Berlevåg lufthavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Berlevåg lufthavn
Berlevag-lufthavn.jpg
IATA: BVG – ICAO: ENBV
Basisdata
FlyplasstypeSivil
EierAvinor
OperatørAvinor
BetjenerBerlevåg, Finnmark
Høyde13,1 m / 43 ft
70°52'17"N, 29°2'3"E, 70°52'19"N, 29°2'2"E
Rullebane(r)
Retning Lengde Banedekke
m ft
06/24 1 040 3 412 Asfalt
Statistikk (2016)
Passasjerer 5 921
Flybevegelser 1 865
Frakt (tonn)
Nettside
www.avinor.no/

Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer

Berlevåg lufthavn (IATA: BVG, ICAO: ENBV) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen ligger et par kilometer nordvest for Berlevåg i Berlevåg kommune i Øst-Finnmark. Den eies og drives av Avinor, og trafikkeres av Widerøe med Dash 8-100 og Q200-fly tre ganger om dagen. I 2016 hadde lufthavnen 5 921 passasjerer gjennom terminalen. Flyplassen har én asfaltert rullebane, som måler 1040×30 meter og har retningen 06–24.

Flyplassen ble etablert av Wehrmacht høsten 1943; de stasjonerte jagerfly her for å beskytte tyskkontrollerte skip som passerte utenfor Varangerhalvøya. Det ble startet taxi- og ambulanseflyvninger i 1970, som ble utført av Varangfly. Planlegging av en lufthavn startet i midten av 1960-årene, og den sto ferdig i 1974. Den ble fra starten trafikkert av Widerøe med Twin Otter. I 1980 brant garasjen og verkstedet ned og en ny bygning ble åpnet i 1982. Passasjerterminalen ble sist utvidet i 1988. Rutene til og fra Berlevåg har siden 1. april 1997 vært konsesjonsruter med støtte fra Samferdselsdepartementet. Det har vært lokale forslag om å utvide flyplassen, men Avinor har ikke ønsket å gå videre med disse.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første flyvningen til Berlevåg fant sted 28. juli 1941, da en Messerscmitt Me 110 landet like ved gården Storsletta ca. 3 km vest for Berlevåg. Flyet hadde fått motorproblemer under luftkamp, og måtte nødlande. Senere samme sommer måtte også et annet tysk fly nødlande i samme område. Nødlandingene gjorde angivelig at de tyske styrkene ble oppmerksomme på at dette var en egnet plass for å anlegge en flyplass.[1] Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig var tyske Wehrmacht avhengig av forsyninger til Kirkenes, og de måtte sendes forbi Varangerhalvøya. Konvoiene var mål for sovjetiske bombefly, som var stasjonert på Kolahalvøya. Opprinnelig ble konvoiene beskyttet av den tyske Jagdgeschwader 5 basert på Alta lufthavn. Med et økende antall raid, besluttet Luftwaffe å bygge to flyplasser på Varangerhalvøya, Berlevåg og Vardø lufthavn.[1]

Utstikkingen av flyplassen startet allerede høsten 1941, men den var ikke ferdig til bruk før høsten 1943, og da som framskutt flyplass til forsvar av tyskkontrollerte skip som passerte utenfor Varangerhalvøya. Landingsbanen var 950 meter lang, dekket av planker, slik at den skulle være lett å reparere i tilfelle bombeangrep.[2] Flyplassen fikk en avdeling med jagerfly fra Jagdgeschwader 5,[3] blant annet av typen Focke-Wulf Fw 190.[4] Det ble bygd en radar på en bakketopp ved flyplassen i 1944.[5] Flyplassen ble ødelagt av tyskerne under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. Treverket fra rullebanen ble senere brukt av lokalbefolkningen som byggemateriale til gjenoppbyggingen av bygda.[6]

Planlegging[rediger | rediger kilde]

Varangfly-direktør Odd Bentzen lanserte i 1964 idéen om å bruke flyplassområdet som sivil lufthavn. Etter et besøk på Island foreslo han å bygge en rekke enkle flyplasser med kort rullebane i Finnmark, som kunne brukes av flyselskapets luftambulansetjeneste.[7] I 1966 lanserte flere av de større flyselskapene, blant annet SAS, Braathens SAFE og Widerøe, et forslag om å etablere et nettverk av kortbaneflyplasser; hvor Berlevåg var én av seks mulige flyplasser i Finnmark.[8] Et utvalg oppnevnt av fylkeskommunen anbefalte i 1966 at det burde bygges seks kortbaneflyplasser i Finnmark, hvorav én i Berlevåg.[9] Spørsmålet ble behandlet i formannskapet i Berlevåg kommune i 1967. De bevilget 175 000 kroner til rydding og planering av den gamle flystripa. I de påfølgende årene ble det bevilget penger fra kommunen slik at flyplassen kunne brukes av luftambulansetjenesten. En medvirkende grunn til at flyplassen var interessant, var Berlevågs dårlige havnefasiliteter, noe som gjorde at sjøfly ofte måtte lande i Kongsfjord.[10]

Norving (tidligere Varangfly) begynte å fly til den gamle militærflyplassen i 1970 med sine nye Britten-Norman Islander.[11] Bakgrunnen var en landing på flyplassen for å transportere en baby til Kirkenes sykehus. Luftfartsverket var ikke imot å bygge mindre ambulanseflyplasser, men mente at staten burde prioritere å bygge et nettverk av kortbaneflyplasser.[12] Ruta startet med en daglig rundtur bestilt av distriktslegen; pasienter hadde prioritet, men flyselskapet transporterte også andre passasjerer. Etter en måned ble det innført en andre daglig rundtur.[10]

Berlevåg flyplass fikk offentlig godkjenning for taxiflyging 27. mai 1971. Varangfly var det første selskapet som startet med regulære flyforbindelser til Berlevåg. Ruten ble etterhvert forlenget til Gamvik, hvor det ble anlagt en landingstripe i nærheten av Slettnes fyr. Denne første flyforbindelsen var organisert som en linjetaxi. Det ble benyttet énmotors de Havilland Canada DHC-3 Otter, som kunne lande på både land og i vann. Det ble senere satt inn et tomotors, 8-seters Britten-Norman Islander.[2]

I drift som lufthavn[rediger | rediger kilde]

Stortinget vedtok i 1972 å bygge seks kortbaneflyplasser i Nord-Troms og Finnmark, som den fjerde og siste fasen i utbyggingen av kortbanenettet.[5] Både Widerøe og Norving søkte om konsesjon for å drive flyruter i Finnmark. Norving søkte om tillatelse til å drive rutene som linjetaxiruter, siden de stadig oftere hadde flyvninger til Berlevåg. Flyselskapet var på det tidspunktet nødt til å fly sine flytaxiruter på kundens angitte tidspunkter. En konsesjon til å fly faste taxiruter ville gjøre det mulig for flyselskapet å fly trafikk med faste rutetabeller.[13] Norving planla å bruke fly av typene Britten-Norman Islander og Britten-Norman Trislander. Widerøe planla å bruke Twin Otter.[14] Kontrakten ble gitt til Widerøe, som allerede hadde konsesjonsruter i resten av landet.[15] 14. november 1980 brant garasjen og verkstedet ned; en ny bygning ble bygget og åpnet i 1982. Passasjerterminalen ble utvidet i 1988 med en ny ankomst- og avgangshall. Widerøe begynte å bruke Dash 8 på sine Finnmarksruter i 1995.[5] Flyplassen ble overtatt av staten og Luftfartsverket (senere Avinor) 1. januar 1997. Staten betalte Berlevåg kommune 2,2 millioner kroner i erstatning for overtakelsen.[16] 1. januar 2005 ble det åpnet sikkerhetskontroll ved flyplassen.[17]

Fremtid[rediger | rediger kilde]

Berlevåg lufthavn ligger i et åpent og flatt område, og er derfor blant de gunstigste stedene for bygging av en ny hovedflyplass i Finnmark. En utvidelse til 2000 meter eller lenger vil føre til at det må bygges en helt ny rullebane.[18] I midten av 2000-årene lanserte Berlevågs ordfører Erik Brøske planer om å utvide flyplassen med en rullebane på rundt 3000 meter, og med en helikopterbase. Planene var i starten rettet mot å etablere en fraktterminal for å eksportere fisk til Asia, mens helikopterbasen skulle betjene fremtidige oljefelt i Barentshavet.[19] Avinor sa i 2012 at de ikke ønsket å gå videre med forslagene.[18]

Avinor har satt i gang undersøkelser for å avklare hvilke flytyper som skal benyttes på kortbaneflyplasser når det forventes at Dash-8 100 fases ut i perioden 2025–2030. Avinor mener at det ikke er behov for å forlenge rullebanen, på grunn av lave passasjertall, og at det derfor ikke er behov for større flytyper. I Nasjonal transportplan (NTP) mener man at Berlevåg kan trafikkeres med småfly med 19 seter.[20]

Berlevåg ligger 91 km fra Båtsfjord lufthavn langs veien. Kjøretiden er ca. 90 minutter å kjøre og inkluderer en værutsatt strekning. Det har likevel blitt foreslått å utbedre veien mellom tettstedene for å klare seg med én flyplass, ettersom det bare er 38 km i luftlinje i mellom. Dette vil kreve at det bygges en 12 km lang tunnel, som vil gjøre veien til Båtsfjord 30 km kortere og gjøre veien mer vintersikker.

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Venteområde på flyplassen.

Berlevåg lufthavn ligger 2 km vest for Berlevåg og ligger langs fylkesvei 271. Det finnes ti parkeringsplasser og en taxiholdeplass ved flyplassen.[21] Flyplassen har ingen fast bussrute.[22]

Terminalbygget er 360 stort, hvorav passasjerdelen er 110 m² og har en kapasitet på 70 passasjerer i timen.[18] Kontrolltårnet utgjør en egen fløy av passasjerterminalen. I tillegg finnes det et driftsbygg med garasjer.[21]

Rullebanen er asfaltert, måler 1040×30 meter og har baneretningen 06–24, der rullebane 06 har 879 meter og rullebane 24 har 888 meter tilgjengelig for avgang.[23] Flyplassen har parkeringsplasser for to Dash 8-100-fly, og er utstyrt med SCAT-I, et GPS-basert landingssystem.[18]

Trafikk[rediger | rediger kilde]

Widerøes Dash 8-100 på Berlevåg lufthavn 20. september 2009.

Berlevåg lufthavn betjener i hovedsak innbyggerne i Berlevåg kommune og de nordøstre delene av Tana kommune. Widerøe har direkteflygninger fra Berlevåg med Dash 8-100 og Dash 8-200. Flyplassen betjenes med tre flygninger om dagen: et morgenfly fra Tromsø og Honningsvåg, som forsetter videre til Båtsfjord, Vardø, Vadsø og Kirkenes, et ettermiddagsfly som kommer fra Kirkenes og Vadsø og fortsetter til Mehamn, Hammerfest og Hasvik, og et kveldsfly som kommer fra Kirkenes og fortsetter videre til de andre flyplassene på Varangerhalvøya. I Kirkenes er det korresponderende avganger med SAS til Oslo. Rutene er en anbudsrute som er subsidiert av Samferdselsdepartementet, som også bestemmer avgangstidene.[24] I 2016 reiste 14 869 passasjerer gjennom lufthavnen.[25] Berlevåg lufthavn var 2013 den mest subsidierte flyplass i Norge med et underskudd på 21 millioner kroner. Dette tilsvarer omtrent 3 500 kroner per passasjer.[26] Underskuddet dekkes opp av overskudd fra de største flyplassene i Norge. Berlevåg lufthavn hadde 5 921 passasjerer (14 869 inkludert transittpassasjerer som ikke forlater flyet) i 2016.[27]

Innland[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Norge Widerøe[28] Båtsfjord, Hammerfest, Kirkenes, Mehamn, Tromsø, Vadsø, Vardø

Statistikk[rediger | rediger kilde]

År Flybevegelser Endring (%) Frakt (tonn) Endring (%) Terminalpassasjerer Endring (%) Passasjerer i transitt Passasjerer totalt Endring (%)
2016 1 865 Green Arrow Up Darker.svg 1,4 5 921 Red Arrow Down.svg 0,5 8 848 14 869 Green Arrow Up Darker.svg 3,9
2015 1 840 Green Arrow Up Darker.svg 1,0 5 949 Red Arrow Down.svg 1,8 8 361 14 310 Green Arrow Up Darker.svg 1,6
2014 1 822 Green Arrow Up Darker.svg 2,6 2,4 Red Arrow Down.svg 79,3 6 060 Red Arrow Down.svg 3,1 8 018 14 078 Red Arrow Down.svg 2,9
2013 1 775 Red Arrow Down.svg 2,7 11,5 Red Arrow Down.svg 64,3 5 950 Straight Line Steady.svg 0 8 254 14 204 Red Arrow Down.svg 7,8
2012 1 828 Red Arrow Down.svg 1,1 32,3 Red Arrow Down.svg 13,5 5 949 Red Arrow Down.svg 2,5 9 457 15 406 Red Arrow Down.svg 1,9
2011 1 844 Red Arrow Down.svg 0,5 37,3 Green Arrow Up Darker.svg 7,2 6 101 Green Arrow Up Darker.svg 6,7 9 599 15 700 Green Arrow Up Darker.svg 3,8
2010 1 853 Red Arrow Down.svg 2,8 34,8 Red Arrow Down.svg 15,1 5 720 Red Arrow Down.svg 5,0 9 399 15 119 Red Arrow Down.svg 5,9
2009 1 906 Green Arrow Up Darker.svg 0,6 41 Green Arrow Up Darker.svg 1,0 6 023 Green Arrow Up Darker.svg 0,9 10 048 16 071 Red Arrow Down.svg 3,3
2008 1 894 Green Arrow Up Darker.svg 0,9 40,6 Red Arrow Down.svg 0,7 5 967 Green Arrow Up Darker.svg 17,2 10 659 16 626 Green Arrow Up Darker.svg 4,6
2007 1 878 Green Arrow Up Darker.svg 0,1 40,9 Green Arrow Up Darker.svg 13,5 5 093 Green Arrow Up Darker.svg 14,3 10 255 15 899 Green Arrow Up Darker.svg 23,9

Ulykker[rediger | rediger kilde]

11. mars 1982 klokken 13.27 styrtet Widerøe rute 933 i Barentshavet ved Gamvik (i ettertid kjent som Mehamn-ulykken). Flyet med registreringsnummer LN-BNK, var på tur mellom Berlevåg og Mehamn lufthavn etter å ha hatt to mellomlandinger siden det startet ruta i Kirkenes. Alle femten ombord omkom. Ulykken ble forårsaket av strukturell kollaps av flyhalen på grunn av turbulens. En mekanisk svikt i høyderorkontrollene førte til at pilotene mistet kontroll over flyets pitch. Deretter mistet flyet høyde, og pilotene kunne ikke justere høyden for å motvirke dette. Ulykken fant sted samtidig som en av NATOs millitærøvelser, innenfor flyforbudssonen for millitære fly på øvelse, øst for den 24. lengdegrad. Det oppsto derfor en konspirasjonsteori om at flyet hadde kollidert med et britisk Harrier-jagerfly. Dette førte til at det ble gjennomført fire undersøkelser, der ingen av dem fant noen tegn på kollisjon.[29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hafsten (1991), s. 171
  2. ^ a b Olsen-Hagen, Bernt (2013). «Berlevåg lufthavn - Dokumentasjon for arkivmessig bevaring» (PDF). Norsk Luftfartsmuseum. Besøkt 1. august 2017. 
  3. ^ Hafsten (1991), s. 223
  4. ^ Hafsten (1991), s. 226
  5. ^ a b c Gynnild, Olav (2009). «Flyplassenes og flytrafikkens historie». Kulturminner på norske lufthavner – Landsverneplan for Avinor. Avinor. ISBN 9788299799003. Arkivert fra originalen 2013-01-25. Besøkt 1. august 2017. 
  6. ^ Dancke (1986), s. 367
  7. ^ Melling (2009), s. 52
  8. ^ Melling (2009), s. 54
  9. ^ Melling (2009), s. 64
  10. ^ a b Melling (2009), s. 75
  11. ^ Melling (2009), s. 66
  12. ^ Melling (2009), s. 73
  13. ^ Melling (2009), s. 97
  14. ^ Melling (2009), s. 109
  15. ^ Melling (2009), s. 117
  16. ^ Rapp, Ole Magnus (27. juli 1997). «Staten kjøper flyplasser på krita». Aftenposten. s. 4. 
  17. ^ Solberg, Pål E. (30. september 2004). «Tre usikre flyplasser i Midt-Norge». Adresseavisen. s. 4. 
  18. ^ a b c d «Konsekvenser for luftfart» (PDF). Avinor. oktober 2012. s. 52–54. Arkivert fra originalen (PDF) 2013-01-25. Besøkt 1. august 2017. 
  19. ^ Rønning, Asle (20. november 2006). «Høye håp i nord». Aktuell. Arkivert fra originalen 2013-02-04. Besøkt 1. august 2017. 
  20. ^ «Nasjonal transportplan 2014–2023: Framtidsrettet utvikling av lufthavnstrukturen». Avinor. 15. februar 2012. Besøkt 1. august 2017. 
  21. ^ a b Bjørke, Aslaug (2. oktober 2009). «Reguleringsplan Berlevåg lufthavn Berlevåg kommune» (PDF). Avinor. s. 10–11. Besøkt 1. august 2017. 
  22. ^ «Til og fra flyplassen». Avinor. Besøkt 13. januar 2017. 
  23. ^ «ENBV - BERLEVÅG» (PDF). Avinor. 2. februar 2017. Besøkt 1. august 2017. 
  24. ^ «Widerøe vinner kontrakt på alle ruteområdene i Nord-Norge». Samferdselsdepartementet. 17. oktober 2016. Besøkt 8. august 2017. 
  25. ^ Månedlig trafikkstatistikk
  26. ^ Sætre, Jonas (9. februar 2014). «Her ble hver passasjer subsidiert med 3 500 kr». Dagbladet. Besøkt 8. august 2017. 
  27. ^ STATISTICS
  28. ^ WF.no: Rutekart
  29. ^ «Rapport til Stortingets presidentskap fra Stortingets granskningskommisjon for Mehamn-ulykken» (PDF). Stortinget. 20. september 2005. Arkivert fra originalen (PDF) 2012-10-20. Besøkt 1. august 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]