Sepsis
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Hvis ingen begrunnelse er oppgitt i malen eller på artikkelens diskusjonsside, kan malen fjernes uten videre. |
 | Uforståelig: Denne artikkelen kan være vanskelig å forstå og artikkelen bør derfor få en grundig opprydning. |
 | Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet. |
Sepsis (fra gresk Σῆψις - forråtnelse), populært kalt blodforgiftning, er en overaktivering av immunsystemet (systemisk inflammatorisk responssyndrom – SIRS) som følge av en infeksjon.
Alvorlighetsgrad[rediger | rediger kilde]
Sepsis utgjør 1% av alle sykehusinnleggelser, og dødeligheten av septisk sjokk er omkring 13%.[1]
For omtrent hver fjerde pasient med sepsis utvikler tilstanden seg til å bli alvorlig. Sepsispasienter bør derfor behandles ved en sykehusavdeling som har erfaring med å behandle og overvåke kritisk syke pasienter med organsvikt,[1] for eksempel en indremedisinsk avdeling, eller en intensiv- eller overvåkningsenhet. Dersom pasienten har redusert immunforsvar eller på annet måte svekket motstand mot bakterieinfeksjoner, vil faren for sepsis øke.
Molekylære mekanismer[rediger | rediger kilde]
Bakterieprodukter (endoksiner eller eksotoksiner) kan binde seg til CD14-molekylet på makrofagene og aktivere dem kraftig slik at cytokinproduksjonen øker. TNF (tumor necrosis factor), IL1, IL6 og IL8 er eksempler på cytokiner som frigjøres av makrofagene og som bidrar til symptomsbildet.
TNF, IL6 og IL8 bidrar ofte til feber ved å endre termostaten i hjernestammen ved hjelp av prostaglandiner. IL8 er kjemokiner som trekker enda flere hvite blodlegemer (leukocytter) til skadestedet, slik at enda flere cytokiner frigjøres.
Behandlingsvalg[rediger | rediger kilde]
Behandlingen mot sepsis må tilpasses den enkelte pasientens tilstand. Man legger et større antall laboratorieverdier til grunn for valget av behandling i hvert konkrete tilfelle.
Antibiotika[rediger | rediger kilde]
Pasienten får intravenøst antibiotika, ofte inntil tre forskjellige antibiotika samtidig. Når bakteriene i blodet har blitt identifisert kan det bli aktuelt å gi pasienten et annet antibiotikum enn det eller de som behandlingen startet med.
Resistensbestemmelse[rediger | rediger kilde]
Etter at laboratoriet har identifisert bakterien(e) i blodet til pasienten, utfører laboratoriet en «resistensbestemmelse». Det går ut på å dyrke bakterier på geléskåler der det ligger små lapper impregnert med hvert sitt antibiotikum.
- Hvis bakteriene vokser helt inn mot en lapp, er bakterien resistent mot vedkommende antibiotikum. Pasienten vil ikke ha nytte av dette antibiotikumet.
- Hvis bakterien ikke vokser rundt en lapp, er bakterien følsom for den typen antibiotikum som lappen er satt inn med. Dette antibiokumet antas å egne seg i behandlingen av den aktuelle pasientens sepsis.
Se også[rediger | rediger kilde]
- Antibiotika
- Prøvetaking for mikrobiologisk diagnostikk.
- Septisk sjokk
Referanser[rediger | rediger kilde]
|