Oslo sjøflyplass, Lilløykilen
| Oslo sjøflyplass, Fornebu | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| IATA: – ICAO: | |||
| Basisdata | |||
| Flyplasstype | Sivil | ||
| Operatør | Kilen Sjøflyklubb | ||
| Beliggenhet | Bærum | ||
| 59°53′33″N 10°35′52″Ø | |||
| Nettside | |||
| https://www.kilensjoflyklubb.no/ | |||
 Oslo sjøflyplass, Lilløykilen 59°53′33″N 10°35′52″Ø | |||
Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer | |||
Oslo sjøflyplass, Lilløykilen er en flyplass som ligger i Lilløykilen på vestsiden ved Fornebu-landet i Bærum kommune i Viken fylke. Sjøflyplassen opereres av Kilen Sjøflyklubb,[1] har verksted og er særlig i bruk i sommerhalvåret. Området er regulert til flyplass, som har konsesjon fra Luftfartstilsynet. Av konsesjonsvilkårene går det frem at flyging også er tillatt på isen om vinteren. Flyplassen kan brukes hele døgnet, såfremt det er dagslys (definert ved at solen ikke står mer enn seks grader under horisonten).
Historie[rediger | rediger kilde]
Aktiviteten med sjøfly i Kilen startet sent på 20-tallet, før Oslo Lufthavn Fornebu åpnet i 1939. Flyaktiviteten ved Lilleøya kan spores tilbake til 1925 da den nyutdannede flygeren Alf Gunnestad landet på isen i Holtekilen på ski. Flypionéren Gunnestad ble utdannet til flyger ved Hærens flygeskole på Kjeller flyplass i 1925, og fikk Norges første trafikkflygersertifikat to år senere. Fra 1927 og utover 1930-tallet drev han «Fornebu Flyselskap» med to fly, på ski om vinteren og flottører om sommeren. Sjøflyplassen ble godkjent av politiet i 1934. Oslo Lufthavn Fornebu ble åpnet i 1939.
Etter krigen vokste sjøflymiljøet seg større gjennom ski- og sjøflygruppen til Oslo Flyveklubb. Blant sjøflygere som opererte ut fra sjøflyhavnen var blant andre Marius Eriksen, Jacob Stolt-Nielsen, Carl-Wilhelm Sem-Jacobsen og Viggo Widerøe. Julen 1978 ble det innviet et nytt klubbhus og flyverksted i Kilen, og bryggene ble oppgradert. Videre ble det utarbeidet innskjerpede bestemmelser for inn- og utflyginger i samarbeid med luftfartsmyndighetene, der spesielt flysikkerhets- og miljømessige hensyn ble lagt til grunn[2].
Utdanning av sjøflypiloter[rediger | rediger kilde]
Som en av få virksomheter i Norge utdanner Kilen Sjøflyklubb sjøflypiloter[3]. Flyprogrammet er godkjent av Luftfartstilsynet og omfatter blant annet valg og rekognosering av start- og landingsområde, manøvrering på vannet under forskjellige vind- og sjøforhold, flyging til innsjøer i fjellet og trening i valg av nødlandingsplass over sjø- og landområder. Den praktiske utdanning omfatter minst 10 timer instruksjon i sjøflyging under varierte operasjonelle forhold etter godkjent program. For å starte på den praktiske utdanningen må du ha gyldig PPL-A eller høyere sertifikatnivå. I tillegg stiller Kilen Sjøflyklubb et krav om at alle piloter må ha minimum 100 timers erfaring.
Nedleggingstruet frem til 2017[rediger | rediger kilde]
På starten av 1990-tallet, mens Oslo Lufthavn Fornebu fremdeles var i drift, ble det etablert flere naturreservater mellom fjorden og rullebanene for avgang og landing. Kilen Sjøflyhavn er fremdeles tett plassert tett inntil disse områdene, men uten noen dokumenterbar negativ effekt på verken fuglelivet eller naturverdiene for øvrig. Etter Oslo Lufthavn Fornebu ble nedlagt i 1998 økte imidlertid usikkerheten for sjøflyhavnen, til tross for en solid lokalpolitisk oppslutning for bevaring i Bærum kommune og i 2012 satte Miljøverndepartementet foten ned for fortsatt sjøflyvirksomhet i området[4].
Nedleggingsvedtaket kom etter mange runder med diskusjoner og megling, selv om både Bærum kommune og samferdselsmyndighetene ønsket at sjøflyhavnen skulle fortsette[5]. I 2014 satte derfor kommunen i gang arbeid med en ny detaljplanregulering av området[6]. Formålet med denne var å legge til rette for at sjøflyplassen skulle kunne eksistere side om side med de viktige naturverdiene i området. Bærum kommune vedtok planen i juni 2015, men igjen fremmet Fylkesmannens miljøvernavdeling en innsigelse – til tross for at Klima- og miljødepartementet ikke anså at sjøflyhavnen utgjorde en så stor trussel mot naturverdiene[7].
Da kommunen og Fylkesmannens miljøvernavdeling ikke ble enige om reguleringsspørsmålet ble saken oversendt til regjeringen ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet for avgjørelse. I juni 2016 traff regjeringen vedtak om at sjøflyplassen kunne driftes videre, og at dette kunne løses ved en endring av enkelte punkter i gjeldende reguleringsplan[8]. Daværende statsråd i Kommunal- og moderniseringsdepartementet Jan Tore Sanner (H) uttalte at regjeringen lot det veie tungt at et nesten enstemmig kommunestyre i Bærum godkjente fortsatt drift av sjøflyhavnen. På denne bakgrunn vedtok Bærum kommune i mars 2017 en endring av reguleringsplanen for område 14 og 15 på Fornebu, i tråd med Kommunal- og moderniseringsdepartementets vedtak.
Etter en årelang konflikt ble det i 2016 dermed klart at sjøflyhavnen vil eksistere på ubestemt tid. Etter at sjøflyhavnen ble gitt forutsigbarhet av kommunale og statlige myndigheter fikk klubben en ny giv, som har resultert i en oppgradering av fasiliteter som kyststien, bryggeanlegget og klubbhangaren. Blant annet har sjøflyklubben brukt 2,8 millioner kroner på et nytt bryggeanlegg og til oppussing av klubbhuset[9].
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Luftfartstilsynet. Liste over godkjente sjøflyplasser Arkivert 2017-02-02, hos Wayback Machine.. Besøkt 25. januar 2017.
- ^ «Dryss av utmerkelser til sjøflygere i Kilen». Flynytt. 14. februar 1980.
- ^ «Utdanning Kilen Sjøflyklubb». Besøkt 12. oktober 2021.
- ^ «Innsigelse til deler av reguleringsplan for Fornebu område 14 og 15, Lilleøya, Bærum kommune, og fortsatt drift av sjøflyhavna.». 3. januar 2013. Besøkt 10. oktober 2021.
- ^ «Omkamp om sjøflyhavn». Aftenposten. 2. november 2014.
- ^ «Full støtte til sjøflyene». Budstikka. 4. juni 2015.
- ^ «Miljødepartementet vil la sjøflyhavna leve». Flynytt. 20. mai 2016.
- ^ «Sanner sier ja til sjøflyene på Lilleøya». Budstikka. 30. juni 2016.
- ^ «Truet med nedleggelse i 2015 – nå er sjøflyene på opptur». Budstikka. 17. august 2021.