Mehamn lufthavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mehamn lufthavn
Mehamn-lufthavn.jpg
IATA: MEH – ICAO: ENMH
Basisdata
FlyplasstypeSivil
OperatørAvinor
BetjenerGamvik og Lebesby
Høyde11,9 m / 39 ft
71°1′47″N 27°49′36″Ø
Rullebane(r)
Retning Lengde Banedekke
m ft
17/35 800 2 625 Asfalt
Statistikk (2019)
Passasjerer 23 261
Flybevegelser 2 451
Frakt (tonn) 38
Nettside
www.avinor.no/

Mehamn lufthavn
71°01′47″N 27°49′36″Ø
Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer

Mehamn lufthavn (IATA: MEH, ICAO: ENMH) ligger 2 km utenfor tettstedet Mehamn i Gamvik kommune i Finnmark. Den er den nordligste lufthavnen i fastlands-Europa. Flyplassen eies og drives av Avinor.

Flyplassen ble åpnet 1. august 1974 på området der gården Sørfjorden tidligere lå. Den 15. juni 2022 ble driften av det lokale kontrolltårnet nedlagt og flygekontrolltjenesten fjernstyres nå fra Bodø Remote Tower Center.

Flyplassen betjenes av Widerøe, med to daglige avganger til Tromsø, Honningsvåg og Hammerfest, to daglige avganger til Vadsø, og en daglig avgang til Berlevåg, Båtsfjord, og Kirkenes, og som alle drives som anbudsruter, subsidiert av Samferdselsdepartementet. Det reiste 23 261 gjennom Mehamn lufthavn i 2019, som betjener hele Lebesby og Gamvik kommuner.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første planene for en lufthavn på Nordkinnhalvøya ble først foreslått av en komité oppnevnt av Finnmark fylkeskommune. Rapporten de leverte foreslo i 1966 en lufthavn i Mehamn eller Kjøllefjord, som ett av seks egnede steder for å bygge en liten flyplass med luftambulanse- og flytaxitjenester. Samtidig arbeidet regjeringen med planer om å bygge et nasjonalt nettverk av kortbaneflyplasser.[1] Luftfartsverket (senere omdøpt til Avinor) så etter egnede steder for å bygge en lufthavn i Mehamn, Kjøllefjord og Gamvik. [2] Regjeringen prioriterte bygging i Finnmark sist, så Norving tok initiativ til å bygge på mindre flyplasser enkelte steder. [1] De tok kontakt med både Lebesby kommune og Gamvik kommune for å få satt i gang bygging.[3]

Luftfartsverket støttet opprinnelig Gamvik som alternativ for en kortbaneflyplass, delvis på grunn lavere investeringskostnadene enn de øvrige alternativene. Kommunestyret i Gamvik kommune valgte i stedet kommunesenteret i Mehamn, 20 km fra Gamvik. Det lokale Røde Kors-gruppen startet med en innsamling for at Gamvik skulle bygge sin egen flyplass. Det gjaldt kommunen, men denne fikk ingen offentlige midler. Gamvik flyplass åpnet 29. august.[4] Også i Kjøllefjord, 30 km vest for Mehamn, bestemte lokalbefolkningen seg for å bygge sin egen flyplass. Kjøllefjord flyplass åpnet i 1974, men på grunn av åpningen av Mehamn lufthavn ble det aldri noen vanlig rutetrafikk dit.[5] Bruken av flyplassene i Kjøllefjord og Gamvik ble stanset i 1974, da Mehamn lufthavn åpnet.[6][5]

Samtidig som det ble bevilget penger til en egen lufthavn i Mehamn, stemte Stortinget seg for å bevilge penger til en ny vei, riksvei 888, som ville gi en vintersikker vei mellom fiskeværene Kjøllefjord, Mehamn og Gamvik, la Mehamn lufthavn betjene hele halvøya.[7] Veidekke ble tildelt kontrakten om å bygge den nye lufthavnen. Fra de startet byggingen i slutten av 1973; det tok 39 dager fra start til det første flyet landet.[8] Mehamn lufthavn ble åpnet 1. august 1974 av samferdselsminister Annemarie Lorentzen, samme dag som Sørkjosen lufthavn, Hammerfest lufthavn, Berlevåg lufthavn og Vadsø lufthavn også åpnet.[9][7] Flyplassen ble eid av Veidekke fram til 1976, på grunn av at byggingen ble betalt sent.[8] Både Widerøe og Norving søkte om konsesjon betjene Finnmark-ruten, som ville koble flyplassene sammen og til de primære flyplassene i Finnmark og Tromsø lufthavn. Norving planla å operere ruten med Britten-Norman Islander og Britten-Norman Trislander. Regjeringen valgte å tildele konsesjonen til Widerøe og deres Twin Ottere, fordi de mente at det beste var å bruke én operatør på alle konsesjonsrutene i landet.[10]

Widerøe begynte å bruke Dash 8 på sine Finnmarksruter i 1995, da utfasingen av Twin Otter.[7] Flyplassen ble overtatt av staten og Luftfartsverket (senere Avinor) 1. januar 1997 mot et vederlag på 3,9 millioner kroner til Gamvik kommune.[11] Rutene til Mehamn ble omgjort til konsesjonssruter med støtte fra Samferdselsdepartementet fra 1. april 1997.[12] 1. januar 2005 ble det åpnet sikkerhetskontroll ved flyplassen.[13] Terminalbygget har blitt modernisert i flere runder og det ble bygget en ny garasje i 2005.[7] Rullebanen ble forlenget og det ble installert et nytt lyssystem i 2011.[8] 15. juni 2022 ble driften av det lokale kontrolltårnet nedlagt og flygekontrolltjenesten fjernstyres nå fra Bodø Remote Tower Center.[14]

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Flyplassen har et lite terminalbygg som har et integrert kontrolltårn og en flyoppstillingplass for Dash 8-100 fly. Passasjerterminalen har kapasitet til å håndtere 70 passasjerer i timen.[15] Rullebanen er asfaltert, måler 970 x 30 meter og har retningen 17–35, der begge retninger har 880 meter for avgang.[16] Terrenget sør for rullebanen er bratt og hindrer fremtidige utvidelser av rullebanen og begrenser vekten på flyene som skal lande der.[15] Flyplassen ligger ca. 2 km sørvest for Mehamn sentrum og har parkeringsplasser, drosjeholdeplass og bilutleie.[17] Mehamn lufthavn er den nordligste flyplassen i kontinental-Europa.[8]

Trafikk[rediger | rediger kilde]

Widerøe har ruter til 6 flyplasser fra Mehamn, som betjenes med til sammen fire flygninger om dagen, der alle enten starter eller slutter i Kirkenes eller Tromsø. Både i Tromsø og i Kirkenes er det korresponderende avganger til resten av landet. Rutene er anbudsruter som er subsidiert av Samferdselsdepartementet, som også bestemmer avgangstidene.[18] I 2019 reiste 23 261 passasjerer gjennom lufthavnen.[19] Mehamn lufthavn betjener i hovedsak Gamvik og Lebesby kommuner.

Innland[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Norge Widerøe[20] Berlevåg, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes, Tromsø, Vadsø

Ulykker[rediger | rediger kilde]

11. mars 1982 skjedde Mehamn-ulykken, da Widerøe rute 933 styret i Barentshavet mellom Berlevåg lufthavn og Mehamn lufthavn, og drepte alle femten mennesker om bord i Twin Otter-flyet. Ulykken ble forårsaket av mekanisk svikt i høyderoret og vertikal stabilisatorene etter alvorlig klarluftsturbulens. En konspirasjonsteori oppstod om en kollisjon med et britisk Harrier-fly, som resulterte i fire granskninger, der ingen av dem fant bevis på en kollisjon.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Melling (2009), s. 64
  2. ^ Melling (2009), s. 76
  3. ^ Melling (2009), s. 65
  4. ^ Melling (2009), s. 77
  5. ^ a b Melling (2009), s. 108
  6. ^ «Tettstedet Gamvik». Gamvik Museum. 20. oktober 2008. Arkivert fra originalen 28. januar 2013. Besøkt 28. januar 2013. 
  7. ^ a b c d Gynnild, Olav (2009). «Flyplassenes og flytrafikkens historie». Kulturminner på norske lufthavner – Landsverneplan for Avinor. Avinor. Arkivert fra originalen 25. januar 2013. Besøkt 25. januar 2012. 
  8. ^ a b c d «Tilbake på Mehamn – Europas nordligste fastlandsflyplass med rutetrafikk». Veidekke. 19. desember 2011. Arkivert fra originalen 11. februar 2013. Besøkt 11. februar 2013. 
  9. ^ «Flaggene til topps i Hehamn og Berlevåg». Finnmarken. 1. august 1974. s. 6. 
  10. ^ Melling (2009), s. 109
  11. ^ Rapp, Ole Magnus (27. juli 1997). «Staten kjøper flyplasser på krita». Aftenposten. s. 4. 
  12. ^ Tuv, Kirsten (2. november 1996). «Widerøe-monopol». Dagens Næringsliv. s. 10. 
  13. ^ Solberg, Pål E. (30. september 2004). «Tre usikre flyplasser i Midt-Norge». Adresseavisen. s. 4. 
  14. ^ «To nye tårn overført til Avinors fjernstyrte senter i Bodø.». Avinor. 16. juni 2022. Besøkt 11. september 2022. 
  15. ^ a b «Konsekvenser for luftfart» (PDF). Avinor. oktober 2012. s. 58–59. Arkivert fra originalen (PDF) 23. april 2021. Besøkt 3. januar 2017. 
  16. ^ «ENMH – Mehamn» (PDF). Avinor. Arkivert fra originalen (PDF) 30. juli 2012. Besøkt 9. april 2012.  Arkivert 30. juli 2012 hos Wayback Machine.
  17. ^ «Til og fra flyplassen». Avinor. Besøkt 6. april 2020. 
  18. ^ «Konkurranse - regionale ruteflygingar i Nord-Noreg». Samferdselsdepartementet. 1. juni 2016. Besøkt 6. april 2020. 
  19. ^ https://avinor.no/konsern/om-oss/trafikkstatistikk/trafikkstatistikk Trafikkstatistikk
  20. ^ WF.no: Rutekart
  21. ^ «Rapport til Stortingets presidentskap fra Stortingets granskningskommisjon for Mehamn-ulykken» (PDF). Stortinget. 20. september 2005. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2012. Besøkt 20. oktober 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Melling Kjersti (1961-) (2009). Nordavind fra alle kanter. [Oslo]: Pilotforlaget. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mehamn_lufthavn&oldid=23132829»