i 1935
Ragnarok september 1935

Ragnarok var et nasjonalsosialistisk månedstidsskrift som kom ut i perioden 19341945. Ragnarok fikk tidlig et opplag på rundt 3 000, hvilket må sies å være betydelig tatt i betraktning tidsskriftets skarpe redaksjonelle profil.

Utgiver og i hovedsak også redaktør var Hans S. Jacobsen og tidsskriftet ble et organ for den Quisling-kritiske opposisjonen innen norsk nasjonalsosialisme før og under krigen. Tidsskriftet hadde politiske artikler som drøftet ulike ideologiske og kulturelle spørsmål. Blant bidragyterne og medlemmene i kretsen rundt bladet var det i samtiden kjente nasjonalsosialistiske størrelser som blant andre Albert Wiesener, Johan Bernhard Hjort, Walter Fürst, Otto Sverdrup Engelschiøn, Per Imerslund, Geirr Tveitt og Stein Barth-Heyerdahl.

De ulike medlemmene av kretsen rundt Ragnarok betonte forskjellige elementer i sin kritikk av Quisling og Nasjonal Samling. Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig tok de også ulike valg. Men det kan allikevel hevdes at Ragnarok var senteret for opposisjon mot Nasjonal samling på et nasjonalsosialistisk grunnlag.

Juni-nummeret i 1940, som ble redigert av Engelschiøn, inneholdt så skarp Quisling-kritikk at hele opplaget ble inndratt av den tyske pressesensuren. Dette, sammen med sammensetningen av den NS-dominerte regjeringen Josef Terboven utnevnte samme høst, gjorde det klart at denne kretsen hadde tapt intrigekampen overfor tyskerne da disse nå satset på Quisling og Nasjonal Samling. Deler av kretsen, som Hjort og Engelschiøn gikk inn i motstandsbevegelsen, mens andre som Jacobsen og Fürst gikk inn i NS for å arbeide for sine synspunkter der.

Ragnaroks NS- og Quislingskritikk gikk både på politisk grunnlag og på den korrupsjon og maktmisbruk som fikk utvikle seg under deres styre. Den politiske kritikken var grunnleggende ideologisk, hvor denne gruppen kan karakteriseres som en pangermansk, nasjonalsosialistisk venstreopposisjon. Dette fordi de la vekt på det siste leddet, sosialisme med fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer var viktige for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet. Slik sett stod de nær miljøet og tenkningen som hadde hersket i de tyske SA-miljøene. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene, og denne sosialismen var slik sett nasjonal, rasistisk og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi. Ragnaroks livssynsartikler som la vekt på germanske egenskaper, Völkisch-tenkning, norrøn mystikk og skarp avstands fra de kristne verdier førte til klammeri med NS-ledelsen.

Avstanden til Quisling og det denne gruppen opplevde å være hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være perspektivløs. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter denne gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som en tydelig avsløring av regimet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]