NNSAP

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Journalisten Adolf Egeberg jr. (1909 – 1972) ble første «fører» i det vesle Norges Nasjonalsocialistiske Arbeiderparti i 1932. Han var antisemitt og hadde det tyske nazistpartiet som forbilde. På bildet sees Egeberg foran til høyre, som ung elev i egen naziuniform, ved SS' førerskole i München 1932. Til venstre står Adolf Hitler og SS-lederen Himmler. Egeberg ble med i Quislings Nasjonal Samling (NS) 1933 – 37 og under andre verdenskrig 1940 – 45.

Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (forkortet NNSAP eller N.N.S.A.P.) var et politisk parti som ble stiftet høsten 1932 inspirert av det tyske nazipartiet NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Opprinnelig het partiet Norges Nasjonal-Socialistiske Parti (NNSP), men endret etter noen måneder navn, offisielt tidlig i 1934.[1] NNSAP ble forgjenger for Nasjonal Samling (NS), Vidkun Quislings nasjonalistiske fascistparti som ble stiftet våren 1933. NNSAP hadde på det meste rundt 1 000 medlemmer.[trenger referanse] Det ble oppløst i september 1939.[2]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

På det ideologiske plan befant partiet seg på høyresidens venstre fløy, med kamp mot kommunistene som fanesak. Partiets ideologi var inspirert av den tyske nasjonalromantiske Völkischbevegelsen. I begynnelsen og frem til stifteren Eugen Nielsen (1884 – 1962) forlot partiet var det også fokus på den jøde- og frimurerfiendtlige «ludendorffske lære».

Grunnlegger Eugen Nielsens rasebiologiske og konspirasjonsorienterte retning vant imidlertid liten støtte blant de overveldende svært unge partimedlemmene, de fleste var gymnasiaster og studenter, og i 1934 ble Nielsen «kastet ut» av NNSAP. Den ideologiske overbevisningen til det store flertallet i NNSAP stemte overens med de nazistiske gatetroppene Sturmabteilung (SA) i Tyskland, der deres fiender først og fremst var kommunister og kapitalister. Når jøder ble offer for hat og forfølgelse, var dette oftest som representanter for «den internasjonale kapitalismen», ikke som medlemmer av en etnisk folkegruppe.[trenger referanse]

Aktivitet[rediger | rediger kilde]

Målet til stifteren Eugen Nielsen, en velstående arkitekt med en stor eiendomsportefølje, var å mobilisere antikommunistisk og nasjonalsinnet ungdom. Partiets første hovedkvarter var i et ombygd kjøkken i Nielsens kontor i Thorvald Meyers gate 71 på Oslos østkant, og Nielsen gav også ut partiorganet Fronten, «organ for norsk ungdom».

Adolf Egeberg jr. (1909 – 1972) ble partiets første formann. Han hadde hatt direkte befatning med den tyske nasjonalsosialismen ved at han våren 1932 hadde hospitert på Reichsführerschule i München, som var ansvarlig for den systematiske utdannelsen av ledere til stormtroppene SA. Deretter gjennomgikk han et kurs i «verdensanskuelse» på førerskolen til SS (Schutzstaffel), nazistpartiets ideologiske eliteavdelinger, i Berlin. Egeberg opptrådte i det som ble oppfattet som en SS-uniform i Oslo, og manet til opprettelsen av en norsk Hitler-bevegelse.[3][trenger bedre kilde]

Medlemmet Stein Barth-Heyerdahl var en dyktig agitator, herdet gjennom debatter og sammenstøt med kommunistiske medstudenter ved Hamar katedralskole.

NNSAP slo ikke sterkt an blant de stemmeberettigede, men fikk tilhengere på vestkantgymnasene i Oslo. I løpet av 1933 ble det etablert egne lag på Oslo katedralskole, Fagerborg, Frogner og Hegdehaugen, hvor selv mange ikke-medlemmer gikk med partiets merke, et hakekors i sølv omkranset av ringer i rødt, hvitt og blått.

Det ble opprettet lokallag i blant annet Bergen,[4] Gjøvik, Grimstad, Horten og Trondheim. Partiet ble en betydningsfull aktør innen studentpolitikken i Oslo, men var ubetydelig i nasjonal sammenheng.

I 1933 hadde partiets politiske organ vært avisen Fronten.[5] Dette var imidlertid Eugen Nielsens private avis utgitt på hans forlag Antiforlaget. Dette hadde i 1928 som sin første utgivelse publisert en norsk oversettelse av boken Frimureriets avsløring av Erich Ludendorff, den tyske offiseren, presidentkandidaten og Adolf Hitlers medsammensvorne under ølkjellerkuppet i 1923, og senere filosofen Marta Steinsviks angrep på den katolske kirke St. Peters Himmelnøkler. Det er også sannsynlig at det var Antiforlaget som utga den norske utgaven av Sions vises protokoller, en falsk møteprotokoll som skulle bevise jødenes planer om å få verdensherredømme, opprinnelig konstruert av den russiske tsarens hemmelige politi.

Brudd med Nielsen[rediger | rediger kilde]

Partiets unge brøt senere med Eugen Nielsen som var mange år eldre enn de andre. Nielsen var opptatt av antifrimureri og antisemittisme, noe som ikke var forenlig med de yngres kamp mot bolsjevismen.

Etter at Nielsen var ekskludert fra partiets ledende krets, var det avisen Nasjonalsocialisten, redigert av Stein Barth-Heyerdahl (og i minst én utgivelse av Per Imerslund) som ble partiets offisielle organ. Fronten ble imidlertid utgitt i lang tid senere. Flere av NNSAPs lokallag utga egne publikasjoner, blant annet Den neste stat i Gjøvik, Hakekorset i Grimstad og Til Angrep i Bergen, stedet hvor NNSAP sto sterkest utenfor Oslo.

Med bruddet mellom NNSAP og Eugen Nielsen mistet NNSAP en viktig økonomisk bidragsyder. Partiet flyttet hovedkvarter fra Nielsens private leilighet på Oslos østkant til en industrihall på Majorstuen i Oslo vest.

Oslo SA[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av NNSAP hadde det tyske SA (Sturmabteilungen), NSDAPs para­militære gatekorps, som forbilde. På bildet hilser partiføreren Adolf Hitler på marsjerende SA-menn i Braunschweig i 1932, året før han ble rikskansler i Tyskland.

Inspirert av gatekampene mellom den tyske vaktstyrken Sturmabteilung (SA), kommunister og andre paramilitære grupperinger i mellomkrigstidens Tyskland, gjorde NNSAP-medlemmer seg bemerket med voldelige anslag og konfrontasjoner i Oslo. NNSAP opprettet en egen stormavdeling etter SA-modell, med løytnant Atle Angell som «trener», sønn av offiseren og skipioneren Henrik Angell, en yrkesoffiser og eventyrer som blant annet hadde vært på flere ekspedisjoner i Marokko og tjent som leiesoldat for Chiang Kai-shek.

Som agitator benyttet Barth-Heyerdahl aggressiv retorikk i debatter med radikalere for å provosere frem voldelige anslag. Under et sammenstøt i Studenterlunden i Oslo skal han ha truet kommunistiske studenter med speiderkniv, noe det ble oppstyr om i arbeiderpressen. Ifølge Barth-Heyerdahl selv hadde han blitt overfalt av ni personer.

I 1932 holdt NNSAP et friluftsmøte i Birkelunden på Grünerløkka i Oslo med hensikt å møte kommunistene på deres hjemmebane og dermed oppfordre til konfrontasjon. NNSAP-gutter med hakekorsbind i norsk farver ble kjeppjaget av unge kommunister, noen rømte nedover sidegatene mot Akerselva mens andre hoppet på trikken foran Paulus kirke.

Forum-slaget[rediger | rediger kilde]

Det såkalte «Forum-slaget» var et kraftig sammenstøt mellom NNSAPs høyreradikale styrker og representanter for Oslo Gymnassamfunn. Det inntraff 17. april 1934, da 200 høyreradikalere, med 20 mann fra Oslo SA og 50 fra Nasjonal Samlings vaktstyrke med tungvektbokseren Kjell Gundersen i spissen, møtte opp ved en ekstraordinær generalforsamling i Forum, Oslo Gymnassamfunn, bevæpnet med knokejern, totenschlägere, stinkbomber og tåregass. Målet var å kaste «det røde vanstyret», en angivelig kommunistisk ledelse, i Studentersamfundet.

NNSAP-propagandøren Stein Barth-Heyerdahl ledet an under kamprop, aktivistene kastet stein som så vidt sneiet styrets formann, stormet deretter bygningen, men møtte Arbeidervernets vakter. I vestibylen ble en marmorbyste av grev Wedel-Jarlsberg ødelagt av aktivistene. Noen av dem som hadde kommet seg inn ble kastet ut, blant annet ble Leiv Storhaug fra Fedrelandslaget kastet ned trappen og brakk kravebenet. Da politiet ankom med to patruljebiler og femten mann, ble ni av aktivistene utpekt og navnene notert.

Etter flere appeller marsjerte aktivistene mot Stortinget og Grev Wedels plass med utstrakte hender til hitlerhilsen og Heil-rop. Barth-Heyerdahl holdt appeller, og det ble proklamert at dette ikke skulle være siste gang Oslo SA marsjerte. Ved Løvebakken holdt Fedrelandslaget appell, og kommunistene forsøkte å avbryte med å synge Internasjonalen, men ble overdøvet av nasjonalistenes «Ja, vi elsker dette landet».

«Forum-slaget» skapte overskrifter i pressen, og i Arbeiderbladet ble det klaget over at vold og forfølgelser av annerledes tenkende var politisk gangbare metoder blant norske fascister, mens de borgerlige avisene tok nasjonalungdommens parti og bagatelliserte volden som politisk aktivitet. Kilberg, Barth-Heyerdahl og andre ble innkalt til avhør og saken behandlet i Oslo forhørsrett, uten at den fikk rettslig etterspill.

Kontakt med NS-miljøet[rediger | rediger kilde]

Under et møte i reklamemannen og filmskaperen Walter Fyrsts diskusjonsforum «Den nationale Klubb» hadde Egeberg indikert at NNSAP ville registreres til valg i 1933. Dette utløste Fyrsts planer om å etablere et parti rundt Quisling.

Vidkun Quisling på sin side var bekymret for at de høyreradikale og nasjonalistiske organisasjonene i Norge var i ferd med å bli for tallrike og sekteriske til å spille noen nevneverdig rolle på riksplanet. Dermed inviterte han bl.a. NNSAP til å delta i møtene på Grand Hotel i Oslo som til slutt munnet ut i dannelsen av Nasjonal Samling 17. mai 1933. Adolf Egeberg jr., Stein Barth-Heyerdahl og Eiliv Odde Hauge var NNSAPs representanter på møtene. De fleste medlemmene av NNSAP meldte seg inn i NS, men i løpet av kort tid senere hadde imidlertid svært mange av dem meldt seg ut igjen og gått tilbake til det fortsatt eksisterende NNSAP. Mange anså NS generelt, og «fører» Vidkun Quisling spesielt, som for lite radikale i forhold til rasespørsmål og ikke minst sosialismen, det viktigste elementet i de fleste NNSAP-medlemmers livssyn.

Den unge studenten Dagfinn Gjessing i Oslo ble våren 1939 siktet for «plakatgriseriet mot jødene og Hitler-romantikk».[6] 9. september 1939 ble NNSAP besluttet nedlagt.[7]

Sensommeren 1940 ble hele NNSAPs ungdomsorganisasjon kollektivt innmeldt i NS. Til tross for at NNSAP hadde radikalt annerledes mål og politiske håp enn NS ble de fleste NNSAP-medlemmer innmeldt i NS i løpet av krigen. En lang rekke av de unge tidligere medlemmene av NNSAP gjorde fronttjeneste på tysk side. Adolf Egeberg jr. var en periode sekretær i NS.[8]

Oppslutning[rediger | rediger kilde]

På det meste hadde partiet 1 000 medlemmer. Kjente medlemmer var blant annet:

Eventyreren, forfatteren og den senere Waffen-SS-soldaten Per Imerslund var tilknyttet miljøet, men det antas at han ikke var formelt medlem i partiet. Mest sannsynlig bidro han til Stein Barth-Heyerdahls arbeid i partiorganet «Nasjonalsosialisten» på grunn av gammelt vennskap og et sammenfall i politisk oppfatning.

Eirik Kilberg, Fritz Ihlen og Erik Kanitz Mohn forlot NNSAP i 1933 og ble medlemmer av NS. Også Egeberg jr. og Mohn ble senere medlemmer av NS. Både Kilberg og Mohn ble etter hvert relativt fremstående i partiet.[trenger referanse]

Det er omstridt hvor mange medlemmer NNSAP faktisk hadde. Partiet hadde ifølge partisekretær Hermann Fleischer 2 000 medlemmer før det ble oppløst i 1940. Imidlertid gjengir Emberland og Rougthvedt en rapport fra den tyske utenrikstjenesten i 1939 som oppgir at NNSAP på det tidspunktet besto av ca. 20 lokallag med alt fra 10 til 100 medlemmer, og et totalt medlemstall som ikke overstiger 1 000.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sandefjords Blad 1934.02.27. Norge;Vestfold og Telemark;;Sandefjord;;;;. 1934-02-27. s. 1. 
  2. ^ Arbeiderbladet 1939.11.27. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1939-11-27. s. 1. 
  3. ^ Quisling: a study in treachery, Hans Fredrik Dahl
  4. ^ Bergens Arbeiderblad 1939.02.23. Norge;Vestland;;Bergen;;;;. 1939-02-23. s. 5. 
  5. ^ Mendelsohn, Oskar (1912-1993) (1969). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Oslo: Universitetsforl. s. 628. 
  6. ^ Bergens Arbeiderblad 1939.04.26. Norge;Vestland;;Bergen;;;;. 1939-04-26. s. 6. 
  7. ^ Norrønamannen Alf Maria Amble Arkivert 5. oktober 2011 hos Wayback Machine., Fortid – historisk studenttidsskrift, Terje Emberland, nr 2. 2005
  8. ^ Sverre Hartmann, Fører uten folk: Quisling som politisk og psykologisk problem