Slettnes fyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slettnes fyr
Slettnes-1.jpeg
Slettnes fyr i 2005
FylkeFinnmark
KommuneGamvik
Funksjonkystfyr
Opprettet1905
Fyrlistenummer956500
Fyrtårn
Høyde39
Formrundt
Byggematerialestøpejern
Fyrlys
LyskarakterFI W 20s
Lysstyrke1 707 000 cd
Lyshøyde44 m
Lysvidde17,6 nautiske mil
Status
EierKystverket
Automatisert2005
Vernestatusvernet etter lov om kulturminner
Diverseverdens nordligste fastlandsfyr

Slettnes fyr (norsk fyrliste nummer 956500) er verdens nordligste fyr på fastland, og ligger i Gamvik kommune i Finnmark fylke. Fyret er 39 meter høyt, og det eneste støpejernsfyret i Finnmark. Fyret ligger ca. 8 meter over havet.

Fyrstasjonen ble bygd i perioden 19031905. Under den andre verdenskrigen i 1944 sprengte og brente tyskerne Slettnes fyrstasjon. Til tross for sprengingen sto fortsatt to tredjedeler av tårnet til Finnmarks eneste støpejernsfyr der fortsatt. I 1998 ble fyret fredet som kulturminne.

Fyrstasjonen ligger inne i Slettnes naturreservat som ble opprettet i 1996. Naturreservatet er et av skandinavias viktigste hekkeområde for vadere.[1]

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Tre nye kystfyr i Finnmark i begynnelsen av 1900-årene[rediger | rediger kilde]

Til tross for at det i perioden fra 1900 til 1910 ble stadig lavere budsjetter for bygging av nye fyr, ble det bevilget penger til bygging av tre kystfyr i Finnmark. Dette var Slettnes, Kjølnes og Helnes. For øvrig skjedde store forbedringer av fyrlysene i perioden ved at petroleumsglødebrennere ble innført. Resultatet var at lysstyrken i fyrene ble kraftig øket. Sletnes fyr ble første gang tent den 15. september 1905.[2]

Slettnes fyr ble besluttet bygget på pynten av Nordkinnhalvøya, mellom Tanafjorden i øst og Laksefjorden i vest, og rundt tre kilometer nord for tettstedet Gamvik. Dette er det nordligste landfaste fyret i verden.[3]

Andre verdenskrig og gjenoppbyggingen[rediger | rediger kilde]

Den tyske okkupasjonsmakten besluttet under evakueringen av Finnmark å brenne ned og ødelegge alt av infrastruktur og hus i 1944-45. Fyrstasjonene ble heller ikke spart. Slettnes fyr hadde da eksistert i bare 40 år, men det meste av bygningsmassen måtte bygges opp på nytt. Av fyrtårnet stod bare de ti nederste jernringene tilbake, etter at fyrstasjonen ble bombardert. Renoveringen ble ferdig høsten 1948 og da hadde fyret fått et enda høyere tårn enn det opprinnelige. Det ble satt inn et linseapparat av 4. orden.[3]

Arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas stod bak tegningene av de nye bygningene i 1948.[4] det ble oppført lave bygninger i tre og betong rundt fyret. Blant annet ble det reist to beboelseshus, et fjøs, utedo, naust og maskinhus som tilsammen danner et tun. Byggearbeidet tok tre år og kostet 944 787 kroner.[5]

Teknisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Første tåkesignal ble satt inn i 1922,[6] og etter krigen ble det i 1949 igjen satt inn tåkesignal på fyrstasjonen. 1955 ble det opprettet radiofyr. Fyret ble elektrifisert i 1956 ved at det ble installert ett dieselaggregat. Fyrvokterne bodde med sine familier på fyrstasjonen helt frem til 1973, da den siste familien forlot Slettnes. Etter dette gikk fyrvokterne i turnusordning.[5] Fyret ble automatisert i 2005.[6]

I den nasjonale verneplanen for fyrstasjonene heter det at Slettnes fyrstasjon har arkitektoniske og bygningshistoriske verdier, med de enkle bygningsvolumene tett sammen ved det høye tårnet. Fyrstasjonen er et imponerende landemerke ytterst mot havet i et ellers flatt landskap.[4]

25. juli 1964 var stedet varmest i Norge med 27,6 °C.

I dag er det mulig å leie fyret til selskap. Sommertilbud på fyret drives av Gamvik museum.

Tekniske fyrdata[rediger | rediger kilde]

Slettnes fyr har rødt tårn med to hvite brede ringer. Tårnet er 39 meter høyt og lysets høyde er 44 meter over havet.[6] Fyrkarakteren er FI W 20s, det vil si hvit lysblink hver 20. sekund.[7] Lysstyrken er 1 707 000 cd, lysvidden er 17,6 nautiske mil. Fyret er tent fra 12. august til 24. april.[6]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Forvaltningsplan for Slettnes naturreservat Gamvik kommune, Finnmark» (PDF). 
  2. ^ C. F. Rode: Norges Fyrvesen – Fyr-, merke-, og rigevesente gjennom 250 år. Steenske forlag, Oslo, 1941
  3. ^ a b Ove Arne Olderkjær: Norske fyr - Ei reise langs kysten side 32.
  4. ^ a b Danckert Monrad-Krohn (1997). «Måløy-Skarholmen fyrstasjon». Norske fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvaren. ISBN 82-7574-018-5. 
  5. ^ a b Ove Arne Olderkjær: Norske fyr - Ei reise langs kysten side 35.
  6. ^ a b c d Slettnes fyr i Store norske leksikon
  7. ^ norgeskart.no, Kartverket


Litteratur[rediger | rediger kilde]

Danckert Monrad-Krohn (1997). «Slettnes fyr». Norske fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvaren. ISBN 82-7574-018-5. 

Ove Arne Olderkjær (2004). «Slettnes fyr». Norske fyr - Ei reise langs kysten. Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5191-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]