Nosferatu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nosferatu
orig. Nosferatu, eine Symphonie des Grauens
Generell informasjon
Sjanger Grøsser
Stumfilm
Nasjonalitet Tyskland
Utgitt 4. mars 1922 (Tyskland)
3. juni 1929 (USA)
Lengde 84 min.
Aldersgrense Forbudt (1922)
Produksjon
Regissør F. W. Murnau
Manus Henrik Galeen
Produsent Enrico Dieckmann
Albin Grau
Musikk Hans Erdmann
Sjeffotograf Fritz Arno Wagner
Günther Krampf
Medvirkende Max Schreck
Gustav von Wangenheim
Greta Schröder
Alexander Granach
Eksterne lenker
IMDbRedigere på wikidata
Hutters bosted i Wisborg ble filmet på dette stedet i Wismar
Saltlageret i Lübeck fungerte som Orloks hus i Wisborg.
Orava-slottet i Slovakia der deler av ​​filmen ble tatt opp.

Nosferatu (originaltittel: Nosferatu, eine Symphonie des Grauens) er en tysk stumfilm-grøsser fra 1922 regissert av F. W. Murnau. Rollen som Grev Orlok spilles av Max Schreck, mens Gustav von Wangenheim spiller rollen som eiendomsmegleren som besøker Orlof. Filmen er løst basert på Bram Stokers kjente roman Dracula, fra 1897. Filmskaperen måtte endre flere detaljer på grunn av at filmselskapet ikke klarte å få rettighetene til boka. Vampyr ble derfor endret til Nosferatu og Grev Dracula til Grev Orlof. Max Schreck spilte rollen som Grev Orlof så overbevisende og oppførte seg så merkelig under innspillingen at det begynte å oppstå myter om at han var vampyr i virkeligheten. Dette var forøvrig temaet i den amerikanske filmen Shadow of the Vampire fra 2000.

Nosferatu er ansett som en av de mest betydelige filmene innen skrekkfilmsjangeren og en av de mest kjente innen tysk ekspresjonisme.[1] Den ble kåret til tidenes beste vampyr-film av Rotten Tomatoes.[2] Magazinet Empire rangerte den til en 21. plass over sin liste over de 100 beste ikke-engelskspråklige filmene i verden.[3]

I 1979 ble filmen innspilt på nytt som Nosferatu - Nattens vampyr. Denne ble også kritikerrost og blant annet omtalt som en «poetiske gjenoppvekkelse» av Murnaus klassiker.[4]

Handling[rediger | rediger kilde]

Historien starter i den oppdiktede tyske byen Wisborg. Den unge John Hutter (Harker) er en suksessfull eiendomsmegler som blir bedt av sin sjef om å dra til Transilvania for å treffe en klient ved navn grev Orlok. Det mangler ikke på illevarslende tegn og advarsler fra landsbyboerne i traktene, men Hutter lar ikke landsens overtro komme i veien for sitt arbeide. Etter å ha kommet til Orlocks slott går det meste etter planen, helt til under en middag hvor han uheldigvis skjærer seg selv i tommelen. Synet av blod gjør Orlok vill og han forsøker å suge noe av det til seg, men blir skjøvet vekk.

Da Orlok senere får se et bilde av den vakre Ellen, Hutters kone, undertegner han de nødvendige dokumentene og setter om natten kursen rett mot Wisborg for å bite henne i nakken og suge blodet hennes. Med seg tar han en hel hær av pest-rotter som skaper en dødelig epidemi i byen. Det blir straks et kappløp om å komme seg til Ellen og bringe henne i trygghet før Orlok finner henne. Spørsmålet er bare hvor lenge Hutter klarer å holde seg stabil nok da han selv har fått to hoggemerker i nakken.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Produksjonen

Filmatiseringen bød på flere problemer for regissøren. For det første fikk han ikke opphavsretten fra Stokers enke, Florence Stoker, til å overføre boka til film. Han løste imidlertid dette ved å forandre tittelen til «Nosferatu» og bytte ut navnene til karakterene, i håp om å omgå de juridiske sidene rundt opphavsrett. Filmen ble ferdig innspilt, men Murnau ble deretter saksøkt av enken for brudd på opphavsretten og måtte møte i rettsalen. Stokers enke vant saken, og alle filmrullene av «Nosferatu» ble i 1925 brent på bålet. Det var bare én rull som slapp unna flammene, godt gjemt et sted i Frankrike.[1] Filmselskapet Prana Film erklærte seg konkurs som følge av søksmålet.[5]

Murnau brukte meget spesielle innspillingssteder i filmen ved unik bruk av lys og skygge og filmet blant annet steder i Slovakia som Transilvania.[6] Måten naturen og fjellene er filmet på under ferden til Transilvania får dem til å se usedvanlig vakre ut, og scenene i slottet til Orlok er meget stemningsfulle.[1]

Anmeldelser

Filmen ble meget godt mottatt av kritkerne, noe som gjenspeiles i at den har fått så mye som 98% på Rotten Tomatoes.[7] Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert skrev følgende i 1997: «It doesn't scare us, but it haunts us. It shows not that vampires can jump out of shadows, but that evil can grow there, nourished on death».[8]

Gustav von Wangenheim (i rollen som John Hutter) hadde en tendensen til å overspille og kunne bli litt vel teatralsk i formen, men ved tanke på at dette er en stumfilm hvor det eneste språket var kroppsspråk og ansiktsuttrykk, er det akseptabelt. Han gjør spesielt en mektig god jobb i slottet til Orlok, der han ser tydelig vettskremt ut. På dette stedet kommer også filmens stjerne inn i bildet; Max Schreck i rollen som Orlok. Hans tolkning av vampyren er meget god og den regnes den dag i dag som den mest troverdige vampyren som er festet på film.[1]

Norge

Filmen ble forbudt i Norge da den ble vurdert i 1922. Den ble vist i Oslo Filmklubb i 1966.[9]

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Tokle, Tom Richard - Skrekkmania (31.10.2010)
  2. ^ Rotten Tomatoes - Best Vampire Movies
  3. ^ Empire
  4. ^ Aftenposten morgen – Førti nordiske filmer på filmfestivalen i Berlin (20.02.1979, s.6)
  5. ^ Welcome to silent movies - Nosferatu
  6. ^ Votruba, Martin. «Nosferatu (1922) Slovak Locations». Slovak Studies Program. University of Pittsburgh. 
  7. ^ Rotten Tomatoes
  8. ^ Ebert, Roger
  9. ^ Aftenposten morgen – Nosferatu i Filmklubben (18.02.1966, s.4)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Eksterne baser (Autoritetsdata)

VIAF · GND · LCCN · BNF · BNF (data) · SUDOCRedigere på wikidata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nosferatu&oldid=16226905»