Walter Fyrst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Walter Fyrst
Født 6. juli 1901
Oslo
Død 23. februar 1993 (91 år)
Oslo
Nasjonalitet Norge

Walter Fyrst, tidligere Fürst (født 6. juli 1901 i Oslo, død 22. februar 1993 i Oslo) var norsk reklame-, film- og TV-mann. Fyrst var politisk aktivist før og under andre verdenskrig, særlig innen propagandavirksomhet. Han var tidlig medlem av Nasjonal Samling, offiser i Schutzstaffel under den andre verdenskrig, og ble dømt i det norske landssvikoppgjøret. Etter løslatelsen ble Fyrst ansatt av Max Manus, til arbeid med reklame i Manus' foretak. Fyrst er mest kjent som produsent av TV-programmer for NRK i etterkrigstiden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Walter Fyrst var etter eget utsagn en ganske sorgløs og planløs vestkantungdom som tok livet som det kom. Han ble tidlig interessert i salg og tok seg deltidsjobber som selger av såpe og oljelamper – dette var før første verdenskrig og elektrisk strøm var ikke vanlig. Han tok med stor fatning at han strøk i to fag etter første klasse på gymnasiet og trivdes i stedet godt med sommerens gårdsarbeid som faren sendte ham til på Foynland utenfor Tønsberg, for å lære ham realt arbeid. Bonden på sin side hadde stor glede av den unge Fürsts evne til å selge alt unna på det daglige sommertorget i byen.

I 1919 gjorde den 18-årige Fürst et forsøk på å gi ut en ungdomsavis med navnet «Det Store Vi», men det ble med to numre før pengene tok slutt. Han avtjente verneplikten som menig i Garden. Han tilbrakte også et år i Frankrike.

Politisk interesse - Fedrelandslaget[rediger | rediger kilde]

Høsten 1921 ble han rekruttert til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men meldte seg snart ut igjen. Hans politiske interesser var lenge ikke store, men våren 1929 ble også han preget av den utbredte frykten for kommunistisk overtakelse. Oppfatningen var at politikerne styrte så dårlig at landets frihet var truet. Han meldte seg derfor samme år inn i Fedrelandslaget. Han ble en aktivist i gatene og arrangerte motdemonstrasjoner mot 1. mai-tog og andre av arbeiderbevegelsens arrangementer.

I 1932, da han var disponent i Sporveis-Annonsene A/S, arrangerte han en annonsekampanje for «optimisme og økt omsetning» som et tiltak mot den økonomiske nedgangen. Samtidig forsøkte han å arrangere en tverrpolitisk mobilisering for at arbeidsløse skulle settes inn i samfunnsnyttig arbeid, og særlig veibygging, men dette falt på grunn av motstand fra Martin Tranmæl. En aksjon uten Arbeiderpartiets støtte ble allikevel startet opp i 1933 hvor private midler ble samlet inn sammen med statlige midler. Arbeid ble igangsatt flere steder i landet.

Fürst arrangerte også på denne tiden en møte- og diskusjonsserie innenfor en ramme som ble kalt «Den Nasjonale Klubb», noe som av omgivelsene ble oppfattet som en fascistisk forsamling, noe han selv sterkt avviste.

Film- og reklamearbeid[rediger | rediger kilde]

Han arbeidet på denne tiden med filmproduksjon og reklame, den første av mange reklamefilmer ble laget i 1924. Filmene Troll-elgen (1927) og Cafe X (1928) var «sommerjobber» mens han jobbet mest med reklame. Den første var basert på Mikkjel Fønhus' roman. I 1930 var han sentral da Norske Filmprodusenters Forening ble stiftet i 1930 og var formann de to første årene. I 1932 laget han lydfilmen, Prinsessen som ingen kunne målbinde, basert på det norske folkeventyret.

Nasjonalsosialist før krigen[rediger | rediger kilde]

Fürst hadde ved flere anledninger truffet Johan B. Hjort og Vidkun Quisling, i håpet at det i disse kretser kunne finnes den sterke mann som mange i hans miljø etterlyste. Etter hvert ble det klart for dem at Hjort var den kandidat som ble foretrukket. Men Fürsts praktiske grep og gjennomføringsevne var viktige bidrag da Nasjonal Samling ble stiftet våren 1933 for å rekke stortingsvalget samme høst. Fürst var partiets første propagandasjef, men meldte seg ut i mars 1935 etter intrigemakeri og skuffelse over Quislings manglende lederegenskaper. Han ble samtidig ekskludert for angivelig illojalitet.

I årene 19271935 var Fürst disponent i Sporveis-Annonsene A/S. Både filmarbeidet og det politiske arbeidet var noe han drev på si, og han brukte av egne midler til dette. Men da Oslo kommune overtok aksjene i Oslo Sporveier og ordfører Oscar Torp fra Arbeiderpartiet ble ny styreformann, ble Sporveis-Annonsene lagt ned, og Fürst mistet jobben til tross for svært gode resultater. Han så dette som politisk forfølgelse, særlig fordi dette kom rett etter at Fürst hadde vunnet en ærekrenkelsessak som Einar Gerhardsen hadde anlagt mot ham. Fürst fikk imidlertid umiddelbart en ny stilling som disponent i Nordisk Reklamebyrå til samme økonomiske vilkår som tidligere.

Fürst ble utover våren 1935 med i kretsen rundt tidsskriftet «Ragnarok», med særlig Hans S. Jacobsen i spissen, en person som Fürst beundret og som han satte høyest av sine venner. Men også Geirr Tveitt, Tor Strand, Per Imerslund, Stein Barth-Heyerdahl, Otto Sverdrup Engelschiøn og Albert Wiesener var sentrale deltakere i denne gruppen.

Gruppen representerte en Quisling-skeptisk venstreopposisjon innen den norske nasjonalsosialismen, hvor fellesskapløsninger («fellesinteressen fremfor egeninteressen»), planøkonomi, sterk stat med offentlig eide institusjoner og sosiale systemer var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådiget og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene i gatene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også var aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene, og denne sosialismen var slik sett nasjonal og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi.

Denne kretsen la også vekt på sammenhengen mellom rase og land, eller «jord og blod» som ble mottoet for Arbeidstjenesten som Fürst var sentral i å få i gang i 1936. Senere endret den navn til Norsk Riksdugnad for å distansere seg fra lignende NS-tiltak. Han hadde lenge arbeidet for frivillig arbeidstjeneste, ikke minst for å sette arbeidsløse i virksomhet, men også på grunn av den oppdragende dugnadsånden dette ville fremme blant unge. Dette ble ved siden av hans «sivile» jobb Fürsts politiske oppgave fram til krigsutbruddet. I 1938 ble han disponent for tidsskriftet Farmand hvor han arbeidet nært sammen med redaktøren Trygve J. B. Hoff.

Krigsårene[rediger | rediger kilde]

Da andre verdenskrig brøt ut med Tysklands overfall på Polen 1. september 1939 og med Hitler og Stalins nye vennskap, startet Fürst en febrilsk virksomhet for å styrke Norges militære forsvar, men fikk lite respons. Hans profilerte bakgrunn som nazist gjorde at han ikke ble tatt alvorlig. Da han om morgenen 9. april 1940 opplevde krigsutbruddet og meldte seg til krigstjeneste ved sin lokale politistasjon i Sandvika i Bærum, ble han sjokkert over at det ikke var satt i gang mobilisering og at han ble sendt hjem. Fürst, som de andre medlemmene av den radikale nasjonalsosialistiske venstreopposisjonen så på det tyske angrepet som et overgrep.

Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter kort tid ble han bedt om å organisere Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste. Formålet var å «gjenopprette den økonomiske yteevne» i Norge. Dette tok all hans energi, og han sluttet i Farmand i mai 1940. Utover sommeren kom det i gang et stort antall leire, men da Fürst skulle undertegne deltakerdiplomene, kom det reaksjoner fra deltakerne om hvorvidt det var en tysker som ledet denne arbeidstjenesten. Fürst trakk da tilbake diplomene, ba dem om å vente med å dele ut noen til han 8. juli 1940 fikk navnebevilling, og fornorsket etternavnet fra «Fürst» til «Fyrst». Men også fra denne arbeidstjenesten var det mange som ville ha ham bort, ut fra hans bakgrunn og politiske rykte, og det var intern strid hele tiden.

Tyskerne og Josef Terboven la ned Administrasjonsrådet 25. september 1940, lot Nasjonal Samling med Quisling i spissen være eneste lovlige politiske parti, og utnevnte 13 såkalte kommissariske statsråder. Fyrst fikk sparken av den nye statsråden for idrett og arbeidstjeneste Axel Stang 6. oktober 1940 og ble "parkert" som konsulent i informasjonsavdelingen hvor han satt fram til sommeren 1941. I denne tiden arbeidet han mest med forskning og informasjon om gamle hilseformer, for angivelig å bevise at den nazistiske hilseformen med strak høyre arm hadde dype historiske røtter, dog med begrenset resultat ut fra et svært begrenset kildemateriale.

Inn i NS igjen[rediger | rediger kilde]

Fyrst melder seg inn igjen i Nasjonal Samling desember 1940, angivelig som en plikt for å være med på å sikre at Tyskland skulle få en sterkere forhandlingsmotpart i Norge om de skulle vinne krigen. Fyrst gikk med partinål og la ikke skjul på sitt politiske tilholdssted. Men han deltok ikke i internt partiarbeid, og sto bare som passivt medlem. Han følte seg mistenkeliggjort av NS-medlemmene på grunn av de gamle stridighetene, og ble skydd av motstandssiden pga sitt nazistiske ståsted. Foreldrene var aktive i Hjemmefronten. Han hadde derfor stort sett bare kontakt med de gamle Quisling-skeptiske vennene fra før krigen.

Som Hauptsturmführer i SS[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941, ble det propagandert for å sette opp norske enheter i «kampen mot verdenskommunismen», og Fyrst meldte seg til fronttjeneste for Den norske Legion for «å kjempe for Norge i Finland». Fyrst ble av Gulbrand Lunde bedt om å lede det såkalte «propagandakompaniet», og ble dresset opp som norsk kaptein. Fyrst befant seg imidlertid snart i tysk Waffen-SS-uniform med den tilsvarende graden hauptsturmführer. Han ble sendt til fronten i Ukraina hos Leibstandarte SS Adolf Hitler under ledelse av den beryktede Sepp Dietrich, og ikke Finland som han angivelig hadde sett for seg. Tyskerne ønsket å skille ham fra de andre norske soldatene da han ble ansett som «vanskelig», og hadde angivelig[trenger referanse] planer om å få ham til å bli mer tyskvennlig og tale deres sak overfor de norske frontkjemperne. Han ble etter kort tid sendt hjem til Oslo, og skrev en del artikler om sitt besøk ved fronten før han ble dimittert av medisinske årsaker.

Filmpropaganda resten av krigen[rediger | rediger kilde]

Ved hjemkomsten til Oslo ble han satt til å lage propagandafilmer, i første omgang for de norske frontkjemperne. Filmene var mest til internt bruk i nazistiske miljøer, men partifilmen Unge viljer var ment for et større publikum. Den kan betraktes som en ideologisk spillefilm som har til hensikt å forklare nazistenes ståsted, og er slikt sett en rendyrket propagandafilm.

Rettsoppgjør, soning og nytt liv[rediger | rediger kilde]

I maidagene 1945 fikk han beskjed om å melde seg hos politiet i Sandvika og ble internert på Ilebu, som fangeleiren på Grini ble omdøpt til da den ble tatt i bruk som interneringsleir for landssvikdømte og -mistenkte. Han ble dømt til 4 1/2 års fengsel for medlemskapet i NS, deltakelsen i Den norske Legion, frontbrevene og propagandafilmene.

Etter å ha sonet i tre år på Ilebu og Oslo kretsfengsel, begynte Fyrst å arbeide deltid for den tidligere sabotøren og høyt dekorerte motstandsmannen Max Manus med salg og reklame. Samtidig etablerte han sitt eget filmselskap Fokus-Film som produserte reklamefilmer, og ble ganske tidlig den største norske reklamefilmprodusenten. Fyrst fikk til tross for sin bakgrunn støtte av Rolf Hofmo i styret for Norsk Film, slik at han fikk produsert spillefilmen Hjem går vi ikke i 1954/1955.

I 1965, i en alder av 64 år, fikk han innpass i NRK, og laget etter hvert hele 80 TV-produksjoner.

Filmer[rediger | rediger kilde]

Kortfilm (reklame)[rediger | rediger kilde]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]