Berlevåg lufthavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Berlevåg lufthavn
{{{navn}}}
IATA: BVG – ICAO: ENBV
Basisdata
Flyplasstype Sivil
Eier Avinor
Operatør Avinor
Betjener Berlevåg, Finnmark
Høyde 13,1 m / 43 ft
Rullebane(r)
Retning Lengde Banedekke
m ft
06/24 869/889 2 850/2 920 Asfalt
Statistikk (2015)
Passasjerer 14 310
Flybevegelser 1 840
Frakt (tonn) 37
Nettside
www.avinor.no/

Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer

Berlevåg lufthavn (IATA: BVG, ICAO: ENBV) eies og drives av Avinor AS. Flyplassen ligger et par kilometer nordvest for Berlevåg i Berlevåg kommune i Øst-Finnmark.

Flyplassen ble etablert av tyskerne høsten 1943, og jagerfly ble stasjonert her for å beskytte de tyske transportene over Østhavet. Flyplassen ble ødelagt da de tyske styrkene trakk seg tilbake. Etter hvert ble den dog satt istand igjen på privat initiativ, og i 1970 kunne A/S Varangfly, senere Norving ta flyplassen i bruk til sin taxi- og ambulanseflyvning.

I 1974 ble flyplassen oppgradert til regional lufthavn av Staten.

Den betjenes i dag av Widerøe med daglige avganger til Kirkenes via Båtsfjord, Vardø og Vadsø, samt én daglig avgang til Tromsø via Hammerfest. Fra Kirkenes og Tromsø korresponderer rutene med SAS og Widerøe.

Berlevåg lufthavn er den mest subsidierte flyplass i Norge. I 2013 hadde flyplassen et underskudd på 23 millioner kroner. Dette tilsvarer nesten 3 900 kroner per passasjer. Underskuddet dekkes opp av overskudd fra de største flyplassene i Norge.

Avinor bekymrer seg for at det fra 2010 ikke finnes nye fly å kjøpe med mer enn 19 seter som kan operere på slike små rullebaner. Når Dash-8-flyene tas ut av drift i 2025 er planen for Berlevåg og andre små lufthavner å fly med småfly med 10-19 plasser, og forlenge større lufthavner.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første flyvningen til Berlevåg fant sted 28. juli 1941, da en Messerscmitt Me 110 landet like ved gården Storsletta ca. 3 km vest for Berlevåg. Flyet hadde fått motorproblemer under luftkamp, og måtte nødlande. Senere samme sommer måtte også et annet tysk fly nødlande i samme område. Nødlandingene gjorde angivelig at de tyske styrkene ble oppmerksomme på at dette var en egnet plass for å anlegge en flyplass. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, var tyske Wehrmacht avhengig av forsyninger til Kirkenes og som måtte sendes forbi Varangerhalvøya. Konvoiene var målet for bombardement fra sovjetiske flyvåpenet, stasjonert i nærheten på Kola. Opprinnelig konvoiene ble beskyttet av den tyske Jagdgeschwader 5 basert på Alta lufthavn. Med et økende antall raid, besluttet Luftwaffe å bygge to flyplasser på Varangerhalvøya, Berlevåg og Vardø lufthavn [2]

Utstikkingen av flyplassen startet allerede høsten 1941, men flyplassen var ikke ferdig til bruk før høsten 1943 og da som framskutt flyplass til forsvar av tyskkontrollerte skip som passerte utenfor Varangerhalvøya. Landingsbanen var 950 meter lang, dekket av planker, slik at den skulle være lett å reparere i tilfelle bombeangrep.[3] Flyplassen fikk en avdeling med jagerfly fra Jagdgeschwader 5[4] blant annet fly av typen Focke-Wulf Fw 190.[5] Det ble bygd en radar på en bakketopp ved flyplassen i 1944.[6] Flyplassen ble ødelagt av tyskerne under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. Treverket fra rullebanen ble senere brukt av lokalbefolkningen for å samle byggematerialer til gjenoppbyggingen av bygda.[7]

Varangfly-direktør Odd Bentzen lanserte i 1964, idéen om å bruke flyplassområdet som sivil lufthavn. Etter at han hadde besøkt Island, foreslo han å bygge en rekke korte og enkle flyplasser i Finnmark, som kunne brukes av flyselskapets luftambulansetjeneste.[8] I 1966 lanserte flere av de større flyselskapene, blant annet SAS, Braathens SAFE og Widerøe, et forslag om å etablere et nettverk av kortbaneflyplasser; hvor Berlevåg var ett av seks mulige flyplasser i Finnmark.[9] Et utvalg oppnevnt av fylkeskommunen anbefalte i 1966 at det burde bygges seks kortbaneflyplasser i Finnmark, hvorav en i Vadsø.[10] Derfor ble av saken om å bygge en småflyplass i Berlevåg tatt opp i formannskapet i 1967. De besluttet å bevilge 175 000 kroner til rydding og planering av den gamle flystripa. I de påfølgende årene investerte kommunen slik at flyplassen kunne brukes til luftambulansetjenester. En annen grunn var Berlevågs dårlige havnefasiliteter, noe som gjorde at sjøfly ofte måtte lande i Kongsfjord.[11]

Venteområde på flyplassen.

Norving (tidligere Varangfly) begynte å fly til den gamle militærflyplassen i 1970 med deres nye Britten-Norman Islander.[12] Bakgrunnen var en landing på flyplassen for å transportere en baby til Kirkenes sykehus. Luftfartsverket uttalt at de ikke var imot å bygge mindre ambulanseflyplasser, men at staten ville prioritere å bygge et nettverk av kortbaneflyplasser.[13] Ruta startet med en daglig rundtur bestilt av distriktets lege; pasienter hadde prioritet, men flyselskapet transporterte også andre passasjerer. Etter en måned ble det innført en andre daglig rundtur.[11]

Berlevåg flyplass fikk offentlig godkjenning for taxiflyging 27. mai 1971. Varangfly var det første selskapet som startet med regulære flyforbindelser til Berlevåg. Ruten ble etterhvert forlenget til Gamvik, hvor det ble anlagt en landingstripe i nærheten av Slettnes fyr. Denne første flyforbindelsen var organisert som en linjetaxi. Det ble benyttet enmotors de Havilland Canada DHC-3 Otter som kunne lande på både land og i vann. Det ble senere satt inn et tomotors, 8-seters Britten-Norman Islander.[3]

Stortinget vedtok i 1972 å bygge seks kortbaneflyplasser i Nord-Troms og Finnmark, som den fjerde og siste fasen i utbyggingen av kortbanenettet.[6] Både Widerøe og Norving søkte om konsesjon for å drive ruter i Finnmark. Norving søkte om tillatelse til å drive rutene som linjetaxiruter, siden de stadig oftere hadde flyvningene til Berlevåg. Flyselskapet var på det tidspunktet nødt til å fly sine flytaxiruter på kundens angitte tidspunkter. En konsesjon til å fly faste taxiruter ville gjøre det mulig for flyselskapet å fly trafikk med en fast rutetabeller.[14] Norving planla å bruke fly av typene Britten-Norman Islander og Britten-Norman Trislander. Widerøe planla å bruke Twin Otter.[15] Kontrakten ble gitt til Widerøe, som allerede hadde konsesjonsruter i resten av landet.[16]

Flyselskaper og destinasjoner[rediger | rediger kilde]

Innland[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Norge Widerøe[17] Båtsfjord, Hammerfest, Kirkenes, Mehamn, Tromsø, Vadsø, Vardø

Statistikk[rediger | rediger kilde]

År Flybevegelser Endring (%) Frakt (tonn) Endring (%) Terminalpassasjerer Endring (%) Passasjerer i transitt Passasjerer totalt Endring (%)
2012 1 828 Red Arrow Down.svg 1,1 32,3 Red Arrow Down.svg 13,5 5 949 Red Arrow Down.svg 2,5 9 457 15 406 Red Arrow Down.svg 1,9
2011 1 844 Red Arrow Down.svg 0,5 37,3 Green Arrow Up Darker.svg 7,2 6 101 Green Arrow Up Darker.svg 6,7 9 599 15 700 Green Arrow Up Darker.svg 3,8
2010 1 853 Red Arrow Down.svg 2,8 34,8 Red Arrow Down.svg 15,1 5 720 Red Arrow Down.svg 5,0 9 399 15 119 Red Arrow Down.svg 5,9
2009 1 906 Green Arrow Up Darker.svg 0,6 41 Green Arrow Up Darker.svg 1,0 6 023 Green Arrow Up Darker.svg 0,9 10 048 16 071 Red Arrow Down.svg 3,3
2008 1 894 Green Arrow Up Darker.svg 0,9 40,6 Red Arrow Down.svg 0,7 5 967 Green Arrow Up Darker.svg 17,2 10 659 16 626 Green Arrow Up Darker.svg 4,6
2007 1 878 Green Arrow Up Darker.svg 0,1 40,9 Green Arrow Up Darker.svg 13,5 5 093 Green Arrow Up Darker.svg 14,3 10 255 15 899 Green Arrow Up Darker.svg 23,9


Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteatur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]