Otto Sverdrup Engelschiøn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Otto Sverdrup Engelschiøn
Født30. oktober 1902
Christiania
Død8. mai 1982 (79 år)
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Advokat, genealog
Parti Nasjonal Samling (19331937)
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Deltagermedaljen

Otto Sverdrup Engelschiøn (født 30. oktober 1902 i Oslo, død 8. mai 1982 i Bærum) var en norsk advokat, slektshistoriker og forretningsmann. Han ble cand.jur i 1926 og overrettssakfører i 1927.

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Etter endt utdanning i overtok Otto Engelschiøn ledelsen av importfirmaet I. Sverdrup Engelschiøn med blant annet enesalget av svenske Tomtens produkter i Norge. Firmaet var til da drevet av hans mor Ianka Sverdrup Engelschiøn etter at faren døde i 1909.

Etter fusjonen i Sverige mellom svenske Barnengen og svenske Tomten i 1929 (Kemabolagen) tilbød svenskene at norske Barnengen overtok salget av Tomten i Norge. Motytelsen skulle være at svenskene fikk aksjene i norske Barnengen overdratt til seg når hovedaksjonæren i norsk Barnengen gikk bort. En del av avtalen var også at Otto Sverdrup Engelschiøn gikk over til norske Barnengen som reklamesjef og senere som salgssjef.

I det som i dag kalles markedsføring var Engelschiøn en pioner. I flere år var han formann i Reklameforeningen i Oslo og medlem av Reklameforbundets 10-manns utvalg som avsa kjennelser i tvistesaker mellom næringsdrivende. Han skrev samtidig flere artikler av betydelig merkantil interesse.

I 1948 gjorde svenskene sitt opsjonskrav på aksjene i norske Barnengen gjeldende. Kravet ble avvist med den begrunnelse at hele avtalen var i strid med daværende norsk konsesjonslovgivning i samsvar med «Lilleborgkonsesjonen» fra begynnelsen av tredveårene.

Engelschiøn sørget for at enesalget av Tomtens produkter fortsatt lå til norsk Barnengen til 1960. Otto Sverdrup Engelschiøn var disponent, medeier og leder av Barnengen fra 1948 til han gikk av med pensjon i 1968.

Politisk aktivitet[rediger | rediger kilde]

1933 til april 1940[rediger | rediger kilde]

Otto Engelschiøn var medlem av Nasjonal Samling (NS) fra 1933 til 1937. Hans eneste NS-verv var en periode som leder i Ullern krets av NS.

Otto Engelschiøn meldte seg inn i NS sammen med sin gode venn Johan B Hjort, som i 1934 avanserte til Hirdsjef i NS. I perioden som fulgte utviklet det seg sterke personlige motsetninger mellom Quisling og Hjort. Da Hjort tapte kampen mot Quisling meldte Hjort seg ut av NS i 1937 og fikk følge av blant andre Engelschiøn.

Otto Engelschiøn fortsatte sin politiske virksomhet innen nazistiske opposisjonskretser frem til høsten 1940, men oppgjøret i 1937 var et endelig oppgjør med NS som organisasjon og Quisling som person.

Blant annet valgte Otto å engasjere seg i bladet Ragnarok. På slutten av 1930-tallet var Ragnarok det største og mest ansette bladet i den brune enden av den tidens tidsskrifter. Ifølge forskeren Terje Emberland sto Ragnarok «for en ekstrem politisk linje, var klart antisemittisk og med en for ettertiden bisarr forkjærlighet for nyhedendom, rasemystikk og blodsfellesskap».

Otto Engelschiøn var redaktør for tidsskiftet fra nyttår 1940 og frem til juni 1940, da Ragnarok ble stoppet av de tyske okkupasjonsmyndigheter.

Juni 1940 til september 1940[rediger | rediger kilde]

De første dagene etter tyskernes overfall på Norge 9. april 1940 var Otto Engelschiøn sammen med Ragnarok-kretsen opptatt av å komme i en forhandlingsposisjon mellom okkupasjonsmakten og norske myndigheter. Dette førte ikke frem. Som den eneste i Ragnarok-kretsen gjorde Otto Engelschiøn deretter sin plikt og sloss med heder mot de tyske soldatene under kampene på Tonsåsen 24. – 27. april.

Han havnet deretter i tysk krigsfangenskap, men ble sluppet ut i midten av mai og gjenopptok sin politiske virksomhet gjennom Ragnarok. I sin bok om Johan B Hjort skriver Ivo Figueiredo at Ragnarok-kretsen så seg selv om «agenter for en tredje vei i det okkuperte Norge, en vei som gikk gjennom ytterpunktene i Nasjonal Samlings vidtgående samarbeid og London-regjeringens prinsipielle motstandslinje».

Dette signalet ble fanget opp på tysk side. Tiden var nå inne til å aktivisere «Tysklands sanne venner i Norge», som det ble uttrykt i en tysk rapport. Dette førte til at SS-sjefen Heinrich Himmler ga eksplisitte instrukser til SS’ ledende representanter i Norge om å samarbeide med Ragnarok-kretsen.

Ragnarok-kretsen valgte å støtte Jonas Lie – den senere politiminister – som leder for NS fremfor Quisling. I denne prosessen spilte Otto Engelschiøn en aktiv rolle. Han var en av dem som sto bak Hans S. Jacobsens besøk hos Himmler 16. august for å argumentere for Jonas Lie som et alternativ til Quisling.

Dette initiativet førte ikke frem fordi Hitler hadde bestemt seg for å satse på Quisling. 25. september 1940 utnevnte Terboven det Kommissariske statsråd og erklærte at NS med Quisling i spissen var landets eneste lovlige parti.

For Otto Engelschiøn var dette det verste av alle alternativer: Quisling var tilbake ved makten med full tysk støtte. På et møte i Ragnarokkretsen umiddelbart etter Terbovens tale ga Engelschiøn beskjed om at han meldte seg ut av Ragnarok for å gå inn i motstandsbevegelsen.

Rolle i motstandsbevegelsen 1940 - 1945[rediger | rediger kilde]

Allerede høsten 1940 deltok Otto Engelschiøn i arbeidet med å organisere en hemmelig militærorganisasjon i Bærum. Otto Engelschiøn skriver i et brev til sin kompanisjef fra kampene på Tonsåsen i april 1940 - kaptein Harry Knoff – at «jeg søkte kontakt med den hemmelige militærledelse gjennom deg, da jeg høsten 1940 hadde organisert geriljastyrker ute i Bærum».

Det er grunn til å anta at Engelschiøn med sin Ragnarok-bakgrunn trengte en referanse som kunne gi ham legitimitet i motstandsmiljøet. Og der var Knoff åpenbart en god og troverdig alliert.

Otto Engelschiøn ble utpekt som etterretnings- og sikkerhetssjef i D13300, som omfattet Milorgs virksomhet i Asker og Bærum med Carsten Dehli som leder. I Harald Utters bok fra 2015: «Gutten som lurte Gestapo» - som omhandler Øistein Guderuds arbeid som ledende Milorg-soldat i D13300 - står det at Carsten Dehli kjente til Engelschiøns problematiske fortid. Samtidig vektla han at avsnittet nå sto foran en unik sjanse. Engelschiøn hadde et stort nettverk av kontakter i politiet, Gestapo, blant nazister og helt inn i kretsen rundt Fehmer. Ifølge Utters bok hadde Dehli erklært Engelschiøn som «fullkonvertert jøssing».

Det skulle ifølge Utter vise seg å være et lykkelig valg. «Engelschiøn og hans kontaktnett viste seg umiddelbart å bli verdifull for avsnittsstaben, ikke minst i arbeidet med å avdekke tyskernes stadig mer utspekulerte arbeidsmetoder. I tillegg ble det sendt viktig informasjon om okkupantene til Sverige og Storbritannia».

I tillegg til etterretning var Engelschiøn også sikkerhetsansvarlig i D13300. Både Harald Utter i sin bok og Terje Emberland/Bernt Rougthvedt i boken «Det ariske idol» fremhever Engelschiøns vekt på grundighet og sikkerhet og den store betydning dette hadde for Milorgs virksomhet i Norge.

Milorgs største problem den første tiden var nemlig at ingen hadde erfaring verken fra etterretning eller geriljavirksomhet, til forskjell fra fienden som hadde lang erfaring i å avdekke undergrunns virksomhet i de landene som de opererte i.

Mangelen på gode sikkerhetsrutiner førte til at store deler av Milorgs virksomhet ble avslørt de første årene av okkupasjonen. Utter skriver at etter at Engelschiøn overtok som EV-ansvarlig høsten 1943 ble sikkerheten vesentlig forbedret.

Otto Engelschiøn var likevel langt fra tilfreds. I august 1945 skrev han en rapport om arbeidet med å ivareta sikkerheten i avsnitt D13300. Denne rapporten retter en drepende kritikk mot den manglende respekt for sikkerhet hos mange av lederne i avsnittet. Engelschiøn konkluderte med at var «krigens avslutning og kapitulasjonen som reddet oss fra hel opprulling».

Otto Engelschiøns store innsats under krigen er først blitt kjent de senere år. Engelschiøn valgte selv aldri å snakke om sine opplevelser under krigen.

Interesser[rediger | rediger kilde]

Slektsforskningen (genealogi) sto Otto Engelschiøns hjerte nær. Han var formann i Norsk Slektshistorisk Forening i 10 år og var med i ledelsen av foreningen gjennom 20 år. En rekke skrifter om slektshistorie kom fra hans hånd. Hens genealogiske forskning var ingen tørr slektshistorie, men et produkt som gjorde slektene levende.

Engelschiøn var også i to perioder formann i Bibliofilklubben som følge av sitt sterke bibliofile engasjement og store litterære interesse. Han hadde selv en uvanlig og særpreget boksamling, og var i mange år medlem av – og formann i – juryen til bedømmelse av årets vakreste bøker.

Ved siden av historie, slektshistorie og bibliofili, pleiet Engelschiøn også en glødende interesse for jakt, fiske og norsk flora.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Otto Engelschiøn mottok Deltakermedaljen med rosett.

Omtale[rediger | rediger kilde]

Særlig omtale av ham finnes blant annet hos Harald Nilsen: Seks boksamlere forteller fra 1960: «Otto Engelschiøn: Olaus Magnus – bestselger på 1500–tallet»

Hans aktiviteter før og under krigen er omtalt flere steder:

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Avisartikler[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. Andreas Norland: «Om Fedrelandslaget». 1974.
  2. Ivo de Figuiredo: «Fri mann». Biografi om Johan B Hjort. 2002.
  3. Terje Emberland/Bernt Rougthvedt: «Det ariske idol». Biografi om Per Imerslund. 2004.
  4. Hans Fredrik Dahl: «Vidkun Quisling». To bind. 1991 og 1992.
  5. Terje Emberland/Mathew Kott: «Himmlers Norge». 2002.
  6. Harald Utter: «Gutten som lurte Gestapo». 2015.
  7. Brev fra kaptein Harry Knoff til Otto Engelschiøn 25. januar 1946
  8. Brev fra Otto Engelschiøn til kaptein Harry Knoff 19. april 1946.
  9. Samtaler med Øistein Guderud

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]